Ivars plass - på langtur med Norskeklubben.

Fin tur i vekslende vært.

Det er bare å slå det fast. Norge er et lite land. Det skal ikke mye til før det viser seg at helt fremmende fra andre deler av landet kjenner naboer eller slektninger.

Vi skulle på langtur med Norskeklubben. Fra Norgesplassen klokka 10. Vi, det vil si den mannlige delen av gjengen + Olav som denne gangen hev seg på sammen med oss, hadde avtalt å delta på utflukten. Vi ankom Norgesplassen i god tid, og hva skjer, jo selvsagt var det også kjente som ville på tur.

Dette var en kar jeg hadde vært på dugnad sammen med. Vi hadde truffet hverandre på Blåfjellenden og på Strandalen. Han var sammen med en svigerinne - som selvsagt viste seg å være nabo til min nevø i Sauda. Og det er ikke noe sært at vi finner slikke koblinger.

En kveld i Puerto Rico, hvor det var andre Norske enn oss - fra østlandet og nord på vestlandet. Det viste det seg at de hadde felle kjente med en del av vårt følge...
Norge er et lite land.

Langtur med Norskeklubben betyr mer enn 20 kilometer og opp mot 6 timer før vannhullet og den obligatoriske halvliteren kan nytes.

Denne gangen skulle turen gå fra Norgesplassen opp til Contadores, og videre til "Ivarsplass" før nesene ble satt nedover mot Taurusdalen. Det er friske 500 høydemeter på turen - oppover. Nedover når vi sjøen - 800 høydemeter. Det er egentlig ikke noen skikkelige bakker på turen opp - utenom den siste opp mot "Ivars plass".  Det viser likevel godt på farten at det går opp - nedover går fortere.

Og det er muligens på plass med en liten advarsel. Selv om det hovedsaklig er pensjonister som går disse turene, er det lite som minner om "støvets år" på tempoet. Her  går det unna. Tempoet er ikke for høyt, og det er lov å gi beskjed om at tempoet er for høyt. (men ikke motsatt.)


Vi var ikke like heldige med været denne onsdagen som på de tidligere turen. Det var mørke skyer og vind - liten bris...
Vi så regnbue inne i landet, og helt oppe i høyden var det noen dråper i lufta. Det kan ikke kalles regne, men heller ikke opphold hele turen.

Vi holdt følge til et godt stykke nedover mot sjøen. en fra Norskeklubben hadde tatt følge med gjengen som var på tur. Et stykke nedover bestemte karen seg for å ta en annen sti enn det som var lagt opp for turen.

Da et par andre bad om å få ta samme vei, var Edvin ikke sen om å henge seg på, og siden vår egen turleder hev seg på, måtte vi andre følge opp. Vi ble hele 9 stykker som tok mot "sommerfjøset" og ned. Og her ble det ikke spart på kruttet. Ville vi henge med, så var det å holde farten opp - småspringing eller virkelig kjapp takt. I slak nedoverbakke. Det gikk fort.

Det holdt nesten...  En av deltakerne fikk et ubehagelig møte med stien. Det gikk heldigvis godt, men vi tok det litt med ro etter det.

Ute langs kysten overtok finværet. Det ble igjen sol og sommer. En god avslutning.
For oss som startet fra det øversste hotellet, ble det totalt 23 kilometer. Og denne ganske lange turen gikk unna på 5 timer - utenom pausene. Vi var nede før 4 på ettermiddagen.

Puerto Rico til "Våres plass".

Turdag 3 på Grand Canaria.

Selvsagt er det bra turvær også 3. dagen. Sol, lite vind og temperatur rundt 20 grader. Mer perfekt enn det er det vanskelig å få. Nå hadde hele gjengen hatt to dager med noen timer på beina hver dag. Den kvinnelige del av oss ønsket mer strand og solstol og mindre fot-tur.

Det ble bare den mannlige delen av selskapet som tok på tur denne dagen. Nå er vi "gutta" i god form, så det kunne hende det ble en litt kjappere tur denne gangen?

Egentlig hadde vi planlagt å ta drosje til utgangspunktet og gå tilbake til hotellet - over Norskeplassen. En kinkig rygg satte en foreløpig strek over det prosjektet. Det ville muligens bli for langt for den kinkige ryggen, så vi tok en tur som bare var omtrent dobbelt så lang....

Vi ble kjapt enige om å ta mot Norskepalssen. Nesten alle turene med utgangspunkt i Puerto Rico må om Norskeplassen. Også vår tur som skulle gå til "Våres plass" - om Norskeplassen.
Fra øverst i "Nyedalen" i Puerto Rico og til Norskeplassen er det mulig å ta forskjellige løyper. Alle har en drøy stigning - 200 høydemeter, men det er forskjellig hvordan høyden tas.

Vi har tatt turen rett opp fra hotellet, som gir en bratt bakke helt i starten, og vi har gått langs en "hylle" oppover. Mye mindre bratt, men lengre.

Denne dagen valgte vi stien - rett opp til venstre, Men først etter en liten "strafferunde i starten. Noen meter ut i terrenget før vi endte ut på veien, for så å ta fatt på bakken.
Bakken var grei den, selv om det seg bratt ut nedenfra. Vi kom oss opp i godkjent stil og fortsatte i bra tempo mot Norskeplassen. Hvor vi som vanlig ikke var alene.  Godt med folk, de fleste pensjonister og, som vanlig, alle Norske.
Det er egenlig ikke lange biten ut til "plassen", men det tar likevel tid. Og returen - samme vei - tar omtrent like lang tid.

Etter en liten pause, tok vi veien mot "sukkertoppen"  (410moh) og videre "oppover" veien. Stidelet mot både "Øyvindsplass" og "Våres plass" er merket med skilt.

Vi er heller ikke alene ute i terrenget. På alle stier er det folk på vei til eller fra en "plass". Mange har nok gjort som oss - tatt turen til Grand Canaria for å gå.

"Våres plass" ligger også på 410 moh. Denne gangen tok det oss omtrent tre kvarter å gå fra hotellet til Norskeplassen. (Ruten om bakken "til venstre" er noe lengre enn om vi hadde tatt bakken rett opp.) Det tok oss tre kvarter å nå "Våres Plass" og det samme tilbake til Norgesplassen. Fra Norgesplassen tok vi tilbake samme vei som dagen før, men i et litt høyere tempo - også den delen på tre kvarter. Det er ikke mange utfordringer ved å gå i terrenget rundt Puerto Rico - for folk uten respekt for høyde. For oss andre, er det enkelte plasser litt spennende. Det er smal sti og stup til venstre - eller høyre. Det er bratte bakker med løs grus. Alt i alt er det likevel enkelt å komme fram.

I godt selskap, en fin gjeng, alle i sin beste alder og med trening i å gå, blir det skikkelig kjekt med tur. Været gør det hele ekstra kjekt. Det er til og med bedre enn å være hjemme....

Til "Øyvindsplass"

Dag 2 - Hele gjengen på tur.

Klokken 10 sto hele gjengen oppstilt. Vi var 4 par - 8 stykker. Det var ikke avgjort hvor vi skulle, men at turen ville bli noe lengre enn inn til Norgesplassen var sikkert.

Ordinært vær - til å være på Kanarieøyene og solsiden. Sol og varme alt fra morgenen av. Uansett hvordan en snur og vender på det, så blir det en bakke opp til Norgesplassen. Nå har vi valgt hotell høyest mulig opp i dalen, for å slippe mest mulig av bakken, men noe blir det uansett.  3 steg uttenfor hotelporten og vi er i "terrenget". Og bakken opp, om vi velger det.

Denne morgenen startet vi friskt med oppstigning, og tok mesteparten av de 200 høydemetrene med en gang. Så var det et par kilometer før vi kom til Norskeplassen.
Vi var ikke alene. Det gikk folk på alle stier vi kunne se. Enten gikk folk fra, eller mot Norskeplassen.

Og de fleste så ut til å kunne være på firmatur med NAV - pensjonister hele hurven. Imponerende, egentlig. Det er mange på tur, og enkelte må være en god del eldre enn oss. Vi i vår beste alder.
Det ble en liten diskusjon hvor vi skulle legge turen etter besøket på Norskeplassen. Det er en del "plasser" oppover, og det er jo greit med et mål.

Vi bestemte oss for "Øyvindsplass" og satt kursen mot "Sukkertoppen" og fortsatte videre oppover langs veien til vi så skiltet som pekte mot venstre og "Øyvindsplass". Det er et underlig landskap, bakken er helt uten grønt. Kun stein og grus, selv om det er noen busker og kaktuser rundt om.
"Øyvindsplass" ga god utsikt over terrenget mellom Puerto Rico og Norgesplassen, og det var også greit å kunne se helt inn til "Ivarsplass".  Så bar det nedover - og oppover. Her hang jentene ikke etter, men gikk i front og holdt tempoet oppe. Det gikk raskt tilbake til Norgesplassen. Her fra kunne vi valgt samme vei som vi kom opp, men tok heller en litt slakere vei ned, men selvsagt da noe lengre.

"Øyvindsplass" er omtrent 400moh, Norgesplassen hundre meter lengre nede. Fra starten av stien, ved vårt hotel er det 2,5 kilometer inn til Norgesplassen, Rundturen til Øyvindsplass er omtrent 5 kilometer, og den siste biten tilbake er en kilometer mer enn den "korte" og bratte veien. Vi brukte tre kvarter til Norgesplassen, nye tre kvarter til "Øyvindsplass", men bare en drøy halv time tilbake til Norgesplassen - med jentene først...

Siste delen gikk unna på nye tre kvarter. Alt i alt omtrent 12 kilometer på tre timer - ikke medregnet pauser. Og da blir farten omtrent 15 minutter på kilometeren.

En ny tur logget inn - spørsmålet blir hvor mye beina tåler. Bestyrerinnen klaget på gnagsår...

Fra Puerto Rico til Arguineguin med Norskeklubben.

Fint følge fra start til slutt.

Første dag i Puerto Rico. Siden det er søndag, så må det bli en søndagstur. Og siden vi er i Puerto Rico, så må det bli med "Norskeklubben. Denne klubben arrangerer turer hver søndag og onsdag. Søndagsturen er normalt på et par tre timer, mens onsdagsturen er lengre.

Søndagsturen går fra Puerto Rico til Norskeplassen og fra Arguineguin til Norskeplassen, med retur vekselvis tilbake til Puerto Rico eller Arguineguin Ruten, både opp og ned følger forskjellige stier.
Denne dagen var det noe over 20 personer som kom til startstedet i Puerto Rico senteret. Turen opp til Norskeplassen går normalt på omtrent en time, litt avhengig av hvilken rute som benyttes.
Denne søndagen ville turen gå opp ruten som kalles "Tauet".  Litt bratt. En plass er det hengt ut tau til hjelp for å komme opp, men egentlig helt uten problemer. Utenom etpar steg, hvor de fleste "sikrer" litt. For folk uten høyde problemer er ruten helt enkelt.

Vi tok det med ro oppover. Nå går sjeldent turene i et tempo som krever stålkondisjon. De fleste som går er pensjonister, men svært spreke sådanne. Enkelte bakker er drøye nok til at de fleste blir andpustne, men ikke mer.

"Vi" var sterkt representert, vi var tre karer og en kone fra vår gjeng. Edvin, som er vår kjentmann og gode kontakt her i området, kjenner stiene, stedene og forholdene. Og både han og fruen (som var med fra Puerto Rico) kjente flere av de andre deltakerne, og det var mange gledelige gjensyn.
Selvsagt er det spesielt å gå tur i sol og med rundt 20 grader, kortbukse og bluse i januar. Men det er derfor vi er her nede, så tur blir det. Det er også tydelig hvem som er  fra Norskeklubben. Dette året hadde de på seg en knall gul T-skjorte. Og det er like tydelig hvem som har vært på "ferie" en stund. Fargen på huden forteller sitt...

For meg, som omtrent er førstereisgutt på disse turene, er d et kjekt og komme sammen med nye mennesker. Turfolk er  selvsagt hyggelige. Det er i hvert fall ikke noe problem å komme i prat med de andre deltakerne på turen.

Søndagens tur mot Norskeplassen ga i så måte god anledning til nettopp å bli kjent med folk. Vi tok det med ro, og hadde noen gode pauser i bakkene. Årsaken til dette, var at gjengen som skulle komme fra Arguineguin, ville gå en rute som var noe lengre enn vår, og det var så avgjort ikke vits i å sitte å ventefor lenge.

Vi brukte en time opp til Norskeplassen - 3 kilometer fra Puerto Rico senteret.
Det var folksomt på Norskeplassen. Svært mange hadde funnet veien opp her denne søndagen. og det var egentlig vanskelig å finne noen som ikke snakket norsk. Det var mer et spørsmål om hvilken dialekt som ble brukt...

Denne søndagen ville turen gå tilbake til Arguineguin, men langs en rute Norskeklubben ikke hadde benyttet før.  Vi gikk på en smal hylle nedenfor veien mot geitefarmen. Helt greit å gå, men i lang rekke - det var ikke plass til mer en en om gangen. Denne delen av turen gikk i le av vinden og delvis i solskinn. Det ble av og til varmt...

Det er lengre til Arguineguin enn til Puerto Rico fra Norskeplassen. Det  ble 6 kilometer før vi var nede. Nå er det jo normalt enkelt å gå nedover - lettere enn opp, men for enkelte av oss bød nedstigningen på problemer. Knær som svikter gir en ubehagelig avslutning.
Så for enkelte var det helt greit å sette seg ned for å ta for seg av den obligatoriske halvliteren.
Muligens ikke like greit å delta i allsangen - i hvertfall uten sanghefte. Både den røde, hvite, grønne og blå sangen ble sunget.

For vår del, var det å ta fatt på hjemveien. 4-5 kilometer langs sjøkanten, med stopp for lunsj og finale i håndball-VM, og til slutt bakken opp fra Balito til hotellet.
En helt grei tur i skikkelig godt "vinter"vær - sol og varme.... I Januar.

Søndgstur på høgjæren

Med godt følge og vekslende vær.

For tredjeuke på rad ble bestyrerinnen med på søndagsturen. Jeg har en mistanke om at hun tenker på turene vi skal gå i Puerto Rico området om ikke lenge. Å trene til dette, vil selvsagt gjøre det lettere når vi går i gang. En tur til dagen, og helt mer enn to timer…

Det er selvsagt bare kjekt å ha med bestyrerinnen på tur. Og denne gangen hadde Øystein med sin kone. Vi ble 4. Ikke hele turen, men deler.

Broderen og jeg startet fra Tovdal og gikk over Synesvarden, før vi møtte resten av følget ved Holmavaten.

Det var ikke uten videre klart at det skulle bli en tur på høgjæren denne søndagen. Været spiller en rolle her. Lørdagen var været bra. Ville det bli like godt på søndagen? Broderen var skeptisk. Det var kaldt, ville det være frost? Det var overskyet med yr. Ville det være mer nedbør? Og hva med vind?

Frosten hold seg vekk, men det var fuktig, og en trekk fra sør. Avgjort ikke dårlige forhold, men heller ikke optimale.

Vi møtte damene ved Holmavatn og satte kursen mot Steinkjerringå. Litt over den første kanten, fikk vi været imot. Yr, trekk og ned mot null. Egentlig dårlig vær med tanke på nedkjøling. Nå tar ikke turen mellom Holmavatn og Steinkjerringå så lang tid at nedkjøling blir et problem, men det var surt over kantene – en stund.

Det eneste som er sikkert når det gjelder vær, er at det skifter. Ikke lenge etter at jeg overveide å ta på mer klær, kom sola fram et lite øyeblikk – og gjorde det hele mye triveligere….

Den første delen av turen kunne broderen og jeg ta det med ro. Vi hadde avtalt møtetidspunkt slik at vi ikke trengte å jogge nedover – heller ta det med ro.

Bestyrerinnen og Bjørg hadde en del å snakke om, og det går – selvsagt – ut over tempo. Nå var vi på «søndagstur» og ikke treningstur, så det ble prating og sjekk va utsikt. En rolig tur, med andre ord.

Ved Steinkjerringå, ble det besluttet (av den kvinnelige del av følget) at vi, det vil si broderen og jeg skulle ta snarveien direkte mot Synesvarden og tilbake til bilen. For å kunne spise middag sammen.

Det betød at kånene måtte gå «alene» tilbake til Holmavatn, noe som selvsagt er helt greit.

For vår del var det å sette opp farten og komme oss oppover til Synesvarden. Vi hadde slått frempå at vi ville være først til spisestedet.  Vi holdt godt tempo oppover, men hadde kontroll på pulsen opp de lengste bakkene. Det gikk fort, men ikke fort nok.  Jentene kom først….

Vår i januar

Rundt Li med vår og tåke.

Hva er bra vær i januar. Uansett så var det bedre enn bra denne dagen. Skikkelig vårstemning nede langs sjøen. Og det var underlig å se Stavanger i sol, med tåke over og blå sjø rundt. Det er ikke ofte januar oppfører seg slik.

Seks-syv grader i januar er ikke uvanlig. Uten vind, er straks mer sjeldent. Og om sola kommer frem, blir det jo vårlig. Det var nettopp det som skjedde denne lørdagen. Bortsett fra at sola skinte på Stavanger og ikke der jeg gikk.

Fjorden lå blikk stille, og båtene laget lange bølger. Småfuglene sang, og oppe på toppen skremte en orrfugl omtrent livet av meg. Den lå dønn stille til jeg nesten tråkket på den, og så for den opp. Kraftige vingeslag, stor sort fugl, og et annet flymønster enn ryper. Det må være orrfugl.

Det var kjekt å gå langs sjøen utover mot Einernestet. Det var skikkelig sleipt enkelte plasser, så det ble litt forsiktig tråkking, men med ønskevær, varme og uten vind, hvem kan klage. Selvsagt var ikke jakken på. Jeg gikk i skjortearmene, og ble gjennomvåt av svette.

Nå var det ikke bare været som var bra denne dagen. Dagsformen var også bra. Det kjentes greit å gi litt ekstra i småbakkene. Til en forandring var det pulsen som hindret og ikke pusten.  Det er ofte et tegn på at dagsformen er inne.

Jeg traff en kar som ville opp Sprettraubakken. Det ble i så fall opp i tåkehavet, for toppen lå gjemt i skyene. Ellers var det dårlig oppslutning. Ikke et menneske på tur. Jeg traff en familie helt nede ved Dale, det var det hele – utenom to jeg gikk forbi på toppen.

Lengre ute, mot nord, og noe lengre oppe i bakken, skiftet forholdene. Jeg kom opp i tåka og det ble vått. Ikke nedbør, men masse dråper på busker og trær. Og mange havnet i hode på meg. D, et ble vått.

Heldigvis er det ikke lange biten, selv om det går sakte i de bratteste kneikene. Med god dagsform gikk det jo greit i bakkene. Det ble liksom ikke tungt. Utsikten manglet. Tåka var forholdsvis tett, jeg kunne ikke se mer enn 30-40 meter.  Og under slike forhold kan jeg jo ha gått forbi folk. Jeg så i hvert fall ikke mange.

Etter å ha kommet meg opp «den fordømte bakken» var det bare nedturen igjen. Det er jo ikke helt vanlig at både vær og form slår til på en gang. Denne gangen ble det virkelig en fin tur. Skodda kunne ikke legge en demper på denne turen.

Planleggingstur

Rundt Gruda i tåke. 

I det siste har det blitt til at jeg, ofte sammen med andre, tar en kjapp tur på onsdagene. Væravhengig, selvsagt, men oftest er det greit vær for en tur i nærområdet.

Selv om det ble tur på mandag, ganske kort den og, trening på tirsdag, ble det vanskelig å holde seg inne onsdag. Været ordnet seg ut over dagen. Og rundt ett var det opphold og lite vind. Ingen grunn for å sitte inne og se ut.

Og jeg satset på en rundtur, omtrent halvannen time totalt. Turen går heldigvis for en stor del i «utmark» og på grusveier.

Dagens tur ga anledning til å tenke gjennom kommende turår.  Jeg har så langt ikke lagt noen planer, men har alt avtalt to turer til utlandet, nettopp for å gå. Først kommer en tur til Puerto Rico – Grand Cannari.  Der skal vi være sammen med en hel gjeng, og det vil bli mye tur innover øya. Norskeplassen vil være første mål for mange turer, men det blir også turer til andre stedet og plasser.

Påsken skal vi som vanlig tilbringe på Blåfjellenden. Som i fjor planlegger min datter med familie og glede oss med å stille opp. Det skal bli kjekt å være sammen med barnebarn i nesten en uke.

Skjærtorsdag planlegger vi – om ikke været slår seg helt vrangt – å servere komler til gjestene som kommer til hytta. Dette har vi gjort i 7-8 år, og fortsatt venter vi på det store innrykket.

Om det blir en tidlig sommer, vil det bli mange besøk på Blåfjellenden i starten av sesongen. Det er heldigvis alltid noe som må gjøres på hytta. Gode unnskyldninger for en tur innover.

Tidlig på sommeren, har vi også bestilt tur til Østeriket. Også den for å gå tur. Denne gangen i alpene. Det skal bli spennende å se andre steder og land. Selvsagt er det førsteklasses hotell og god turleder.

Jeg har også lagt inn en telt-tur på våren noen år. Kan det bli noe slik? I tillegg må det i hvert fall bli den tradisjonelle turen til Langavatn, Blåfjellenden og ned til Flørli. Hva med Fidjadalen dette året. 

Jeg har lenge trodd at dette er en årlig begivenhet, men kontroll viser at det faktisk går år imellom denne turen. I fjor ble det en tur til Stranddalen – kan den gjentas?

Om ikke lenge må jeg også bestemme meg for om jeg skal vare en uke som «tilsyn» på Nilsebu.

Utenom alt dette må Sandvatn, Tomannsbu, Taumevatn, Kvitlen og Skåpet besøkes.

Jeg håper det er nok fine dager til alt dette, men det er jo mulig å ta noen av turene i regnvær