Is og mye folk rundt Li - en lørdag.

Fint vær og fin tur.

Fredagens utflukt var også en prøve på om det var mulig å komme rundt Li. Det er en stund siden jeg har gått min vanlige vintertur, og hadde lyst å prøve - i det fine været.

Det var is og frost. Lørdagsmorgen ringte broderen. Værmeldingen var skikkelig god for lørdagen, men ikke så god for søndagen. han lurte på om jeg skulle på tur. Eller rettere, hvor jeg skulle gå.

Jeg nevnte Li. Der, mente broderen, det ville være for mye is til at han kunne være med. Han er skikkelig skeptisk til Li i kombinasjon med glatt føre, etter et uhell på en tur her. Jeg mente det ville være mulig å komme rundt. Denne gangen ble det ingen tur sammen. Jeg for til Dale og broderen valgte Hå som utgangspunkt for sin tur.har først og fremst vært en "treningstur" for å komme i form til turer i heia. Og trening om vinteren har gitt resultat om våren og sommeren.

Det må være nesten 30 år siden første gang jeg gikk denne turen. Det

Med så mange vintrer rundt samme rute - den er lagt om litt gjennom årene - så har det også blitt noen turer på snø og is.

På vei mot Dale er det et par bergvegger langs veien, som klart forteller om forholdene.  Er disse glasert, dekket med is, vil det bli vanskelig å komme fram langs sjøen.
Det så fremkommelig ut...

På Dale var det alt mange biler. Langt fler enn det som er vanlig for en lørdag.  I stien opp mot toppen, det som heter "Sprettraubakken", var det en hel gjeng på vei oppover. Det var i hvert fall noe av forklaringen på alle bilene.

Det var is i stien. Den var det mulig å komme rundt, men slikt tar tid. Hva jeg ikke har opplevd tidligere var at det hadde lagt seg is på svabergene nede ved sjøen. Der var det enkelte plasser spinnglatt. Jeg gikk forsiktig...Eienerneset og opp mot toppen var det som alltid greit. Det var is på de vanlige plassen, og her kommer erfaringen til hjelp. Jeg vet hvordann jeg skal komme rundt eller over disse plassene.

I skogen fra
Det var tross alt lørdag. Likevel var det folk i stien. Til og med en gjeng gutter som sprang kjapt forbi. Det satt også et par og hadde kaffe på et svaberg. De hadde startet på Li, og var overrasket over hvor mye is det var. I tillegg kom det folk i mot.

Jeg har egentlig ikke truffet så mange folk på rundturen utenom de fine dagene på høsten. Det fortsatte med bikkjer, folk og unger i mot på min vei nedover mot Dale.
 
Været var det som hadde lokket folk ut i terrenget. Det var sol og lite vind. Selv om det nok ikke var mer enn en grad eller to nede ved Dale, så var det frost oppe mot toppen. Det hindret ikke folk fra å ta ut i flokk og følge - en lørdag i januar.

Jeg var ved bilen i halv tre-tiden. Selv om det ikke var gode forhold, hadde jeg ikke brukt spesielt lang tid rundt.  Jeg hadde startet sent.

En fin tur på en flott dag.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten i frost og sol.

Fredag og fint vær.

Fredag er ikke turdag. Det er dagen for bøtte og kost hjemme. Bestyrerinnen setter pris på å komme hjem til et hus som er rent og pent. Rundt 11 var jeg ferdig med renholdet, og satte meg ned for å spise. Og kikket ut vinduet...

sol - ikke vind, men kaldt. rundt null er kaldt på våre kanter. Det beste av alt, det var tørt. Selv om det sikkert var is enkelte plasser burde det være mulig å komme ut på tur.

Skulle jeg ta til sjøkanten? Eller kunne jeg ta en tur mer i høyden. Det fristet med en tur rundt Lifjellet, men det er en tur som lett tar opp mot tre timer - etter to timers jobbing hjemme...
Alt går, men burde jeg - med tanke på et kne i ulage.

Jeg satte målet litt lavere. Bjørndalsfjellet. Gikk det greit, kunne jeg jo utvide turen ved å ta opp mot Fjogstadnuten og videre ned til Revholstjønn.

Det var i hvert fall en alt for fin dag til å sitte hjemme å se ut.

På parkeringsplassen på Gramstad var det mange biler og folk på vei mot både Dalsnuten og Bkørndalsfjellet. Det er flere enn meg som har anledning til å ta ut en helt vanlig fredag. Jeg snakket senere med de som var på vei mot Bjørndalsfjellet sammen med meg. De var fra Sverige.  Hadde sønner i Norge, og var på tur i fjellet - Bjørndalsfjellet.... Skåne er flatt, men Bjørndalsfjellet. For disse besøkende er det en opplevelse.

Det var is i stien, men bare et par plasser var det nødvendig å gå rundt. De fleste plassene var det bart og tørt.

Jeg møtte folk. Det var spesielt mange jenter - med unger på ryggen.

Litt artig, var det at myrene stort sett var frosset, men likevel var det mulig å gå gjennom enkelte plasser. Det gikkheldigvis greit, og jeg ble fikk ikke vann inn i skoene.

Det gikk ikke like lett nedover som oppover. Jeg kjenenr det fortsatt godt i kneet nedover, og staven er fortsatt god å ha. Likevel gikk det greit. Nede på veien var det ikke mye tvil om at jeg skulle utvide turen til Fjogstadnuten og Revholstjønn.

Turistforeningen har lagt ut en del gangveier i stien på andre siden av veien. Problemet er at disse blir spinnglatte i frost hvor fuktigheten legger seg. Og selvsagt går gangveiene over myr. Det var her jeg fikk testet om skoene er vanntette...

Selvsagt var bakken steinhard. Det tar på anklene. Og for egen del også knærne. Jeg var glad da jeg kom ned på veien ved Revholstjønn.

Mot Gramstad gikk det greit. Her var det også en god del folk. Både på vei mot, og fra, Dalsnuten. Det er tydelig at Dalsnuten er et populært turmål.

Det ble en skikkelig fin tur, mye takket været, og at det var tørt. Det er lenge siden "tørt" var noe som kunne beskrive stier  og veier. Med sol og tørr sti, skal det bli en grei tur....

Litt is får jeg da ta med, men det var ikke så mye at det laget problemer - mer enn et par plasser.

Vinterturen fra Hå til Varhaug.

Kjekk tur alene.

Som vanlig blir det en del titting på YR når det nærmer seg helg. Lørdag og søndag har vært faste turdager gjennom mange år. Mange flere enn vi har hatt tilgang til YR.

YR er grei å ha. Værmeldingen begynner å bli rimelig riktig på en dags sikt. Problemet var, om jeg skulle velge å gå på fredagen i stedet for lørdagen. Værmeldingen syntes å være bedre for den dagen.
Når alt kom til alt, valgte jeg å følge planen. Det er ofte det beste.

Fredagen gikk med til de vanlige sysler, og det var litt trist å se ut vinduet. sola skinte.
Hjemme var det is og snø. Selv med noen ganske få varmegrader, smeltet isen i på veien utenfor kjøkkenvinduet sent. Og det var fortsatt hvitt på plenen utenfor stuevinduet.

Selv om jeg hadde håpet på en tur rundt Li, var det ikke tvil om at det måtte bli en "vinter"tur langs sjøkanten.

Kunne jeg virkelig ta ut på turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård? forrige tur var ikke direkte vellykket, med blå neggel på storetåa som resultat. Og det hadde vært tungt på tilbaketuren, med nedtelling for hver meter omtrent.hvordann det ville gå - om jeg tok hele turen fram og tilbake.

Jeg  var ikke lite spent på
hjemme var det hvitt. Jo lengre mot Hå jeg kom, jo mindre snø var det på markene. Nede ved havet var det bare så vidt noen hvite flekker. Nå var ikke alt like bra. Nedbøren om natten - sludd, hadde frosset og det var derfor is i stien en god del plasser. Denne isen smeltet utover dagen, så på tilbakeveien var det helt greit.

Det gikk merkelig bra sørover. Selv med motvind, en bris, is i stien og sorpe overalt, gikk det greit fremover. Halvveis nedover går stien over "ei dinse". Myr med torv over. Og her var det ikke frosset. Bunnløst da jeg tråkket gjennom. Hvor er kulden når en trenger den...

Jeg har snudd - en gang - ett stykke fra kirkegården. På vei gjennom leet der, vurderte jeg forholdene, formen og lysten til å fortsette. Det var bare å stå på.

Nede på kirkegården satte jeg meg på trappa for en liten pause. Jeg hadde med varm te til en forandring. Det var kjekt å sitte slik å se utover havet.

Jeg kikket tilfeldigvis på klokken i det jeg startet på tilbaketuren. Nedover hadde gått i et greit tempo. egentlig mer en greit i motvinden. som så ofte før, så startet jeg nordover i samme tempo som jeg hadde hatt sørover. Ikke helt full fart, men bra turtempo. Hvor langt ville det holde? Det  hadde antakelig tatt nesten en time og tre kvarter på veien mot Varhaug.

Med vinden bakfra gikk det greit. Selv gjerdeklyverene var ikke vanskelig å komme over. Beina kjentes ikke stive i det hele tatt. Her var det bare å stå på. Etter en stund glemte jeg at jeg - i forhold til hva jeg har gjort de siste månedene - at jeg holdt god fart.

Jeg hadde det liksom ikke travelt, bare greit. Det var kjekt å være på tur.

Ved havnen på Obrestad var det aktivitet. Det var folk i sjøen. Antakelig et veddemål eller noe. Bade 30. desember står ikke for meg som noen fornøyelse. Men noen svømte rundt i havna.

Selv det siste stykket over marka, med sorpe og myr, gikk greit. Jeg kom til Hå gamle prestegård i god form. Det var kjekt å gå på tur denne lørdagen.forrige århundre har tiden gått fra meg for slikt.

Nå måtte jeg jo kikke på klokka, selv om jeg ikke hadde forsøkt meg på noen "rekord". Det er jeg ikke i stand til lengre. Med historie tilbake til første halvdel av

Likevel hadde tilbaketuren gått på omtrent halv annen time. Det var jeg godt fornøyd med.

Juletur rundt Gruda.

Dårlig vær og kort tur.

Det regnet. Det blåste. Det var kaldt. Det måtte bli tur. Jeg hadde ikke vært på tur siden juleaften, og en lang innedag 1. juledag var ikke grei å komme gjennom.

Bestyrerinnen var også enig i at vi trengte frisk luft. Men med regn og vind ville det ikke "passe" med en langtur, og både bestyrerinnen og jeg så ikke syn på en lang kjøretur før vi kunne ta fatt.
Det ville passe best med en tur i nærområdet....

Vi var også samstemte på at turen ville gå i regnvær.  Med 4 grader ute og vind, ville det også være kaldt. Med ull under og Goe-Tex ytterst ville det uasett være mulig å ta en runde.

Det var ikke så ille - de første metrene. Det regnet. Det blåste. Og temperaturen var lav...

Det er egentlig det verste været for oss turgåere. Selv med  gode klær, hodeplagg og hette så ble det kaldt. Inntil vi snudde mot Gruda og fikk vinden i ryggen.

Vi treffer som regel en del folk på denne turen, nesten uansett vær. Denne gangen var det bare to personer som kom i mot, ellers var vi alene.

Vi  fikk  en liten oppmuntring. To ørner svevde over oss. De sto faktisk stille i motvinden, så denne gangen fikk jeg anledning til å ta bilde.

Oppe påtoppen gikk regnet over i sludd.

Vi kunne se et stykke innover i landet. Nærmeste toppene var fortsatt bare, men ikke langt innover - og høyere, så var det hvitt.

Øverst var det ikke mye le for vinden. Det flagret rundt ørene en stund, og med sludd, ble det litt ubehagelig.

Nede i "lavlandet" igjen, ble det strakd bedre, og vi kunne fullføre runden i fin stil.

Det ble juletur rundt Gruda dette året også.

På tur langs sjøkanten med Bestyrerinnen i front.

Fra Reve til Orre og tilbake.

Etter en langtur på lørdagen, var jeg ikke sikker på om det ville passe med nok en langtur på
søndagen. Det hadde gått hardt ut over føttene med blå negl som resultat....

Heldigvis ville Bestyrerinnen også på tur søndagsmorgen.

Det fine været på lørdagen hadde lokket, og hun hadde håpet på samme fine været på søndagen. Det ble ikke helt slik.

Snøen lå fortsatt, og det var frost. Ikke mange gradene, men nok til at det lå is i veien. Værmeldingen var likke helt på vår side og meldte om både nedbør og vind. Ikke mye, og senere på dagen. Med litt flaks ville vi unngå begge deler.

At v i skulle gå langs stranden, sa seg selv. Det var egentlig den eneste plassen som var farbar - uten brodder og staver. Og det er ikke lange kjøreturen til startstedet ved Reve havn.

Broderen hadde meldt sin interesse for turen alt på lørdagskvelden. Vi avtalte at han skulle ta opp til oss for at vi kunne kjøre sammen til Reve.

Bestyrerinnen ombestemte seg to ganger før det endelig ble klart at hun ville være med på turen. Både Bestyrerinnen og broderen hadde andre planer for dagen, så selv om forholdene hadde ligget til rette for langtur, så måtte jeg ha tatt den alene.

Og det er jo kjekt med selskap på tur.

Vi ble noe overrasket da vi startet turen. Stranden manglet sand og det lå rullestein i stien et stykke opp fra sjøen. Det var bare to-tre uker siden jeg var her sist, og endringene var i grunnen store.  Da vi kom til Revesanden, var det ikke sand men rullestein.

Rullestein er vond å gå på, og det tar tid. Vi kravlet oss opp i sanddynene og fulgte stien langs brinken av dynene. Ute på stranden kunne vi se en hel gjeng komme i mot. Det tok ikke lang tid før de også kom seg opp i dynene og vi traff de på stien en liten stund senere.

Oppe på stien var det Bestyrerinnen som tok komandoen - og ledelsen. Det gikk i bra tempo sørover.
Broderen hadde ingen ting i mot det, klokka to var han nødt til å være hjemme...

Bestyrerinnen hadde antakelig peiling på en kopp kaffe på Friluftshuset på Orre.  Med det tempoet vi holdt, ville det holde fint med en fem-minutters pause og en kaffekopp.

Bortsett fra at det var stengt.

Uten kaffe og nesten uten en stopp, satte vi kursen mot Reve igjen. Også nå med Bestyrerinnen i front, og i god fart. På tilbaketuren holdt vi oss litt inne i landet og i sanden. Det  gjorde nok turen tilbake litt kortere enn om vi hadde holdt oss helt ute i sjøkanten.

Og vi hadde ikke problem med å holde tempo oppe. Vel tilbake til bilen kunne vi sjekke av en tilbaketur i bra tempo, selv målt mot "gamle dager". Ikke over 50 minutter, og det gikk omtrent på 45 minutter tidligere.

En skikkelig fin førjuls trimtur mellom Reve og Orre.

I lav desembersol mot kirkegården.

Alene langs sjøkanten.

Planen var en skitur i Brekkå. Jeg tok til og med kontakt med andre for å høre om det kunne passe med en skitur. Nå passet det ikke, og godt var det, for jeg sjekket føremeldingen - fra fredag. Da var det tinvær og kram snø. Med 5-6 minusgrader ville det bety betongføre på lørdagen. Og betongføre er ikke noe for meg - eller mer korrekt for mine lårhalser...

Det måtte bli en vinter tur langs sjøkanten. Selv om jeg, sammen med en hel gjeng, gikk fra Hå til Varhaug for et par uker siden, så har det ikke blitt frem og tilbake, til nå.

Bestyrerinnen var skeptisk...

Hun mente jeg ikke burde ta ut på en slik "lang"tur. Jeg burde antakelig spare beina til søndagsturen, og det er ikke umulig at bestyrerinnen har et poeng. Hun har ofte det.

Turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke er turen jeg går om det er is og frost og dårlige forhold alle andre plasser. Jeg håper hvert år at det denne vinteren skal det bli januar før turen blir nødvendig. Også i år blir det minst en tur før raketten går i lufta.

Denne lørdagen var det minus 4 grader ute, litt snø og betong i heia. Sola skinte fra blå himmel. Selv om jeg ikke startet før 11, var det fortsatt morgenlys. Disse dagene rundt jul er korte.  Dagslyset kommer sent og kveldslyset sniker seg innpå alt rundt tre.

Det var selvsagt frost i bakken. Likevel var det ikke skikkelig is på myrene. Jeg måtte se meg god for, og gå rundt de verste sorpehullene.

Med lav spl ble det til at jeg gikk med skyggen over øyene. Det var ikke mulig å ha sola i ansiktet. Det ble for stor kontrast i skyggene.

Mye av stien går over "utmark" og det har gått ungdyr flere plasser. Og der er det tunggått, med tuer og sorpe.  Det gikk smått.

Et stykke før Varhaug går stien forbi Grødaland anlegget. Destruksjonsanlegg for dyr. Jeg kunne god kjenne det i foten etter bare en god time underveis. Skulle jeg gå inn og bestille time? Været var så pass bra med ssol og bare så vidt litt trekk. Det fikk være for denne gang.

Jeg fortsatte mot Varhaug.

Ved Bodle satte jeg meg ned for å ta en liten pause og en liten oppsummering. Jeg burde nok ha snudd, men fortsatte selvsagt til videre.

Det ble en lang tur tilbake. Nå gikk det egentlig greit, og ved bilen var jeg litt overrasket over hvor god form jeg var etter å ha gått i over tre timer på hardt underlag. Føttene hadde fått juling, og jeg vil nok kjenne det søndag. Kneet var derimot ikke så aller verst...

Jeg var glad for ikke å ha tatt kontakt med destruksjonsanlegget....

Rundt Gruda i snø.

Rolig desembertur på snø.

Det er ikke til å komme forbi - bestyrerinnen vil på tur på søndagene. Denne søndagen var det mer usikkert. Ikke fordi Bestyrerinnen hadde problemer, men på grunn av forholdene. Værgudene hadde dumpet en del hvitt ut over landskapet. Temperaturen hadde gjemt seg under nullsttreken, og det var ikke klart hvor turen skulle gå.

Og så manglet broderen. Han hadde ikke gitt lyd fra seg, og andre turglade folk som svoger og svigerinne var ikke tilgjengelige.

Det ville bar bli Bestyrerinnen og meg...

Selv om det var snø på bakken, så var bakken under ikke frosset. Erfaringen fra forrige helg var i så måte ikke gode. Da ble det en god del tråkking i sorpe og myr. Det kunne bli enda mer av den sorten med snø som dekket over vanskelige partier.

For egen del var jeg klar for tur. Været, om ikke forholdene, var slik at en tur måtte gjennomføres. Jeg ville bli skikkelig sur om denne søndagen ble en inne dag. Om ikke sol fra skyfri himmel, så i hvert fall mye blå himmel rett over. Ute i havet lå det mørke og truende skyer.

Ved Bore kirke kunne vi se spor i snøen, men det var ikke mange. Det virket som om folk holdt seg hjemme. Litt underlig i det fine været vi hadde - rett over.

På andre siden - ved den innerste gården på Gruda, var det folk. De sto og kikket på oss som kom gående. Det viste seg å være jegere som nettopp hadde skutt et rådyr. Bestyrerinnen syntes selvsagt synd på det flotte dyret, men det er etter hvert blitt så mange av disse at noen må skytes. Det kom en annen gjeng med nok et dyr, og med to dyr var kvoten full.

Oppover mot Grudavarden kunne vi høre skudd, men det virket som om de kom lengre vekk en rett nedenfor.
Fra veien øverst fikk vi flott utsikt over de nærmeste fjellene i nordøst. Dekket av snø, men antakelig ikke stort mer enn her nede på lavlandet.

Snødekket Jærlandskap er jo ikke helt vanlig. Normalt ligger snøen bare noen dager, og alt i løpet av uka skulle det bli varmere. For vår del gikk turen med snø under skoene og i bra vær. Det var hyggelig å gå slik i vinterlandskap. Litt glatt enkelte plasser, men antakelig adskillig mindre "farlig" enn der jeg vanligvis går om vinteren, som f. eks rund Li.

En kjekk tur i godt vær.