Langs "Kongeveien" på Hå.

Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

Jeg er som oftest alene på lørdagsturene. På sommeren går turen selvsagt i heia – som oftest tilbake fra Blåfjellenden til Hunnedalen. Om vinteren blir det en del turer rundt Lifjellet. Fra Dale til Bymarka og opp til topps og ned til Dale.

Til nå har disse turene gått på mellom to og tre timer. I det siste har jeg brukt lengre tid, forhåpentlig på grunn av bakfoten som ikke oppfører seg...

Denne lørdagen var det meldt nedbør. Regn og skog gir av og til en trist tur, men som oftest er det tanken på å bli våt som er ubehagelig, når jeg første er blitt gjennomvåt gjør det sjeldent noe særlig.

En annen vanlig vintertur er å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke – og retur samme vei. I kilometer er dette en ganske lang tur – opp mot 17-18 kilometer. Den er jo ikke så strabasiøs som avstanden kan gi inntrykk av. Langs sjøkanten er det lite bakker og mye flatt.

I tillegg er det god sti eller flate fine jorder å gå på. En del av turen går også på gammel gårdsvei. Det er – rettelse - det var mulig å gå fort på denne turen. Ned mot militært utmarsjtempo, som er 9 minutter på kilometeren.

Det var ikke tempoet jeg hold på lørdag, selv om det ble en tur langs sjøkanten på Hå.

Det er ikke langt til bebyggelse der stien, også kalt «Kongeveien» går. Gardshusene og driftsbygningene ligger som oftest bare noen steinkast fra «Kongeveien». Det skulle gi mye folk og helst trengsel. Det stemmer i hvert fall ikke.

Det var ingen andre på Hå Gamle Prestegård som skulle på tur. Jeg traff ingen før under fyret. Da gikk jeg forbi et par – og stor hund. De hadde startet fra Obrestad og på tilbakeveien traff jeg de samme igjen ved sjøhusene til Varhauglosene.

De ville også til den gamle kirkegården for å snu, før de gikk samme vei tilbake. Ingen trengsel altså. Det kan nok være mer folk på en søndag, det er som oftest folk som går en vei med bil i begge ender.

Jeg kan ikke helt bestemme meg for om YR hadde rett eller feil denne lørdagen. De meldte lett regn, og det jeg fikk på meg var bare noen dråper som fløy i lufta, men til gjengjeld var det vått hele tiden.

Litt nedbør, vind i mot og bare 4-5 grader, er kaldt. Jeg var glad for vinterklær, og jeg beholdt både lue og vanter på hele turen. Normalt er det ganske sorpet med varmegrader. Siden det hadde vært tørt i noen dager, og faktisk sol på fredagen, var det egentlig bra forhold. Selv myrene var enkle å komme over.

Bakfoten laget ikke store problemer. For første gang på lenge kunne jeg gå uten å kjenne at akillesen var i ulage. Likevel ble det halting. Den «karamellen» jeg fikk da jeg tråkket over for en måned siden, tar tid, og gjør at ankelen fortsatt hovner opp og blir vond – etter et par timer på beina.

Et slik overtråkk blir jo bra – omsider, får jeg håpe.

Til Sele med barnbarna.

På tur - uten å bli svett.

Fredag og flott vær. Vinterferie og ikke vinter. Det er ikke like lett for alle å ta ut på tur. For noen stenger helsa for et aktivt turliv. Dette gjelder dessverre for min datter og hennes familie.

De tar gjerne ut, men ikke på langtur. Det blir helst korte turer i nærmiljøet. Mine barnebarn setter pris på å være med ute.

Både min svigersønn og datter er flinke til å finne på spennende og kjekke ting som ikke krever jernkondis. De tar ut for å fyre bål, steke mat – fiskepinner til minstemann og ostesmørbrød til jenta på 12.

Det har blitt noen turer med barnebarna inn til Blåfjellenden. Vi har også vært på andre av STFs hytter. Jeg husker spesielt et par besøk på Nilsebu med glede.

Denne fredagen ville gjengen igjen på tur. Det var snakk om å ta til Sele og ut til en plass min datter og svigersønn har tatt med ungene en del ganger. Bestyrerinnen hadde sin siste dag på jobben torsdag, og var innstilt på å bruke sin første fridag på best mulig måte.

Hun ville bli med til Sele. Det var ikke spesielt mange andre på tur fra Sele denne dagen, selv om været var det aller beste. Nesten vindstille, sol og en god del varmegrader. Minst 8-9....

Det er ikke lange turen, en liten kilometer, delvis på vei og bare det siste stykket i sand-dynene.

Det er ikke sandstrand der vi slo oss ned. Her er det stein og mye stein. For ungene, som jo har vært her før, så fant de fort fram til steiner og planker som de kunne bruke.

For oss andre, var det å få fyr på spritbrenner og gassbluss. Jeg hadde med en gassbrenner som jeg har fått, nå har jeg et par stykker gassbrennere i tillegg, men denne hadde jeg aldri prøvd. Det var en god anledning til å teste denne.

Jeg hadde ikke mye vann i kjelen, men med en brenner som skulle gi 3500watt, så kokte vannet omtrent med en gang. Det tok litt lengre tid å få kokt opp søtpotet suppe med nudler, som min svigersønn disket opp med.

Det var jo ganske fint å kunne sitte i sola, ute i havkanten og nyte varm te. Denne dagen kunne vi også nyte utsikten. Det var virkelig klart, og jeg er nesten sikker på at vi kunne se over fjorden til Skudesnes. Det var likevel ikke lett å finne ut av hvilke øyer vi så ute i fjorden.

Jeg er ikke helt sikker på hvor lang tid vi tilbrakte på stranden. Tiden fløy. Jeg tenker det egentlig ikke gjorde så mye om jeg ikke brukte tiden til å gå.

Det ble antakelig noe andre kaller «kvalitetstid» sammen med min datter, svigersønn og mine barnebarn. Rolig og avslappende tid mellom sand og strand, uten å bruke tid på så mye annet enn å kokke vann....

Jeg håper det blir anledning til noe tilsvarende i fremtiden også.

En skikkelig onsdagstur.

Tåke hjemme, sol i Sandnes.

Onsdag, og sola skinner fra blå himmel på morgenen. Det innbyr til en tur. Broderen er på fjellet og Bestyrerinnen er på jobb. Hun har bare et par dager igjen før hun også blir pensjonist.

Jeg titter ut vinduet og lurer på hva jeg skal gjøre. Og det holder jeg på med en stund.....

Litt over 10 ser jeg at tåka kommer sigende fra sør. Det blir tettere og tettere. Skal det bli tur, å må jeg få opp farten. Halv elleve sitter jeg i bilen og lurer fortsatt på hva jeg skal gjøre.

Det kunne jo bli en tur langs stranden. I fint vårvær er det en kjekk tur. Med sol i ansiktet og lite vind er det skikkelig flott. Det var bare tettere ute ved sjøkanten. Det måtte bli en tur litt lengre nord. Det så ut som om det fortsatt var sol i Sandnes.

Kunne jeg muligens klare å gå inn fra Gramstad og opp til Mattisrudlå og så få med Bjørndalsfjellet, før jeg satte kursen mot bilen?

På Gramstad var det flere enn meg som ville på tur. Det var flere biler på parkeringsplassen enn på søndag. Og det var sol...

Jeg startet mot Paradis-skaret og bakken opp mot Mattisrudlå. Den bakken er en utfordring. Denne gangen både på grunn av bakfoten, og på grunn av mitt problem med høyde. Bakken er så pass bratt og åpen at jeg gruer meg for å ta fatt oppover. I tillegg så blir jeg selvsagt andpusten....

De siste gangene har jeg gått opp bakken uten noe særlig problem. Denne gangen var det ikke helt lett å komme opp. Jeg kom til topps, men delvis på grunn av at jeg synes det er verre å gå ned bratte bakker.

Det var en del mennesker på tur mellom Mattisrudlå og den siste bakken opp mot Bjørndalsfjellet, men det var folksomt i bakken opp mot toppen og på toppen.

Denne dagen, i finværet, tok jeg det med ro og snakket med en del av de jeg traff. Selvsagt bare hyggelige folk. Noen for første gang mot Bjørndalsfjellet og andre som går det flere ganger i uka.

Nedover går greit, selv om jeg brukte tid på grunn av foten. Nede ved veien var det på tide å vurdere turen videre. Egentlig så kunne jeg godt tenke meg å fortsette de 3 kilometerne mot Fjogstadfjellet og Revholstjørn og tilbake til Gramstad. Det ville gi en brukbar tur – på en onsdag.

Jeg burde muligens ha gått direkte til bilen. Fysioterapeuten mente i hvert fall at jeg kunne ta det litt med og heller trene opp hælen hjemme. Han sa også at han mente problemene med akkilesn nå var på bedringens vei, og da kan det vel ikke skadde med...

Jeg satset på Fjogstadnuten.

Rett etter selve nuten møtte jeg en som jeg tidligere hadde truffet på Nilsebu. Hun er også opptatt av STF og stiller gjerne opp der. Vi fikk en hyggelig prat. Jeg sto i bare i en svett ulbluse, men ble ikke kald. Det var virkelig flott vær...

Siste del av turen er litt nedtur – det første stykket ned mot Revholstjørn. En del myr og sorpe i hvert fall. Fra Revholstjørn og inn er det vei, noe som ikke er spesielt kjekt å gå på.

Søndagstur på Høgjæren

Fortsatt spor av vinter i høyden.

Det var tåke utenfor stuevinduet på søndagsmorgenen. Noe vi egentlig ikke er vandt med på flate Jæren. Der blåser det som oftest, vind og tåke henger ikke helt sammen.

Yr og Storm var heller ikke enige om hvordan været ville utvikle seg utover dagen. Storm Meldte sol og flotte forhold. Yr varslet tåke, med noen små solgløtt. Det er muligens rettferdig at både Yr og Storm fikk rett halve dagen. Yr på morgenen og Storm ut over ettermiddagen.

Dagseddelen var klar. Bestyrerinnen ville også denne søndagen på tur. Det eneste hun ikke helt hadde fått klarlagt var hvor turen skulle gå. For egen del, med en litt lang tur på lørdagen, så mente jeg at bakfoten ville være tjent med en kort tur. Langs stranden en eller annen plass, kom ikke på tale. Der har vi gått litt for mange ganger.

Det ble snakk om en tur på høgjæren. Det var helt tilbake i november sist jeg hadde en tur i det området. Den vanligste turen var fra Tovdal til Steinkjerringå via Holmavatn og retur. En tur på over 15 kilometer og som normalt tok over tre timer.

I disse trange tider, er jeg fornøyd med en tur på to timer og bare opp mot 8 kilometer.

Broderen er heller ikke helt i toppform og syntes det ville passe med en runde på høgjæren. Fra Holmavatn til Steinkjerringå, videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Dette er en tur vi har klart å komme rundt på 1 time 15 minutter – en gang i verden....

Det er ikke lett å si hvilen årstid vi egentlig er inne i. Hjemme var det 5-6 grader, men tåke og lite vind. Vår eller vinter? Det er lenge siden vi har sett noe til is og snø – hjemme.

På høgjæren lå det fortsatt fenner med snø nede i søkkene. Det var ikke snakk om frost. Det var ikke tele i jorda, og fargen på mark og myr minnet om vår. Det var ikke så lenge siden det hadde vært frost. Det viste tydelig på stien der steinene hadde arbeidet seg opp og gjorde at vi måtte følge med på hvor vi satte foten.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Vi så ikke folk før vi kom opp mot Synesvarden. Det var antakelig været som holdt folk tilbake, men jeg har da truffet andre på tur her oppe, i kuling og sludd. Litt tåke burde ikke hindre folk i å ta ut på tur.

Tåka var ikke veldig tett, det var mulig å se ganske langt. Tett tåke for meg er når det ikke er mer enn 20 30 meter sikt. Denne dagen kom og gikk tåka, og etterhvert forsvant den nesten helt. Det endte opp med dis.

Ellers var det helt greie forhold denne dagen. Ikke helt tørt i myrene, men bra i stien. Vi kunne holde grei fart, men det tok likevel opp mot to timer før vi igjen så parkeringsplassen ved Holmavatn.

Der var det mer biler enn da vi startet, men langt fra noen trengsel. Vi har sett flere biler på en flott onsdag.

Vi var alle godt fornøyd med søndagsturen.

Lørdag og mye folk rundt Lifjellet.

Bra turvær og en smak av vår.

Vinter eller vår? Det var spørsmålet da jeg skulle kle meg til lørdagens tur. Været avgjør også ofte hvor turen skal gå. Ute var det 6-7 grader og det blåste en del. Nok til at døra smalt igjen bak meg.

Bestyrerinnen skulle også på tur, men hun ville kjøre til Tysvær for å sjekke hvordan det går med oppgraderingen av hytta.

Det er alltid noen dager i mellom vår og vinter, der det er vanskelig å finne den beste turen for dagen. Snø og is betyr sjøkanten. Med varmere vær er det mulig å ta en tur både på høgjæren og i Dale/Li området.

Da døra smalt igjen bak meg, forsvant alternativet Høgjæren fra mine planer, og da måtte det bli en rundtur fra Dale eller Gramstad. Det er ikke helt greit å gå oppe på høgjæren i vind. Det kan bli både strevsomt – mye oppoverbakke selv på flatene, og kaldt. Vinden gjør det kaldere enn gradestokken viser.

Usikkerheten rundt være og forhold gjorde seg også gjeldende på klesfronten. Skulle jeg ta «lang under» - som er skikkelig greit ved lav temperatur og regn, eller skulle jeg kjøre «sommerbekledning»? Jeg valgte vinterklær. Noe som viste seg å være helt feil, da jeg valgte å ta den vanlige turen rundt Lifjellet.

Det ble varmt. Selv med lufteglidelåsene i buksa helt oppe. Jeg kunne kjenne vinden på parkeringsplassen da jeg startet, og det var passe kaldt inne i skogen – til jeg fikk opp dampen. Etter å ha gått ut langs sjøen, ble det lettelse i antrekket, og resten av turen gikk i bare ullblusen. Litt kaldt helt øverst, men helt greit.

Det er vinterferie. Det kunne jeg se alt på parkeringsplassen. Selv om det var lørdag, så var det en masse biler da jeg kom. Utover langs sjøen gikk det et par i omtrent samme fart som meg. Jeg gikk forbi i Bjorhamn der de hadde en liten pause, og siden kunne jeg høre at de var bak meg.

En stund etter kom det stor følge i mot. Det var unger og voksne, og de hadde startet på Li og ville ta rundturen, men opp Revesdal.

På toppen satt det flere følger, og det røykte god fra et bål. Jeg kunne ikke akkurat lukte stekte pølser, men det så ut som det var mat på gang.

Jeg snakket også med en gjeng nede ved Dalevannet, og ved demningen var det vafler – og pølser på gang. Nede på Dale, var det flere biler enn da jeg startet. Det var nesten fullt på parkeringsplassen, og det var fler enn jeg som var ferdig med turen rundt klokka to.

Jeg mente det gikk litt fortere denne ganen enn forrige tur. Nå skyldes det sikkert føret, det var antakelig noe tørrere denne gangen. Likevel var jeg fornøyd med at jeg en del av turen kunne holde farten oppe uten å kjenne for mye i akilleshælen. Hvordan det går i morgen få vis seg.

Jeg håper å komme tilbake i god gammel form i løpet av våren, selv om det egentlig ser mørkt ut. Det er ikke helt greit å plutselig bli «gammel» - som han sa, gutten jeg traff i henget ned fra toppen: «Er det greit å gå slik når du er så ga....» Han fullførte ikke helt spørsmålet. Dagens ungdom er i det minste høflige.

Bjørndalsfjellet pluss litt til.

Søndagstur i Sandnes.

Det er ikke en stor hemmelighet at jeg har hatt problemer med akillessenen den siste tiden. I tillegg klarte jeg å tråkke over på en tur i «syden». Foten hovnet opp, og selv nå 14. dager etter, kan jeg godt kjenne at det ikke er helt i orden.

Fredagens tur rundt Li, med mye forsiktig tråkking, kjentes fortsatt på søndagen. Jeg var likevel klar for tur. Broderen ringte og vi avtalte å møtes – litt senere enn vanlig. Det hastet ikke med å komme ut.

Bestyrerinnen ville også på tur, men var ikke interessert i en langtur. Hun tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. I utgangspunktet 5 stykker som ville på tur. Vi kjørte til broderen for å plukke opp ham. Det viste seg at Bjørg også kunne tenke seg en tur. Ganske greit at vi da hadde avtalt med Sigbjørn og Anne Lise, å treffes på Gramstad.

Vi ble med andre ord 6 som møttes på parkeringsplassen på Gramstad. Tanken var å gå opp til Bjørndalsfjellet og ned, pluss ta runden om Fjogstadfjellet om det passet. Dessverre viste det seg at Bjørg ikke var helt i form og måtte snu et stykke oppe i bakken. Fortsatt like heldig at vi hadde to biler. Broderen fikk låne min og Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise og jeg fortsatte oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet.

Bestyrerinnen mente hun bare hadde gått ned denne bakken, aldri opp. Vi gikk turen fra parkeringsplassen og mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet, og videre rundt Fjorgstadnuten en gang i sommer. (April – jeg sjekket...) Det er noen ugreie bakker fra veien og til topps på Bjørndalsfjellet, men denne gangen gikk det greit opp. For min del gikk det sakte. Ankelen er fortsatt et problem.

Det ble ikke lange pausen på toppen. Sola var godt gjemt bak skyer og det blåste ganske bra – opp mot 10-12 m/sek. Jeg startet nedover omtrent med en gang. Det tok ikke lang tid før Sigbjørn for forbi og måtte vente nede på flaten.

Det var egentlig hyggelig å ta det forsiktig nedover bakkene. Det ble tid til å prate, og vi stoppet til og med opp et par ganger. Skikkelig søndagstur.

Nede på veien ble det en liten diskusjon. Alle var egentlig for å fortsette mot Fjogstadfjellet og videre. Turen opp og ned Bjørndalsfjellet hadde, selv med forsiktig gåing, gått unna på omtrent en time.

Det er ikke mange høydemeter opp mot denne toppen, som nesten ikke kan kalles en «topp» og jeg pleier bare å gå forbi. Siden både Bestyrerinnen og de andre ikke så ofte er på disse kanter, gikk de opp. Videre over flyene og mot Revholstjørn, er en flott liten tur i «heia». Ikke et tre og det er mulig å se både Sandens og Stavanger og havet.

Det er adskillig flere folk som tar turen til Dalsnuten enn rundt Fjogstadfjellet. Likevel møtte vi en del, men det siste stykket inn mot parkeringsplassen var tettpakket. Det var ikke mange parkeringsplassene ledige da vi kom tilbake til bilen, selv om det parkeringsplassen er mye utvidet.

Lifjell – 11 varmegrader og sol.

Fredagstur i flott vær.

Snø? Hvem snakker om snø? Helt unødvendig, når det er mulig å gå tur i skikkelig flott turvær – i midten av februar.

Fredag er normalt ikke turdag på vinteren. Likevel ble det til at jeg pakket sekken og tok fram turklærene. Sola skinte. Termometeret utenfor kjøkkenvinduet krøp over 10 varmegrader, og det var tørt.

Det er jo ikke mulig å sitte inne i slikt vær – i midten av februar. For mange er det flott og fint med snø og ski, for meg handler det bare om fjellstøvler, hele året – om mulig.

Jeg må på ski noen ganger i løpet av vinteren. Den årlige turen til Blåfjellenden er ikke mulig uten å bruke ski. I hvert fall den ene veien. Det blir likevel mindre og mindre morsomt å ta seg fram med planker under beina på betongføre eller i løssnø. Jeg holder meg til turer på beina.

Det var over en måned siden jeg hadde tatt turen rundt Lifjell i Sandnes. Fra Dale mot Bymarka, til topps på Lifjell med senderen og tilbake til Dale via Dalevann.

Jeg burde kanskje være leie denne spesielle turen - mulig burde jeg være dyktig lei den alt for 20-30 år siden, for turen har stått på programmet siden 1990 omtrent. Hver vinter blir det noen turer her. Ofte en gang i uka.

Det er, på tross av alle gangene jeg har gått her, stadig noe å se, og i hvert fall så blir turen ikke direkte lettere med årene. Jeg trenger jo all den trening jeg kan få til. Det er noen kjappe ganske bratte bakker. Stien må kalles «uryddig», det er ikke lett å holde god fart. Det er alltid noen hindringer, som bratte kneiker, kjettinger, myrer og glatte svaberg.

Og det er før den lange bakken opp mot toppen. Stigningen her er opp mot 200 høydemeter, uten noen skikkelig «pause». Den bakken tas (av meg) i rolig jevnt tempo. Jevnere og roligere etter som årene går....

Etter toppen gjenstår like mange meter nedover, og noen av hengene er bratte. Det tar tid, i hvert fall for meg som må ta hensyn til en bakfot i uorden.

Denne fredagen var det helt greit å bruke tid rundt. Været innbød til å virkelig nyte turen. Ikke mange andre var på tur denne dagen. Jeg møtte en mann som hadde startet på Li. Og siden det var få folk ute å gikk, var det bare kjekt å møte samme mann en gang til rett etter toppen.

Det er for tidlig til å finne skikkelige vårtegn, som bjørk med knopper og liknende. Likevel er det kjekt å se grønn tyttebærlyng – og vite at det er mange måneder til det er mulig å finne røde bær.

Det kan bli en del turer før tyttebærene er modne, om jeg er heldig.

Det er jo litt underlig å omtrent ikke treffe folk på turen rundt Li i slikt flott vær. Nå kan nok forklaringen være at folk ikke er på tur på fredager. Det er bare oss pensjonister som har tid til slikt.

Klokka var omtrent to da jeg kom ned til Dalevann. Her møtte jeg folk, og nede på parkeringsplassen var det andre biler enn min, og det kom en del mens jeg gjorde meg klar til å dra. Folk er på kveldstur på fredagene, ser det ut til.