Fra Blåfjellenden og rundt Leitevatn "på andre siden".

En flott tur utenom merked sti.

Etter en kjekk kveld og en flott morgen på Blåfjellenden, var både Knut Erlend og jeg klar for en tur tilbake til Hunnedalen. Vi hadde snakket om hvor vi skulle gå. Begge var klar for en litt annen tur tilbake enn innover.

Det er mulig å ta noen skikkelige «omveier» for å komme tilbake til bilen. Vi, for vår del, hadde blitt enige om å ta stien på andre siden av leitevann. Det ville ikke bli en spesielt mye lengre tur enn den vanlige, men ville i hvert fall bli en ny tur.

Nå hadde jeg gått denne turen tidligere, men det var så langt tilbake som i 2017. Antakelig hadde ikke mye endret seg, men jeg husket ikke mange detaljer. I store trekk var jeg klar over hvor stien måtte gå, men det ble noen overraskelser underveis.

Som dagen før var det flott turvær. Vi startet i sol og selv om det var noen skyer i en periode, ble det en sommertur. Det ble i hvert fall ganske varmt oppover bakkene fra Blåfjellenden. Det var ikke nødvendig med annet en kort bukse og tynn ullbluse.

Stien på andre siden av Leitevatn er ikke merket, men ved å sjekke kart, er det egentlig greit å finne fram. Starten er lett. Det er å følge den merkede stien mot Sandvatn rundt elva og bort til en bru over bekken fra Svartedalen.

Fra stien langs elva er det flott å se Blåfjellenden som ligge med flott utsikt nedover Fidjadalen. Bru nummer to er laget for sauefolkene på Blåfjellenden, og de følger også stien vi skal følge, videre mot Hunnedalen.

Den merkede stien mot Sandvatn tar til venstre rett over brua. Vår sti går rett opp bakken. Her er det mye myr, og så avgjort ikke lett å følge sti. Det er nesten ikke spor fordi folk – og fe – går forskjellige ruter i myra.

Det står et tre oppe i bakken, og vi fant spor da vi tok mot dette. Videre er det en stor stein lengre oppe, og vi fant også spor av sti mot denne steinen. Eller var det både vått og bratt. Det tok tid å komme opp bakken.

Nå er det flere bakker etter den første. Lengre oppe var det lettere å finne stien, men helt oppe forsvant den over svabergene. Her gikk jeg litt feil. Stien var lengre til venstre enn det jeg gikk. Vi fant fram, men det tok litt tid.

Da vi fikk se Leitevatn, var det ikke tvil om hvor stien går. Her var det vann nedenfor og fjell ovenfor og stien lett synlig. Vi gikk bortom Leitebu (Jeg lurer på om ikke den også blir kaldt bua ved stråndå.) og fortsatte videre forbi Leitevatn og inn dalen.

Det ble klart at vi ikke skulle over gjerdet, men følge det oppover mot kanten. Vi «valgte» å klatre opp den bratte bakken. Vi kom opp. Stien var delvis synlig fra kanten og videre innover dalen og opp på høyre side.

Det er uansett lett å finne den merkede STF stien, som ligger litt lengre oppe i høyden og går «nesten» likt med med stien vi fulgte denne dagen. Det var lengre fra den bratte bakken ned mot «Solhålå» og bort til den vanlige STF stien enn jeg trodde.

Da vi omsider kom ned til «Ølbakken» hvor vi traff STF stien, så hadde det gått omtrent tre timer. Vi brukte nok lengre tid enn folkene på på Blåfjellenden som går denne veien til vanlig. De mener at det går fortere på østsiden av Leitevatn.

Vi hadde hatt en virkelig flott tur utenom den vanlige stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. For oss tok det litt tid, men det var virkelig kjekt å se igjen både Leitebu og Leitevatn fra østsiden. Her har jeg gått mange ganger på ski, men ikke ofte på beina.

Med Knut Erlen på tur til Blåfjellenden.

Det er kjekt med følge på tur.

Det har blitt noen turer innover til Blåfjellenden dette året. Sesongen startet tidlig. Alt i april var det folk på vei innover – på beina. For første gang så vidt jeg husker. Det har til nå vært bra besøk på hytta, og jeg håper det fortsetter som det har startet.

Jeg mener det til nå i år har blitt 16 turer innover på meg. Langt flere enn det jeg har gått i de tidligere over 35 år. På alle disse turene i år, har jeg vært alene. Jeg har selvsagt truffet folk på vei fra eller til hytta, og det har som regel vært andre som har overnattet, selv om jeg som oftest har hatt annekset for meg selv.

Ensom på tur er helt greit, og jeg har ikke direkte savnet selskap. Likevel hadde det jo vært kjekt å gå turen i følge med andre. Denne gangen ble vi to på tur til Blåfjellenden. Dobbelt så mange og dobbelt så kjekt.

Knut Erlen tok kontakt og spurte om vi ikke kunne treffes inne på hytta. Jeg syntes det hadde vært kjekt med selskap innover. Jeg at jeg kunne jo kjøre oppover, og så kunne vi ta følge inn mot hytta. Det ble til at vi tok følge.

Jeg sjekket værmeldingen for dagene vi skulle være på tur. Yr var klar på at det ville bli forholdsvis bra vær med sol og ikke nedbør innover, mens Storm mente det ville bli regn. Nå fikk begge litt rett. Vi hadde sol det første stykket innover, men på vei nedover bakken mot Blåfjellenden, kom det regn. Ikke så pass at vi stoppet for å ta på jakken, men nok til at vi begge ble våte.

Selv om værmeldingen ikke hel traff, så hadde vi egentlig virkelig flott turvær innover. Det var omtrent vindstille, og temperaturen var opp mot 20 grader. Bakken var tørr og det var gode forhold.

Siden vi ikke hadde gått så veldig mange turer sammen, var det ikke vanskelig å finne noe å prate om. Vi er begge pensjonister med en del erfaring fra forskjellige jobber. Det er jo alltid interessant å dele erfaringer, og selv om vi ikke lenger har kontakt med arbeidslivet, så er det kjekt å lære noe nytt.

Vi brukte nok litt lengre tid innover enn det jeg vanligvis bruker, men i godt selskap gikk tiden fort, og som pensjonister har vi jo det ikke spesielt travelt. Nedover bakken mot hytta, gikk jeg litt i fra, for å sette på kaffen slik at den var klar til Knut Erlend kom.

Vi fikk en flott time på benken utenfor annekset. Det ble virkelig bra i sola og med kaffe/te i koppen og skoleboller, fikk vi også i oss noen kalorier.

Vi ble ikke alene på hytta den natta. Det kom folk i hovedhytta og det kom en hyttevakt med hund som selvsagt tok inn i hunderommet. Det kom også et ungt par, og det ble god stemning i stua den kvelden. Et kjekt opphold på Blåfjellenden.

Sommertur tilbake til Hunnedalen.

Det var mange folk i heia denne lørdagen.

Med foten i ulage, etter å ha tråkket feil da jeg hentet vann, ble det en rolig dag på hytta. Det kunne på mange måter passe bra. Regnet og tordenværet Yr hadde nevnt kom på ettermiddagen etter at jeg kom til hytta.

Det dundret og smalt i Fidjadalen. Det kom skikkelig slagregn, og temperaturen falt fra 20 til 14 grader. Det var kaldere enn vannet i elva. Det holdt folk vekk fra heia, og jeg ble alene på anlegget den natta.

Neste dag kom folkene som hadde bestilt og en del andre. Vi ble tilsammen ganske mange den natten. Nå hadde jeg tatt en omgang med støvsugeren i begge hytten, så på morgenen var det bare å ta en omgang med fille før hytta var klar for flere gjester.

Jeg mente det burde gå greit å gå tilbake til bilen. Innover hadde jeg jo kjent litt, men det hadde egentlig ikke hindret turen noe særlig. Det gikk litt saktere enn «vanlig», men jeg hadde det ikke travelt.

Værmeldingen var bedre for lørdag enn for fredagen – hvor det hadde regnet store deler av dagen. Det klaret litt opp tidlig, og siden alt var greit for å ta ut, ble det til at jeg satset på å komme meg til Hunnedalen – forhåpentligvis.

Jeg syntes det gikk i vanlig tempo i bakken oppover mot toppen. I hvert fall gikk pusten som vanlig. Bakken er så pass bratt at jeg aldri har klart å komme opp uten å puste skikkelig. Det burde gjøre at formen ikke blir for dårlig, selv om jeg ikke beveger meg like mye som før.

Jeg hadde vinden med meg denne dagen. Skyene som kom over fjellet fra Lysefjorden så ut til å ville gi regn. Det kom noen få dråper oppover bakken, men det ble ikke noe mer nedbør denne gangen.

Med skikkelig sommer på vei innover, hadde jeg bare med den lette jakken, og bare for «sikkerhets skyld» tok jeg med en gammel tynn gore-tex bukse. Værmeldingen var så pass bra at jeg mente det ville bli godværstur tilbake.

På vei tilbake mot Hunnedalen, ble det selvsagt så pass bra vær at buksa ble klam, og det hadde passet bedre med den lette treningsbuksa som lå i sekken. Det kunne ha vært verre. Jeg kunne ha hatt med det «tunge» utstyret, og blitt like våt og klam, men da med minst et par kilo eller mer i sekken på vei innover.

Alt var likevel ikke så bra. Foten hadde fått en smell dagen før, og selv om noen små hvite greit holdt smertene under kontroll, gikk det ikke fort. Jeg gikk forsiktig. Det ble ingen ny smell, og det var jeg egentlig ganske glad for.

Heldigvis kom det en del folk i mot. Det ble en del småstopper underveis. Denne dagen var det bra å kunne stoppe opp for å snakke med folkene. En del var på dagstur. Noen skulle mot Sandvatn – og da jeg snakket med de ved Fossebekken, var klokka nesten to. De ville komme sent fram til Sandvatn.

Det kom også en kar litt senere, som var på vei innover mot Blåfjellenden. Han syntes det ville være en litt for kort tur å gå bare de vel 8 kilometerne inn. Han snakket om å gå til Skåpet eller Flørli. Karen hadde store planer, men også stor sekk , og jeg tror det vil bli stopp og overnatting på Blåfjellenden.

Sommer og torden i heia.

Det ble den vanlige turen til Blåfjellenden denne uka også.

Det er ikke spesielt morsomt å sitte hjemme – riktig nok i en god stol – å kikke ut stuevinduet og se sol og flott vær. Jeg blir i dårlig humør av slikt. Det hjelper ikke at mange på min alder ikke kan annet enn å sitte hjemme. Jeg vil på tur.

I følge hva jeg har funnet ut, skal en vond akilles ikke brukes mer enn nødvendig. Så snar det er mulig skal hælen belastes med å strekke ankelen nedover. Det betyr å holde foten i en trapp og så senke hælen ned før en lett heving og ny senking – hver dag i mange måneder.

Nå er det ikke første gang jeg har slike problemer, og har aldri hatt tålmodighet til å følge de velmente rådene. Jeg er alt for utålmodig og tar heller ut på tur. Slik ble det også denne gangen. Jeg fant ut at jeg kunne forsøke meg på en tur til Blåfjellenden.

Etter 4 dager i ro, sjekket jeg værmeldingen, og fat ut at onsdag ville det være flott vær på morgenen, men Yr truet med både regn og torden på ettermiddagen. For å komme inn til Blåfjellenden, før torden og lyn, burde jeg starte tidlig.

Jeg måtte kjøre hjemme fra i ni-tiden og helst starte innover før halv elleve. Jeg la meg tidlig, men hadde vanskelig for å finne «roen». Jeg tenkte på hvordan det ville gå innover heia, og om jeg burde utfordre kroppen på den måten.

Jeg var oppe i syvtiden. En time tidligere en vanlig. Fortsatt lett nervøs for turen innover, men også like bestemt på ikke å sitte hjemme en dag til. Det fikk heller ta tid, og eventuelt var det jo mulig å ta noen lange pauser, selv om det kunne bety torden og lyn før jeg kom fram.

Jeg hadde sjekket bestillingene før jeg gikk innover. Det var andre som ville på tur den dagen. På onsdag hadde det vært mye folk, og i følge en som kom i mot fra hytta, hadde det vært flere gjenger med «utlendinger».

Starten på turen var virkelig flott. Det var skikkelig sommer oppover bakkene mot Oleskaret, og det var virkelig kjekt å gå innover heia. Sommer og sol, og over 20 grader. Det ble en tur innover i bare lett antrekk.

Ved Saftbekken forsvant sola, og det dukket opp mørke og sinte skyer i nordvest. Kunne det dårlige været være på gang alt. Jeg gikk å lurte på når regnet ville komme. Kunne jeg nå den store steinen – va 2/3 deler på vei innover, elle ville jeg nå toppen av bakken nedover mot Blåfjellenden – ca 3/4 innover med bare bakken igjen.

Jeg fikk regn på meg bare et lite stykke nede i bakken. Jeg tok på jakke, men fortsatte i den tynne treningsbuksa. Jakken ble våt, men det var så pass varmt at det ikke gjorde noe med litt regn på beina.

Det ble opphold og sol bare en liten stund etter jeg kom til hytta. Jeg fikk en time på benken utenfor annekset, med te og lunch. Det var nettopp hva jeg trengte. Da sola forsvant, tok jeg med en bøtte for å hente vann og ta en dukkert i elva. I den rekkefølgen.

Med tung bøtte i hånden fikk jeg problemer med å sette foten skikkelig og det sa «spjong» bak i hælen. Det gjorde skikkelig vondt, og jeg ble ganske for enig med meg selv om å ikke gå tilbake den dagen.

En våt, men kjekk tur mot Hunnedalen.

Regn, helt greit.

Vær er en underlig ting. Jeg har i mange år prøvd å unngå tur i regnvær og legger mine turer til dager det er best vær. Regn og vind er ofte det som gjør at det blir en «sur» tur, men som oftest blir det uansett kjekt å være ute.

Det hender jo jeg klager på været. Spesielt om det regner, og med vind i tillegg, blir det ofte til at jeg heller sløyfer turen. Det blåser jo stort sett alltid på våre kanter. Det kan også stoppe en tur. Medvind og regn er mye bedre enn regn i motvind.

Innover til Blåfjellenden var det virkelig bra turvær. Tørt, ikke for varmt og noe som og litt skyer. Ikke for varmt og heller ikke for kaldt. Det var så nær perfekt turvær som jeg kunne ønske. Det ble en grei tur innover.

Denne gang skulle jeg bli over en natt ekstra. Meningen var å jobbe litt. Det er alltid noe som burde gjøres, og det lå en jobb og ventet – fra to tre år tilbake. Det var så avgjort på tide å få gjort noe med de gangveiene inn mot hytta.

Jeg startet på jobben ganske tidlig, og godt var det, for det tok ikke lang tid før regnet kom. Det fortsatte å regne stort sett hele dagen. Det ble i hvert fall ikke mer jobbing utendørs den dagen. Enkelte av regnbygene var skikkelige tordenbyger. Det regnet så det slo i bakken.

Værmeldingen hadde nevnt regn, men med virkelig flott sommervær innover valgte jeg å bare ta med en lett jakke og en tynn gore-tex bukse. For en gangs skyld tok jeg ikke med det tynge utstyret.

På morgenen den dagen jeg skulle mot Hunnedalen var det fortsatt regn i lufta. Jeg fikk en melding fra Bestyrerinnen om at det ville klare opp ut over ettermiddagen. Jeg ventet derfor med å ta ut til rundt 3.

Det var opphold, men bare i bakken oppover, kom regnet. Ikke skikkelig regn men sånn at det ble vått. Jeg heiv på jakken etter en stund, men fant snart ut at jeg ble like våt om jeg hadde jakken på eller av. Med godt over tyve grader var det heller ikke kaldt eller ubehagelig å bli litt våt.

Det kan ikke ha skjedd mange gangene at jeg syntes det var kjekt og greit å gå i regnvær. Det kom noen tåkedotter oppover dalen. De gjorde terrenget litt ugjenkjennelig, men virkelig flott. Med fuktighet på steiner og i marka, kom også fargene skikkelig fram. Naturen viste seg fram i regnværet.

Med tyve grader og vindstille er det ikke nødvendig med regntøy i lett egn. Det var bare kjekt – og greit, å bli litt våt. Men, jeg kan ikke huske en tidligere tur med slike forhold. Er dette vanlig i andre kanter av landet, forstår jeg «motstanden» av Gore-tex.

Selvsagt skinte sola da jeg kom ned til Høgaleitet i Hunnedalen. Det siste stykket hadde jeg også tatt av blusen. Mange ganger, etter å ha gått i regnvær, er jeg våt fra innerst til ytterst. Denne gang hadde jeg ikke på mer klær enn nødvendig, så det var ikke mye å bytte. En flott tur. helt greit.

Inn til Blåfjellenden med bakfot i ulage.

En flott tur innover heia.

På tross av at foten så avgjort ikke er god, bestemte jeg meg for å ta den ukentlige turen til Blåfjellenden. Selv om det gjør skikkelig vond, om jeg tråkker «feil», så er det egentlig greit å komme fram. Selv om det minner mer om halting enn gåing.

Sommeren var tilbake, og det var vondt å tenke på at jeg ikke ville komme inn til Blåfjellenden i det flotte været. Det fikk heller være om det gjorde litt vondt, og om jeg fikk ødelagt foten for en lang stund, så fikk jeg i hvert fall med meg den turen.

Jeg planla likevel å bli en hviledag over, og kunne om nødvendig vente nok en dag. Det medførte en litt tyngre sekk enn om jeg bare hadde med mat for en dag. En Fjordland middag veier litt. Og så blir det jo alltid litt ekstra.

Det var heldigvis ikke skikkelig sol da jeg startet opp bakkene mot Oleskaret. Med mange og tyve grader i lufta hadde det blitt hett om sola hadde kommet gjennom. Jeg startet tidlig. Det var meldt om muligheter for torden og regn sent på ettermiddagen. Noe som jo ikke er helt uvanlig når temperaturen blir høy.

Du verden det var kjekt å gå innover heia i godt vær- Tørt i bakken og gode forhold gjorde at det også var greit å se hvor jeg satte den vonde foten. Til jeg møtte kjentfolk og ble mer opptatt av å se etter folka enn av stien. Det tok noen minutter før jeg var klar for å gå videre.

Det var andre enn meg på tur denne dagen. Jeg møtte en familie som hadde vært på hytta, og like etter tok jeg igjen et par som ville ligge i telt inne ved Blåfjellenden. Jeg lovet de kaffe nede ved hytta og de kom ned en stund etter meg.

Det var snakk om regn på ettermiddagen, og dagen etter skulle det regne ganske mye. Jeg anbefalt å sette opp teltet på en liten høyde på andre siden av brua over Leitesånå. Det rådet tror jeg paret satte pris på, for det kom store regnmengder dagen etter.

Denne turen over heia ble skikkelig flott. Lite vind og varme gjorde det helt grei å gå lettkledd. Det er greit å gå i bare en kort bukse og en lett trøye. Regntøyet fikk ligge underst i sekken.

Med høy temperatur, fant jeg ingen unnskyldning for ikke å ta et kjapt bad nede i bekken. Det ble årets første i heia. Selvsagt var det kaldt, men det tok ikke lang tid før det var greit å være ute i vannet.

Det kom selvsagt folk ut over ettermiddagen. Med sol, i hvert fall en stund, ble det et par flotte timer på benken i sola utenfor annekset. Det ble ikke fyrt opp i ovnen, Det var like varmt inne som ute – omtrent 25 grader. Selv etter at regnet kom, var det igrunnen varmt,

Med foten i ulage, ble det ikke mye jobbing, selv om det ble ryddet og vasket – som vanlig. Tirsdag var det bra vær fra morgenen, og jeg fikk jobbet noen timer. Til regnet kom – i bøtter og spann. Det fosset ned omtrent som i tordenbyger, men denne gangen var det heldigvis regn uten lyn.

Det ble en inne dag etter det. Nå har jeg lesebrett, med nesten 2000 bøker, så det er nok å ta av.

Høgjæren med foten i ulage.

En mil, ble lang nok.

Det er selvsagt ikke greit med en for i ulage. Alle gode råd for akillesproblemer, er å holde foten i ro, å unngå å «utfordre» skaden. Det er lettere sagt enn gjort. Jeg har vanskelig for å sitte stille å kikke ut vinduet. Spesielt om været i tillegg er sånn noenlunde greit.

Etter et par dager i stolen, og etter omtrent å ha gått tom for spennende lesestoff, begynte jeg å kikke på været utenfor stuevinduet. Sommer og sol, og bra temperatur. Når det i tillegg omtrent ikke er vind, så nærmer det seg perfekte forhold for tur.

Det hadde selvsagt passet best med en tur i heia, men jeg hadde så pass store problemer med å gå som normalt, at jeg syntes det måtte passe med en tur litt nærmere og også uten for mye bakker. Høgjæren passet bra denne dagen.

Nå er det en del mulige turer på Høgjæren. Den vanligste er antakelig fra Holmavatn til Steinkjerringå og tilbake samme vei. Det er en tur på omtrent 5 kilometer. Og passer greit for familier med unger.

Folk som bruker litt tid på å gå tur i terrenget, synes muligens at 5 kilometer er for lite, og da er rundturen fra Holmavatn til Synesvarden og Steinkjerringå og tilbake til Holmavatn, en grei runde på omtrent 8 kilometer.

Dette var i noen år en fast onsdagsrundtur for broderen og meg, og vi sjekket nok tiden ganske nøye en stund. Noen år etter går det nok saktere i bakkene, og vi ville ha brukt lengre tid enn før. Med foten i ulage, håper jeg å bli god nok til å ta denne turen igjen.

Denne gangen ble det en tur fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå – og tilbake samme vei. Den turen er opp mot en mil, og altså litt lengre enn rundturen fra Holmavatn. Noe som selvsagt er grunn til at jeg ofte med broderen, går turen.

Nå har jeg gått denne turen noen ganger, men ikke så ofte med skikkelig grønt rundt om. Det har blitt mange turer i høstvær og på vinteren. Da er det ikke mye grønt å se, det er helst brunt – og litt «trist».

Når det i tillegg er så pass varmt at antrekket minner mer om «syden» enn Norge, ble det likevel en kjekk tur. De siste åren har det blitt en treningstur til Gran Canaria i februar., og antrekket på de daglige turene er nesten alltid lett treningsbukse og en lett røye – som ofte henger i beltet.

Denne dagen beholdt jeg den tynne ullblusen på hele turen, men den var ganske våt da jeg kom tilbake til bilen. Jeg hadde håpet at lette sko ville lage mindre problemer enn de tunge fjellskoene. Det viste seg ikke helt å stemme.

Jeg fikk problemer nedover, og det ble ikke lettere på tilbaketuren. Det enkleste var å gå med så stiv ankel som mulig. Det ble selvsagt litt underlig gange av slik, men jeg kom fram – elv om det gikk noe saktere enn vanlig.