Søndag 28. april – Lifjell.

søndagsturen med regn

Foto : broderen
Mot toppen av Lifjell



Jeg snakket med broderen på lørdagen. Vi var i utgangspunktet enige om at en tur på høgjæren sto for tur. Værmeldingen var ikke den aller beste, men det kunne virke som om de verste været først ville komme innover våre kyster sent på ettermiddagen. Vi håpet å være noenlunde ferdig før det verste kom.

Værmeldingen lørdagsmorgen var ikke så god. Det ble meldt om vind opp mot kuling og regn, litt ufyselig. Spesielt på høgjæren.  Jeg hadde også fått i oppdrag å hente min gamle moder, slik at vi kunne spise middag i lag.  Det betød at det umulig kunne bli noen langtur. Bynuten, må jeg innrømme, så jeg ikke syn på. Det kan bli for mye av det gode. Forrige gang jeg la opp til å gå på fredagene, ble jeg tydelig ”overtrent” (for lite restitusjon) etter hvert. Tiden gikk opp, og det ble ikke morsomt å trene.

Vi ble derfor enige om å igjen ta turen rundt Lifjellet.  Det var meldt regn fra morgenen av. Vi hadde regn på bilruta innover mot Dale. På dale var det nesten opphold, og vi startet uten jakke. Det var riktig å ga uten jakke til vi fikk regnet på oss i nordhellingen.  Før det, regnet det så pass lite at vi ikke ble mer våte enn om vi hadde jakken på.  Det hadde i hvert fall ikke vært frost om natten. Det var fortsatt nesten tørt inne i skogen, men det var glatt enkelte plasser.  Vi gikk rolig ut til tauene, og der fikk vi øye på noen som gikk helt nede i vannkanten. Den gangen prøvde vi å ta igjen de folkene, og det klarte vi ikke. Denne gangen gjorde vi det samme, og det klarte vi ikke.  Det var to personer, og etter Bjorhavn, så var de vekk.

I nordhellingen hørte vi noen som ropte. Det var noen som var under stien, og antakelig så fisket de fra land. Hvordan de hadde kommet seg der, var et annet spørsmål.

Opp bakken i rolig tempo, men uansett var det behov for en liten pust ved stidelet for å snøre igjen jakken.  Det ble en del vind oppover, og med temperatur ikke over 3-4 grader ble det surt. Det var ikke mye regn, men det kom rett i mot og med vind så ble det å snøre igjen i halsen.

Det var ingen på toppen, og selv om det var spor i sorpa, så vi ikke folk – en enslig mann – før vi var halvveis oppe i ”den fordømte” bakken.  Vel oppe den bakken var det bare godturen tilbake. I le av vinden og i skogen ble det adskillig bedre en over toppen – uten noe dekning.

Så selv om det ble mer og mer regn nedover, gikk det greit. Det var kaldt å skifte tøy nede ved bilen, men denne dagen var det broderen som kjøret, og da kunne vi stå under luka på bilen. En god oppfinnelse.

Bynuten lørdag 27. april

Topptur

Denne dagen måtte det bli Bynuten. Det har normalt vært mulig å gå til topps her, fra tidlig i april. I år har jeg ikke fått til en tur her tidligere. Værmeldingen var bra. Det skulle bli sol og helst lite vind.

Jeg var skeptisk til formen. Trening torsdag, jobbing på morgenen fredag og turen litt senere, satt i kroppen.

På parkeringsplassen var det alt en del biler, så det må ha gått en del folk oppover.  Jeg startet med jakken i sekken, men det var så pass kaldt i lufta at jeg savnet hansker.  Oppe forbi leet, var det ny is i stien, men det var i nordhellingen og før sola fikk tak.

Det lå litt is/sne i stien opp mot første toppen. Det er helt vanlig tidlig i sesongen. Utover var det helst vått , men ikke is eller snø. Jeg hadde i grunnen ventet å se folk fra første toppen , men ikke en kjeft.  Jeg måtte godt over halvveis før jeg fikk se noen, og da så jeg folk helt opp på brinken. En hel gjeng.  Men da jeg kom ut av skogen og skulle ta fått på bakken, så gikk jeg på en gjeng, som jeg ikke hadde fått øye på fra toppen.  Rundt tjernet øverst lå det en del snø, men ikke mer enn det pleier på de første turene.  Det var ikke dype spor i fonna, så her hadde det ikke gått mange får meg.

Oppover var det som vanlig tidlig på våren. Det var fortsatt is på de øverste vannene. Snøen var hvit. Det var nysnø oppe på fennene og innover lyste det hvitt.

Vådlandsnuten var fortsatt snødekket.  Øverst lå det også litt snø i stien enkelte plasser. Det sprang en kar forbi i skaret, og det kom to stk ”ramlende” nedover nesten øverst i henget, men det var en hel masse ungdom,  antakelig fra den engelske skolen, øverst. Det var antakelig de siste av disse jeg hadde sett på brinken.

Nedover møtte jeg en del folk, men utenom de jeg hadde gått forbi og en del nedover ura, var det ikke så veldig mange. Det var tydelig at folk hadde startet tidlig denne dagen.

Det gikk ikke fort, og jeg kjente det i beina da jeg kom ned til Lyseveien. Helst kjente jeg det i tærene.  De (fordømte) skoene er akkurat litt for små. Og jeg hadde håpet det ville gå seg til…

Treningstur fredag 26. april

Li.

Forrige fredag var det strålende vær, og jeg gikk og ergret meg fordi jeg ikke tok en tur. Denne fredagen skulle jeg i hvert fall ta ut. Litt som oppkjøring til sesongen, men selvsagt mest for å få en tur.

Jeg jobbet noen timer hjemme – slik at svetten rant.  Og jeg kunne heller ikke bruke for lang tid på turen. Og det måtte være i hvert fall noen gode bakker.  Som vanlig ble det rundt Lifjellet.

Jeg var nok stresset alt før jeg startet, og det merkets i første bakken at jeg hadde ”jobbet”. Det kan selvfølgelig også være at treningen på torsdag satt i kroppen.

Kroppen var ikke villig til å ”ta i”. Jeg tok det derfor rolig, eller rettere sagt,  jeg måtte ta det rolig.

Værmeldingen var god, men det var fortsatt vått på bakken og alle røttene var sleipe .  Jeg gikk forsiktig.

Selvsagt ikke et menneske å se, og heller ikke spor. Oppover bakken gikk det i et rolig tempo. Det lå fortsatt en liten klump på størrelse med en golfball med is i stien, men ellers var det smeltet.

Det var overskyet mesteparten av turen. Denne gangen var jeg heldig og fikk sol over toppen.

Helt oppe, sto det en bil fra forsvaret. Det var tydelig at det var noe på gang, lang antenne og det så ut som ”sjefen” snakket i en radio. Jeg hilste pent på sjåføren og for forbi. Lenger borte så jeg en enslig soldat med gevær.

Var hele det norske forsvaret på Li denne fredagen?

Det gikk fortsatt ”tregt” nedover bakkene og jeg var ikke opplagt på en ny runde da jeg kom ned.

Li Dale igjen

Sosiale forpliktelser.

Det er svært sjelden at jeg ikke har fått en tur på en lørdag. Det er helst i forbindelse med ferie eller at jeg er på en hytte for å jobbe. Familie og sosiale forpliktelser har sjelden hindret en tur. Denne helga lød dagseddelen på barnepass. Det å bli bestefar gir mange gleder, barnebarn er, som det er sagt til det kjedsommelige, en velsignelse.

Denne helga passet vi barnebarna fra fredag til søndag , mens andre arvinger – foreldrene -  var på tur til nordre del av kullholmen, nærmere bestemt Aberdeen. Nå var det selvsagt bestyrerinnen som tok den tyngste jobben, og jeg var kun stand in i korte perioder.

Det betydde at jeg ikke fikk anledning til noen tur på lørdagen. Søndags morgen var været bra, det var tørt i bakken og termometeret truet med å gå over 10 gradersstreken.

Hadde jeg fått velge, ville det blitt en tur til Bynuten. Det er skikkelig lenge siden, og det hadde passet greit med en litt lenger tur som oppkjøring mot sommeren.

Men den turen tar noe lenger tid, og jeg valgte derfor igjen å ta en treningstur rundt Lifjellet. Selv om det har blitt noen turer rundt dette fjellet, så har det stort sett vært vinterturer. Det har ligget is og snø i stien, og mellom steinene nesten øverst har det vært frost siden desember.  Det er første året, jeg kan huske at det ikke har tint inne i mellom kuldeperiodene.

Jeg snakket med Bernt og han ønsket å gå til Bynuten, men ville likevel ta følge med meg rundt Lifjellet. Bernt ringte broderen, og vi ble derfor tre på turen.

Det blåste også denne dagen, men i sola og i le for vinden var det vårstemning. Og da vi fant en liten bjørk med museøre, var det et tegn på at vinteren endelig er over.

Det var fortsatt is enkelte plasser, men nå hindrer ikke isen turen. Det var ikke is i mellom steinene nesten mot toppen. Det var første gang siden før jul. Det er helt normalt at isen akkurat der kommer og forsvinner en del ganger gjennom vinteren.

Det kom en kar etter oss opp bakken, og han hadde helt sikkert tatt oss igjen om vi ikke hadde fusket og tatt stien direkte mot toppen. På toppen kjentes vinden, og vi måtte krype litt i le av huset. Videre nedover var det mange spor. Med andre ord mange opp og ned, men få helt rundt.

Vi traff en hel del folk i Øksendal, som kom opp skaret fra Revesdal, og som fortsatte direkte mot Dalevann. Så det er også noen som ikke tar turen til toppen.

Videre ned mot bilen ble det tørt og fint. Isen var stort sett vekke, og det ble heller å passe på å ikke gli i sorpa. Både Bernt og broderen var nedpå, det gjelder å gå forsiktig.

Lifjell søndag 14. april.

Vind

Det var meldt vind og regn. I slikt vær er det egentlig bare Lifjell som gjelder.  Her ligger stien forholdsvis beskyttet mot vind fra både øst og sør.

Jeg snakket med broderen, og vi ble for enige om at det ville passe med en tur rundt Lifjellet.  Bernt ringte noe senere og hev seg på turen.

Med en værmelding som spådde opp mot 20 ms – kuling, så ble det litt snakk om turen 0g været i bilen på vei til Dale.  Der var det ikke mange bilene. Men – heldigvis – regnet som var meldt holdt seg vekke til vi kom ut mot Bymarka.  Vi tok nede i skogen, og selv om vi hørte vinden var det først over berget før kjettingen vi for alvor fikk kjenne den. Her ble det litt vanskelig å holde seg oppreist over kanten. Det var tørt og fint og lett å gå de fleste steder. Myrene nede ved sjøen begynner å tine, slik at det var kommet litt sope enkelte plasser. Heldigvis var det tørt – regnet som var meldt hold seg borte og over svabergene ble det derfor enkelt.  Ved henget ut mot Bymarka gikk vi på to personer i treningstøy. De hadde ikke gått rundt, men snudd opp i bakken der skogen tok slutt. De mente det blåste for mye. Vi så ikke mørkt på turen over toppen, den umerkede stien går godt beskyttet nettopp mot vind fra sør og øst. Det hadde minket på isen i henget, og det var stort sett ikke is i stien lenger.

Fra bunnen av bakken opp av Bymarka fikk vi regn på oss. Det var på med jakken . Vi fikk noe vind på oss oppe over tregrensen, men kjente det skikkelig først i det vi skulle de siste metrene mot huset. Øverst var det å kneppe igjen alle åpninger. Jeg måtte ned på kne en plass, og Bernt påsto at broderen blåste av gårde uten kontakt med bakken et lite stykke. Det ble vanskelig å finne le bak huset, og selvsagt ikke en kjeft å se.

Men det var spor i sorpa, så noen hadde tatt turen opp fra Dale.  Vi møtte ikke mange. Nedover fra Dalevann var det kjekt å gå. Ingen vind og tålig bra temperatur gir gode forhold. På tross av vinden, som ikke var ekstrem, ble det så avgjort en fin tur.

Resasteinen, Lifjell, Bymarka. Lørdag 13. april 2013.

Endelig en skikkelig fjelltur.

For litt over et år siden tok jeg samme turen, og det er ikke store endringen som skal til for at jeg kunne kopiere fjorårets rapport.

Litt is selv helt ned, og en god del oppover. Det var meldt om sol, men det ble bare noen solgløtt inne i mellom.

Turen rundt Resasteinen og til Lifjell er i grunnen en lang tur. Den ville nok ha fått 6 til 7 timer av STF. Og det passer godt å ta en langtur sånn litt i starten av sesongen.  Etter mange ”småturer” rundt Lifjell, og hvor det etter hvert begynner å gå greit, var det litt spennende å teste formen på en langtur. Det gjenstår helt klart en del på å få formen opp til ønsket nivå. Jeg tror det er noen år for sent…

Jeg husker at jeg tidligere som oftest stoppet på demningen og hadde en liten pause. Det var ikke nødvendig i år, så selv om det muligens går litt ”sakte i bakken”, så blir likevel formen bedre med trening. Jeg har som oftest truffet noen på turene over fjellet fra Resasteinen og ned til Dalevannet. I år så jeg ikke et menneske. Først helt opp i toppen av bakken over Dalevann, traff jeg en kar. Oppe ved senderen var det selvsagt en god del folk.

Fra toppen av Skjørestadfjellet er det lett å se senderen på Li, og fra Lifjellet er det lett å ta ut Jødestadfjellet. Det er litt avstand og ikke minst opp og ned mellom disse toppene.

 Denne gangen ble det en stopp på toppen av Lifjell. Jeg hadde ikke reknet med å treffe særlig mange andre, men i henget helt nord, kom det i mot meg en hel gjeng. Det var en hel familie på tur. Tydeligvis engelske. Jeg hadde en liten drøs, og fikk forklart at det er kort avstand til vei ved Bymarka. Jeg tror de alt hadde brukt god tid til der jeg traff de, og da var de langt fra halvveis.

Jeg lurte litt på å ta nede langs sjøen fra Revesdal, men valgte å gå opp bakken. Den er ikke blitt lettere med årene. Langsomt og i jevnt tempo er det som gjelder.  I bakken ned mot Dalebukta, traff jeg kjentfolk fra STF. For meg var turen omtrent over, men for Kjell var den så vidt begynt.

Fortsatt Li – Dale, lørdag 6. og søndag 7. april.

Treningstur 5 - lørdag

Det ble fortsatt en treningstur rundt Lifjell. Jeg hadde håpet å kunne gå til Bynuten, men med bare et par grader og litt nysne, ble det til at jeg snudde ved Hana og tok til Dale.

Værmeldingen mente det ville være overskyet, men uten nedbør av betydning, og med en temperatur på over null.

Det lå et tynt lag med snø inne i skogen, og det var litt snø i stien, men det virket ikke som om det hadde vært frost om natten.  Det gikk derfor greit utover. Det lå fortsatt issvuller i stien enkelte plasser, men det minker – sakte. Det var ikke et spor å se. Selv i bakken opp fra Bymarka var det ikke spor.

Det hadde vært folk på toppen, men de hadde kommet opp veien. Nedover mot Øksendal kunne jeg heller ikke se spor, så jeg var antakelig også første mann som kom denne stien denne dagen.

I det jeg kom ut av skogen på vei mot toppen så jeg noen svarte skyer mot vest. Det gikk tydelig noen snebøyer over Ullandhaug og Stavanger. Det så ut som om det bare ville gå noen minutter før de også ville komme over Lifjellet. Jeg lurte litt på hvor lang tid det ville ta. Og selvsagt fikk jeg været over meg på toppen. Det var å ta opp hetta og ta på vanter. Sammen med snøen og haggel, blåste det også friskt. Litt utrivelig et lite øyeblikk, men det gikk fort over. Typisk aprilvær med både vinter vår og litt sommer samme dagen.

I snøkavet fra bunnen av den ”fordømte” bakken så jeg en person. Det var den eneste jeg traff hele turen, selv om det selvsagt var en del nede ved bilene.

Jeg tror nok at jeg brukte noe lenger tid en ”normalt” – normalt i betydning det raskeste jeg har gått de siste årene. Jeg tror likevel at bakkene gir grei trening.

Treningstur 6 – søndag

Søndagsmorgen var det frost. Og det hadde kommet en del haggel og sludd i løpet av natten.

Værmeldingen for søndag var egentlig bedre enn for lørdagen med sol og lite vind.

Dagseddelen lød på bursdagsbesøk hos min datter, og det betydde at jeg ikke kunne ta en langtur. Lifjell igjen.

Det var rundt null grader innover mot Sandnes, og på Dale var det frost i skyggen, men det tinte i sola. Det lø snø inne i skogen, og jeg lurte på om jeg ville komme rundt. Greit å gå helt til jeg kom på gli en plass som så avgjort ikke så glatt ut.  Da ble det litt roligere tempo. Og selv med rolig tempo og forsiktig gåing, ble det en liten piruett litt senere. Det er nøyaktig slike forhold jeg forsøker å unngå. Frost som ser ut som rennende vann.

Jeg møtte en ung mann et stykke ute langs fjorden. Han hadde startet fra Li. Han mente at det var forholdsvis mye is i nordhellingen mellom Einerneset og Bymarka. Og han hadde helt rett.

Det var ikke tint i det hele tatt her, og det var et lite snølag over isen. Jeg slet buksebaken ned noen bakker, og det gikk ikke fort. Jeg satte foten veldig forsiktig ned i enkelte av hengene.  Vel inne i skogen oppover bakken mot toppen, ble forholdene mye bedre, og det var igjen mulig å holde tempoet oppe.

Det var en del ferske fortspor i snøen oppover bakken. Det kunne se ut som om de kom fra Li. Men jeg så bare en person. Oppe på toppen var det en del folk. Og det hadde vært noen på toppen og som var på vei nedover.  I solskinnet ble det en behagelig tur. Helst litt sommerstemning.

Selvsagt var de en del folk med hunder. Og hundene er ikke i band. Regler er noe herk, og kan umulig gjelde for de søte små hundene. Hundeierene  plukker selvsagt opp hundelorten – ute i skogen hvor ingen stort sett tråkker, og så henges posene opp i  trærene – til pynt?

Masse biler nede, og noen folk. 

Lifjell søndag 31.03 (1. påskedag) og mandag 1.04 (2. påskedag)

 Treningstur 3 og 4.

Det er mange gode grunner for å gå på tur. Og noen ganger må de også – av gode grunner – gjøres korte.

I slutten av påsken, kom familien først. Derfor ble det å ta en treningstur på 1. påskedag og repetere dagen etter.  Men da var det ikke jeg som måtte prioritere familien, men broderen.  En god unnskyldning?

Søndag 1. påskedag.

 

Været var som vanlig. I hvert fall slik det har vært i noen uker – sol og lite vind, men kaldt.

Klokka var skrudd frem, og det ble start enten sent eller tidlig, alt etter hvilken tid en regner fra.

Jeg startet midt i mellom - 10:30.  Det var alt en del biler på Dale. Noen klarer tydeligvis å håndtere skiftet til sommertid.   Men det var ikke mange utover fjorden.

Issvullene minker sakte. Jeg så ikke syn på å prøve å holde tempoet oppe. Jeg var litt slapp, sannsynligvis fordi jeg hadde tatt det med ro i noen dager…

Men i finværet, ble det en kjempetur. Og det gikk lett fram til Bymarka og bakken opp.  Nesten 300 m stigning gir grunnlag for å kalle turen en treningstur. Pulsen kommer nesten opp mot topp i de fleste kneikene oppover – skal vi kalle det naturlig intervall?

Det var en hel del folk på toppen, og også en elektrisk stol. Det er mulig å komme opp uten å anstrenge seg noe særlig.

Ned bakken på solsiden er bare bra. Selv om det er knallhardt i bakken og myrene er frosset, så varmte sola så pass at det kjentes. Og som vanlig ble det å jogge ned de siste bakkene.

Mandag 2. påskedag

Broderen kjørte, og vi kom oss av gårde omtrent på samme tid som dagen før. På vei innover mot Sandnes ble det mer og mer hvitt. Nysnø. Den var smeltet i sola, og det var ikke så pass mye at det ville lage problemer, men det hender at et slik tynt lag med snø skjuler is, og det kan lett bli en glatt historie.

Nå gikk turen uten uhell av noe slag, vi så ikke mye is.   Vi skulle selvsagt ta det med ro. Og egentlig holdt vi et rimelig tempo til bakken opp av Bymarka.  Der så vi to personer i myra, og kom inn på stien bare noen meter under. Vi kunne selvsagt ikke la disse gå fra oss. Men det gjorde de – i hvert fall med noen meter. For broderen som ikke trener like mye som meg - på langt nær – ble det en tøff tur mot toppen. Og det ble en liten pause.

På toppen kunne vi tydelig se røyken fra brannen ved Vårlivarden. Det så ut som om brannen var spredd over et stort område.  Det var adskillig flere folk ute å gikk denne dagen, og nesten fullt på parkeringsplassen.

En fin tur i et strålende vær. Men nå må det snart bli varmere.

Blåfjellenden Påsken 2013

På Blåfjellenden.

Også i år fikk jeg oppleve påsken på Blåfjellenden. Det må være 15. eller 16. året vi feirer påsken på hytta. Og det er like kjekt nå som første gang.

Turen inn er tung. Det blir alltid en del ekstra i sekken. Selv om Inge Marton kommer inn med mat og (ikke minst…) drikke, så blir det en del ekstra, sånn for sikkerhets skyld.

Som vanlig var det masse folk nede i Hunnedalen. Vi traff også kjentfolk, og fikk en liten prat rundt komlene på skjærtorsdag.

Vi går opp bakkene.

En del folk kikker litt underlig på oss som bærer skiene opp Olelia, men det er enklest, og ikke minst lettest. Innover mot Kringlekveven blir det færre og færre folk, og over kanten mot Leitevann er vi - som vanlig - helt alene.  Føret kan kun beskrives som betong, og det gikk lett nedover mot dalen, med skia i hendene.

Inne på hytta fikk vi installert oss, og ryddet opp i en del småting.

Jeg gikk ned til bekken for å forsøke å finne vann. Det så håpløst ut – selv om noen gjester klarte det på torsdagen.  Vi smeltet snø.

Påsken gikk fort dette året. Det ble ikke mye tid til å kjede seg. Det var gjester alle nettene, selv om  de tok inn på annekset en dag.

Det var to polakker som kom fra Flørli, på truger. De hadde brukt 10 timer og var utkjørt.  Planen var å gå ned Fidjadalen, fortsatt på truger, dagen etter. Og de startet med friskt mot.

Det blir antakelig en tung tur. Men været var bra, og de var godt utstyrt med isøks og brodder, så de burde komme frem.

Lørdag var det hjemtur. Fortsatt samme fantastiske været, og nesten ikke vind. Det var ned mot 10 blå om morgenen, og knall hardt. 

Bestyrerinnen gikk på feller opp bakken. Jeg gikk på beina. Vi hadde følge med en gjest et stykke. Han gikk fortere enn oss og vi så så vidt snurten av ham i det vi kom opp i toppen av bakken over Kringlekveven.

Nede i  Hunnedalen var det begynt å komme en god del folk, men parkeringsplassen var langt fra full.

Den beste påsken så langt var over, litt trist – jeg kunne godt ha tatt noen flere dager på Blåfjellenden.

Dale – Li 24.03

Treningstur 2

Denne dagen ble vi to i følge. Broderen ville også på tur. Startet som vanlig rundt halv elleve, og var i gang med selve turen noe etter 11.

Denne gangen valgte vi å ta stien oppe i lia. Det er tydelig at mange går her. Stien er godt opptråkket, og det er laget flere spor etter hvert som et spor blir vanskelig å gå.

Det var fortsatt litt is, og det lå en del snø nede i lia. Som vanlig hadde vi bestemt oss for å ta det med ro, og som vanlig ble det normal fart.

Med tørke, så går det greit i lia, selv om vi går forsiktig når det er vått.

Det var ikke spor av brannen før vi kom ned i selve Revesdal, og her hadde vi jo alt sett branntomta.

Det ble helst en treningstur denne dagen også. Det var ikke mye som skilte denne turen fra en god del andre, utenom været. Som fortsatt var strålende.

På toppen var det en god del mennesker. De aller fleste går veien fra Li. Opp den ”fordømte” bakken gikk det i et greit tempo, og derifra og ned var det bare å gi på.

Det minker på issvullene, men fortsatt er det nødvendig å gå en del oppe i lia ved Dalevannet.

Det var en god del biler på Dale, og det kom også en del flere. Jeg synes det er litt sent å begynne på turen etter 14:00, selv om det selvsagt ikke mørkner før god over 19:00.

Rundturen Dale - LI lørdag 23.03

Treningstur  1.

Det var sol og kuldegrader om natten. Som det har vært de siste ukene.  Det blir fine turer i slikt vær, og jeg så fram til å få en ”treningstur” rundt Lifjellet.

Jeg startet påseferien på torsdag, og ville ha fri sammenhengende til tirsdag etter påske.  Vi planla å gå innover mot Blåfjellenden på mandagen, og da ble det selvsagt anledning til en treningstur eller to.

Jeg startet hjemme litt tidlig. Det var ingen grunn til å vente på bedre vær. En del biler på Dale, men ikke mye folk.

Utover sjøsiden startet jeg litt rolig. Men denne dagen – med en treningsfri dag på fredagen – stemte det meste, og etter litt ”oppvarming” i de første bakkene, gikk jeg egentlig og forsøkte å holde igjen. Jeg sa til meg selv – ”ta det med ro, ta det med ro”. Et typisk trekk de dagene det virkelig går fort. Og jeg klarte å holde tempoet helt rundt. Tiden ble ikke helt i toppklasse, men med tanke på at jeg måtte gå rundt en del plasser, og at jeg gikk nede langs sjøen - alt i alt en respektabel tid.

Et stykke ute langs fjorden tok jeg igjen tre unge herrer på SYKKEL. Det måtte selvsagt undersøkes nærmere, og jeg tok derfor en drøs med karene.

De ville ta en bratt rute opp til toppen og ned bakken mot Bymarka.  Jeg traff karene igjen på toppen, og vet derfor ikke hvordan det gikk.  Men svette må de ha blitt….

Nå er det noen uker siden det brant på Lifjellet.  For meg som ”amatør” ser det ut som om busker og trær egentlig har klart seg.  Stammene er sortbrent, men det nåler på trærene.

Men ekstremt tørt fortsatt.