Bynuten lørdag 27. april

Topptur

Denne dagen måtte det bli Bynuten. Det har normalt vært mulig å gå til topps her, fra tidlig i april. I år har jeg ikke fått til en tur her tidligere. Værmeldingen var bra. Det skulle bli sol og helst lite vind.

Jeg var skeptisk til formen. Trening torsdag, jobbing på morgenen fredag og turen litt senere, satt i kroppen.

På parkeringsplassen var det alt en del biler, så det må ha gått en del folk oppover.  Jeg startet med jakken i sekken, men det var så pass kaldt i lufta at jeg savnet hansker.  Oppe forbi leet, var det ny is i stien, men det var i nordhellingen og før sola fikk tak.

Det lå litt is/sne i stien opp mot første toppen. Det er helt vanlig tidlig i sesongen. Utover var det helst vått , men ikke is eller snø. Jeg hadde i grunnen ventet å se folk fra første toppen , men ikke en kjeft.  Jeg måtte godt over halvveis før jeg fikk se noen, og da så jeg folk helt opp på brinken. En hel gjeng.  Men da jeg kom ut av skogen og skulle ta fått på bakken, så gikk jeg på en gjeng, som jeg ikke hadde fått øye på fra toppen.  Rundt tjernet øverst lå det en del snø, men ikke mer enn det pleier på de første turene.  Det var ikke dype spor i fonna, så her hadde det ikke gått mange får meg.

Oppover var det som vanlig tidlig på våren. Det var fortsatt is på de øverste vannene. Snøen var hvit. Det var nysnø oppe på fennene og innover lyste det hvitt.

Vådlandsnuten var fortsatt snødekket.  Øverst lå det også litt snø i stien enkelte plasser. Det sprang en kar forbi i skaret, og det kom to stk ”ramlende” nedover nesten øverst i henget, men det var en hel masse ungdom,  antakelig fra den engelske skolen, øverst. Det var antakelig de siste av disse jeg hadde sett på brinken.

Nedover møtte jeg en del folk, men utenom de jeg hadde gått forbi og en del nedover ura, var det ikke så veldig mange. Det var tydelig at folk hadde startet tidlig denne dagen.

Det gikk ikke fort, og jeg kjente det i beina da jeg kom ned til Lyseveien. Helst kjente jeg det i tærene.  De (fordømte) skoene er akkurat litt for små. Og jeg hadde håpet det ville gå seg til…