Søndag 28. april – Lifjell.

søndagsturen med regn

Foto : broderen
Mot toppen av Lifjell



Jeg snakket med broderen på lørdagen. Vi var i utgangspunktet enige om at en tur på høgjæren sto for tur. Værmeldingen var ikke den aller beste, men det kunne virke som om de verste været først ville komme innover våre kyster sent på ettermiddagen. Vi håpet å være noenlunde ferdig før det verste kom.

Værmeldingen lørdagsmorgen var ikke så god. Det ble meldt om vind opp mot kuling og regn, litt ufyselig. Spesielt på høgjæren.  Jeg hadde også fått i oppdrag å hente min gamle moder, slik at vi kunne spise middag i lag.  Det betød at det umulig kunne bli noen langtur. Bynuten, må jeg innrømme, så jeg ikke syn på. Det kan bli for mye av det gode. Forrige gang jeg la opp til å gå på fredagene, ble jeg tydelig ”overtrent” (for lite restitusjon) etter hvert. Tiden gikk opp, og det ble ikke morsomt å trene.

Vi ble derfor enige om å igjen ta turen rundt Lifjellet.  Det var meldt regn fra morgenen av. Vi hadde regn på bilruta innover mot Dale. På dale var det nesten opphold, og vi startet uten jakke. Det var riktig å ga uten jakke til vi fikk regnet på oss i nordhellingen.  Før det, regnet det så pass lite at vi ikke ble mer våte enn om vi hadde jakken på.  Det hadde i hvert fall ikke vært frost om natten. Det var fortsatt nesten tørt inne i skogen, men det var glatt enkelte plasser.  Vi gikk rolig ut til tauene, og der fikk vi øye på noen som gikk helt nede i vannkanten. Den gangen prøvde vi å ta igjen de folkene, og det klarte vi ikke. Denne gangen gjorde vi det samme, og det klarte vi ikke.  Det var to personer, og etter Bjorhavn, så var de vekk.

I nordhellingen hørte vi noen som ropte. Det var noen som var under stien, og antakelig så fisket de fra land. Hvordan de hadde kommet seg der, var et annet spørsmål.

Opp bakken i rolig tempo, men uansett var det behov for en liten pust ved stidelet for å snøre igjen jakken.  Det ble en del vind oppover, og med temperatur ikke over 3-4 grader ble det surt. Det var ikke mye regn, men det kom rett i mot og med vind så ble det å snøre igjen i halsen.

Det var ingen på toppen, og selv om det var spor i sorpa, så vi ikke folk – en enslig mann – før vi var halvveis oppe i ”den fordømte” bakken.  Vel oppe den bakken var det bare godturen tilbake. I le av vinden og i skogen ble det adskillig bedre en over toppen – uten noe dekning.

Så selv om det ble mer og mer regn nedover, gikk det greit. Det var kaldt å skifte tøy nede ved bilen, men denne dagen var det broderen som kjøret, og da kunne vi stå under luka på bilen. En god oppfinnelse.