Lifjell søndag 31.03 (1. påskedag) og mandag 1.04 (2. påskedag)

 Treningstur 3 og 4.

Det er mange gode grunner for å gå på tur. Og noen ganger må de også – av gode grunner – gjøres korte.

I slutten av påsken, kom familien først. Derfor ble det å ta en treningstur på 1. påskedag og repetere dagen etter.  Men da var det ikke jeg som måtte prioritere familien, men broderen.  En god unnskyldning?

Søndag 1. påskedag.

 

Været var som vanlig. I hvert fall slik det har vært i noen uker – sol og lite vind, men kaldt.

Klokka var skrudd frem, og det ble start enten sent eller tidlig, alt etter hvilken tid en regner fra.

Jeg startet midt i mellom - 10:30.  Det var alt en del biler på Dale. Noen klarer tydeligvis å håndtere skiftet til sommertid.   Men det var ikke mange utover fjorden.

Issvullene minker sakte. Jeg så ikke syn på å prøve å holde tempoet oppe. Jeg var litt slapp, sannsynligvis fordi jeg hadde tatt det med ro i noen dager…

Men i finværet, ble det en kjempetur. Og det gikk lett fram til Bymarka og bakken opp.  Nesten 300 m stigning gir grunnlag for å kalle turen en treningstur. Pulsen kommer nesten opp mot topp i de fleste kneikene oppover – skal vi kalle det naturlig intervall?

Det var en hel del folk på toppen, og også en elektrisk stol. Det er mulig å komme opp uten å anstrenge seg noe særlig.

Ned bakken på solsiden er bare bra. Selv om det er knallhardt i bakken og myrene er frosset, så varmte sola så pass at det kjentes. Og som vanlig ble det å jogge ned de siste bakkene.

Mandag 2. påskedag

Broderen kjørte, og vi kom oss av gårde omtrent på samme tid som dagen før. På vei innover mot Sandnes ble det mer og mer hvitt. Nysnø. Den var smeltet i sola, og det var ikke så pass mye at det ville lage problemer, men det hender at et slik tynt lag med snø skjuler is, og det kan lett bli en glatt historie.

Nå gikk turen uten uhell av noe slag, vi så ikke mye is.   Vi skulle selvsagt ta det med ro. Og egentlig holdt vi et rimelig tempo til bakken opp av Bymarka.  Der så vi to personer i myra, og kom inn på stien bare noen meter under. Vi kunne selvsagt ikke la disse gå fra oss. Men det gjorde de – i hvert fall med noen meter. For broderen som ikke trener like mye som meg - på langt nær – ble det en tøff tur mot toppen. Og det ble en liten pause.

På toppen kunne vi tydelig se røyken fra brannen ved Vårlivarden. Det så ut som om brannen var spredd over et stort område.  Det var adskillig flere folk ute å gikk denne dagen, og nesten fullt på parkeringsplassen.

En fin tur i et strålende vær. Men nå må det snart bli varmere.