Fortsatt Li – Dale, lørdag 6. og søndag 7. april.

Treningstur 5 - lørdag

Det ble fortsatt en treningstur rundt Lifjell. Jeg hadde håpet å kunne gå til Bynuten, men med bare et par grader og litt nysne, ble det til at jeg snudde ved Hana og tok til Dale.

Værmeldingen mente det ville være overskyet, men uten nedbør av betydning, og med en temperatur på over null.

Det lå et tynt lag med snø inne i skogen, og det var litt snø i stien, men det virket ikke som om det hadde vært frost om natten.  Det gikk derfor greit utover. Det lå fortsatt issvuller i stien enkelte plasser, men det minker – sakte. Det var ikke et spor å se. Selv i bakken opp fra Bymarka var det ikke spor.

Det hadde vært folk på toppen, men de hadde kommet opp veien. Nedover mot Øksendal kunne jeg heller ikke se spor, så jeg var antakelig også første mann som kom denne stien denne dagen.

I det jeg kom ut av skogen på vei mot toppen så jeg noen svarte skyer mot vest. Det gikk tydelig noen snebøyer over Ullandhaug og Stavanger. Det så ut som om det bare ville gå noen minutter før de også ville komme over Lifjellet. Jeg lurte litt på hvor lang tid det ville ta. Og selvsagt fikk jeg været over meg på toppen. Det var å ta opp hetta og ta på vanter. Sammen med snøen og haggel, blåste det også friskt. Litt utrivelig et lite øyeblikk, men det gikk fort over. Typisk aprilvær med både vinter vår og litt sommer samme dagen.

I snøkavet fra bunnen av den ”fordømte” bakken så jeg en person. Det var den eneste jeg traff hele turen, selv om det selvsagt var en del nede ved bilene.

Jeg tror nok at jeg brukte noe lenger tid en ”normalt” – normalt i betydning det raskeste jeg har gått de siste årene. Jeg tror likevel at bakkene gir grei trening.

Treningstur 6 – søndag

Søndagsmorgen var det frost. Og det hadde kommet en del haggel og sludd i løpet av natten.

Værmeldingen for søndag var egentlig bedre enn for lørdagen med sol og lite vind.

Dagseddelen lød på bursdagsbesøk hos min datter, og det betydde at jeg ikke kunne ta en langtur. Lifjell igjen.

Det var rundt null grader innover mot Sandnes, og på Dale var det frost i skyggen, men det tinte i sola. Det lø snø inne i skogen, og jeg lurte på om jeg ville komme rundt. Greit å gå helt til jeg kom på gli en plass som så avgjort ikke så glatt ut.  Da ble det litt roligere tempo. Og selv med rolig tempo og forsiktig gåing, ble det en liten piruett litt senere. Det er nøyaktig slike forhold jeg forsøker å unngå. Frost som ser ut som rennende vann.

Jeg møtte en ung mann et stykke ute langs fjorden. Han hadde startet fra Li. Han mente at det var forholdsvis mye is i nordhellingen mellom Einerneset og Bymarka. Og han hadde helt rett.

Det var ikke tint i det hele tatt her, og det var et lite snølag over isen. Jeg slet buksebaken ned noen bakker, og det gikk ikke fort. Jeg satte foten veldig forsiktig ned i enkelte av hengene.  Vel inne i skogen oppover bakken mot toppen, ble forholdene mye bedre, og det var igjen mulig å holde tempoet oppe.

Det var en del ferske fortspor i snøen oppover bakken. Det kunne se ut som om de kom fra Li. Men jeg så bare en person. Oppe på toppen var det en del folk. Og det hadde vært noen på toppen og som var på vei nedover.  I solskinnet ble det en behagelig tur. Helst litt sommerstemning.

Selvsagt var de en del folk med hunder. Og hundene er ikke i band. Regler er noe herk, og kan umulig gjelde for de søte små hundene. Hundeierene  plukker selvsagt opp hundelorten – ute i skogen hvor ingen stort sett tråkker, og så henges posene opp i  trærene – til pynt?

Masse biler nede, og noen folk.