Li Dale igjen

Sosiale forpliktelser.

Det er svært sjelden at jeg ikke har fått en tur på en lørdag. Det er helst i forbindelse med ferie eller at jeg er på en hytte for å jobbe. Familie og sosiale forpliktelser har sjelden hindret en tur. Denne helga lød dagseddelen på barnepass. Det å bli bestefar gir mange gleder, barnebarn er, som det er sagt til det kjedsommelige, en velsignelse.

Denne helga passet vi barnebarna fra fredag til søndag , mens andre arvinger – foreldrene -  var på tur til nordre del av kullholmen, nærmere bestemt Aberdeen. Nå var det selvsagt bestyrerinnen som tok den tyngste jobben, og jeg var kun stand in i korte perioder.

Det betydde at jeg ikke fikk anledning til noen tur på lørdagen. Søndags morgen var været bra, det var tørt i bakken og termometeret truet med å gå over 10 gradersstreken.

Hadde jeg fått velge, ville det blitt en tur til Bynuten. Det er skikkelig lenge siden, og det hadde passet greit med en litt lenger tur som oppkjøring mot sommeren.

Men den turen tar noe lenger tid, og jeg valgte derfor igjen å ta en treningstur rundt Lifjellet. Selv om det har blitt noen turer rundt dette fjellet, så har det stort sett vært vinterturer. Det har ligget is og snø i stien, og mellom steinene nesten øverst har det vært frost siden desember.  Det er første året, jeg kan huske at det ikke har tint inne i mellom kuldeperiodene.

Jeg snakket med Bernt og han ønsket å gå til Bynuten, men ville likevel ta følge med meg rundt Lifjellet. Bernt ringte broderen, og vi ble derfor tre på turen.

Det blåste også denne dagen, men i sola og i le for vinden var det vårstemning. Og da vi fant en liten bjørk med museøre, var det et tegn på at vinteren endelig er over.

Det var fortsatt is enkelte plasser, men nå hindrer ikke isen turen. Det var ikke is i mellom steinene nesten mot toppen. Det var første gang siden før jul. Det er helt normalt at isen akkurat der kommer og forsvinner en del ganger gjennom vinteren.

Det kom en kar etter oss opp bakken, og han hadde helt sikkert tatt oss igjen om vi ikke hadde fusket og tatt stien direkte mot toppen. På toppen kjentes vinden, og vi måtte krype litt i le av huset. Videre nedover var det mange spor. Med andre ord mange opp og ned, men få helt rundt.

Vi traff en hel del folk i Øksendal, som kom opp skaret fra Revesdal, og som fortsatte direkte mot Dalevann. Så det er også noen som ikke tar turen til toppen.

Videre ned mot bilen ble det tørt og fint. Isen var stort sett vekke, og det ble heller å passe på å ikke gli i sorpa. Både Bernt og broderen var nedpå, det gjelder å gå forsiktig.