Hyggelige folk og gjensyn med gamle travere.

Trailrunning i Fidjadalen. 

Onsdagsmorgen ble det frokost som vanlig. Broderen måtte ta ut mot Hunnedalen, mens jeg ville bli igjen for å jobbe.

Jobbing i heia? Det er faktisk greit å ha noe å gjøre. Og det gir en egen god følelse å se at ting blir “på stell”, klar til nye gjester.

Timene gikk fort. Ut over ettermiddagen kom det folk. De fleste fra Hunnedalen og mange skulle til Sandvatn dagen etter.

Blåfjellenden er ofte den første hytta folk drar til. Denne gangen hadde de fleste vært her før.

Ut på ettermiddagen kom det en enslig jente ruslende fra Hunnedalen. Med stor sekk og masse utstyr. Det var telt og sovepose. “Gammel heiatraver” selv om det ikke er så mange år siden hun gikk på skole…

Jeg tror det er få som har så pass mange og lange turer som hun. Hun er turleder, i Jotunheimen og rundt om, og tar turer på egenhånd. Både med ski på beina og med fjellsko.

Denne gangen var det “Trailrunning” som sto på planen. Fra Blåfjellenden til Mån og tilbake. Ca 30 kilometer i tøft terreng med en god del stigning i bratte bakker.

Jeg var så ubetenksom at jeg nevnte min bestetid - nedover - dalen. Og det ble kjapt svart at da ble det tiden hun tok sikte på.

Det er jeg ikke det minste i tvil om at hun klarer nedover. Tilbake tror jeg det vil bli noe tøffere. (men antakelig går det akkurat.)

Alene, ned og opp Fidjadalen på en dag. Det tror jeg er første gang.

Værmeldingen hadde egentlig regn på menyen for torsdagen. Det ble helt feil.

Morgenen kom med sol inn vinduet. Pytten uten for hytta lå speilblank. Sommertemperaturen manglet, men det ble en ønskemorgen. Her var det bare å komme seg ut.

Og det gjorde de fleste. Hytta var tom fra 10-tiden.

For egen del var det bare den enkle og korte turen tilbake til Hunnedalen som ventet.

Bakken opp er lang og tung, men i rett tempo og med lettere sekk enn på vei inn, går det greit.

Oppe på heia fikk jeg sola i ansiktet og vinden, som frisket på etter hvert, bakfra. Det ble en fin tur - som vanlig.

På returen var det kjekt å kunne fastslå at det endelig er sommertilstander. Snøfennene er vekk. Kun en gjenstridig fonn å krysse. Fossebekken og de andre bekkene er enkle å komme over. Og det er folk på vei innover selv om det er torsdag.

Jeg møtte både folk på dagstur, telt-tur og en del som skulle inn til hytta.

Da er det bare å glede seg til neste tur innover.