Med broderen på tur.

Til Blåfjellenden.

Forrige uke var det Kåre, denne uka var det broderen.

Værmeldingen var ikke snill. Det var snakk om regn både onsdag og torsdag.

Nå måtte broderen ta sin hatt å gå tilbake - på onsdag, slik at tilbaketuren torsdag ville bli en solotur. Nåja - litt regn har aldri skadet….

Innover på onsdagen var det overskyet. Truende skyer hang over oss, men behold sitt våte innhold. Vi fikk en fin tur over heia. I passe pratetempo.

Selv om det nok tar noe lengre tid enn før i bakkene, kom likevel den gode turfølelsen etter at vi hadde gjort unna de første bratte kneikene.

Passe tørt, passe fart, passe temperatur og godt selskap, hva mer skal til for å få en fin tur? Sekken kunne muligens gjerne være noe lettere, eller hva?

Det er aldri vanskelig å finne noe som burde vært annerledes.

Men turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden er den samme som alltid. Det er kjente - og kjære - steder langs stien.

Skiltene som måtte ordnes i vår. Merkingen som ble gjort for mange år siden - vi merket selvsagt mye bedre og riktigere enn dagens merking. Ølbakken og saftbekken.

Snøbrua som nå er vekk. Her hadde jeg pause med min datter for en evighet siden. Og en plass blåste lua av hodet. Den gang var det bare min yngste og jeg som var på tur.

Mange gode minner.

 

Og som kronen på verket dukker hytta ved Blåfjellenden opp over kanten. Lav og trygg og innbydende for trette vandrere med Fidjadalen som et blikkfang i bakgrunnen.

For meg som har vært her inne utallige ganger, er det likevel en kjempefin opplevelse, nok en gang å få besøke hytta.

Det er alltid en viss spenning ved ankomst. Er det mye folk på hytta.? Hva slags mennesker vil vi få treffe denne gangen? Gamle, unge, fjellvante eller folk på sin første tur? Par eller enslige.

Det vi ikke lurer på, er om folkene vi vil treffe er greie, og kjekke. Så godt som alle vi treffer på hytta er kjekke, omtenksomme og tar hensyn til andre. Det har hent at noen, spesielt etter en lang tur i kulde og regn, oppfører seg litt ugreit, men det tar seg ofte fort inn.

Denne gangen var det ingen på hytta. Vi ble alene. Hyggelig det og, Vi fikk en skikkelig prat ut over kvelden mens skumringen senket seg. Det ble aldri tent lys den kvelden.

Det blir garantert en av de kveldene på Blåfjellenden som vil bli husket.