På tur i regn og vind.

Jobbtur til Blåfjellenden.

Så var det bare å starte på resten av livet. Det er slutt på å måtte tilpasse turelivet til tidsfrister, kunder og leverandører og sjefer. Som pensjonist er det bare Bestyrerinnen å forholde seg til.

En formidabel utfordring - ikke å forholde seg til bestyrerinnen men fraværet av alt det andre.

Og uten arbeidslivets krav, er det mulig med turer midt i uka. Da måtte det bli Blåfjellenden. Forrige uke var broderen stedfortreder, denne uka var det min tur.

Jeg tok turen innover på onsdag. Været var sånn passe fuktig og med litt vind. Nå kom regn og vind fra sør, og da fikk jeg det i ryggen. Det var ikke nødvendig å ha hetta oppe hele turen, men oppe i høyden var det så pass kaldt at jeg likevel fant fram noe å ha på hodet.

Det var selvsagt ingen andre ute, Det vil si at jeg kunne se spor i sorpa i mot meg. Mange spor, og var det ikke merker etter et par støvler under de sporene som kom i mot?

Det viste seg at det hadde kommet en skoleklasse i mot og at det var to stykker på hytta da jeg kom ned. Denne gangen fikk jeg altså rett.

Sist jeg gikk innover, måtte jeg tråkke på snø. Bare et par steg, men det lå altså fortsatt snø i stien. Under mitt opphold i “syden” hadde værgudene selvsagt ordnet sommer og sol i gamlelandet…

Og sommer og sol hadde stort sett tatt knekken på snøen. Det lå fortsatt noen flekker i et par nordvendte skråninger, men de lå oppe i høyden på over 900moh.

Og det så ellers ut som om sommeren 2015 bare var denne ene uka i august - hvor jeg var vekk….

For på myrene nede ved Fossebekken, var det alt begynt å bli brunt. Bjerkene ved Blåfjellenden har fått gule blader. Og temperaturen var heller ikke direkte sommerlig. Bare rund 7-8 grader øverst. Med regn og vind så virker det kaldt.

Det tyder på at høsten ikke er langt unna.

Sommeren har vært kort, det viser også på blåbærene som fortsatt ikke er modne selv nede på omtrent 600moh - da i nordhellingen, men likevel…

Det ble jobbing på torsdag. Ut på ettermiddagen kom broderen innover, i torden og regn, og jeg fikk følge på hjemturen.

Både onsdag og torsdag hadde det regnet. Det rant og surklet i bekker over alt. De hang som hvite slør nedover fjellsidene.

Det var vått.

Vi startet likevel med friskt mot oppover, og fikk en fin tur over heia. Det var ett eller annet som fløy i lufta av og til, men ikke så mye at vi ble våte.

Det hadde startet to fra Tsjekkia før oss, og vi var selvsagt litt spent på om vi ville ta igjen disse.

Som vanlig for vi forbi i det de andre hadde en pause. De kom seg fort på beina da de så oss, og de var ikke langt etter oss oppe i bakken da vi sto ved bilen.

Litt pes fra andre gjør at det blir tatt i litt. Og med sorpe kan slikt ende galt. Heldigvis ble det bare en utglidning som greit ble kontrollert med bakfoten, men det var ikke langt fra en skikkelig strekk…

Det går som regel godt.