Broderen og jeg til Blåfjellenden.

Få folk på fredag - mange på lørdag.

Å dra til Blåfjellenden er alltid kjekt. Det er en av de turene jeg aldri blir lei av. Ikke fordi utsikt og terreng er spesielt fint, men fordi det å komme inn til hytta er toppen.

Nå har jeg vel gått denne turen opp mot 1000 ganger opp gjennom årene, og fortsatt ser jeg fram til en ny tur. Denne uka var det tidlig klart at vi ville bli flere innover. Broderen var temmelig bestemt på at i hvert fall han skulle til Blåfjellenden denne uka.

Det ville passe best med en fredag til lørdag tur. Best både med tanke på været og fordi andre plikter ville kreve tilstedeværelse. Bestyrerinnen var ikke helt sikker på om hun ville bli med. Da kjøleskapet plutselig ble varmeskap, ble hun hjemme for å få kontroll på dette. (På lørdagen hadde hun ordnet opp - avrimet fryseboksen og fått gang på kjølingen. Skikkelig godt gjort...)

Vi ble altså bare broderen og meg. Det var broderens første tur til hytta, og egentlig første tur i heia for året. Denne sesongen tar kjøreturen til parkeringsplassen i Hunnedalen noe lengre tid enn vanlig. Veiarbeid gjør at vi må kjøre rundt - til kolonnekjøring på bestemte tider. Vi var ikke i Hunnedalen før rundt halv fire.

Noen dråper på vindusruta oppover Øvstebødalen, gjorde oss skeptiske til hva vær vi ville få innover heia. I tillegg blåste ganske bra fra nord - midt i mot.

På parkeringsplassen var det bare velstand. Ikke regn og vi var i le av vinden. Jeg dro fram jakken, men bestemte meg fort for å prøve bakken uten jakken på. Vi fikk godt vær hele turen innover heia.
Helt fra start, kunne vi se at det var sauer på vei innover. Det er jo på denne tida at sauene tas opp i heia. Jeg  var temmelig sikker på at det var folk fra Blåfjellenden som var på vei med sauene, og i Ølbakken så vi sauesporen ta av fra stien og mot Leite. De var på vei mot Blåfjellenden.

snøen var ingen hindring. Den var stort sett vekk, og det lå bare noen få fenner på plasser der det ofte ligger snø til august. En liten fonn lå fortsatt igjen i bakken etter Saftbekken. Den bredde seg så vidt over stien, men det var helt greit å gå rundt.

Vi holdt et greit tempo innover. Ikke fort, men slik at det gikk unna uten å ta ut for mye krefter. Vi gikk fortere i "gamle" dager, men det passer seg mer for to pensjonister å ta det med ro....

Et stykke oppe i bakken kunne lukte at noen alt hadde fått fyr i ovnen på hytta. Vi hadde fulgt to spor innover - små sko, antakelig to jenter. Det stemte. Jentene var på tur og skulle mot Flørli dagen etter. Med telt og store sekker. De hadde brukt tid innover heia, men var helt klar til å ta ut på turen mot Flørli dagen etter.

Kvelden på Blåfjellenden ble ikke helt som vanlig. Utsikten den samme, fyr i ovnen som vanlig, og mat - fjordland, som vanlig. Og radioen på - som vanlig, men for siste gang. FM nettet slukkes 22. juni, og da blir det ikke mulig å høre værmelding på Blåfjellenden. Normalt ikke et problem, men i påsken komme vi nok til å savne værmeldingen.

Vi tok det med ro på morgenen. Med to til å dele på oppgavene, vask, rydding, oppvask og matlaging, gikk det greit. Vi var klar til å ta ut i ti-tiden.

Nok en gang - for andre gang alt dette året, var det sol og lite vind fra morgenen av. Det var ingen grunn til å haste over heia. Her v ar det  bare å glede seg over en fin dag, fint vær og gode forhold.
Vi diskuterte når vi ville møte folk i mot. Ville det være familien med unger, eller ville det være han med sekk og travel holdning.

Vi møtte gutten først. Han ville ned Fidjadalen, og hadde med telt og utstyr.

I "porten" - øverst i den første lange bakken, var det trafikk-kaos. en hel klasse fra Våland skole, med mange voksne var på vei mot hytta. Det ville bli liv og morro på hytta den dagen.