Brusaknuten og Karten uten å kunne se utsikten.

Bestyrerinnen, broderen og jeg i tåka.

For tredje gang? Skulle vi igjen bli møtt av tåke og regn på tur til Karten og Brusaknuten. Det var i hvert fall det jeg mente vi kunne få da bestyrerinnen kom med forslaget til søndagens tur.

Bestyrerinnen var ikke like engstelig som meg. Det går jo helst bra.
Nå er det min oppgave å ta meg av været. Denne gangen også..

Da broderen ringte på søndagsmorgen, ble planen lagt fram. Han hadde egentlig ikke noe bedre forslag, og ville gjerne bli med.

Alt oppover mot Bueveien fikk vi tåke. Ikke så tett som det vi har hatt tidligere, men - tåke.
Det var ingen andre biler på den lille parkeringsplassen. Oppe ved leet kunne vi se en hel flokk dyr. Kyr med kalver for det meste. Da vi kom opp, slapp vi å gå igjennom flokken. De gikk foran oppover.

Både bestyrerinnen og jeg gikk denne dagen med stokk. Ikke så mye for støtte, selv om det også er greit, men for å kunne ha litt kontroll med dyra. Kuer er store dyr...

Omsider kom vi oss forbi og kunne ta fatt på bakken oppover mot Karten.

Øverst var det - selvsagt - tåke. Og det var faktisk en forbedring i forhold til de to tidligere gangene vi har vært der. Da regnet det i tillegg.

Mye av turen til både Karten og Brusaknuten går på traktorvei. I hvert fall opp til Karten og halvveis rundt Kartavannet. Her ender veien i en skog, og en liten bekk som minimalt aldri gir problemer. Med regn blir bekken en liten hindring, men vi kom oss alle over uten problem.
Det er omtrent 100 meter stigning opp til toppen av Brusaknuten fra Kartavannet. På toppen skal det altså være en fin utsikt over store deler av Jæren - har jeg hørt.

Vi så ikke stort.

På vei tilbake mot bilen møtte vi et par, og vi kom inn på tåka. De gikk ofte til Brusaknuten ,men hadd nesten aldri opplevd tåke. Og vi som har hatt tåke alle gangene vi har vært på stedet.

Turen rundt Karten og Brusaknuten er ikke spesielt utfordrende. Omtrent ti kilometer og 4-5 hundre høydemeter. Helt passe for en søndagstur, mener både broderen og bestyrerinnen.  Det tar for oss omtrent 2 1/2 time omtrent uten pauser. Denne gangen, som de foregående gangene, ble det bare til at vi stoppet for å drikke, og for å ta på eller av yttertøy.

Selvsagt ble det også denne gangen bedre vær ut over dagen, og på vei nedover fikk vi glimtvis se deler av utsikten vi ville hatt fra toppen.

Tåka gjorde igjen denne turen til mye av en treningstur. Nå er det det  vi trenger, bestyrerinnen og jeg. Alpene vil bety lange dager og mye opp og ned. Det skal bli spennende å se hvordan en tur der nede arter seg.

Om altså vi kommer i form...