Tomannsbu i fint vær.

Turen som jeg tar i tørt vær.

Sommeren bare fortsetter og fortsetter. En tur som er ggrei å tai tørt være er inn til Tomannsbu fra Hunnedalen. Opp Tveidebrekkå over mot Stigelsvannet og ned til Olabu, og så langs Øyarvannet og videre mot Djupavatn.

En grei tur, men som sagt, helt i tørt vær.

Det er to grunner til ønsket om tørt vær. For det første går turen over en del myrsøkk og plasser som blir "fuktige" og sleipe. For det andre går stien nedover, og oppover noen svaberg som blir rimelig glatte i regn. Nå har Turistforeningen lagt ut kjetting på de mest utsatte plassene, men det går likevel sent å komme ned - og opp, i vått føre.

Denne onsdagen var ikke våt, snarere tvert i mot. Det var tørrere enn jeg noen gang har sett det. Lite vann i bekker og stort sett tørre myrer.

Det var været som lokket meg ut på en lengre onsdagstur. Finværet ser ut til å vare, men erfaringen tilsier at det må utnyttes mens det er der.

Nå var det havtåke hjemme på onsdagsmorgenen. Jeg  tok likevel på lette klær - treningsbukse og treningsbluse.

Gradestokken i bilen viste 13 grader og vindusviskerne gikk enkelte plasser. Var det riktig med lett sommertøy?

Selv helt opp i Øvstebødalen lå skoddeteppet over toppene, og det var fuktighet i lufta. Oppe i Hunnedalen var det solflekker i dalsiden, og på parkeringsplassen ved Tveidebrekka var det blå himmel, selv om skoddebankene ikke var langt vekk.

Det var fortsatt kaldt, og jeg heiv på meg en vindfleece. Som kom av rett oppe i bakken.

Tveidebrekka er både lang og bratt enkelte plasser. Det tar på pusten å komme opp. Vel opp åpner det seg og jeg fikk denne gangen en fin tur innover flyene over myrer og svaberg.

Skikkelig hei. Blå himmel, blått vann, sau og steinskvett, stein og svaberg, bakke opp og bakke ned. En og annen lemen som for mellom tuene.

Det er virkelig kjekt å gå tur når forholdene er slik.

Turistforenings-stien mellom Øyarvannet og Djupavatn går litt over "dalbunnen", som stort sett er myr. Denne gangen var det bare å sette nesa mot hytta og spasere over myrene. De var nesten helt tørre. Nå er det nok flere enn meg som tar "snarveien" over myrene, så det er så vidt en sti enkelte plasser. Hadde hele åsgårdsreia som går mellom Tomannsbu og Hunnedalen gått her, hadde myra vært bunnløs i regnvær.

Andre hadde også funnet veien til Tomannsbu. Det v ar en gjeng med gutter - 10-12 år, sammen med voksne og en familie. Til å være midt i uka, var dette godt besøk.

En av de greie tingene ved å gå frem og tilbake til en turistforeningshyttene, er selvsagt at det er mulig å ta pausen innendørs. Og få seg en kopp te - uten å dra på termos. I dårlig være er det andre fordeler.....

Denne gangen ble det bare en kort pause før jeg igjen var på beina med Hunnedalen som mål.

Omtrent midtveis ligger det en privat hytte - Olabu. Her var det folk på terassen, og jeg måtte bort og ta en liten prat i tilfelle det var kjentfolk.  Det var ikke kjentfolk, men vi fikk likevel en liten drøs om forholdene og felles kjente.

Oppe i bakken satt det tre unge jenter. Tydeligvis ikke helt kjent, for jeg fikk det vanlige spørsmålet.  Og kunne fortelle at de var omtrent 1/3 dels vei innover.

En av jentene gikk i dongribukse. Et plagg jeg ikke kan anbefale til heiabruk. Det gir gnagsår på plasser som ikke blir nevnt i fint selskap...

For meg var det ikke snakk om gnagsår, men mer støle bein, nedover lia mot bilen. Jeg kunne merke at det hadde blitt en del tur den siste tiden.

Det var greit å stå på parkeringplassen og kunne krysse av for nok en gjennomført tur. Denne gang til Tomannsbu. Det bør være tid for en ny tur til samme hytte i løpet av sommeren.