Bjørndalsfjellet.

Akilles og tur.

Fredag kom med sol og blå himmel. Det var ikke mulig å sitte hjemme, med så bra vær. November bringer normalt bare nedbør og vind. Selv med en fot i ulage – og som helt sikkert burde holdes i ro – så måtte jeg ut. I det minste en liten luftetur.

Ekspertene er langt fra enige om hva som er bra for en Akilles i uorden. Det virker å ta medisin mot betennelse. Senere er det kommet fram at dette bare demper symptomene, og ikke gjør noe med selve problemet. Det er andre som mener det er operasjon som er tingen. Åpne opp og få vekk «problemet». I følge undersøkelser, gir ikke dette bedre resultat enn å ikke gjøre noe.

Det minner litt om hikke – bare du prøver nok «kjerringråd» så er det plutselig et som virker, men ikke det samme hver gang....

Selv har jeg holdt på med eksentrisk trening (som mange mener har en virkning), uten at det hindret den siste skaden.

Uansett så har jeg bestemt meg for å prøve å holde foten mest mulig i ro. En perfekt turdag i november viste det seg å være vanskelig å gjennomføre.

Det kunne ikke bli en lang tur. Det var planen. Helst burde det være litt oppoverbakker. Av to årsaker. Det er lettere å gå i bakker med den vonde foten, og jeg trenger all den kondisjonstreningen jeg kan får. Med eller uten vond fot.

Broderen ringte. Han kunne tenke seg en tur. Også han hadde kastet et blikk ut vinduet og sjekket været.

Vi diskuterte alternativer, men ble enige om at en tur til toppen av Bjørndalsfjellet ville være greit.

Dette er ingen lang tur, men turen gir en del høydemeter – både opp og ned...

Som på siste tur, var det faktisk vanskelig å finne parkeringsplass på Gramstad. Det arbeides fortsatt med å utvide parkeringsplassen, og det gir midlertidig parkeringsproblemer.

Det er et lite stykke å gå på vei opp mot turområdet. Vi var ikke alene. Det viste alle bilene, men vi møtte faktisk en god del folk. Både på vei opp og på vei tilbake. Mer folk en det vi vanligvis treffer rundt Lifjellet på en skikkelig fin søndag.

Stien opp mot toppen viser også at det er mange på tur i dette området.

For vår del tråkket vi forsiktig oppover. Broderen er skeptisk til høyde og eksponerte steder, som meg. Jeg har gått her så pass mange ganger at jeg er vant med stien – og høyden. Broderen er fortsatt litt tilbakeholden. Med tørre steiner og rolig fart, gikk det helt greit å komme til topps. Selvsagt....

Det var en kar på toppen. Vi vekslet noen ord, før vi tok peiling på bakken ned. Bort sett fra karen fra toppen. Han gikk bakken rett ned – utenom stien.

Det ble litt forsiktig gåing nedover bakkene, men det var ikke der jeg fikk problemer. En liten myr må krysses på steiner. Disse var fortsatt glatte, og jeg skled ned av en. Det gjorde hekkans vondt. Heldigvis gir jo smertene seg etter hvert, men fra myra og ned gikk det smått. Små forsiktige skritt med full kontroll...

Vanligvis er dette en times tur. Vi brukte nok lengre tid enn det, men på en fin dag som denne, er det vanskelig å sitte inne. Da får det heller bli litt vondt av og til.