Bonustur til Blåfjellenden

Flott vær og greie forhold - i midten av november.

Det har i det siste ikke blitt noe særlig med turer. Det har helst blitt korte turer i nærområdet. En ødelagt bakfot får ta meste parten av skylda, men november er normalt en måned der jeg skifter fra sommerturer til vinterturer. Vinterturene blir ofte kortere – og uten lang kjøring. Og enkelte dager med skikkelig dårlig vær kan det hende jeg velger sofaen.

Av gammel vane kikket jeg på værmeldingen for Blåfjellenden midt i uka. Det ga meg en overraskelse. Sol og fint vær og best av alt helst varmegrader. Jeg kan ikke huske å ha hatt sol og varmegrader på Blåfjellenden i midten av november noen gang. Sol og kulde – greit, varmegrader og regn – det også, men bra turvær?

Torsdagstreningen var ikke helt bra for foten. Jeg mistet taket og falt, og den galne foten tok støyten. Fredag var det ikke snakk om å gå tur....

Lørdagsmorgen avtalte jeg med bestyrerinnen at jeg tok oppover mot heia og inn mot Blåfjellenden. Skulle foten oppføre seg som forrige gang, fikk jeg snu og ta tilbake.

Med stokk går det sent men greit å komme seg innover. Spesielt oppoverbakker er greie å gå. De belaster ikke akillesen spesielt.

Jeg var ikke sikker på om det ville være andre i heia denne lørdagen i midten av november. Jeg trodde helst at jeg ville bli alene, eller at det høyst ville komme noen ungdommer som så en tur i november som en «ekspedisjon».

Alt på parkeringsplassen i Hunnedalen var det klart at det ville bli rimelig folksomt på hytta. Det var en masse bil, og folk som gjorde seg klar til å ta innover.

Og det var andre i heia. Jeg snakket med Sigmund, sauegjeter – på parkeringsplassen. Han kunne fortelle at de disse flotte dagene brukte helikopter til å lete etter sau som fortsatt befant seg opp i heia. De manglet ganske mange fortsatt. Fant de sau, måtte de ned på bakken for å få de til vei.

Det siste stykket opp mot Hunnedalen var veien rimbelagt. Det var is og frost. Sola står så lavt at jeg måtte et stykke opp i høyden før den kunne varme. Det gikk litt smått. Steinene var glasert. Det hadde sikkert vært tåke som hadde lagt seg som is på steinene. Der hvor sola hadde fått tak var det greit, men i skyggen ble det å gå forsiktig – svært forsiktig.

Oppe i høyden – ovenfor Hunnedalen, ble det bra forhold. Det var fortsatt isfloer, hvor det normalt renner vann, men helt greit på steiner, selv i skyggen.

Da jeg startet i Hunnedalen var det helt opplagt kuldegrader. I sola opp i høyden var det varmegrader, men innover mot Blåfjellenden og nedover mot hytta manglet frosten. Det lå litt gammel is enkelte plasser, og plankene var fortsatt spinnglatte, men det var varmegrader i lufta. Det var en markert forskjell på Hunnedalen og Blåfjellenden, selv om de ligger i samme høyde.

Øverst var det helst skikkelig bra forhold, med sol og nesten vindstille, tørre steiner og tørt i marka. Sorpa var stor sett fraværende.

Det ble en skikkelig fin tur innover.

Natt til søndag var omtrent frostfri. Med blå himmel, så burde det liksom være kaldt. Til gjengjeld blåste det bra i Fidjadalen. Da jeg kom tilbake til Hunnedalen var det nesten vindstille.

Det ble to dager med flott vær. Turen innover heia så sent på året er ren bonus. Jeg hadde det ikke travelt på hjemveien, og stoppet opp mange ganger bare for å få med den flotte naturen en søndag midt i november.

Det er bare 6-7 måneder til neste sesong....