Reve til Orre, en vanlig vintertur.

Broderen og jeg på tur en lørdag.

Det er ikke morsomt med en bakfot i ulage. Enda mindre morsomt er det å sitte hjemme å se ut på et skikkelig fint vintervær.

Likevel må det bli en lørdagstur. Det kunne bare ikke bli en av de lange turene.

Broderen har et kne han ikke er helt fornøyd med. Han mente også at vi burde begrense turen til ca to timer.

Med frost i mange dager, er det begrenset hvor broderen liker å gå. Han er skeptisk til is og snø. Det henger sammen med et rundkast....

Vi var enige om å snakke sammen på lørdags morgen. På onsdagen hadde vi snakket om tur på lørdagen, og diskutert forskjellige alternativer. Vi var stor sett enige om å gå fra Reve havn til Friluftshuset på Orre og tilbake.

Denne turen er en gammel traver. De siste årene har det blitt en vanlig vintertur. Den globale oppvarmingen sørger for kalde og lange vintrer. De har ligget is og snø i ukevis.

Det blir også vanskeligere og opprettholde treningsmengden som jeg var komfortabel med for bare noen år siden. Noe skyldes skader som gjør at jeg må begrense turene, men alderen har vel også noe med saken å gjøre.

Det var ingen andre biler på moloen ved Reve havn da vi kom. Vi kunne se spor utover, men stien her er mye mindre brukt enn den som starter fra Sele. Nå vil Orreånå sperre i enden av Orre stranden, mens på Sele er det fritt fram til Sola – og videre.

Vi skulle bare til Friluftshuset. Det første stykket går stien et lite stykke ovenfor stranden. Det kan være dyr på beite, men på vinteren er det helt greit. Det pleier å være surfere i sjøen her når bølgene er store nok. Denne dagen så vi ingen.

Etter en kilometer eller vel så det, måtte vi velge enten å gå på stranden eller ta opp i sanddynen. Denne gangen valgte vi stranden. Det første stykke endrer seg hele tiden. Det kan være sand, rullestein eller blanding. Denne gangen var det mest sand.

Det kan være tungt å gå i løs sand. Normalt er det et hardt område ytterst mot sjøen, men da må det ofte ta noen stor steg for å unngå å bli våt.

Vi valgte å gå inne på stranden der frosten hadde gjort sanden hard som asfalt. Her var det lett å komme fram. Og det gikk rimelig fort, selv om jeg fortsatt halter på venstrefoten.

Sola gjorde det varmt, men i skyggen med trekken i mot ble det iskaldt. Vi beholdt vindfleecen på. Denne dagen var også solbrillene fra «syden» med. Sola står nå så lavt at den skinner rett i øynene.

Det var andre ute og gikk. Vi treffer ofte en del som er ute for å fotografere fugler. Lange og dyre objektiver i hvert fall....

Sånn gikk nå litt over to timer og nesten en mil. Farten ble lavere enn på onsdagen. Selv om sola skinte fra like klar himmel som på forrige tur, så varmet den ikke like bra. Vi beholdt både vindfleecen og vanter på hele turen.

En flott vintertur.