Vintertur, søndagstur og flott turvær.

Broderen og jeg på tur - igjen.

Vi har noen faste vinterturer. Med plussgrader, og ofte regn kan det bli en tur i Dale/Li området. Om det er is og snø, legger vi ofte turen til sjøkanten. Høgjæren er også et turområde som kan brukes selv om det er vinter.

De siste turene har gått langs sjøen. Denne gangen burde vi kunne ta en annerledes tur. Nå har det ikke blitt de lengste turene. Det skyldes først og fremt skader. Treningsskader i en alder av 70....

Det kunne uansett ikke bli en lang søndagstur. «Skaden» gir klar beskjed om at det nok er best å fortsatt ta det litt med ro. Hvor skal da turen gå.

Broderen ville gjerne være med. Bestyrerinnen var på besøk hos legevakten med en forkjølelse som ikke ville gi seg. Hun skulle i hvert fall ikke på tur.

Siden broderen er svært skeptisk til is og snø, og gjerne ville ha en kort tur, snakket vi om en tur på høgjæren.

Her er det flere muligheter, fra turer på en og en halv time til en god tre timers tur. Vi ble enige om å ta en mellomting – rundt to – to en halv time. Det betydde at vi parkerte på toppen av bakken i Tovdal og satte kursen mot Steinkjerringå.

Med flott turvær i ukevis,er det lett å glemme at det tross alt ikke er det vanlige været på denne tiden av året. Så vidt frost om nettene og litt over null på dagtid. Tørt så det holder. Nesten ikke en sky på himmelen. I slutten av november stikker ikke sola høyt over horisonten. Den står så pass lavt at det stikker i øynene – uten solbriller.

Det er helt greit å få anledning til å bruke solbrillene jeg gikk til anskaffelse av i sommer...

Det flotte været hadde lokket andre enn oss på tur. Det var alt en god del biler på parkeringsplassen – hvor vi ofte er de eneste. Nå tar nok ikke alle mot Synesvarden og for turvante videre til Steinkjeringå, men også mot andre turmål i nærheten.

Vi så bare et par stykker på veien oppover mot Synesvarden. For selv om dette er flate Jæren, så er det bakker. Ikke bratte bakker, men seige bakker som krever litt kondisjon for å kunne holde et greit tempo. Nettopp bakkene var det vi gjerne ville ha. Etter to dager på paddeflate strender.

Det gikk helt greit nedover bakkene – og oppover. Vi fikk for en gang skyld opp «dampen» og holdt et brukbart tempo. Uten pause underveis, og helt uten stopp nede ved Steinkjerringå, gikk det ikke så veldig mye over en time på «nedturen». «Oppover» møtte vi mye folk Det var også en grei dag for tur.

Mange av de vi møtte hadde jakken godt lukket og glidelåsen trukket helt opp. For egen del gikk vi i skjortearmene. Det var egentlig litt på kanten til å være kaldt over kantene, men i le av trekken var det helt greit. Det var ingen sommertur, men det var kjekt å kunne hive jakken for en gangs skyld.

Det var fortsatt en god del biler på parkeringsplassen. Det kunne se ut som om folk valgte å kjøre til Tovdal i stede for til Holmavatn. Jeg tror parkeringsplassen ved Holmavatn må ha vært mer enn full.

Vi fikk en tur på to timer og ti minutter. Nesten en mil og med nesten 400 høydemeter. Det var både broderen og jeg godt fornøyd med. En skikkelig søndagstur og en skikkelig treningstur i slutten av november.