Tirsdagstur rundt Lifjell.

En grei fjelltur midt i Sandnes.

Den siste tiden har det vært vått, og med vind i tillegg, så har det blitt færre turer en vanlig. Etter å ha kommet ned fra heia, og studert værmeldingen, ble det en «fridag» på mandag. Tirsdag mente YR det ville bli noen lunde bra vær, før det igjen ville bli regn og vind.

Nå har jeg normalt «sosiale forpliktelser» på noen tirsdagen. Det ble ikke noe oppmøte på IKEA for å snakke med gamle kamerater denne gangen. Jeg satset på tur.

Nå skulle det bare regne «litt» og vinden ville være å leve med. Hvor skulle jeg ta ut denne dagen? Det ble til at jeg valgte en av de vanligste turene – før i verden. En runde rundt Lifjell var i mange år den tradisjonelle vinterturen.

En passe lang og passe «utfordrende» tur, med bakker og heng. Denne turen er ikke alt for lang, men den tar meg etterhvert rundt to og en halv time. Når turen er litt i underkant av 9 kilometer, så blir farten ikke spesielt god.

Dette er en tur som krever litt, både i bakkene og i hengene, og gir derfor – fortsatt - god trening. Jeg kommer ikke opp den lange bakken fra Bymarka til toppen av Lifjell uten å få opp pulsen i rød sone.

Siden det er skolefri og høstferie var det andre på Dale. Det var mor og under på vei mot Søsterhytta, men så snart jeg hadde lagt de bak meg, ble det en ensom tur helt til jeg startet på bakkene nedover mot Dalevatn.

Jeg må ha gått rundt Lifjellet mer enn 100 ganger opp gjennom årene. Nå har jeg endret hvor jeg går etter hvert. Til å begynne med fulgte jeg den rødmerkede stien, men oppdaget etter hvert noen andre stier. Denne gangen ble det først nede ved vannet, under den T-merkede stien, til Sprettraubakkene. Ved Bymarka går jeg den gamle stien oppover mot toppen. Den er noe kortere enn turistforenings-stien, og går ikke opp om svabergene.

Det var Franz Olsen som la stien de. Han satte pris på utsikten fra Ørnafjellet, men bakken opp kan være sleip og glatt på vinteren.

Som forrige gang jeg gikk her, var jeg overrasket over at «min» sti mot toppen ikke viser bedre. Nå var den vanlige stien rundt heller ikke mye oppgått. Det virker som om det er langt færre som tar turen rundt Lifjellet nå enn tidligere. Siste stykket av «min» sti var het gjengrodd. Et par plasser var jeg ikke helt sikker på hvor jeg vanligvis tråkker. Jeg la opp noen nødlinger, og håper det vil hjelpe fremover.

De første turgåerne, traff jeg på nedover mot Øksendalen. Tidligere gikk stien innover Øksendal over myrene før den svingte opp i høyden. Det kunne være en våt affære.

Ved Dalevatn kom det en kar løpende over demningen. Vi var enige om at bakken ned fra Jødestadfjellet er alt for bratt til å løpe ned....

Værmeldingen hadde nevnt regn, men jeg fikk ikke dråpen på meg. Snarere tvert i mot, det var sol inne i mellom. Det ble en flott tur, og jeg var godt fornøyd da jeg sto nede ved bilen.