Nok en langtur fra Gramstad.

Fra Gramstad til Resasteinen og Dalevatnet - med Dalsnuten til slutt.

Dette er en tur fra Gramstad som jeg oftest går på vårparten. Det har ikke blitt så mange ganger senhøstes. Det var muligens på tide å prøve.

Turen fra Gramstad til Resasteinen og videre til Dalevatn, for så å ta til Dale og tilbake til bilen, har blitt utvidet til også å omfatte Dalsnuten. Det gjør rundturen til en «langtur» på mer enn 3, nærmere 3 1/2 time. Det er jo også noen høydemeter, både opp fra Dale til Dalsnuten, men også opp mot Resasteinen.

Nå ble det en ny vei ned fra Bjørndalsfjellet sist jeg gikk topp-runden. Det var muligens på tide å prøve en litt annen vei på runden mot Dalevatn også. Jeg tenkte på å ta om Fjogstadnuten. Det vil gi noen høydemeter ekstra, men jeg er usikker på om det gjør turen spesielt mye lengre.

Det er noen skikkelige sorpehull på denne turen. Det blir derfor helst til at jeg tar runden i tørrværs periode – om noe slikt dukker opp. Denne høsten har vært usedvanlig våt, og det ville antakelig bli en tur med mye vann og sorpe. Med nye sko, skulle det likevel gå greit.

Nå var Yr ute med godt varsel nettopp for denne dagen. Etter mange dager med regn og våte forhold, skulle det bli en dag med sol. Som vanlig ble det ikke helt slik, men nesten.

Det var altså første gang jeg tok med Fjogstadnuten på min vei mot Resasteinen og Dalevatn. Jeg har jo gått opp den stien ganske mange ganger, men bare den siste tiden har jeg tråkket over myra mot Resasteinen. Nå er det til og med merket sti med skilter.

Det er antakelig en litt lengre tur og gå opp veien og mot Fjogstadnuten, men jeg syntes ikke det var «tyngre». Stien fra Revholstjørn og mot Resasteinen er sorpete og tar tid.

Fra Resasteien tok jeg 7-nuts-stien mot flyvraket og videre til østsiden av Skjørestadfjellet. Denne gangen fulgte jeg nødlet rute mot nord og forbi «litle risasteinen» (en stor stein som en kan krype under i regn) - selv har jeg ikke har funnet denne steinen.

Denne gangen var det satt ut noen merkepinner for å vise vei til skaret under Kjerdalsfjellet. Disse få merkepinnene gjorde det enkelt å komme til skogsveien på nordsiden. Sa var det skogsvei og traktorvei omtrent hele veien ned til Dalevatn.

Tørt var det ikke. Snarere tvert i mot. Mye vann og mye sorpe i bakkene nedover mot Dalevatn, og over Tuemyr. Her hadde ungdyra gjort det vanskelig å komme tørrskodd fram.

Etter å ha tråkket i myr og sorpe en stund, var det helt greit å komme til demningen og videre ned bakken til veien ned mot Kjerdal.

Selv om det gikk både fort og greit å komme ned til Dale, viste jeg jo at bakken opp mot Kvitemyr er lang og bratt enkelte plasser. Jeg var langt fra sikker på at jeg ville ta til Dalsnuten denne gang, men da jeg sto ved stidelet, gikk jeg videre oppover – og oppover.

Denne gangen kom det også tunge, svarte skyer fra sør. Det så ut som om det kunne komme regn. Jeg valgte likevel å ta turen til topps og rundt toppen og rett ned, samme vei jeg var kommet opp.

Det er lettere å gå på veien på østsiden av Revholstjørn enn å gå stien over slettene mot Gramstad. Det er antakelig 100 meter lengre, men går kjappere.

Det var bare en gjeng oppe på Dalsnuten da jeg gikk rundt toppen, på Gramstad var det mye færre biler enn da jeg startet. De fleste var ferdige med dagens tur før meg.

Det ble antakelig noe over en mil på tre og en halv time. En grei langtur, men sorpet var det. Regnet kom da jeg kjørte hjemover.