"Våres Plass", Karpedammen og Eivinds plass.

"Våres Plass", Karpedammen og Eivinds plass.

Det var både tungt og vondt å komme i gang denne morgenen. Det har jo blitt noen turer i det siste, og mange har vært lange. De fleste dagene begynner med en bratt bakke, og det blir bare langsomt «bedre».

Det var snakk om å gå til Norskeplassen, for så å ta mot Eivinds plass og videre mot «tauet» vi hadde sett på turen til Hjermands plass. Jentene lengtet etter en dag i sola – på solseng ved «poolen».

Nå ville de likevel bli med inn til Norskeplassen på morgenen. Det betød oppmøte, og avgang en halv time tidligere enn vanlig. Alt for tidlig, selvsagt. Vi er jo på ferie.

Siden det ikke var noen skikkelige planer, måtte mye tas på sparket. Det ble til at vi tok opp den lange og mer «direkte» bakken mot Norskeplassen. Vi hadde ikke gått denne bakken før dette året. Den er omtrent like «god» eller «dårlig» som «Brattebakken», men her tas hele høyden i en jafs. Det er enkelt å gå til Norskeplassen når du først er oppe.

Det var andre på Norskeplassen, også en politi, som gjorde slutt på salget av frukt og drikkevarer. Det var ikke helt populært blant oss som ikke hadde nyttet anledningen til kjøpe den planlagte colaen.

For jentene ville det bli en kjapp tur. De gikk tilbake mot bassenget og solsenga. Vi andre satte kursen mot Sukkertoppen, hvor Edvin, Sigbjørn og Kjell tok mot Eivinds plass, men jeg gikk veien mot «Våres plass».

De andre ville ta stien videre mot tauet vi hadde sett da vi gikk fra Hjermands plass til Eivinds plass. For min del satset jeg på en rundtur, selv om jeg ikke helt hadde planen klar...

Også denne dagen var det meldt om varme. Opp mot 27-28 grader, men det antakelig nede i Puerto Rico. Oppe i høyden var det nok ikke så varmt, og en liten bris gjorde det absolutt levelig. Selv om det ble varmt der vinden ikke fikk tak.

Etter å ha tatt turen bortom «Våres plass» tok jeg stien mot Karpedammen. Jeg møtte ikke mange andre, selv om jeg kunne se en del folk som også var på vei mot «Våres plass».

For de som går mot Karpedammen langs veien – motsatt av det jeg gikk, kan det av og til være litt vanskelig å finne stedet der veien ned til selve dammen tar av. Denne gangen var det et helt greit merke. En stor gul gravemaskin sto ved avstikkeren.

Nedover veien, var jeg usikker på hvor jeg så skulle gå, men tok inn mot Eivinds plass. Stien fra veien til Eivinds plass, var stedvis en grøft der regnet hadde vasket vekk stein og grus.

Det var fortsatt lite folk. Jeg traff en kar mellom veien og til jeg var oppe ved Sukkertoppen. Bakkene opp mot toppen er fortsatt like lange som før, og jeg fikk opp pulsen – helt som vanlig.

På veien nedover, ble det en stopp for drikke på Norskeplassen, hvor selgerene av frukt og drikke var vekk.

Jeg fortsatt mot «Dalen» og «Natural Park», men nå ble det full fart og lett jogg nedover bakkene. Det gikk fort. Også denne gangen var det folk på vei, som ikke helt hadde peiling på hvor de var. Jeg håper den litt eldre svenske damen fant fram.

Det hadde vært nok en flott tur i flott vær. Denne gangen en del på vei, men jeg fik da besøkt en del «plasser».

Med Norskeklubben til Arguineguin - tur 7

En kjekk tur i selskap med mange andre.

Hele gjengen burde egentlig være klar for tur inn til Norskeplassen denne dagen. Planen var å gå Miljøløypa til Arguineguin sammen med Norskeklubben. Det hadde jo ikke blitt noe av denne tradisjonsrike turen første søndagen vi er her nede. Første søndagen gikk Norskeklubben ned til Puerto Rico.

Denne søndagen fikk vi frafall, da en av jenten ikke følte seg helt i form. Edvin og Kjell tok sikte på å følge Norskeklubben opp fra Puerto Rico via «Tauet» og opp til Norskeplassen. Sigbjørn gikk alene opp den lange (og bratte) bakken mot Norskeplassen.

Det ble bare Bestyrerinnen, Anne lise, Ingrid og jeg, som tok opp den vanlige «Brattbakken» fra "Natura Park". Jentene og jeg, er en god gjeng, og denne gangen holdt vi et bra tempo oppover og innover mot Norskeplassen.

Det var masse folk på Norskeplassen, og det var før folkene fra Norskeklubben, som ville komme fra Puerto Rico (inklusive Kjell og Edvin) og gjengen fra Arguineguin.

Jentene og jeg var klar for å fortsette turen tidlig, men måtte vente. Først i tolv-tiden var vi igang med Miljøløypa – i lang rekke. Det var nesten førti stykker som ville følge Norskeklubben mot Arguineguin denne søndagen.

Det var mange som ville på søndagstur. Værmeldingen var egentlig ikke helt bra. Det var snakk om temperatur på opp mot 30 grader. Noe som er varmt. Nå ble det aldri varmere enn rundt 25 grader, som jo er nesen perfekt temperatur. Spesielt med tanke på at vi er i slutten av november. Hjemme går snøplogen enkelte steder.

Miljøløypa er i god stand, og det var lett å gå nedover. Selv om vi var mange hold vi bra tempo. Turen fra Norskeplassen og ned til Arguineguin er på omtrent en mil, da kommer en liten spasertur inne i byen i tillegg, og selvsagt avstanden fra startstedet og til Norskeplassen.

En slik tur gir også anledning til å bli litt kjent med andre turfolk, og jeg hadde flott følge. Det ble en grei og kjekk tur, med sola i ansiktet og litt trekk i mot enkelte plasser, som gjorde at varmen aldri ble noe problem.

For mange, oss inkludert, endte turen sammen med Norskeklubben på klubbmøte. Tradisjonen tro ble det løftet glass og drukket – til allsang. Egne tekster til vanlige melodier.

Det var andre gang vi tok Miljøløypa i denne omgang. Det er en fin tur, og hjemme går jeg ofte samme turen. Likevel hadde det passet med flere turer ut fra Norskeplassen.

Om helsa – og beina – holder står flere turer på programmet. Først og fremst fra Cooperativet til «Natural Park», men også rundturen til «Våres plass», Karpedammen og Eivindsplass. Enda har vi heller ikke fått med oss Champanje-stien.

Som vanlig ble det en spasertur tilbake til «Natural Park», men jentene tok drosje. De var opptatt av å komme tilbake til hotellet for å innta solstoler ved bassenget.

Denne dagen var det skikkelig varmt nede ved sjøen. I noen av krokene må det ha vært opp mot 30 grader. Bakken opp fra Balito til hotellet var også varm og lang denne dagen. Vi nådde – selvsagt - «Happy Hour» på «Naural Park».

En rask tur til «Våres plass» Tur 6.

Denne dagen gikk det fort.

Gjengen ville gå strandtur, og tok ut med drosje ganske tidlig. Jeg sto alene igjen på vår samlingsplass utenfor «Natural Park». Det var ikke dagen for å ligge ved bassenget, men heller ikke dagen for en skikkelig langtur. Det ville passe best å holde seg til kjente plasser, hvor det også ville være flere – om noe skjedde...

Jeg er ofte alene på turer i fjellet hjemme, og har ikke problemer med å ta ut mot Norskeplassen og videre innover alene. Det er liksom likevel tryggere om det er folk i nærheten.

Jeg hadde egentlig ingen planer for hvor lang – og lenge jeg skulle gå. En gang hadde jeg gått – alene – til «Våres plass» videre til Eivinds plass, før jeg gikk tilbake mot hotellet. Dette lå nok i bakhodet da jeg startet opp «Brattebakken» fra «Natural Park».

Jeg kunne gå i eget tempo, noe som betød at det gikk rolig en stund, og etter hvert som kroppen ble varm, økte jeg farten. Dette er mye det jeg trener på hjemme, og når jeg først kommer i gang, kan jeg holde ganske bra fart ganske lenge.

Det gikk kjapt oppover og innover mot Norskeplassen, og jeg tok ikke lange pausen der . Det ble knapt stopp i det hele tatt.

Det var mange andre på tur denne dagen også, og oppover mot Sukkertoppen fikk jeg «pes» av en kar som kom nedenfra. Vi for forbi noen folk, før det ble en liten pustepause på toppen. 100 høydemeter i bra fart, er ikke noe jeg gjør for ofte.

Som mange ganger før, så ble det høyt tempo innover veien mot Cortadores. Det er noe jeg har lagt merke til. Om jeg starter i bra fart, blir det ofte til at jeg fortsetter, og det hender det går fort....

Veien og stien innover mot «Våres plass» kjenner jeg godt, og det er ikke mye som hindrer. Jeg kom fram til en nesten tom «plass», burde nok ha tatt meg tid til å drikke noe, Nå var det ikke mye mer enn en time siden jeg startet, så jeg tok fatt på tilbaketuren omtrent med en gang.

Jeg tror nok farten sank litt på veien tilbake, men rundt Sukkertoppen, der veien går svakt nedover, ble det igjen «full fart». Til det ble bråstopp i bakken ned fra sukkertoppen mot Norskeplassen.

Jeg gikk på kjentfolk. Det ble stopp og snakk om de forskjellige rutene her opp. Sigmund er godt kjent i området, og har gått alle de vanlig stiene, og sikkert også de fleste uvanlig. Det er alltid noen gode opplysninger å få med seg.

Nede på Norskeplassen var det fortsatt mye folk. Jeg var tydeligvis tidligere på vei ned enn vanlig. Siden jeg ikke hadde tatt turen ut til Eivinds plass, syntes jeg det ville være greit å ta «Dalen» mot «Natural Park». Den er en kilometer lengre enn stien rett ned. «Dalen» er ganske kjekk å gå, og nedover er det mulig å holde bra fart. Det ble småløping nedover bakkene.

Helt til et følge spurte om veien. De var tydeligvis ikke kjent i området, og jeg hadde litt problemer med å fortelle hvor de skulle gå for enklest å komme nedover mot Anfi.

Jeg tror at både «Natural Park» og Balito var ukjente steder. Jeg måtte vifte med armen da de sto og var usikre på hvor de skulle – fra andre siden av dalen.

Hjermands plass, men først «dusjen» - tur nummer fem.

En flott langtur ut fra Norskeplassen.

Alle i vår gjeng går mye tur. Hjemme blir det som oftest flere turer i uka, og da gjerne en tur på opp mot tre timer. Selvsagt blir vi i form av slikt. Tur hver dag her ned er ikke helt den samme «utfordringen» for oss, som det muligens er for mange andre.

Jeg tror det er mange som er godt fornøyd om de kommer inn til «Våres plass», Eivinds plass, eller får en rundtur fra Arguineguin til Puerto Rico om Norskeplassen. Dette blir lett turer på omtrent de «vanlige» to – tre timene.

Det er slike turer vi har gjennomført til nå, men gjengen har andre – og litt lengre – turer på programmet. For egen del er det ikke like lett å ta ut på disse langturene, det hender beina og føttene blir både såre og ømme. Noe jeg ikke direkte ser fram til.

Likevel er disse turene virkelig kjekke, for de går i et litt annet terreng en det «kjedelige» terrenget rundt Norskeplassen. Og det er jo greit å få med seg.

En slik langtur er det Sigbjørn planla for torsdagen. Nå skulle torsdag være siste dag med litt kjølig vær. «Bare» så vidt over 20 grader oppe i høyden og det var meldt skyer. Perfekt turvær, og det var helt greit å utnytte dette flotte været til en langtur – før varmen satte inn i helga, med opp mot 30 grader nede i Puerto Rico.

Sigbjørn inviterte til å besøke Hjermandsplass, og Edvin heiv seg på med det samme. Kjell var usikker, og jeg var – som vanlig – skeptisk.

Det ble til at hele gjengen, alle 8, gikk samlet til Norskeplassen, opp «Brattebakken» og videre innover. Vi var ikke alene på tur, og på Norskeplassen var det godt med folk. Vi fortsatte alle videre mot «Våres plass», men et lite stykke før varden, tok vi fire gutter (for alle ble jo med – selvsagt), mot «Karpedammen» - og tok av mot «Dusjen» ved stidelet, en liten kilometer fra «Våres plass».

Etter nok et par kilometer (litt omtrentlig) sto vi på veien rett under «Dusjen». Det var på tide med en liten pause. Vi var omtrent halvveis på rundturen. Den enkleste halvparten...

Det er ikke helt enkelt å finne stien mot Hjermandsplass fra veien rett under «Dusjen». Regnet som har vasket vekk en del og grusen, har ikke gjort det lettere. Stien går bratt ned mot et bekkeleie, og nede i bunn av bakken, er det greit å finne «Caminoen» som går videre mot sør.

Det et lett å følge stien mot Hjermandplass, men den går opp og ned over tørre bekkeleier, opp ned over åskammer og rundt brattheng, før den ender opp ved «Tigeren» og Hjermandsplass.

Der var det på tide med en rast og stopp. Videre nedover mot «Barancoen» går «veien» på flate fjellet. Det er lagt stein på begge sider av stien og lagt opp varder. Det er egentlig enkelt å finne fram.

Vi hadde litt problemer med å finne stien på andre siden av elveleiet, men så snart vi fant den var det greit å følge Caminoen til opp på brinken der stien videre mot Eivinds plass var lett å se.

Dette lille stykket var egentlig ganske flott. Stien gå oppe i siden over elveleiet, og er «vedlikeholdt» siden sist vi gikk her. Det er imponerende hvordan de har lagt den opparbeidete stien i terrenger, og når utsikten i tillegg er flott, blir det ekstra kjekt.

Det er et stykke ned til Eivinds plass, og først en bakke opp, men igjen er det lett og greit å gå. Vi hadde vært på beina en stund og tok en ny pause nede ved varden, før vi tok fat på bakkene opp til Sukkertoppen.

På Norskeplassen ble det litt diskusjon om veivalget det siste stykke tilbake mot «Natural Park». Denne gangen valgte vi å gå «Dalen». Det er nok en kilometer lengre å gå enn stien ned «Brattebakken». Vi hadde behov for å få med denne ene kilometeren for da ble totallengden på 18 kilometer, som jo er mye lengre enn 17 kilometer.

Vi brukte nesen fem timer på turen. Dette er en skikkelig flott langtur ut fra Norskeplassen. Den kan trygt anbefales.

Miljøløypa mot Arguineguin - tur nummer fire.

Sol og sommer i november.

Vanligvis er Miljøruta en av de første turene vi legger ut på her på Gran Canaria, Lørdag går med til å komme på plass. Søndagsmorgen klokka ti samles de som er tilstede – oppmøte er nok så obligatorisk, uten for «Natural Park» for å gå til «Norskeplassen» og videre ned til Arguineguin via Miljøruta,

Av forskjellige årsaker ble det ikke noe av denne turen på søndagen. Mandag ble det en runde ut fra Norskeplassen, og tirsdag kom vi oss til Veneguera.

Onsdag gjorde vi klar for den tradisjonelle turen – bare litt forsinket. Det rant inn med avmeldinger for rundturen.

Først ble jentene enige om at det ville passe med et besøk i Arguineguin, så kom Kjell med vond hals og rennende nese, og melde avbud.

Det ble bare Edvin – som turleder, og Sigbjørn - nest turleder,som gjorde seg klar for turen denne dagen. For egen del var det en tann som gjorde opprør, og som la hindringer i veien for tur..

Noen små hvite greier, gjorde hele forskjellen på å gå tur eller holde seg på hotellet. Ti på ti bestemte jeg meg for å bli med de to andre. Klokka ti var tre karer klar til å ta fatt på Miljøløypa., men første punkt på programmet var Norskeplassen.

Det er flere veier som fører fra «Natural Park» til Norskeplassen. Vi hadde nyttet «Dalen» to ganger alt, og nå sto en av bakkene direkte opp i høyden for tur.

Siden vi ikke hadde gått «Brattebakken» opp tidligere, ble det til av vi denne gang valgte denne stien oppover. Bortsett fra at vi klarte å gå en del meter for langt innover mot «Dalen», og måtte ta over og opp mot «Brattebakken». Vi burde kjenne stiene akkurat her.....

Oppe i høyden bar det i god fart mot norskeplassen, som også denne morgenen var nesen full av folk, Mesteparten ungdom i sin beste alder – 70 eller deromkring. De aller fleste i virkelig god form.

Det er lett å se hvem som har vært på øya en stund, og hvem som er nykommere. Hvite bein forteller det meste. Våre bein er hvitere enn de fleste andres.

Det ble ikke lange stoppen denne gangen. Vi satte kjapt kursen videre oppover mot Geitefarmen» og forbi til dalsiden ned mot Arguineguindalen. Her går Miljøløypa langs gjerdet et godt stykke, hele tiden med god utsikt ned i dalen.

Stien går stor sett slakt nedover, med noen små bakker opp, og noen små kneiker nedover. Denne gangen var det helt greit å komme seg nedover. Vi nevner selvsagt ikke noe om de som lett og lekende for forbi oss.

Med sola i ansiktet, god temperatur og på god sti, ble det en kjekk og grei tur nedover. Det tok ikke lange stunden før vi kunne både høre og se motorveien – og se Arguineguin ned i sjøkanten.

Det er likevel et stykke nedover før stien ender ut på en parkeringsplass og sivilisasjonen. Fra Norskeplassen hadde det bare gått omtrent en og en halv time, så turen er ikke spesielt lang.

Nå var ikke vi i mål. Det ble en runde inne i byen. Noen trengte nye sko, og rekesmørbrødene på kafeen til Norskeklubben måtte sjekkes, før vi endte opp på sjømannskirka for test av vaflene. Som selvsagt besto prøven.

Det var selvsagt ikke snakk om drosje eller buss, men snarere tvert i mot – opp bakken fra Balito til «Natural Park». Bakken ble gjort unna i et jevnt driv og med høy puls.

Alt i alt ble det noen kilometer denne dagen også. Litt vanskelig å få en nøyaktig avstand da vår faste ansvarlig for tid og meter, manglet. Vi kommer sterkt tilbake.

Veneguera fra "mannen med staven" - tur tre med gjengen.

En skikkelig flott opplevelse.

En tur som alltid står på programmet under vårt opphold i Puerto Rico, er Veneguera med start fra «Mannen med staven».

Dette er ikke en lang og tung tur, selv om det er en god del høydemeter nedover, og noen gode høydemeter oppover. Turen er på 8 kilometer og tok oss denne gangen, to og en halv time.

Da er ikke pausen på plazaen i Veneguera regnet med. Her blir det som oftest en lang og kjekk lunch. Noe de fleste av oss ser fram til. Det er en av de opplevelsene som virkelig er verdt å ta med seg når anledningen byr seg.

En ulempe med denne flotte turen, er transporten. Det går buss fra Porto de Mogan mot Tasarte – en gang på morgenen. Det gir en lang og kjedelig busstur. Kjedelig, selv om veien oppover er svinget og det er stupbratt på den ene siden.

Vårt valg er å ta drosje fra «Natural Park» og helt opp til startstedet. Det koster, med alle 8 i en minibuss, omtrent 40 euro. Ti kroner mer pr person enn om vi hadde fulgt bussen. Det tar vi oss råd til. Vi er på «ferie».

Det har hendt at vi har hatt problemer med å få drosjesjåføren til å forstå hvor vi skal. Det enkleste har vært å si at vi vil si fra når han skal stoppe. (Bare kjør mor Tasarte, så sier vi fra....).

Det er en liten parkeringsplass noen meter bak svingen ved «Mannen med Staven». Greit å vite, bilene kommer fort rundt den svingen.

Det kan lett var ganske mye kaldere oppe i høyden enn nede ved stranden. Vi har opplevd å starte med jakken på. Denne gangen var det alt varmt da vi sto klar til å ta fatt på turen nedover mot Veneguera. Som vi forøvrig kan se fra startstedet.

Det er bratt, men stien er helt grei å følge, Regnet hadde gravd ut noe av stien, men det går seg til etter hvert. Siden dette er en gammel «camino», er stien steinsatt enkelte plasser, og det er laget steingard mot den bratte bakken nedenfor. Det gjør det litt enklere for oss med et snev av høydeskrekk.

Vi som har gått her før noen ganger, synes likevel dette er en virkelig kjekk tur. Den er ganske annerledes en en del av turene ut fra «Norskeplassen». Her er det mer natur og mer å se.

Denne gang var det ikke bare palmer, blomster og strå som ble beundret. Vi fikk også med oss en falk som sto stille oppe i lufta. (Jeg håper det var en falk – dette har jeg ikke helt greie på).

Terrenget er svært forskjellig i forhold til hjemme. Det er skarpe kantete fjell med spir og palisader. Virkelig flott å se på . Denne gangen var det også fortsatt en del planter og blomster som ikke var visnet, men det kan være temmelig tørt i dette området.

For andre gang måtte vi krysse bekken nede ved Veneguera på gangsteiner. Den har for det meste vært tørr på våre tidligere turer.

Vi hadde problemer med å få plass for å spise lunch. Det er andre som synes denne turen er kjekk, selv om de fleste nok går frem og tilbake fra Mogan. De fleste bordene var opptatt, eller bestilt. Vi fikk omsider fire border...

Etter lunchen fortsatte turen gjennom Veneguera. Et riktig flott og landlig sted, med appelsintrær, høner og hunder – og flotte blomster. Denne dagen var det også sommertemperatur. Det er litt vanskelig å forstå at snøplogen er i bruk i Norge.

Bakken opp til kanten mot Mogan, er lang, men ikke spesielt bratt. Her er mye av den gamle stien i behold, og gjør det enkelt å komme fram. Utsikten fra skaret øverst, er flott og det passer selvsagt med en liten pause – for å få igjen pusten...

Ned mot Mogan er det bratt, men også her slynger stien seg greit nedover, og det er ikke spesielt bratt noe sted.

Vi beregnet tiden ganske godt, og kom ned stil bussholdeplassen bare noen minutter før busen skulle gå. Bussen ble full, og svært mange av passasjerene var turgåere som oss.

Fra «mannen med staven» til Veneguera, og til Mogan er en virkelig flott tur, som er gjennomførbar for de fleste. Sommerturer i syden i november er kjekt.

Lavendelstien til "korset" - andre turen med gjengen.

Rundtur til Norskeplassen, "Korset" over Arquinquin, og tilbake til Natural Park".

 Andre dag med tur på Gran Canaria for gjengen. Denne gang var det meningen at alle skulle være med på hele turen. Denne dagen var det snakk om å gå inn til Norskeplassen og ned til Arguineguin og hjem opp Balitobakken. Antakelig en rundtur på 13 – 14 kilometer, men det vil først bli avklart når vi er i mål og Kjell, som ansvarlig for tall, kommer med fasit for dagen.

Hjemme er det alltid en diskusjon rundt vær. På Gran Canaria, er emnet sjeldent oppe. Det er blå himmel og sol fra 8 på morgenen til 7 på kvelden. Vi har i tillegg – til nå – også vært heldige med temperaturen. Midten av 20 tallet på termometeret må få «godkjent».

Som vanlig var det samling for tur klokka ti. Alle var klar for dagens tur -langtur for noen. Vi skulle inn «Dalen» for å gå til Norskeplassen. Nesten fire kilometer på god sti, men med noen bakker oppover.

Det var andre på tur denne dagen også. Vi så færre enn på søndagen, men nok folk til at vi lurer på hvor mange pensjonister det egentlig er igjen i Norge. Det virker som om alle er her nede, og at alle er i superform.

Det ble igjen en god pause før vi fortsatte gjennom porten og ned til høyre og «ut» på «Lavendelstien» som vi skulle følge helt til veien som leder nedover mot korset over Arquinequin.

Det er et par plasser hvor det er mulig å ta feil. Det gjelder i hvert fall å holde tunga rett i munnen når stien kommer inn på veien som leder mot «Kamelryggen» (og ikke mot «Korset».). Her går det en vei ned til venstre, som igjen leder ned til siste del av «Lavendelstien».

Det er fortsatt et stykke til «Korset» nedover langs veien. Det går likevel kjapt. Fra Korset er det god utsikt ned mot Arguineguin og Patalavaka., og bakken ned – som er bratt. - og med løs grus..

Vi kom oss helskinnet ned dennegangen også – som alltid. Det er likevel med en viss skepsis jeg tar fatt på denne del av turen. Det gjelder også for andre i følget, men vi kom ned....

Dette er en tur vi har gått noen ganger. Fra Norskeplassen og til «Korset» langs "Lavendelstien» er en ganske kjekk og flott opplevelse. Det er i hvert fall litt annerledes enn stien – og veien, mot Eivinds plass og «Våres plass».

Her er det en smal sti som henger litt oppe i bakken. Denne gangen var det til og med grønt på en del av buskene. Noe som gjorde det ennå kjekkere.

Siden vi hadde med hele gjengen blir det ikke helt den samme som om vi «gutta» gjør turen, eller for den saks skyld Bestyrerinnen jeg. Det ble mer tid til raddel og snakk.

For oss var ikke turen slutt nede ved stranden. Det ble en grei og lang lunch, før vi fortsatte mot Balito og bakken opp mot «Natural Park»

Fra hotellet til Norskeplassen er det (fortsatt) nesen 4 kilometer, stykket til «Rossen» er nok så nøyaktig det samme. Fra der og ned til strandpromenaden er det en kilometer og vi hadde nye tre kilometer foran oss opp, med Balitobakken opp, som ekstra dessert.. Totalt ble dagens tur på 12 kilometer.

Turen – inklusive lunch – tok oss denne gangen omtrent fire timer. Vel anvendt tid en skikkelig flott sommerdag med 25 grader og sol. Vi nådde «happy Hour» med god margin.

Til Karpedammen og "Våres plass" som første turen

Endelig tilbake til sommer og sol.

Så var vi tilbake på Gran Canaria. Hele turgjengen. Alle 8. Sigbjørn og Annelise, Edvin og Ann Margrete, Kjell og Ingrid - og Bestyrerinnen og jeg.

Vi er tilbake på samme rom som sist vi var her nede Rom 136 på Natural Park for tredje gang. Det føles nesten som å komme hjem.

Vi er selvsagt her nede for å gå tur. Selv om vi kom tidlig ned på lørdag, ble det likevel ikke tid til tur. Ikke en gang en kjapp tur til Norskeplassen. Nå hindret vinden også tur. Det blåste bokstavelig talt så hatter og høy for vegg i mellom.

Søndag var været et helt annet. Nesten ikke vind, og 25-30 grader var det som møtte oss da vi gjorde oss klar til å ta ut. Nå var det nede i le av all trekk og inne i mellom husene, men likevel god sommertemperatur.

Planen var for alle å ta turen inn til Norskeplassen, men på forskjellige stier. Edvin og Ann Margrete ville følge Norskeklubben opp fra sentrum i Puerto Rico, Vi andre tok sikte på å gå opp «brattbakken» fra Natural Park og inn.

Nå gikk det rykter om at det hadde gått ras på stien inn «Dalen». Sigbjørn Kjell og jeg tok turen innover for å sjekke og fant ut at det ikke var noen hindring på turen inn «Dalen» mot Norskeplassen. Vi fortsatte inn og opp.

Jentene tok kjappeste – og bratteste veien mot Norskplassen. De kom fram i god tid før oss gutta....

Etter en stund kom Ann Margrete, og litt senere - Edvin

Det var andre enn oss på Norskeplassen. Selv til å være søndag var det mye folk, både på vei mot Norskeplassen og på vei videre innover heia. Det var folk på alle stiene..

På Norskeplassen, ble det for oss, samling og diskusjon om hvor turen videre burde gå. Jentene ble med til toppen av Sukkertoppen (400 moh) og gikk deretter tilbake til Puerto Richo.

Vi andre satset på en litt lengre tur. Det var snakk om flere turmål – både Eivindsplass og Hjermannsplass, ble nevnt, men etter en demokratis sjefsavgjørelse, ble det til at vi satte nesa mot Karpedammen – med skilpadder.

Det betyr at vi måtte gå videre på veien mot Cortadores et godt stykke. (Avstikkeren for stien mot karpedammen (som ikke er synlig fra veien), er rett etter et skilt på høyre side, med oppfordring om å ikke kaste «greier» i naturen.)

Det var folk på vei mot Karpedammen og på vei fra, men vi var der alene- Det ble et lite opphold mens noen av oss matet fiskene - og skilpaddene.

Stien videre mot «våres plass» var tydelig, men hadde fått gjennomgå av regnet. Vi kom likevel greit ned til «Våres plass». (Varden på «Våres plass», viser tydelig fra stien på ei fra Karpedammen.)

Fra «våres plass» ble det til at vi fulgte veien tilbake til Norskeplassen, som var nesten tom da vi kom ned. Det var likevel andre på tur innover. Vi møtte en gjeng fra Amadores, som spurte om veien. Det var tydeligvis første gangen de var i området.

Fra Norskeplassen er det for oss som bor på «Natural Park», enklest gå ned «brattebakken». Det er en grei tur på omtrent 2.5 kilometer.

For oss gutta hadde turen innover gått i «Dalen» som er nesten 1,5 kilometer lengre enn den opp «Brattebakken».

Fra Norskeplassen (over Sukkertoppen) til Karpedammen er det ny 2-3 kilometer. Fra Karpedammen til «Våres plass» er det litt kortere. (fra «Natural Park» til Norskeplassen, og så over Sukkertoppen til Karpedammen og videre til «Våres plass», er det 8 kilometer.

Da vi sto i porten til hotellet, hadde vi gått nesten 14 kilometer og vi hadde brukt omtrent fire timer. Riktignok med en god pause på Norskeplassen.

Det hadde vært en alle tiders tur. Den første turen i dette oppholdet på Gran Canaria. Det vil helt sikkert bli flere flotte turer - virkelig godt turvær.