Rundt Lifjell i november

Uten antydning til vinter.

Det er lenge siden jeg innså at jeg går mye de samme turene, og burde finne flere plasser å gå tur. Problemet er at det er «enkelt» å gå på kjente og «kjære» steder. Jeg liker ikke nyheter og endringer. Det har sikkert noe med alder å gjøre.

Nå har jeg gått litt nye stier rundt Gramstad. Sist ble det en ny sti ned fra Bjørndalsfjellet. Som alltid syntes jeg at noe av denne «nye» stien var bratt, glatt, eller våt. Alt blir også så mye bedre etter flere turer på samme sti.

Jeg hadde gått en del litt lengre turer i det siste. Det hadde blitt fire turer på omtrent 3 timer hver. Totalt en god del timer på beina, men fortsatt syntes jeg det burde bli nok en tur på tirsdagen.

Nå var værmeldingen grunn god nok for å ta ut på tur. Værmeldingen for dagen var god. Det kulle til og med være sol og ikke regn. Det ville likevel være våte partier og mye sorpe. Vinden var problemet. Det skulle blåse ganske bra.

Med den nye stien ned fra Bjørndalsfjellet i tankene, burde jeg jo velge å gå der, for å bli bedre kjent med den stien. Likevel ble det til at jeg valgte å gå rundt Lifjellet. Vinden får ta skylda for det.

Værmeldingen mente det ville blåse så pass at jeg ville få problemer over toppene om jeg valgte å gå den vanlige runden med Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. Det var i hvert fall en god grunn til å velge å gå rundt Lifjellet, Der tar vinden ikke mye, selv om jeg har krøpet over toppen en gang.

Lifjellrunden var mer enn «vanlig» da jeg jobbet. Den gang kunne det bli en runde der, både lørdag og søndag om været ikke samarbeidet. Det var liksom den turen jeg tok når andre turer ikke var mulig på grunn av froseller is. Regn var den gangen ikke noe problem, selv om det kom store mengder.

Det var ikke mange biler på Dale. Det kan virke som om folk velger Gramstad. Jeg så et menneske ved Dale, og det kom en kar løpende i mot, og ingen andre før jeg kom ned til Dalevatn. Da hørte jeg folk på andre siden av vannet.

Nå har jeg jo gått den turen en del ganger, og som regel alene og ganske ensom. Det viser også på stien at dette ikke er en tur som blir brukt av mange. Min egen sti mot toppen er helt grodd igjen, tidligere var det også andre som gikk her.

Jeg kan i grunnen forstå at folk velger vekk denne turen. Det er en tung tur, som lett kan ta både fire og fem timer for familier. Det er mye opp og ned og litt «klatring». Når det også er en bakke på opp mot 300 høydemeter, kan det lett bli for «ugreit» for mange.

Det tok tid for meg denne gangen. Jeg var ikke i mål før det hadde gått omtrent tre timer. Denne gangen skylder jeg på tung sekk. Jeg hadde med en del ekstra for å få tyngden som en «overnattings-sekk» denne gange. Likevel var det en grei tur.