Søndagstur – Bjødnali og Engjavatnet.

Alene på tur denne søndagen.

Det måtte selvsagt bli en søndagstur også. Selv om jeg hadde turen frem og tilbake til Blåfjellenden i beina, burde det være greit med en litt lengre tur denne dagen også. Det var bare litt vanskelig å få med noen andre på tur denne gangen.

Broderen sliter med foten, og Bestyrerinnen hadde andre planer for dagen. Jeg satset på en tur på bortimot to-tre timer og minst en mil – eller så. Bestyrerinnen er ikke helt fortrolig med lange turer i terrenget, og ville heller på stranden.

Siden jeg ville bli alene, kunne jeg velge hvor turen skulle gå. Som alltid er det flere valg, men de fleste «vanlige» turene har jeg gått adskillige ganger. Likevel sliter jeg med å forsøke noe nytt – som for eksempel Bjursfjellet. Det er en tur jeg må få gått. Det kan jo ikke være så vanskelig.

Like i nærheten ligger jo Bjørdnali og Engjavatnet. Tar jeg turen om Håfjell (Blåfjell på skiltet) så blir det en tur på omtrent to og en halv time, eller 12 kilometer. Noe som er en grei tur for meg.

Turen mellom Blåfjellenden og Hunnedalen er ikke mer en 8 kilometer, men jeg bruker likevel like lang tid som på turen rundt Engjavatnet. Det henger sammen med at det er mindre høydemeter og at en god del av turen går på god traktorvei mot Bjødnali og rundt Engjavatnet. I tillegg blir ryggsekken lettere på dagstur enn på overnattingsturer.

Det var meldt ganske bra vær, selv om det skulle blåse. Det var i hvert fall ikke snakk om nedbør. Heldigvis hadde yr litt feil denne dagen også. I stede for overskyet, fikk jeg sol en god del av turen. Det var faktisk slik at jeg kunne kjenne varmen fra sola i ryggen en stund. Det var ganske kjekt.

Søndag er tur-dag. Det var en god del biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen da jeg kom. Likevel traff jeg på få andre. Helt nede ved bilen var det folk, og jeg traff på et par ved Håfjell. Nede ved Moldtjørnet gikk jeg forbi en som klatret ute i steinene. Jeg gikk, eller mer korrekt «vasset», over myra.

Ved Bjødnali var det endringer siden sist jeg gikk her. Det hadde vært store maskiner i sving og laget ny dreneringsgrøft fra veien og ned til vannet.

Det er ikke så ofte jeg treffer folk på veien innover mot «skogen» og Breilia. Denne gangen kom det en bil i mot.

Også denne gangen var dyra på beite ute på marka, og jeg hadde ikke problemer med å komme forbi i det hele tatt. Nå hadde dyra tråkket opp stien et stykke slik at jeg måtte hoppe litt fra tue til tue, men det er helt greit, så lenge jeg ikke må gå gjennom dyreflokken.

Jeg liker godt stykket fra Breilia, over Skogsånå, rundt Bukkato, og forbi Solkjenn og opp over Engjamyra til traktorveien. Det er mer villmark enn utmark og flott å få med seg. Jeg kunne se spor i stien. Det var andre på tur rundt vannet. Det satt et par øverst i Jærbuskaret, og det kunne ha vært folkene som jeg så sporene etter.

De siste to – tre kilometerne er litt «triste». Det er stort sett vei og god sti, og lite bakker. Det er likevel et stykke langs Ånå som er verdt å få med seg.

En kjekk og grei søndagstur.