En tur fra Bore til Reve havn med broderen.

En test-tur, som ble grei nok.

Det er som bare pokker. Rett før reisen sydover, fikk jeg problemer med innerste leddet på høyre storetå. Et typisk tegn på podagra. Noe som er skikkelig vondt og gjør turer nesten umulige. På vei hjem (heldigvis) fikk jeg samme problem på venstresiden, fortsatt svinvondt.

Det betyr noen dager med piller, før det hele gir seg, sånn noenlunde. Etter noen dager uten tur, kom en morgen med sol og blå himmel. Det var nesen umulig å sitte inn og se ut på finværet. Det måtte bli en lite test tur.

Broderen ville gjerne på tur i det flotte været. Han kunne tenke seg en tur mer oppe i høyden, men jeg så for meg en flat og enkel tur i sjøkanten. Siden det var en stund siden vi hadde gått tur sammen, ble broderen likevel med på en strandtur.

Jeg tenkte meg en test tur der vi gikk fra Bore og sørover. Jeg mente «Fuglingene» kunne være et greit snusted,men også muligens fortsette noen hundre meter lengre sør. En kjapp og grei tur, som ikke hadde blitt med i loggen.

Broderen plukket meg opp på veien og vi satte kursen mot den store parkeringsplassen på Bore. Vi var ikke alen som ville på tur denne dagen. Det var alt en del som vandret sørover, og vi møtte noen som alt var ferdig med sin tur.

Som alltid er det litt kjølig i starten ,og det bestyr et bra tempo fra start. Det tok ikke lang tid før vi ble varme, men en litt kald trekk fra sør gjorde det helt greit med tykk vindtett fleecejakke.

Det er et par, nesten tre, kilometer til «Fuglingene» som ligger ute i sjøen. Stien er grei å gå. Det er et virkelig flott terreng innenfor sandynene. Gress-slette med et tynt lag sand denne dagen. Lettgått og det er mulig å holde god fart.

Broderen har ikke helt samme trening som meg og vi måtte ta det litt med ro etter en stund. Nå var det helt greit å senke tempo. Stortåa sa ganske klart fra at det var ikke helt greit med tur. Etter en stund forsvant smertene og det ble tur som vanlig.

Ved «Fuglingene» ble det til at vi fortsatte sørover, og endte ut på stranden. Som var nesten «forsvunnet» Sjøen gikk helt opp til rullesteinene og marehalmen.

Vi fortsatte likevel, og etter en stund kom vi inn i et greit tempo og det og det gikk ikke lenge før vi kunne se Reve havn et lite stykke lengre sør.

Siden jeg bare hadde planlagt en kjapp tur, hadde jeg ikke med sekk med saft og te. Det ble likevel en pause på den vanlige plassen. Stolene står nå der, og de er greie å sitte på....

Ute i sjøen, i ganske store bølger var det surfere. Det var antakelig ikke forhold for nybegynnere, men noen av surferene fikk til flotte «run» langs bølgekanten.

Tilbaketuren gikk i et greit tempo. Nå hadde vi trekken bakfra, og det ble etterhvert så pass varmt at vi kunne ha klart oss uten noe av vinterklærene.

Ved bilen sa broderen at han igrunnen hadde tenkt på Reve havn som tur mål denne dagen, og håpet at vi ville komme så langt. Han var godt fornøyd med turen, men mener han trenger fler bakker. Kondisen kan godt forbedres.

Turen er 9 kilometer, og det er ikke en bakke, og lite sandstrand – om starten går på innsiden av sanddynene. Denne dagen brukte vi nok så nøyaktig to timer. En flott tur.

Siste turen i denne omgang - Eivinds plass.

En ganske ensom tur.

Etter 14 dager og 12 turer i Puerto Rico, var det pakking og hjemreis som sto på programmet. Nå skulle vi avgårde sent på dagen, og Sola flyplass ville vi ikke se før tidlig – svært tidlig - søndags morgen. Det ville bli en natt på flyet hjem.

Nå måtte vi ut av rommet klokka 12, men jeg lurte på om det ikke ville være mulig å presse inn en kjapp tur til. Om jeg bare startet tidlig nok. Det kunne jo ikke bli en skikkelig langtur, men et besøk på Norskeplassen og en tur litt lengre innover burde kunne gå.

Det ville i så fall bli en ganske ensom tur. Våre flotte og hyggelige turledere. Anne Margrete og Edvin, skulle også hjem samme dag, men med et fly som i hvertfall startet på fornuftig tidspunkt. De kunne ikke ta ut å tur denne dagen.

Bestyrerinnen hadde hatt to ganske lange turer de siste dagene, og var skikkelig godt fornøyd med det, og så ikke for seg en tur tidlig morgen. Det var noe med pakking og greier også....

Selvsagt var det mulig å planlegge en langtur. Bare jeg var tidlig nok avgårde, så kunne jeg jo muligens rekke flere plasser. Heldigvis vant fornuften, og planen var å ta inn til Norskeplassen og så en tur til Eivinds plass.

Denne turen burde kunne gjøres unna på omtrent to og en halv time, og med start fra Natural Park rundt 8, ville jeg være nede igjen i god tid før 12. Det ville bli tid for både dusj og pakking før 12.

Ikke mye over syv var jeg oppe og gjorde meg klar for siste turen. Det var bare så vidt dagslys ute, men siden jeg ikke planla langtur, så tok jeg ikke ut før rundt 8.

Da var sola fortsatt bak haugen og starten gikk i skygge. Det var litt småkaldt, antakelig ikke mer enn 15-16 grader helt i starten. Likevel var antrekket som på alle turene i denne omgangen, bare en tynn bluse og en lett shorts.

Det har denne gangen vært skikkelig bra vær. Helst litt varm noen dager. Helt opp mot 30 grader, noe som gjør turen litt mer anstrengende enn vanlig. Nå er det lett å glemme ting som ikke er helt bra, og vi hadde en søndag med graut-tykk Calima, og ingen tur.

Vi har fått besøkt de fleste plassene vi hadde planer om å besøke, og gått de turene som hører med når vi er på Gran Canaria. Siste dagen og en bare en kjapp tur, passet det å besøke Eivinds plass.

Natural Park lå i skyggen da jeg startet oppover brattebakken, først opp over det bratteste partiet fikk jeg sol midt i fleisen. Med sola så lavt lå stien i skyggen, og siden jeg hadde på solbriller – som vanlig, så jeg omtrent ikke stein og hindringer. Det gikk litt sakte innover.

Det var andre på tur denne dagen, men ikke mange. Norskeplassen lå øde og tom da jeg kom oppover, og på tilbaketuren, var jeg også alene, selv om det kom en kar da jeg gjorde meg klar for å fortsette nedover.

Fra Sukkertoppen og videre innover veien og til stien mot Eivinds plass, var det ikke andre. Jeg gikk alene, og syntes det var helt greit denne dagen. Fra Eivinds plass tok jeg nedover for å gå den lange bakken tilbake til Sukkertoppen. På en eller annen måte klarte jeg å gå forbi inngangen til stien oppover, og var et stykke oppe i sykkelstien før jeg fant ut at jeg ikke var på den smale – og riktige – sti.

Det ble til at jeg også denne gangen tok veien om Dalen for å komme tilbake til Natural Park. Det gikk ikke fullt så fort som de siste gangene, men til gjengjeld brukte jeg turen til å se meg om og sjekke landskapet. Det ble en hyggelig slutt på turene. Det ble omtrent 11 kilometer denne dagen, og det brukte jeg godt over to timer på.

Med mange flotte og noen både flotte og lange turer i beina, vil det antakelig ikke bli tur på søndag. En hviledag vil passe bra.

Alle fire i fint driv nedover Miljøløypa mot Arguineguin

Hele gjengen på en flott tur.

Fredag, og reisedag på lørdag betyr siste tur sammen, Denne dagen ville alle fire på tur – igjen. Det var ikke helt bestemt hvor turen skulle gå, men jenten ville mot Eivinds plass og vi ville følge med, og - muligens – ta med miljøløypa i tillegg.

Innover mot Norskeplassen ble turvalget diskutert, og vi ble enige om at alle fire skulle gå miljøløypa denne dagen. Jenten hadde heller ikke gått denne turen, og det ville være like greit med Miljøløypa som en tur til Eivinds plass.

Nå hadde Edvin gått denne turen et par ganger alt. Først med oss gutter, og dernest alene, etter først å ha tatt turen fra Norskeplassen og til Arguineguin, og så altså Miljøløypa oppover til Norskeplassen igjen. Det er en skikkelig langtur.

For meg blir det andre gangen, og planen var alt i starten av oppholde å gå Miljøløypa to ganger. Denne dagen var det helt greit å gjøre som planlagt.

Vi har hatt noen varme dager. Temperaturen oppe i høyden – og i le av trekken, har vært høy, opp mot 25 grader. Vi har svettet og drukket vann. Det er nå greit med varme, i hvert fall bedre en regn og kulde, men denne dagen var det nesen perfekt turvær. Det var så vidt over 20 grader. Litt skyer fra morgenen av og mer og mer sol.

Regne er selvsagt ikke noe vi tenker på, og det er tør og fin sti. Problemet kan være løs grus og småsteiner. Etter å ha gått noen dager med slike forhold, er vi også etter hvert vant med løs grus.

Vi var fire stykker som la i vei fra Norskeplassen. Edvin har gått her i mange år, og Anne Margrete er nesten like godt kjent i terrenget. Bestyrerinnen og jeg begynner også etterhvert å kjenne stiene og veiene rundt Norskeplassen.

Fra Norskeplassen måtte vi først opp bakkene og veien mot «geitefarmen» men den veien skal vi bare over og ned og over et vannrør. Har du først funnet Miljøløypa, så er det bare å følge stien hele veien til Arguineguin.

Første delen går langs «dyrket mark» og et gjerde, før stien ender ut på toppen av en rygg. Videre går det nok så rett mot Arguineguin og havet. Utsikten er flott, bare litt ødelagt av motorveien som må passeres – oppe på en liten tunnel for motorveien.

Helt nede mot bebyggelsen, skilte vi lag for en stund. Det er forskjellige stier som alle ender ut på en grusplass. På andre siden av en kanal – uten vann – går det sykkelsti ned mot sentrum.

For vår del var det denne dagen enighet om at vaflene på Sjømannskirka ville være verdt et besøk. Det var litt «kronglet» å komme ned til kirka på grunn av byggearbeider, men det gjorde antakelig også sitt til at det var greit å finne en sitteplass – med skygge og litt trekk.

Som vanlig smakte vaflene bra, og det ble en god pause før vi fortsatte videre langs sjøen mot Balitobakken. Vi holder til øverst opp i bakken, og den kan være en utfordring etter en lang tur. Selv om dagen ikke var spesielt varm, ble det hett i sola oppover, og svette sto i pannen.

Som vanlig var vi alle godt fornøyd med dagens tur. Det hadde vært virkelig kjekt å ha med Anne Margrete og Bestyrerinnen på en langtur. Omtrent som i gamle dager – i fjor.

Turen til Norskeplassen, ned Miljøstien og innom kirka, før en rusletur langs sjøen og opp Balitobakken, er på 16 kilometer, og vi brukte – inklusive pauser, godt over fire timer. En flott tur i flott vær.

Med gjengen til "Våres plass", Rigmors Plass og Karpedammen.

En flott langtur med fire stykker i følget.

En sår hals hindret tur en dag, men jeg var klar for nye utfordringer denne morgenen. Nå var jeg ikke alene som ville på tur. 'Edvin møtte opp for å holde orden på vei og fart, Anne Margrete som nestleder, bestemte seg også for å bli med, antakelig for å holde et øye med den som bestemte fart og rute.

Bestyrerinnen, som var med på forrige tur, ville denne dagen sjekke om det var greit med en langtur. Hun var ikke sikker på hvor langt hun ville gå, men ble gjerne med innover.

Edvin hadde planer om å prøve seg på Rigmors plass – en gang til. Forrige gang vi gikk den turen så var vi igrunnen enige om at en så flott tur godt kunne tas flere ganger.

Som vanlig ble det opp brattebakken fra Natural Park og innover til Norskeplassen, som var første stopp, og kontrollpunkt for å sjekke om alle ville være med videre innover.

Turen til Norskeplassen hadde gått helt greit, og alle så fram til å komme videre opp mot Sukkertoppen. En kilometer og 100 høydemeter lengre inne. Nå ble det til at Bestyrerinnen og jeg fusket litt og tok veien rundt Sukkertoppen i stede for stien over.

For å komme videre til Rigmors plass tok vi veien mot «Våres plass», og meningen var å gå forbi «Våres plass». Nå er det ikke lange stykket fra stidelet og bort til «plassen», og siden Bestyrerinnen og Anne Margrete ikke hadde vært der før i denne omgangen, ble det til at vi stakk bortom.

Vi tok det rolig oppover mot stidelet for Karpedammen og stidelet for stien mot Dusjen og sto snart på ryggen og kikket bort til Rigmors Plass. Det viser ikke så veldig bra, men det er en høyde mellom der stien går mot plassen og selve plassen. Det bestyr en bakke opp og en bakke ned, og så en ny bakke opp. I toppen av begge disse bakkene er kanten ganske bratt, men stien krøller seg greit fram.

Det var kjekt å se Rigmors Plass en gang til, og denne gangen var det lettere å finne fram siden vi hadde vært der før.

Nå ble det til at vi gikk om Karpedammen på tilbakeveien, og det går antakelig kjappere å gå veien tilbake til Norskeplassen enn å gå stien mot «Våres plass» og så opp på veien.

Det kom et helikopter over oss, da vi nærmet oss Sukkertoppen. Det så ut til å lande ved Norskeplassen. Da vi kom ned til porten, kunne vi se at de lastet inn en person på båre, Det viste seg å være en mann med hjertestans, men tilfeldigvis jobbet en av de få tilstede, med nettopp slike pasienter, og hun hadde fått startet hjertet.

På tross av litt oppstyr, med både sykebil og politi på vei, tok vi avgårde nedover mot Natural Park. Det siste stykket tok vi litt forskjellige stier. Edvin tok den lange bakken i sør, jentene tok Brattebakken ned og jeg tok – som vanlig Dalen tilbake til Natural Park. Vi kom ned nesten samtidig,

Vi var alle godt fornøyd med turen. Den hadde gått i et bra tempo og vi hadde tatt innom både «Våres plass» og Karpedammen i tillegg til det planlagte besøket på Rigmors plass.

For gjengen ble dette en lang tur. Vi brukte omtrent fire timer med noen små pauser underveis. Totalt ble turen på opp mot 16-17 kilometer. En skikkelig flott opplevelse på en flott dag.

Med Bestyrerinnen til Norskeplassen og Sukkertoppen.

En grei tur på en grei dag.

Plutselig hadde mange av gjengen planer for dagen. Bare Bestyrerinnen og jeg var klar for tur innover mot Norskeplassen. De andre ville gå nede i sjøkanten. For min del savner jeg ikke tur på sand og strand. Det har blitt nok slike turer.

Det er ikke til å komme forbi at Bestyrerinnen har en litt dårligere grunnform enn meg. Det er jo egentlig ikke så mange som bruker 10-15 timer på tur i uka. Det burde likevel være mulig å finne en tur som utfordrer Bestyrerinnen og som samtidig ikke er for kort eller kjedelig.

Siden alle turer oppover og innover fra Natural Park går innom Norskeplassen, så ville starten bli en tur inn der. Som på mange av våre turer. Det kunne være en grei tur å ta ned til Balito og opp til Korset, men siden jeg nettopp hadde gått denne turen, mente jeg vi burde satse på noe annet.

Nå er det minst tre mulige ruter inn til Norskeplassen fra «Huledama» - Natural Park. Vi velger som oftest den bratte, men korte bakke. Denne gang ble det til at vi – Bestyrerinnen og jeg – tok innover «Dalen».

Dette er den enkleste, men også den lengste veien inn til Norskeplassen. Den er en kilometer lengre enn å ta bakken opp. Nå er det samme – bratte – start som opp brattebakken, men det er tross alt enklere å komme innover der enn de to andre veiene.

Denne dagen var det andre enn oss på tur, både innover «Dalen» og fra de andre stiene og veien mot Norskeplassen. Calimaene lå ute i havet, men oppe i høyden var det ganske klart. Det hadde antakelig for folk til å spenne på turskoa.

For Bestyrerinnen har det ikke blitt så mange lange turer denne gangen .Det har blitt en tur inn til Norskeplassen og tilbake et par ganger. Denne gangen håpet jeg det ville være mulig å komme litt lengre innover – eller oppover.

Sukkertoppen ligger 100 høydemeter ovenfor Norskeplassen, og det er omtrent en kilometer opp. Det måtte være et greit turmål på en fin dag.

Etter en god pause på Norskeplassen, og en liten drøs med andre, ruslet vi rolig videre og oppover. Det er mulig å komme greit opp til sukkertoppen, men vi tok en mer rett linje i stede for å gå langs veien.

I et rolig og greit tempo, kom vi oss til toppen, og fikk beundret utsikten nedover mot Puerto Rico. Det ble veien et stykke nedover.

Det ble også en kjapp pause på Norskeplassen på turen tilbake. Vi hadde gått Dalen innover. Det var nok muligens ikke helt planen å ta «Dalen» tilbake til Natural Park, men jeg tok den stien og Bestyrerinnen fulgte etter. Heldigvis var det litt vind, så tilbaketuren ble ikke for varm.

Med alle kriker og kroker og bakker opp og ned, ble det en tur på omtrent en mil. En ganske lang tur for Bestyrerinnen. Hun var egentlig godt fornøyd med dagens innsats.

Senere på dagen ble det i tillegg en spasertur ned til sentrum og den stor SPAR butikken for å handle. Det ble noen kilometer ekstra.

I sterk vind og varm sol til Korset og Norskeplassen.

Vi hadde med nok drikke denne dagen.

Etter en søndag med varme – 29 grader, sterk vind og mye Calima, og uten tur, var vi på mandags morgen klar for en ny utflukt. Fortsatt med sterk vind, men litt mindre varmt, bare 27 grader. Calimaen holdt seg heldigvis ute i havet.

Da vi diskuterte turmulighetene for denne dagen, kvelden før, var vi langt fra sikre på om det i det hele tatt ville bli tur. Calimaen lå som et teppe over Puerto Rico, og det blåste stikker og strå.

På morgenen var det klar luft, men sterk vind – opp mot 12-14 m/sek. Siden det bare er Edvin og meg igjen av gjengen, som er klar for tur, ble vi enige om å forsøke oss på en enkel og grei tur. Edvin foreslo å gå ned Balitobakken og opp til korset. En tur vi gikk for bare noen dager siden, men som godt kunne gjentas.

Nedover bakken mot Balito, kom jeg på at jeg hadde glemt sololjen den morgenen. Med sol fra blå himmel og 27 grader, var det avgjort mulighet for å bli solbrent. Det ble et besøk på den nye SPAR butikken på ANFI senteret, og en liten pause på utsiden, før vi fortsatte mot rundkjøringen ovenfor ANFI.

Det er nok en del som benytter tauet som henger ned, for å komme opp til stien mot Korset. Nå er det en lang bakke oppover fra tauet og opp til Korset. Vi tok bakken opp i et greit tempo, og nådde opp på 6 minutter – mente Edvin.

Denne dagen var vi ikke alene ved Korset, men det var færre folk en på vår forrige tur. Vi møtte også få andre da vi gikk videre oppover veien mot stien innover mot Lavendeldalen.

Det vi virkelig fikk oppe på åsryggen, med bare noen lave busker til le, var vind. Skikkelig sterk vind, Enkelte vindkast må ha vært opp mot storm styrke – omtrent 20 m/sek. Vi kom nå likevel videre uten problemer, bare med et og annet støttesteg til venstre i de verste kastene.

Alt ble så meget bedre da vi tok fatt på stien under åskammen og i le for vinden. Stien er smal der den går langs et vannrør. Enkelte plasser er det ikke mange centimeterne å sette føttene på. Det krever litt konsentrasjon.

Stien er temmelig flat, uten om noen små kneiker både opp og ned, Det er en bakke fra rett under Norskeplassen og opp, som både er bratt og ganske lang. Det siste bratte stykket kommer alltid som en overraskelse, og gjør at puls og pust får kjørt seg opp til porten.

Denne gang ble det en kjapp pause for å få spist en mandarin, Det hadde omtrent ikke vært noen pause så langt. Calimaene, eller varmen hadde antakelig skremt folk fra tur denne dagen. Det var få folk på Norskeplassen.

Vi ble kjapt enige om at det måtte bli Dalen denne dagen også, og det ble en tur ut over Dalen i god fart. Selv om turen skulle være en kjapp og kort tur, ble det 11-12 kilometer og vi brukte nesten tre timer. En flott tur i varme og vind.

Den flotte, men litt lange turen til Hjermandsplass.

En flott tur med flott følge.

For noen år siden fant vi en ny plass å besøke. Hjermandsplass ligger et drøyt stykke opp og inn av Norskeplassen, men det var turen til denne plassen og videre ned til Eivinds plass jeg tenkte på denne dagen.

Turleder Edvin var ikke sen om å hive seg på. Det ville bare bli oss to. Sigbjørn kom ned en uke før oss og var nå på vei hjemover – til kulde og is – i hvert fall kuldegrader på natta.

Nå var det i utgangspunktet bare et forslag, og vi var begge enige om at vi fikk se på dagsformen litt lengre innover. Først måtte vi i alle tilfeller innom Norskeplassen.

Det ble en tur innover i god fart, men uten at vi presset oss. Vi så lite folk og på Norskeplassen var vi alene da vi gikk over for å fortsette videre mot Dusjen og starten på stien mot Hjermandsplass.

Under "Dusjen" med stien mot Hjermsndplass til høre.

Nå tar vi vanligvis inn mot «Våres plass» og videre oppover mot Karpedammen, men i stede for å ta ned der, går vi veien mot Dusjen, Denne gangen møtte vi et par, som var litt usikre på hvor stien ned mot Arguineguin tar nedover. Den starter omtrent på samme sted som stien mot Hjermandsplass, bare på andre siden av veien som går mot Cortadores.

Vi tok følge oppover veien, og av en eller underlig grunn fant vi ikke stedet der stien mot Dusjen tar av fra veien. Her har Edvin og jeg rotet tidligere, så det er en mulig forklaring – at vi roter...

Oppe under Dusjen sa vi takk for følget og tok nedover den ganske bratte bakken, mens paret tok nedover på andre siden. Det var hyggelig med følge, veien oppover kan lett bli litt kjedelig.

Stien videre til Hjermandsplass og Eivinds plass, er den kjekke delen av turen. Her går det først nedover og så både opp og ned, over tørre bekker og opp bratte sider der stien henger litt i dalsiden.

Rett før Hjermandsplass går stien forbi en «bygning» og her ligger fortsatt «løven» og passer på. Heldigvis var det denne gang vann i kassen på Hjermandsplass. Denne dagen hadde jeg tatt med for lite å drikke, og var glad for å kunne kjøpe en flaske varmt vann.

Videre nedover er det lett å gå. Det er temmelig flatt og mye god sti – et stykke. Nedgangen til bunn av dalen, er ikke lett å gå. Her er det bratt og mye løs stein.

Tidligere var stien langs dalen mot Eivinds plass nesten skjult. Noen har ryddet og rensket, og gjort det greit å komme fram. Det er igjen en bratt bakke opp til stien som fører direkte nedover til Eivinds plass. Vi kom opp den bakken bare litt andpustne.

Nede i dalen hvor vinden ikke fikk tak og sola var midt i mot, var det skikkelig varmt enkelte plasser. Oppe på toppen av åsryggen og med litt vind ble det helt grei, men nå hadde vi vært på beina en stund, så det passet godt med en pause på Eivinds plass.

Bakken opp til Sukkertoppen fra Eivinds plass er lang og krever litt krefter. Vi så etterhvert slutten på turen og for bare over Norskeplassen og nedover mot brattebakken til Natural Park.

Selv om turen denne gangen hadde noen innslag av «transportetapper», så hadde vi en virkelig flott langtur. Det ble omtrent fire timer og slik vi gikk denne, var den på omtrent 16-17 kilometer.

Denne dagen var det akkurat nok. En flott tur og det var kjekt å kunne sjekke ut en skikkelig langtur.

Til Veneguera fra "Mannen med Staven".

En flott men kort tur.

En av de faste turene vi tar når vi er på Grand Canaria, er å gå til Veneguera. Vi har etterhvert gått turen noen ganger, men ikke helt den samme veien.

Det enkleste er å gå fra Pueblo Mogan og over fjellet til Veneguera. En tur på noen drøye høydemeter opp for en god bakke ned. Tilsammen blir denne turen omtrent 8 kilometer.

Etter noen år «oppdaget» vi muligheten for å gå ned til Veneguera fra «Mannen med staven». Adskillig enklere å gå ned enn opp, og omtrent like langt. Ulempen med denne turen, er at det nesten er nødvendig med drosje opp til passet mellom Veneguera og Tasarte. En drosjetur på 45 minutter fra Puerto Rico og ca 45 euro.

Fr å klare å komme tilbake til hotellet innen «Happy Hour» var det nødvendig å starte tidlig. Noe som for oss betyr halv ti. Da var det en god gjeng som møttes utenfor «Natural Park».

Vi ble hele ti stykker i følget denne dagen. Det ble to fulle biler som fant veien opp til «Manen med staven». Siden det bare er et kort stykke (3-4 kilometer) ned til Veneguera, hadde vi med niste og ville ta en pause etter å ha hatt en stopp for drikke på plazzaen.

Det korte stykket, er temmelig bratt til å begynne med. Det går ganske greit, men for vår del, blir det å konsentrere seg om hvert steg. Det er bratt ned til venstre.

Det blir likevel tid til å beundre utsikten, som faktisk er skikkelig flott, med høye skarpe fjellformasjoner og med landsbyen nede i bunnen.

Forrige gang vi gikk her var det frodig etter en del regn. Denne gangen var det igjen ganske tørt, og mye brun og vissen vegetasjon. Det siste stykket inn mot Veneguera går på grusvei, og gir bedre anledning til å sjekke landskapet.

Stien nedover, er mye mer «brukt» nå en da vi første gang gikk her. Det er tydelig at turen er blitt populær, og det er jo en virkelig flott tur. Litt ulik turene rundt Norskeplassen, hvor det skikkelig tørt.

Stoppen i landsbyen, er også kjekk. Ikke bare for muligheten til en pause med mat og drikke, men også for å se en mye mer «ekte» spansk landsby enn turistbyene nede ved kysten.

Videre mot Pueblo Mogan går stien ved marker og felt med appelsintrær og bananplanter. Litt andre vekster enn det jeg er vant med. Foran oss ligger bakken opp mot skaret og korset.

Det er en ganske drøy bakke opp, men etter å ha gått her noen ganger, tar vi oppover i et rolig og jevnt tempo. Her gjelder det egentlig å ikke komme for høyt i puls.

På toppen med utsikt både til Mogan og Veneguera, ble det pause med stopp for frukt og drikke. Vi hadde god tid. Bussen tilbake til Porto de Mogan går omtrent hver hele time. Det er forsåvidt greit å vente på bussen nede i byen, men det er bedre utsikt opp i høyden.

Nedover ligger buen foran oss. Det er noen svinger nedover, og her blir det aldri bratt eller vanskelig. Det er nok et trinn eller to, som krever litt forsiktighet, men problemet er å unngå skli i den løse grusen.

Som nesten alltid, kjørte bussen som om sjåføren hadde stjålet kjøretøyet. Det gikk fort ned til Porto de Mogan, men ikke så fort at vi ikke fikk sjekket stien opp fra Cooperativet. Den turen står også på programmet, men det er en mye lengre tur.