Fra Hå gamle prestegård til Reimevika.

Det ble en kortere tur enn planlagt.

Planen var klar. Det kulle bli en skikkelig tur fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke. En tur på opp mot 18-19 kilometer, og med en bakke.

Jeg tror det bare ble en slik tur i fjor, og en sjekk i loggen viste at jeg gikk turen i midten av desember 2023. Det var på tide å prøve seg på turen også i 2024.

Dette er en tur jeg har gått i ganske mange år. Omtrent fra de begynte å kalle det «Kongeveien». Det har alltid vært en «vintertur». En tur jeg gikk når det var snø og is andre plasser. En god erstatning til den vanlige turen rundt Lifjellet – som jeg heller nesten ikke bruker.

Da jeg brukte denne turen i vinterhalvåret, syntes jeg det ville være greit om jeg fikk «utsatt» første gang den vinteren, til over nyåret. Jeg tror det skjedde bare et år.

Dette året er vi ikke engang i desember før det er is og snø og kuldegrader andre steder, slik at turen blir aktuell. Det ville jo uansett være litt kjekt å teste formen på en så pass lang tur.

Nå kunne broderen tenke seg å bli med på turen – et stykke. Han var ganske klar på at han ikke så for seg å gå fra Hå og helt til den gamle kirken. Han planla å snu et stykke fra halvveis sørover.

Vi avtalte å møtes på parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård for så å ta Kongeveien sørover. Forbi Obrestad fyr videre til Obrestad havn og opp på Kommedelen. Broderen var ikke sikker på hvor han ville snu. Vi fikk se hvordan det går.

Jeg regnet jo med at Kongeveien ville være grei å gå, selv om det nok ville være glatte steder – spesielt gangveien og gjerdeklyverene. Det ville også være noen myrsøkk med litt is, og det er noen steinete partier som også kunne være glatte.

Det første stykket fra Hå gamle prestegård, går over marker hvor det normalt er sau. Her var det som vanlig ganske greit å gå. Rundt Fuglevikene var det ikke like bra. Det var dyrket mark helt ut til strandsteinene. Stien var omtrent borte og det var ikke helt enkelt å gå.

Det var ikke vanskelig å finne fram. Fyret sto mot horisonten i skarp profil mot den lave sola. Vi kom oss over marka og fant igjen stien under «kongesteinen». Videre under fyret var stien mer eller mindre som alltid.

Nå var gangveiene spinnglatte, og vi var forsiktige over gjerdeklyverene. Det tok litt tid, men vi kom oss fram. Vi fulgte veien rundt Pibarvikå, men endte ut i myr – godt opptråkket av dyr, og måtte gå rundt et stykke. Det var ikke snakk om gå stien. Det tok tid.

Vi kom oss greit videre forbi Obrestd havn og bortover mot Komedelen. Fra toppen, som ikke er så veldig høyt over havet, er det flott utsikt både mot nord og Obrestad, men også sørover til Reime og videre mot Varhaug. Selvsagt ligger Nordsjøen utenfor i mer en 180 grader.

Det var en dag med nesten ikke vind og sola skinte. Havet lå omtrent flatt og det var nesten ikke bølger nede i sjøkanten. En flott dag så nær storhavet.

Broderen mente det var en grei plass å snu, men forholdene den dagen var ikke slik at jeg ville på langtur. Vi ble enige om å ned til sjøhusene ved Sørreimevika. Det er omtrent halvveis i forhold til den planlagte turen.

Det ble en lang pause, og tilbaketuren gikk over Komedelen til veien. Det ble en tur opp om 1000års stedet til Hå, og så tilbake til veien. 

Fra der var det asfalt til bilen. Glatt asfalt enkelte plasser, men denne dagen var det bedre enn å gå i myr opptråkket av dyr.

Novembertur uten frost og snø.

Den vanlige turen rundt Engjavatnet . uten følge.

For noen år siden startet vinteren i midten av november og kulden og frosten hold til langt ut i februar – omtrent. Dette året ble det et besøk av vinteren i november. Denne morgenen viste termometeret 9 grader. Varmegrader. To netter siden var det minus 9.

En dag med ni ti grader og regn tok knekken på is glatte forhold. Det var muligens greit å ta en tur litt mer i høyden enn helt ute ved sjøen.

Det kunne jo fortsatt være en og annen flekk med is, spesielt i myrsøkkene, men det ville antakelig være ganske greie forhold. Nå ville det bli en ensom tur. Broderen var ikke innstilt på bakker – og muligens is.

Jeg tenkte på en helt vanlig tur til Håfjell og rundt Engjavatnet. Broderen ville til Njåskogen. Det var en dag med varme, skyer og vind. Værmeldingen mente det kunne blåse opp mot 20 m/sek i kastene. Erfaringen er at det går greit. Mesteparten av denne turen går ganske beskyttet mot vind.

Det var ikke mange andre da jeg kom til parkeringsplassen i Sælandsskogen. En enslig bil uten om min. Det ville ikke være mange andre på tur denne dagen. Nå er det stor sett ganske tomt for folk utenom i helgene, og rundt Engjavatnet treffer jeg sjeldent andre.

Innover skogen fra parkeringsplassen kom jeg på melodien - «It,s is beginning too look a lot like Christmas. Every where you go.». Det var ikke en snøflekk og jeg måtte ha åpen jakke for ikke å svette. Ni grader og overskyet med mulighet for regn, er nettopp det vanlige været rundt Jul. Ikke frost og litt hvitt som vi hadde bare for to dager siden.

Oppover bakken mot Stølsletta og Vindskaret var det egentlig tørrere enn hva jeg hadde ventet. En liten isfloe følte seg ganske ensom, og gjorde ikke en katt fortred.

Det ble til at jeg la turen oppom toppen av Håfjell. Bakken opp var nettopp hva jeg trengte etter de flate turen i det siste. Utenom bakken mot toppe er det smått med skikkelige bakker rundt Engjavatnet.

Nede ved Bjødnali lysnet det i sør og sola tittet frem et lite øyeblikk. Det ble fort mer enn kjekt å være på tur. Det ble en tur der jeg kom i godt humør, og gledet meg over landskapet og naturen rundt meg.

Det er jo litt spesielt at det å gå ute i naturen skal være så kjekt, men jeg glemmer fort både vær og vind og stive bein når jeg er ute og går.

På vei mot «Skogen» kom jeg på at Bestyrerinnen gjerne ville ha noen grener av sibirlerk – gjerne med noen kongler. Nettopp på veien innover langs Engjavatnet er det en hel skog å ta av. Det tok bare en liten stopp for å få med det jeg tror bestyrerinnen trenger.

Hadde jeg hatt følge av Einar eller broderen, ville det blitt stopp for en pause ved «Skogen». Alene blir det full fart forbi og videre bortover mot Skogsånå og Engjanemyrene.

Nå hadde sola slått seg til ro bak skyene, og det ble merkbart mer vind – og kaldere, selv om det så avgjort ikke var snakk om kaldt. Det var god temperatur, og selv om det blåste litt i Jærbuskaret var det langt fra så sterk vind som meldt.

Videre nedover mot Sjelset og bort til «Kleiva» og så langs ånå tilbake til Sælandsskogen er det vei og enkelt å gå. Har er det mulig å holde god fart, og for meg tok det ikke lang tid før jeg sto ved bilen.

Turen er på omtrent 11 kilometer, og utenom bakken opp til Håfjellet er det temmelig flatt og mye vei. En enkel tur som likevel krever litt, og jeg bruker omtrent to og en halv time på rundturen.

En grei vintertur fra Orre til Reve.

En kjekk tur sammen med Einar.

Det hadde vært en kald natt, og fortsatt viste termometeret utenfor kjøkkenvinduet minus fire grader. Noe som ikke helt er vanlig på våre kanter. Med frost og et lite lag med snø og hagel, måtte det igjen bli en strandtur.

Vi har mange og lange strender i nærområdet, så det er en del mulige turer å ta av. Siden det hadde blitt en tur fra Hellestø forrige turen, så tenkte jeg på å starte fra Friluftshuset på Orre. En av de første turene jeg gikk regelmessig -for mange år siden, var fra Reve havn til Orre.

Det er en helt grei tur å gå fra Orre til Reve. Den gang jeg startet med å gå tur, var det ganske langt å gå de fem kilometerne fra Reve til Orre, for så å snu å gå tilbake. En dagstur på en mil, selv om det er temmelig flatt, var «nok» den gangen.

Etter førti år begynner det igjen å bli en lang tur. Jeg hadde i tillegg tenkt å ta med en tur sørover til Orreelva, før jeg gikk nordover. Det ville gjøre turen to tre kilometer lengre,

Broderen var ikke interessert i en strandtur denne dagen. Nå har jeg heldigvis en nabo som stiller opp, om det passer. Jeg ringte Einar, og han ville gjerne vare med. Han gjorde seg klar på kort varsel. Bra gjort.

Det var kaldt, med blå himmel, sol og lite vind. Både Einar og jeg hadde godt med klær på og i hvert fall skikkelig hodeplagg. Det var vinter.

Selv med et tynt lag med snø og hagel så var det greit å gå. Det var så pass kaldt at snøen ikke var glatt i det hele tatt. Det gjorde selvsagt også sitt at det er en god del sand – naturlig strøing.

Vi kom oss greit sør til Åtangen og kunne kikke bortover mot Skårtangen der Orresanden starter i sør. Det er bare et kort stykke nordover. Orresanden er mer to kilometer fra ende til ende.

Denne dagen var sanden hard det det fortsatt var frost, og det gikk lett det første stykket. På Orresanden ble sanden etterhvert løs og det ble tungt å gå. Vi trakk opp i dynene, og kom ganske kjapt til Søreneset og videre ut på Revesanden. Her var det igjen greit å gå – et stykke.

Vi stoppet en liten stund ved søre Revtangen for å kikke på bølgene som slo innover – fra begge sider. Både fra nord og sør, selv om trekken sto fra sør.

Det skifter ganske ofte på søre Revestranden. Denne dagen var det sand omtrent halve stranden og stein videre nordover. Rulle stein er ikke greit å gå i, så vi klatret opp i sanddynene og tok videre nordover.

Vi endte ut på Reve havn, hvor det ble en kort pause. Selv om det var sol, så ble det kaldt da vi stoppet. Vi tok ganske fort sørover igjen.

Vi gikk oppe i sanddynene et stykke lengre enn da vi gikk nordover, og hadde litt problemer med å komme oss ned på stranden. Einar fant en plass hvor vi kunne komme oss ned. Sanden var frosset, så det var ikke mulig å sette hælene ned i sanden. Det ble buksebaken ned den lille bakken.

Tilbaketuren gikk på innsidene av sanddynene. Det er nesten like flatt der som ute på stranden, og for oss var det greit å holde oppe tempoet.

Inklusive en kjapp pause ved Reve havn, og turen sydover til elva, ble det en tur på nesten tre timer denne dagen. Det var både Einar og jeg godt fornøyd med.

En strand-tur i godt selskap.

Bore til Helestø - og tilbake.

Vinteren har slått til for fullt, og det er is og glatte forhold ute i marka. Siste turen snakket jeg med en kar som hadde fått ødelagt foten på glattå. Dette er ikke noe for meg, så det blir strand-turer de førster dagene fremover.

Nå betyr frost så pass tidlig ofte – nesten alltid – godt vær med sol og stille forhold. Det er derfor helt greit å gå på strandtur – hvor det er naturlig strøing.

Broderen hadde snakket med Petter, vår yngste bror, som sliter litt med helsa. Han kunne tenke seg å være med på tur – om vi gikk sent og unngikk de bratteste bakkene. Broderen inviterte Petter med på en tur fra Hellestø og sørover. Noe som ofte er en flott og flat tur.

Det var klart at jeg også ville være med på denne turen, Vi avtalte å møtes på parkeringsplassen ved Hellestø. Nå ville det jo bli en ganske kort tur om vi bare gikk til Sele havn og tilbake. Noe som virket sannsynlig.

Siden vi skulle møtes på parkeringsplassen var det jo mulig å gå til Hellestø. Tanken slo meg etter en stund. Jeg kunne jo starte fra Bore og gå ned til Hellestø, og så ta følge med de andre sørover så langt de ville gå.

Jeg tenkte litt på dette og gjorde klar til å ta ned til Bore. Nok så overfladisk kom jeg til at det ville ta omtrent en time å gå fra Bore og nordover. Og startet med å gå fra parkeringsplass på Bore og ut på stranden og sørover mot Figgen.

Heldigvis var sanden hard og grei å gå på. Det gikk kjapt sørover. Jeg kom meg greit over brua og videre til Tangarstø og havnen.

Det var bra vær med sol og nesten ikke trekk. Selv om det var kaldt med et par kuldegrader, så ble jeg likevel ganske svett.

Fra grensen mot Sola kunne jeg se nedover hele Hellestøstranden, og lurte på om det ikke ville bli tid til å ta turen helt til endes av stranden før jeg gikk tilbake til parkeringsplassen. Jeg ble ganske overrasket da jeg kikket på klokka. Det hadde tatt omtrent en time, og jeg hadde fortsatt nesten hele strande å gå før jeg kunne brekke av mot parkeringsplassen.

En kjapp telefon gjorde det klart at Broderen hadde med Bjørg, men at Petter ikke hadde møtt opp. Bjørg og broderen kom i mot meg og vi satte alle kursen sørover. Tilbake til Sele gikk greit. Hellestøsanden er normalt grei å gå på, og det var også denne dagen som å gå på god vei.

Selv med sola i ansiktet ble det adskillig kaldere på veien sørover. Trekken jeg omtrent ikke hadde merket på vei nordover, gjorde det kaldt.

Ved Sele havn sa jeg takk for følget til Bjørg og broderen, og fortsatte vider mot brua over Figgen. Jeg hadde gått stranden sørover, men valgte å gå over markene på returen.

Det ble omtrent 12 flate kilometer denne dagen. Med frost og is, er det lett å velge en strandtur, men jeg håper jo været endrer seg til en «normal» vinter med varmegrader og litt regn, og muligheter for tur med bakker.

Første vinterturen i lavlandet denne vintersesongen.

Det ble bare en kjapp og kort tur.

Yr mente det ville bli frost og is fra neste dag, og at dette ville bli den siste dagen med isfrie forhold på en stund. Hjemme var det 4 grader, og jeg mente det ville passe med en siste tur litt i høyden før vinteren kom for fullt.

På vei innover mot Gramstad, så jeg litt til min overraskelse at det lå id på noen pytter. Det var litt uventet, med så pass mange varmegrader hjemme. Termometeret i bilen viste 5 grader inne i Sandnes. Dette så ut til å gå rette veien.

Det var ikke mange andre biler, og jeg fant ut at det ville passe å ta turen over Fjogstadnuten, og så videre til Resasteinen og rund til «Skaret» og opp til Dalsnuten før jeg satte kursen mot bilen.

Det er noen planker rett inn av veien mot Fjogstadnuten. De var spinnglatte. I tillegg var mye mer is oppover bakkene mot Fjogstadnuten enn jeg hadde sett for meg. Det gikk nok så forsiktig oppover bakkene, og enda mer forsiktig nedover småkneikene. Ting tok tid.

På vei over mot Sørdalsleitet, fant jeg ut at denne dagen var det ikke riktig å satse på tur. Det var alt for mye is i stien og gangveiene var omtrent ufarbare. På vei nedover mot Løemyr, avbrøt jeg turen til Resasteinen, og tok direkte mot Dalsnuten.

Jeg fant stien mot Svarthålsmyr og fortsatte opp over Kjørkjerinda og over mot stien fra Dale. Det var selvsagt ingen andre å se før jeg kom til den vanlige stien opp mot toppen. 

Det var ikke mange på tur denne dagen, men jeg var så avgjort ikke alene som ville til toppen av Dalsnuten denne dagen. Opp mot toppen ble jeg oppmerksom på ørna som seilte rundt toppen. Et flott syn. Nå er det ikke første gang jeg ser ørn her, men jeg har ikke sett storfugl het på sommeren.

Denne dagen ble det en kjapp vintertur. Det ble alt for myr is og glatte forhold for meg. En annen turgåer var ikke like heldig. Han skled i sorpa og fikk ødelagt foten. Det var muligens greit å «snu» denne dagen.

Det ble bare en tur om to topper og godt under to timer. Litt for kort, både i kilometer og tid til egentlig å bli med i loggen, men siden det var den første skikkelige vinterturen – og at jeg så ørna, så ble det et innlegg likevel.

Vintertur rundt Engjavatnet i sludd, hagel, regn og vind.

Det var likevel egentlig en grei tur.

Denne dagen ble en tur i vintervær. Slik vi vanligvis har det, med temperatur så vidt over null, vind og nedbør. Det er ikke det beste turværet, og denne dagen ble det i vinterklær. Selv om det ikke helt er frost og is, så er det likevel forhold for skikkelige klær.

For meg vil det si Alfa Impact sko. De bruker jeg egentlig hele året, men det er under vanskelige forhold de virkelig gjør nytten. De henger på våte steiner og vått fjell. De er vanntett selv om sålene nesten er nedslitt etter to år. Sist men ikke minst, de passer på min fot.

Det finnes billigere sko, og jeg har brukt ganske mange par med Walk King. Impact gir mer «bruk» for pengene, og er på den måten «billigere» enn Walk King.

Jeg bruker Recon jakke og bukse fra Norrøna. Så avgjort ikke de billigste klærne som er å få tak på, men blant de som holder lengst og som virkelig holder vind og nedbør på utsiden. Det siste er grunn til at jeg bruker disse klærne.

Gjennom en del år har jeg også forsøkt andre bukser og jakker, men ender ut med å bla opp en anseelig bunke tusenlapper for å kunne bruke Recon fra Norrøna. Nå holder buksa ikke mer en omtrent et år før Gore-tex`en på lårene ikke holder vannet ute, og til det er hull nede ved anklene, der skomaljene tar borti.

Det finnes «noen» som tviler på at Gore-Tex virkelig er «vanntett». De skulle ha vært med på dagens tur.

Selv om det er langt fra kuldegrader så blir det «lang under» i tillegg til gore-tex buksa. Det blir uansett kaldt i regn og vind om Gore-texen ikke har et mellomlag. Nå bruker jeg noen tynne «greier» i kunstfiber – kjøpt på Sports-outlet. De duger greit nok og holder noen sesonger.

På overkroppen, er det innerst alltid ull – hele året. I dagens vær ble det en «bestefartrøye», men med en tynn kunstfiber jakke som mellomlag. Jeg har forsøkt mange forskjellige ting som mellomlag. Skjorter i ull, bomull (fusj) og forskjellige syntetplagg.

Jeg har endt opp med å kjøpe fem-seks like Norrøna lette jakker i kunstfiber. Denne dagen var verken ullblusen eller den tynne jakken spesielt våt av svette.

Som nevnt er det Norrøna Recon jakke som gjelder i skittvær. Det er ikke lenger så ofte jeg går i dårlig vær, men dette året har det blitt noen turer der jeg har satt pris på å ha godt utstyr.

Det er spesielt hetta som gjør jakken bedre enn andre i dårlig vær. Jeg har andre jakker, men der blåser hetta av om jeg går i mot vind. Det er ikke noe å satse på i ekstremvær...

Når det gjelder vinterklær, så er hodeplagget viktig. Det kan lett bli kaldt om ille lua er varm. Jeg foretrekker et hodeplagg som er varmt, vindtett og tåler litt regn. Det må ha klaffer, og helst kunne beskytte kinn og hals om vind og vær slår seg virkelig vrangt. For meg betyr det en «loslue», god gammel,og etter hvert ganske slitt selv om jeg har fem seks stykker.

Det eneste som da mangler er noe å ha på hendene. Jeg hat kjøpt minst 20 par med tynne syntetiske hansker på Rustad – for 10 kroner paret. Jeg har alltid minst tre par av disse med meg på tur. Blir de våte, skifter jeg til et tørt par, men i skikkelig regnvær har jeg også med et par med Gore-tex hansker.

Gore-tex hanskene var med på turen denne gangen, men de ble liggende i lommen på jakken. Eller hadde jeg på alt av vinterutrustningen, og hadde bruk for det meste.

Nå gikk turen for det meste godt beskyttet mot vinden og jeg var så heldig at hagelet stor sett kom bakfra. Det slo virkelig i hetta da det sto på som verst.

Det ble den vanlige runden rundt Engjavatnet, og denne dagen var jeg helt alene. Det var få folk på tur og de andre holdt seg nede i skogen.

Nå går turen gjennom Jærbuskaret, med utsikt ut over Jæren og med høghuset på Bryne som en sort stolpe midt i skaret. Denne dagen var vinden så pass sterk at jeg måtte kjempe mot vinden for å komme meg nedover bakken mot Sjelset.

Ved Kleiva sto fortsatt revebjella og lyste. Det er ikke helt vinter. Frosten er meldt til uka.

En helt vanlig novembertur.

Det ble bedre vær etter hvert.

Etter noen turer i sjøkanten, selv om det ikke er vinter, så jeg fram til å komme opp i høyden. Selv om det bare ville bli fra Gramstad. Det kunne passe med en litt lengre tur også,. Jeg tenkte selvsagt på en skikkelig langtur. En tur på fire-fem timer, men med mye regn og nedbør i det siste.

Ut fra Gramstad ville de fleste stiene være gjennomvåte og glatte i sorpa. Det er også litt tyngre å gå på slikt underlag. Jeg burde være fornøyd med den vanlige rundturen til Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

På denne tiden av året blir det alltid en grundig sjekk av værmeldingen før jeg tar ut. Både for å vite hva slags klær jeg dal ha på, men også for å få med meg om det kunne komme regn – eller sol.

Det skulle egentlig bli ganske bra vær. I hvert fall ikke nedbør og med muligheter for et og annet solglimt. Vinden ville være moderat, men med en temperatur på 6-7 grader ville det uansett bli kaldt. Det var bare å kle seg for vinter.

Det var vasskaldt da jeg kom til Gramstad. Så avgjort ikke vær for en tur bare ullblusen. Jeg hadde tatt på en tykk vindfleece over ullblusen, og det fikk holde. Jeg ville uansett bli varm oppover bakkene mot Bjørndalsmyra.

Det var mye vann i myra innover, og bakken oppover mot skaret under Mattirudlå, Bjødnaskaret, var like bratt og tung som alltid. Oppe i høyden var det ikke mye utsikt. Jæren og havet utenfor var gjemt i tåke og regntykke.

Så langt hadde jeg ikke sett andre på tur, men det var spor mot Bjørndalsfjellet. På vei over Kulheia kunne jeg se andre på toppen, og jeg ble ikke alene på der, og det kom flere oppover da jeg gikk mot veien.

Litt uvanlig var det å være helt alene over Fjogstadnuten og videre over mot Dalsnuten. Der pleier jeg alltid å treffe folk. Denne gangen så jeg ikke spor engang. Det var jo egentlig en litt mørk og trist dag, selv om det var greit turvær.

Jeg tok også denne gangen over Kyrkerindå og opp mot Dalsnuten på stien fra Dale. Først helt oppe mot toppen kunne jeg se noen som klatret nedover mot trappene på østsiden.

Det hadde vært en ganske tung tur. Egentlig syntes jeg at jeg burde kunne ta bakkene oppover uten å kjenne det i beina. Det gjorde jeg jo i sommer. Antakelig betyr vinterklær og litt ekstra i sekken mer enn jeg aner.

Det var folk på toppen av Dalsnuten. En gjeng ganske små unger tre-fire, muligens fem år for den eldste, sammen med to fedre. Ungene – og fedrene, var i godt humør og hadde en flott dag sammen.

Det er stort sett alltid folk på tur til Dalsnuten, og selv om jeg går ned trappene samme vei som jeg kom opp – på østsiden, så treffer jeg folk. Det var likevel mindre bil på parkeringsplassen dag jeg kom tilbake enn da jeg startet.

Denne rundturen med fire toppe er omtrent 10-11 kilometer. Det er en den del høydemeter, og denne dagen brukte jeg litt under tre timer. Det har gått hurtigere...

Hellestø til Bore sammen med Einar.

En flat men flott tur.

Etter to dager der jeg følte meg elendig, med lett feber, hoste og sår hals. Var det vanskelig å sitte hjemme å kikke ut vinduet. Det var på tide med nok en test-tur.

Det var aldri snakk om å ta testen i skikkelige bakker. Jeg følte ikke at det var riktig med hoste og pust som ikke føltes helt greit. Det fikk – igjen – bli en strandtur.

Nå var det egentlig helt greit vær for nettopp en tur i sjøkanten. Det skulle omtrent ikke være vind, og selv om det ville være overskyet – ifølge YR, så ville det jo mangle solskinn uansett hvor vi la turen.

Nå ville temperaturen holde seg godt over nullpunktet, så noen vintertur var det ikke snakk om. Det er nettopp på vinteren jeg pleier å bruke strendene i nærheten. De er enkle å komme til, og selv om det skulle være frost, is og snø andre plasser, så vil sandstrendene alltid være fremkommelige.

Jeg tok kontakt med broderen, men han så ikke for seg noen tur den dagen. Det tikket inn en melding fra Einar. Han kunne godt tenke seg en tur den dagen. Vi avtalte kjapt å ta en tur sammen.

Turen jeg hadde tenkt meg, var å gå fra Hellestø og sørover. Nå er det helt greit å gå fra Hellestø til Orre, men det er en tur på opp mot 15-20 kilometer, og krever en bil i begge ender. Denne dagen var det meningen å snu en eller annen plass og gå samme vei tilbake.

Det hender jeg går fra Hellestø og til Fuglingene i sjøkanten og så går tilbake på «innsiden» av sanddynene. Det er en tur på opp mot 15 kilometer, og er en langtur, selv om den er helt flat.

Vi kunne jo ta inn mot parkeringsplassen ved Borestranden og så tilbake på innsiden. Nå er det en kilometer eller så på vei, m3n det er mulig å gå på sti i terrenget et stykke.

Det var kaldt da Einar og jeg kom til parkeringsplassen ved Hellestø. Ikke helt vinter, men selv uten mer enn så vidt litt trekk, ble det å trekke glidelåsen helt opp under haka, i hvertfall det første stykket.

Selv om det var en helt vanlig hverdag, så var det andre enn oss på tur. Nå er både Hellestøstranden og Borestranden lange, og denne dagen brede. Folka forsvant liksom. Det virker jo uendelig langt til endes av de flate strendene. Enden er langt borte i sør, men det går likevel kjapt å komme sørover.

Ved Sele havn var vi bare halvveis, og etter en liten runde på innsiden av Selestranden og Buasanden, for å komme oss over brua. lå Borestranden foran oss. Mer en tre kilometer lengre sør kunne vi så vidt se Fuglingene og enden av strande.

Vi skulle bare gå omtrent halvveis sørover før vi kunne forlate stranden. Det kan være både lett og tungt å gå på stranden. Her er det ikke bakker som lager det tungt, men løs sand. Denne dagen var det delvis løs sand og delvis fast underlag.

Det ble pause med te og kjekt i veikanten ved parkeringsplassen. En helt grei stopp. Det gjorde godt å strekke ut beina. Det tar på å gå flate turer også, og vi hadde holdt greit tempo sørover.

Det er jo litt kjedelig å gå samme vei tilbake, men det gikk greit nordover. Vi hadde helt tydelig hatt trekken bakfra sørover. Det ble adskillig kaldere da vi snudde nesa nordover. Da ble det å ta på både tynne vanter og lue.

Tilbake på Hellestøstranda, kunne vi se en hel flokk mennesker kledd i sort.. En klasse som fikk undervisning i surfing.

Denne dagen ble det 11-12 flate kilometer, som gikk unna på litt over to og en halv time. Både Einar og jeg var godt fornøyd med turen.