Tur i sjøkanten med sår hals.

En lett og grei tur for å teste formen.

For litt under en måned siden ble det en tur fra Bore til Reve havn for å teste kneet. Som noen dager før hadde kranglet og ikke helt oppført seg. Det ble en helt grei tur. Kneet virket i hvert fall greit.

Denne uka var det halsen som ikke samarbeidet. Jeg var sår – skikkelig vondt, og jeg lurte på om det var smart å ta ut i det hele tatt. Nå ble det et forsøk – som i ettertid viste seg å ikke være spesielt lurt. Jeg ble liggende et par dager med feber og vond kropp.

Om det var turen som gjorde utslaget skal jeg ikke si, for turen gikk greit den. Siden det var en test-tur, var planen «bare» å gå en kjapp og kort tur. Jeg startet fra parkeringsplassen ved Bore stranden og gikk sørover.

Meningen var å snu så snart jeg kjente at tur ikke var det jeg burde drive med den dagen. Jeg så for meg en kjapp tur til Fuglingene. Alt etter bare noen hundre meter gikk alt så meget bedre. Jeg kjente ikke noe til halsen, og beina var helt greie

Nå er terrenget fra parkeringsplassen ved Borestranden og sørover på innsiden av stranden ikke bare temmelig flat – det er omtrent ikke en bakke. Veldig grei plass å gå. Det minner om en golfbane.

Yr mente det stor sett ville være opphold men overskyet. I tillegg ville det omtrent være vindstille, noe som ikke er vanlig på disse kanter. Det blåser alltid på Jæren.

Det flate landskapet her nede ved sjøen er temmelig spesielt. Det finnes mange og flotte sandstrender i Norge. Andre plasser er det fjell og bratte kanter bare noen meter lengre inne i landet. Det er mange flate plasser. Men få det du ikke ser en høyde eller et fjell på mange kilometer – til noen kant.

Jeg er vant med dette landskapet, og synes ikke det er spesielt, men jeg kan forstå at andre setter pris på å se et «annerledes» landskap.

Mellom Fuglingene og havna ved Reve, er det omtrent ikke sandstrand i det hele tatt. Her går stien noen meter fra sjøkanten på vanlig mark. Det minner litt om landskap fra andre plasser i verden der jeg har vært.

Nå er området rundt Reve godt kjent i «fuglekretser». Da jeg kom bort til havna, for det ble jo selvsagt til at jeg gi så langt, så sto det en gjeng med fotografer. Med lange linser. Jeg kan ikke tenke meg at utstyrer koster mindre enn det jeg bruker på turutstyr.

Ved havna ble det bare til at jeg kikket inn i «huka» der stolene vi normalt bruker står. Det ble ingen pause på meg denne dagen.

Det hadde gått ganske fort sørover, og selv om det ikke helt ble samme fart tilbake, var jeg ganske godt fornøyd med treningsturen denne dagen.

Selv om det er flate kilometer, så er jo en mil en ganske god økt. Det ble to dager i godstolen med litt feber og hoste. Det får bli en ny test-tur før jeg satser på langtur.

Med broderen til Bjødnali og så rundt Engjavatnet.

Ikke vinter og ikke helt høst.

Jeg våknet med sår hals og stive muskler. Nå hadde Bestyrerinnen vært syk i nesten en uke, så det var ingen stor overraskelse at jeg ville bli smittet – med et eller annet. Nå trengte de stive musklene å ha noe med sykdom å gjøre. Torsdag var det styrketrening – etter et lite opphold på noen måneder i sommer.

Broderen og jeg hadde avtalt å treffes i Sælandsskogen. Planen var å ta en tur sammen med broderen over Vindskaret og til Bjødnali og så, for meg, videre rundt Engjavatnet. Den helt vanlige turen.

Da vi avtalte å treffes, tenkte jeg på Bursfjellet. Det er tross alt en god stund siden jeg hadde tatt turen oppom toppen. De planene ble kjapt lagt til side da jeg kjente den såre halsen på morgenen. Det fikk bli en tur på to-tre timer og ikke fire- fem.

Selv med værmeldingen til hjelp er det ikke helt lett å vite hva som passer best når det gjelder klær. Yr mente det ville være overskyet og opphold hele dagen. Broderen hadde på seg vindfleece, jeg gikk med Gore-tex jakken. Vi hadde begge delvis rett. Det kom noe nedbør, men så pass lite at vi ikke ble våte.

Som vanlig tok vi stien mot Vindskaret, men oppe i skaret tok vi direkte videre mot Bjødnali. Denne gangen ble det ikke en tur oppom Håfjell og toppen der. Ikke mer enn 300 meter oppover, men broderen mente det vill passe bedre om vi hoppet over denne lille bakken oppover.

Det var mindre vann denne gangen enn på de to tidligere turene. Vi kunne bruke stien langs Moldtjørnet, i stede for å trapse oppe i steinene og stien der. Det går litt kjappere, og det er jo viktig for oss som har tid til overs.

Det måtte jo bli et bilde av treet opp ved gården denne gang også. Broderen tar bilde her hver gang han er på de kantene. Det må ha blitt noen bilder etter hvert.

Dette var ikke dagen for å tå rundt Engjavatnet for broderen, så ved veien som går videre innover mot «Skogen» sa vi takk for følget. Broderen tok opp bakken mot Jærbuskaret og jeg fortsatte mot «Skogen» og Breilia.

Vi er alt et stykke ut i november, og det er ikke mange blader på trærne, og ikke mye farge langs veien. Fortsatt et sibirlerken nærmest rød, og jeg fant både revebjeller, blåklokker og løvetann, men ikke sammen og ikke mange.

Siden jeg denne gangen gikk alene, ble det ikke noen stopp ved «Skogen». Jeg gikk kjapt forbi og videre over markene mot Skogsånå, som denne gangen var så pass liten at det var bare å spasere rett over. Det gikk mye lettere denne gangen en de to forrige gangene.

Det tok ikke så lang tid før jeg var oppe i Jærbuskaret og kikket nedover mot Sjelset. Vi hadde ikke sett et menneske fra parkeringsplassen til Bjødnali, og jeg kunne ikke se andre i bakken nedover. Jeg var helt alene til jeg kom tilbake til Sælandsskogen.

Det var godt over ti grader ved bilen. Jeg hadde beholdt jekken på hele turen, og ullblusen var gjennomvåt. Det var helt greit å skifte til tørre klær. En helt grei tur med godt selskap nesten halve ture.

En novembertur med speilblanke vann og blå himmel.

En virkelig flott tur i heia.

Dette året har det vært en lang sesong for fot-turer inn til Blåfjellenden. Det ble en tidlig start. Alt 18. mai var jeg på tur innover. Fortsatt med snø og is, men det var helt greit ¨komme inn til hytta. Jeg var ikke alene i flott vær, og det kom folk fra mange steder.

Den siste turen, før vinteren tar over, går som regel i månedskifte oktober/november. Sist jeg var innover, var jeg svært usikker på om det ville bli flere turer dette året.

Denne uka mente både yr og storm at det ville være varmegrade, lite vind og ingen nedbør både mandag og tirsdag. Det burde så avgjort være mulig å komme inn en gang til før snø og is gjør det vanskelig.

Det er folk som går innover selv om det er frost. Det er ikke helt noe for meg. Balansen er ikke som den var og det er heller ikke like kjekt å ta ut i dårlig vær. Jeg satset på en tur til.

Værmelderene mente det ville være tåkeskyer og lite sol, både mandag og tirsdag. Hjemme lå tåka som et lokk over landskapet, men ikke langt inne i landet ble det blå himmel, og oppe i Hunnedalen var det ikke antydning til skyer. Blå himmel og sol var det som møtte meg, men sola sto lavt og mye av stien lå i skyggen av fjellet.

I gore-tex jakke med bare en ullbluse under, var det ørlite kaldt starten, men oppover bakkene der sol fikk tak ble det varmt. Jeg lurte på hive av jakken, men gadd ikke. Jeg åpnet jakken i front og trakk ned glidelåsene i buksa, men fortsatt svettet jeg.

Oppe i høyden fikk jeg trekken (Det blåste ikke mange meter i sekundet) midt i mot, og glidelåsene kom fort opp og jakken var plutselig helt nødvendig.

Nede i hytta var det 7 grader inne og solskinn utenfor. Etter å ha hentet både vann og ved, fyrte jeg opp ovnen, men trakk bort på terrassen utenfor hovedhytta. I sola var det helt greit å ta en skikkelig pause med varm te og mat. Jeg fant et pledd og hadde det rundt meg. Det var ikke direkte varmt , selv om sola skinte.

Det ble en flott stund i eget selskap. Terrassen på hovedhytta har virkelig flott utsikt nedover Fidjadalen og det er mange som synes utsikten er verdt hele turen inn. Jag satt til sola gikk ned bak fjellene nede i dalen.

Etter bålfyring i et par timer, var temperaturen inne så vidt over tyve grader, og det hadde gått med en sekk ved og vel så det. Det ble fyring ut over kvelden for å holde varmen.

Sola forsvant i firetiden, men først litt før halv seks var det mørkt ute. Jeg var ute i et nødvendig ærend i løpet av natta, og da var det fortsatt varmegrader. Da jeg sto opp, var det ny is på pytten utenfor. Temperaturen var nesten fem grader, og jeg ventet til litt ut på dagen før jeg tok ut mot Hunnedalen.

Det var en helt annen verden ute enn det værmeldingen hadde ment jeg ville få. Sola skinte – lavt – fra blå himmel. Det var ikke et vindpust. Pytten – der den ikke var dekket av is, lå speilblank. Det var virkelig flott, og jeg så fram til turen over heia mot Hunnedalen.

Problemet var at temperaturen sank fortsatt, og var rundt null i skyggen. Gangveiene var dekket av is og spinnglatte. Det gikk sakte i bakken, men oppe i høyden der sola hadde fått tak, var det tørt og greit

Det ble egentlig en fantastisk tur over heia. Vannene lå speilblanke eller med et tynt islag. Sola skinte. Inne i skyggen var det mørkt – kontrasten var stor. Det ble en del stopp for å ta bilder. Det er sjeldent så pass bra vær så sent på året, og her var det bare å ta for seg.

Jeg glemte is og glatte forhold på veien over heia, men i skyggen langs det nederste Fossebekktjødnet, fikk jeg en litt ubehagelig opplevelse. Det var is i stien – som ikke viste, og jeg skled nedover.

Nede ved bilen var det bare så vidt over null, men heldigvis var veien klar, og selv om jeg fortsatt har sommerdekk, gikk turen mot Byrkjedal greit. Høsten er over og det nærmer seg vinter.

Fra Friluftshuset på Orre til Reve havn og tilbake, sammen med broderen.

En vanlig tur i november.

Det var en dag med lite vind, men ganske overskyet. Siden jeg hadde gått en runde fra Sælandsskogen dagen før, var jeg litt i tvil om hvor jeg skulle gå denne dagen.

Det er nesten vinter, med lav temperatur, men så langt har frosten holdt seg vekk. Det har ikke vært en frostnatt så langt. Det er fortsatt grønne marker og blomster i hagen. Vi er likevel i november.

Det er ganske vanlig å ta turer i sjøkanten i vintersesongen. Siden jeg bor like i nærheten av Nordsjøen, er det enkelt og kjapt å komme seg på tur. En tur i høyden betyr vanligvis minst en halv time kjøring hver vei.

Det er mulig å gå både lange og korte turer. Det som mangler er bakker. I sanddynene er det bakker, men ikke mer enn noen få meter høye. Mange nok av de blir likevel en liten utfordring.

Tidlig i november, uten frost, kunne det likevel passe med en strandtur sammen med broderen. Han ville gjerne være med, og vi ble enige om at den tradisjonelle turen fra Friluftshuset til Reve havn ville passe denne dagen.

Det var andre som ville på tur denne dagen, men fra Friluftshuset går de fleste bare rett ut på stranden. Orrestranden er omtrent tre kilometer fra ende til ende, og er lang nokk til en tur.

Vi, broderen og jeg tok mot nord., og vi møtte bare et par mennesker på turen mot Reve havn. Det sto en kar og kikket på fuglene, og var nok litt skeptisk på oss som gikk rett over området som er sperret av med en tråd. Nå er det ingen ting i forskriftene som hindrer ferdsel ved revet....

Det skjer store endringer på sandstrendene i løpet av et år eller to. Der det i fjor lå fullt av stein, var det i år sandstrand. Dynene som på høsten i fjor var utvasket og nesten i sjøkanten, var nå inne på land og vanlig bratte. «Skadene» fra høststormene i fjor viser knapt.

For oss som har gått her i et halvt århundre, er det også lett å se at naturen endrer seg. Skipsvraket på Sørnestangen har det ligget et vrak siden 60 tallet. Det er nå nesten helt forsvunnet.

For broderen og meg ble det også på denne turen en stopp ved havnen. Stolene som noen har satt igjen, står der fortsatt og vi fikk en behagelig pause med te og Gjendekjeks. Det gjør godt med en pause, og vi holdt bra fart tilbake mot Orre.

Nå er det mulig å gå både ute på stranden og oppe på sanddynene. Vi valgte å holde ute ved sjøen mot Reve, og oppe i dynene videre mot Friluftshuset. Vi kunne se andre på tur under oss ute på stranden. Andre benyttet også dagen til tur.

Turen er så vidt over en mil, og denne gangen brukte vi litt over to timer. Det har gått kjappere tidligere, men vi var likevel godt fornøyd med dagens innsats. Det hadde vært en kjekk tur.

En tur rundt Engjavatnet i vekslende vær.

Sen høst og nesten vinter.

Fra Stølsletta mot Jæren

Det ble igjen en av de dagene der Yr ikke helt fikk varselet til å stemme. Det ble bedre ut over dagen, men på morgenen var det regn og nedbør. Ikke den sola Yr mente ville komme.

Nå var det også snakk om vind, og her var meldingen nok så riktig. Vinden var grunnen til at jeg valgte å ta til Sælandsskogen. På tross av vinden som var meldt, var jeg ikke helt sikker på om det ikke ville bli en tur oppom Bjursfjellet. Det var en stund siden jeg hadde tatt uren opp der.

Fra Håfjell

Uansett så ble det en helt vanlig start fra parkeringsplassen i Sælandsskogen, men med duren av motorsag. Litt lengre inne var folk opptatt av å felle trær, og en masse trær var merket for å tas ut. Det var for å bli kvitt «fremmede» tresorter i verneområdet.

Oppe på Stølssletta kunne jeg se ut over Jæren og mot havet i nordvest. Det var så avgjort ikke snakk om blå himmel, og bare et lite stykke lengre oppe i bakken mot Vindskaret, kom regnet. Jeg lurte på å sløyfe turen oppom Håfjellet, men ferske spor i stien fra andre, gjorde at jeg også gikk mot toppen.

Bjødnali

Det var en person litt lengre inne på den andre toppen, men for min del ble det en kjapp stopp for bilder og så var det å ta turen ned og tilbake til Vindskaret. Noe som ikke var helt greit. Vinden, som ikke var noe problem nede i skogen, var så pass sterk at jeg hadde problemer med å holde stø kurs. J

Det ble fort klart at en tur til toppen av Bjursfjellet med så pass sterk vind ikke var noen god ide. Det fikk klare seg med en helt vanlig tur rundt Engjavatnet denne gangen også.

Engjavatnet

Det var vått i marka nedover mot Bjødnali, og i myra før bekken var det nærmest vassing. Bekken gikk ikke større enn forrige gang, så Skogsbekken burde ikke by på problemer.

Det var ingen andre oppe ved garden, og heller ingen på vei mot Bjødnali fra Sjelset. På vei mot «Skogen», ble det  bedre vær og opphold, og i nordvest var det tegn til blå himmel og klarvær.

"Skogen"

Forrige gang broderen og jeg gikk her, så vi ikke snurten av dyra som vanligvis holder til rundt «Skogen». Denne gang var flokken på plass. Men de trakk helt ut mot vatnet da de så meg. Det kunne se ut som det var dyr med kalver, og de trakk kjapt vekk.

Sist broderen og jeg gikk turen, hadde broderen litt problemer med å krysse Skogsånå. Den gikk omtrent like stor denne gangen som sist. Det ble en stopp midt i bekken på en stein, der jeg var litt usikker på om jeg burde sette foten ned i vannet eller ta et langt steg mot en stein, som jo kunne være glatt.

Skogsånå

Det ble til at jeg satset på steinen – og tørre sko, og som vanlig beholdt skoene feste selv om steinen så både glatt og våt ut. Sålen på mine ALFA Impact er virkelig god på våt stein og fjell.

Det lille, men flotte stykket fra Skogsånå og opp mot Jærbuskaret, var som vanlig kjekt å gå. Selv om det nå ikke er mye blader på trærne og bakken er dekket av vissent gress.

Under Solkjenn

Sola var nå kommet skikkelig fram og om det ikke var for vinden, hadde jeg muligens lagt turen oppom Bjursfjellet. Jeg tror det var smart å la vær denne dagen...

Fra Jærbuskaret, denne gang med utsikt over Jæren og havet i sol og med blå himmel, er det omtrent 3 kilometer tilbake til bilen. Bakken ned til Sjelset er lang og litt bratt, men på god vei er det likevel helt greit.

Jærbuskaret

Det er likevel en «transportetappe» fra Jærbuskaret til parkeringsplassen. Folka som jobbet i skogen holdt fortsatt på da jeg gikk forbi. Det kommer til å bli temmelig bart når trærne er tatt ut.