En helt vanlig novembertur.

Det ble bedre vær etter hvert.

Etter noen turer i sjøkanten, selv om det ikke er vinter, så jeg fram til å komme opp i høyden. Selv om det bare ville bli fra Gramstad. Det kunne passe med en litt lengre tur også,. Jeg tenkte selvsagt på en skikkelig langtur. En tur på fire-fem timer, men med mye regn og nedbør i det siste.

Ut fra Gramstad ville de fleste stiene være gjennomvåte og glatte i sorpa. Det er også litt tyngre å gå på slikt underlag. Jeg burde være fornøyd med den vanlige rundturen til Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

På denne tiden av året blir det alltid en grundig sjekk av værmeldingen før jeg tar ut. Både for å vite hva slags klær jeg dal ha på, men også for å få med meg om det kunne komme regn – eller sol.

Det skulle egentlig bli ganske bra vær. I hvert fall ikke nedbør og med muligheter for et og annet solglimt. Vinden ville være moderat, men med en temperatur på 6-7 grader ville det uansett bli kaldt. Det var bare å kle seg for vinter.

Det var vasskaldt da jeg kom til Gramstad. Så avgjort ikke vær for en tur bare ullblusen. Jeg hadde tatt på en tykk vindfleece over ullblusen, og det fikk holde. Jeg ville uansett bli varm oppover bakkene mot Bjørndalsmyra.

Det var mye vann i myra innover, og bakken oppover mot skaret under Mattirudlå, Bjødnaskaret, var like bratt og tung som alltid. Oppe i høyden var det ikke mye utsikt. Jæren og havet utenfor var gjemt i tåke og regntykke.

Så langt hadde jeg ikke sett andre på tur, men det var spor mot Bjørndalsfjellet. På vei over Kulheia kunne jeg se andre på toppen, og jeg ble ikke alene på der, og det kom flere oppover da jeg gikk mot veien.

Litt uvanlig var det å være helt alene over Fjogstadnuten og videre over mot Dalsnuten. Der pleier jeg alltid å treffe folk. Denne gangen så jeg ikke spor engang. Det var jo egentlig en litt mørk og trist dag, selv om det var greit turvær.

Jeg tok også denne gangen over Kyrkerindå og opp mot Dalsnuten på stien fra Dale. Først helt oppe mot toppen kunne jeg se noen som klatret nedover mot trappene på østsiden.

Det hadde vært en ganske tung tur. Egentlig syntes jeg at jeg burde kunne ta bakkene oppover uten å kjenne det i beina. Det gjorde jeg jo i sommer. Antakelig betyr vinterklær og litt ekstra i sekken mer enn jeg aner.

Det var folk på toppen av Dalsnuten. En gjeng ganske små unger tre-fire, muligens fem år for den eldste, sammen med to fedre. Ungene – og fedrene, var i godt humør og hadde en flott dag sammen.

Det er stort sett alltid folk på tur til Dalsnuten, og selv om jeg går ned trappene samme vei som jeg kom opp – på østsiden, så treffer jeg folk. Det var likevel mindre bil på parkeringsplassen dag jeg kom tilbake enn da jeg startet.

Denne rundturen med fire toppe er omtrent 10-11 kilometer. Det er en den del høydemeter, og denne dagen brukte jeg litt under tre timer. Det har gått hurtigere...