Hellestø til Bore sammen med Einar.

En flat men flott tur.

Etter to dager der jeg følte meg elendig, med lett feber, hoste og sår hals. Var det vanskelig å sitte hjemme å kikke ut vinduet. Det var på tide med nok en test-tur.

Det var aldri snakk om å ta testen i skikkelige bakker. Jeg følte ikke at det var riktig med hoste og pust som ikke føltes helt greit. Det fikk – igjen – bli en strandtur.

Nå var det egentlig helt greit vær for nettopp en tur i sjøkanten. Det skulle omtrent ikke være vind, og selv om det ville være overskyet – ifølge YR, så ville det jo mangle solskinn uansett hvor vi la turen.

Nå ville temperaturen holde seg godt over nullpunktet, så noen vintertur var det ikke snakk om. Det er nettopp på vinteren jeg pleier å bruke strendene i nærheten. De er enkle å komme til, og selv om det skulle være frost, is og snø andre plasser, så vil sandstrendene alltid være fremkommelige.

Jeg tok kontakt med broderen, men han så ikke for seg noen tur den dagen. Det tikket inn en melding fra Einar. Han kunne godt tenke seg en tur den dagen. Vi avtalte kjapt å ta en tur sammen.

Turen jeg hadde tenkt meg, var å gå fra Hellestø og sørover. Nå er det helt greit å gå fra Hellestø til Orre, men det er en tur på opp mot 15-20 kilometer, og krever en bil i begge ender. Denne dagen var det meningen å snu en eller annen plass og gå samme vei tilbake.

Det hender jeg går fra Hellestø og til Fuglingene i sjøkanten og så går tilbake på «innsiden» av sanddynene. Det er en tur på opp mot 15 kilometer, og er en langtur, selv om den er helt flat.

Vi kunne jo ta inn mot parkeringsplassen ved Borestranden og så tilbake på innsiden. Nå er det en kilometer eller så på vei, m3n det er mulig å gå på sti i terrenget et stykke.

Det var kaldt da Einar og jeg kom til parkeringsplassen ved Hellestø. Ikke helt vinter, men selv uten mer enn så vidt litt trekk, ble det å trekke glidelåsen helt opp under haka, i hvertfall det første stykket.

Selv om det var en helt vanlig hverdag, så var det andre enn oss på tur. Nå er både Hellestøstranden og Borestranden lange, og denne dagen brede. Folka forsvant liksom. Det virker jo uendelig langt til endes av de flate strendene. Enden er langt borte i sør, men det går likevel kjapt å komme sørover.

Ved Sele havn var vi bare halvveis, og etter en liten runde på innsiden av Selestranden og Buasanden, for å komme oss over brua. lå Borestranden foran oss. Mer en tre kilometer lengre sør kunne vi så vidt se Fuglingene og enden av strande.

Vi skulle bare gå omtrent halvveis sørover før vi kunne forlate stranden. Det kan være både lett og tungt å gå på stranden. Her er det ikke bakker som lager det tungt, men løs sand. Denne dagen var det delvis løs sand og delvis fast underlag.

Det ble pause med te og kjekt i veikanten ved parkeringsplassen. En helt grei stopp. Det gjorde godt å strekke ut beina. Det tar på å gå flate turer også, og vi hadde holdt greit tempo sørover.

Det er jo litt kjedelig å gå samme vei tilbake, men det gikk greit nordover. Vi hadde helt tydelig hatt trekken bakfra sørover. Det ble adskillig kaldere da vi snudde nesa nordover. Da ble det å ta på både tynne vanter og lue.

Tilbake på Hellestøstranda, kunne vi se en hel flokk mennesker kledd i sort.. En klasse som fikk undervisning i surfing.

Denne dagen ble det 11-12 flate kilometer, som gikk unna på litt over to og en halv time. Både Einar og jeg var godt fornøyd med turen.