Med broderen til Bjødnali og så rundt Engjavatnet.

Ikke vinter og ikke helt høst.

Jeg våknet med sår hals og stive muskler. Nå hadde Bestyrerinnen vært syk i nesten en uke, så det var ingen stor overraskelse at jeg ville bli smittet – med et eller annet. Nå trengte de stive musklene å ha noe med sykdom å gjøre. Torsdag var det styrketrening – etter et lite opphold på noen måneder i sommer.

Broderen og jeg hadde avtalt å treffes i Sælandsskogen. Planen var å ta en tur sammen med broderen over Vindskaret og til Bjødnali og så, for meg, videre rundt Engjavatnet. Den helt vanlige turen.

Da vi avtalte å treffes, tenkte jeg på Bursfjellet. Det er tross alt en god stund siden jeg hadde tatt turen oppom toppen. De planene ble kjapt lagt til side da jeg kjente den såre halsen på morgenen. Det fikk bli en tur på to-tre timer og ikke fire- fem.

Selv med værmeldingen til hjelp er det ikke helt lett å vite hva som passer best når det gjelder klær. Yr mente det ville være overskyet og opphold hele dagen. Broderen hadde på seg vindfleece, jeg gikk med Gore-tex jakken. Vi hadde begge delvis rett. Det kom noe nedbør, men så pass lite at vi ikke ble våte.

Som vanlig tok vi stien mot Vindskaret, men oppe i skaret tok vi direkte videre mot Bjødnali. Denne gangen ble det ikke en tur oppom Håfjell og toppen der. Ikke mer enn 300 meter oppover, men broderen mente det vill passe bedre om vi hoppet over denne lille bakken oppover.

Det var mindre vann denne gangen enn på de to tidligere turene. Vi kunne bruke stien langs Moldtjørnet, i stede for å trapse oppe i steinene og stien der. Det går litt kjappere, og det er jo viktig for oss som har tid til overs.

Det måtte jo bli et bilde av treet opp ved gården denne gang også. Broderen tar bilde her hver gang han er på de kantene. Det må ha blitt noen bilder etter hvert.

Dette var ikke dagen for å tå rundt Engjavatnet for broderen, så ved veien som går videre innover mot «Skogen» sa vi takk for følget. Broderen tok opp bakken mot Jærbuskaret og jeg fortsatte mot «Skogen» og Breilia.

Vi er alt et stykke ut i november, og det er ikke mange blader på trærne, og ikke mye farge langs veien. Fortsatt et sibirlerken nærmest rød, og jeg fant både revebjeller, blåklokker og løvetann, men ikke sammen og ikke mange.

Siden jeg denne gangen gikk alene, ble det ikke noen stopp ved «Skogen». Jeg gikk kjapt forbi og videre over markene mot Skogsånå, som denne gangen var så pass liten at det var bare å spasere rett over. Det gikk mye lettere denne gangen en de to forrige gangene.

Det tok ikke så lang tid før jeg var oppe i Jærbuskaret og kikket nedover mot Sjelset. Vi hadde ikke sett et menneske fra parkeringsplassen til Bjødnali, og jeg kunne ikke se andre i bakken nedover. Jeg var helt alene til jeg kom tilbake til Sælandsskogen.

Det var godt over ti grader ved bilen. Jeg hadde beholdt jekken på hele turen, og ullblusen var gjennomvåt. Det var helt greit å skifte til tørre klær. En helt grei tur med godt selskap nesten halve ture.