Novembertur uten frost og snø.

Den vanlige turen rundt Engjavatnet . uten følge.

For noen år siden startet vinteren i midten av november og kulden og frosten hold til langt ut i februar – omtrent. Dette året ble det et besøk av vinteren i november. Denne morgenen viste termometeret 9 grader. Varmegrader. To netter siden var det minus 9.

En dag med ni ti grader og regn tok knekken på is glatte forhold. Det var muligens greit å ta en tur litt mer i høyden enn helt ute ved sjøen.

Det kunne jo fortsatt være en og annen flekk med is, spesielt i myrsøkkene, men det ville antakelig være ganske greie forhold. Nå ville det bli en ensom tur. Broderen var ikke innstilt på bakker – og muligens is.

Jeg tenkte på en helt vanlig tur til Håfjell og rundt Engjavatnet. Broderen ville til Njåskogen. Det var en dag med varme, skyer og vind. Værmeldingen mente det kunne blåse opp mot 20 m/sek i kastene. Erfaringen er at det går greit. Mesteparten av denne turen går ganske beskyttet mot vind.

Det var ikke mange andre da jeg kom til parkeringsplassen i Sælandsskogen. En enslig bil uten om min. Det ville ikke være mange andre på tur denne dagen. Nå er det stor sett ganske tomt for folk utenom i helgene, og rundt Engjavatnet treffer jeg sjeldent andre.

Innover skogen fra parkeringsplassen kom jeg på melodien - «It,s is beginning too look a lot like Christmas. Every where you go.». Det var ikke en snøflekk og jeg måtte ha åpen jakke for ikke å svette. Ni grader og overskyet med mulighet for regn, er nettopp det vanlige været rundt Jul. Ikke frost og litt hvitt som vi hadde bare for to dager siden.

Oppover bakken mot Stølsletta og Vindskaret var det egentlig tørrere enn hva jeg hadde ventet. En liten isfloe følte seg ganske ensom, og gjorde ikke en katt fortred.

Det ble til at jeg la turen oppom toppen av Håfjell. Bakken opp var nettopp hva jeg trengte etter de flate turen i det siste. Utenom bakken mot toppe er det smått med skikkelige bakker rundt Engjavatnet.

Nede ved Bjødnali lysnet det i sør og sola tittet frem et lite øyeblikk. Det ble fort mer enn kjekt å være på tur. Det ble en tur der jeg kom i godt humør, og gledet meg over landskapet og naturen rundt meg.

Det er jo litt spesielt at det å gå ute i naturen skal være så kjekt, men jeg glemmer fort både vær og vind og stive bein når jeg er ute og går.

På vei mot «Skogen» kom jeg på at Bestyrerinnen gjerne ville ha noen grener av sibirlerk – gjerne med noen kongler. Nettopp på veien innover langs Engjavatnet er det en hel skog å ta av. Det tok bare en liten stopp for å få med det jeg tror bestyrerinnen trenger.

Hadde jeg hatt følge av Einar eller broderen, ville det blitt stopp for en pause ved «Skogen». Alene blir det full fart forbi og videre bortover mot Skogsånå og Engjanemyrene.

Nå hadde sola slått seg til ro bak skyene, og det ble merkbart mer vind – og kaldere, selv om det så avgjort ikke var snakk om kaldt. Det var god temperatur, og selv om det blåste litt i Jærbuskaret var det langt fra så sterk vind som meldt.

Videre nedover mot Sjelset og bort til «Kleiva» og så langs ånå tilbake til Sælandsskogen er det vei og enkelt å gå. Har er det mulig å holde god fart, og for meg tok det ikke lang tid før jeg sto ved bilen.

Turen er på omtrent 11 kilometer, og utenom bakken opp til Håfjellet er det temmelig flatt og mye vei. En enkel tur som likevel krever litt, og jeg bruker omtrent to og en halv time på rundturen.