En rundtur på Høgjæren med broderen.

En kjekk tur i godt vær.

Denne dagen hadde broderen og jeg planlagt en tur rundt Bjødnali. Det er en tur som ville passe oss begge. Vi har en stund hatt problemer med beina. Hver på vårt vis, men det har hindret tur for broderen, og langturer for meg.

Siden jeg hadde vært inn til Blåfjellenden og tilbake til Hunnedalen de siste dagene, ville en ganske kjapp og grei tur passe bra. Akillesen, tror jeg, ville sette pris på en litt kortere tur. Jeg hadde ikkehelt problemer siste turen, men det kunne kjennes at jeg hadde gått.

En tur rundt Bjødnali til Sjelset og tilbake til bilen, er ikke mer enn litt over 7 kilometer og mye går på god vei eller traktorvei. Turen tar normalt godt under to timer, og selv om vi begge har problemer med fart, så bruker vi ikke så veldig mye lengre tid.

For noen år siden, da vi nettopp var blitt pensjonister, brukte vi å sammen ta en kjapp (den gang) onsdagsrunde på Høgjæren. Med start fra Holmavatn, så mot Steinkjerringå og videre til Synesvarden før retur til bilen, så er dette også en runde på omtrent 7-8 kilometer. Mesteparten på god sti.

Det var så pass lenge siden vi hadde gått denne turen sammen, at jeg foreslo for broderen å endre planene og heller dra til Høgjæren. Det var en god stund siden jeg hadde vært der og skikkelig lenge siden vi hadde tatt runden sammen.

Det var egentlig bra vær, med sol og noen skyer og ganske varmt. Problemet var vinden. Det skulle blåse ganske mye, og oppe på Høgjæren er det ikke mye le. Det er jo en av grunnene til at det er omtrent 250 vindmøller i området.

Vinden var antakelig også grunn til at det ikke var mange andre biler på parkeringsplassen ved Holmavatn. Vi det kom et par jenter i mot da vi startet på turen mot Steinkjerringå. Det satt også folk på benken i le av grantrærne. Da vi kom ned fra Rindarheia.

Det ble en tur bortom Jolosteinen for meg mens broderen pratet med de andre. Med en god pause mente broderen at det ikke ville være problemer med å fortsatte opp til Synesvarden. Vi fikk vinden i ryggen oppover.

På Synesvarden satt det også folk, og igjen passet det godt med en stopp og en prat. Broderen var etter turen godt fornøyd. Han hadde truffet kjekke folk og hatt tid til å prate, Det er ikke alltid de passer for oss.

Det går heldigvis mye nedover på turen fra Synesvarden og tilbake til Holmavatn. Det var en stund siden broderen hadde gått så pass lenge i terreng. Han hadde ikke problemer med turen, men var håpet at han ikke ville få merke det senere.

Det ble ingen fartsrekord på denne runden. Nå kom turen ut til Steinkjerringå i tillegg til den vanlige runden, men vi hadde også tatt noen greie pauser. Ved Holmavatn var vi begge klar på at det hadde vært en flott og kjekk tur

Den hadde gått unna på godt over to timer, men det hadde vært hyggelige timer på tur.

Tur til Blåfjellenden sent i august.

Det er ofte ganske ensomt midt i ukene.

Det har ikke blitt så mange turer til Blåfjellenden i august som i de andre sommermåneden. Det har blitt en uke på Nilsebu og nå sist en uke i «Syden». Selv med dårlig vær var det kjekt å være på Nilsebu, og en uke i «Syden» er jo ferie.

Det passet ikke helt å gå innover mot Blåfjellenden på mandag, jeg ventet til tirsdag. Det skulle være bra vær, med lite vind og noe sol. Det var meldt regn på kvelden, men jeg planla å være tidlig inne.

Alt i nitiden startet jeg hjemmefra, og var på vei innover heia i halvtolv-tiden. Det var overraskende tørt i heia. Selv Fossebekken, som kan by på problemer i snøsmeltingen og ved store nedbørsmengder, var bare en liten sildrebekk.

Alt forrige gang jeg gikk innover, i midten av måneden. Var det tydelige tegn på at høsten var i anmarsj. Nå var det ingen tvil om at det alt er høst. En liten sjekk tilbake i loggen, viser at det ikke er så spesielt stor forskjell på når høsten kommer i heia.

Det virker som om høsten kommer som en stor overraskelse hvert år, men omtrent på samme tid. I 2015 var det snø til langt ut i juni. I år var snøen vekk i april. Likevel var det høst i slutten av august begge årene.

Det var en dag med lite vind, så stillheten i heia var det som møtte meg på veien innover. En og annen sauebjelle kunne høres, men selv sauene ville forsvinne i løpet av de nærmeste ukene. Sauesankingen er så smått kommet i gang.

Det kom en gjeng i mot, som hadde overnattet på hytta. Uten om disse var jeg ganske alene i heia. Etter at skolene har begynt, dabber det fort av med besøket på Blåfjellenden midt i uka. Det er fortsatt «utlendinger» på tur, men eller er det en del folk i helgene.

Det var ingen andre nede ved hytta da jeg kom. Etter en runde med litt rydding og å få ting på plass, var det på tide med te og mat. Det var nesten ikke en dråpe vann i bøttene, så jeg måtte ned i elva. Når også sola tittet fram, fantes det ingen unnskyldning for ikke å ta en liten dukkert.

Vannet var betydelig kaldere enn i Croatia. Det ble en kjapp, men kald opplevelse. Jeg fikk likevel notert et bad i heia til i dette året. Det kom ingen andre denne dagen. Jeg kikket etter folk, men uten å se andre.

I ti-tiden ble det mørkt. Fra nå av og utover, er det igjen nødvendig å dra på hodelykten. Det er fortsatt lyst på morgenen, og siden jeg ikke hadde det travelt, ble det noen timer for meg selv i hytta.

Det hadde regnet godt på natta, og det var blitt vått i marka. Bakken opp mot toppen var merkverdig tung. Heldigvis ble det lettere etter hvert. På vei inn hadde det vært nesten vindstille, men på tilbaketuren var det meldt

blåste nok en del, men oppover bakkene gikk jeg i le. Jeg startet i bare den kort-armede blusen, og selv om det var kaldt et lite øyeblikk oppe i høyden gikk turen stort sett i sommer klær. Det ble litt lettere etter hvert, men aldri en helt grei tur.

Nede i lavlandet var det 20 grader og sommer. Det hadde vært ganske kaldt over heia i vinden.

Gramstad til Dalevatn - om Resasteinen.

En grei søndagstur.

Etter en uke i sol og varme, var det helt greit å komme hjem til mer sol, men ikke så varmt. En søndag med flott vær må jo brukes til tur, selv om det egentlig hadde blitt tur hver dag i syden. Ikke helt langturer, men tur.

Lørdag ble det fly og ikke tur, og jeg så selvsagt fram til å komme opp i høyden, og se norsk natur. Jeg var ikke sikker på hvor jeg skulle ta ut, men fant det helst greit å gå i nærområdet. Akillesen er fortsatt ikke på plass.

Jeg snakket med broderen. Han hadde gått tur på lørdag, og ville ta en rolig dag på søndag. Det ville bli en tur i eget selskap denne gangen. Spørsmålet var hvor jeg skulle ta ut. Etter en runde med meg selv ble det til at jeg satset på en tur fra Gramstad.

Innover mot Sandnes, fant jeg ut at jeg kunne jo prøve meg på den litt lengre turen enn den «vanlige». Det var en stund siden jeg hadde gått om Fjogstadnuten, Resasteinen, Skjørestadfjellet, Dalevatn og så Dalsnuten til slutt. Det kunne jo være et alternativ.

På Gramstad var det nesten kaos. Da jeg kom fant jeg bare en ledigparkeringsplass. Det kom folk etter meg, de fant plasser, men det ble trangt etter hvert. Mange biler, betydde også mange folk. De fleste for nok mot Dalsnuten, men noen tok andre stier.

Jeg tok opp bakken mot Fjogstad, og inn på stien langs veien. Jeg tror ikke jeg har gått der før. Det var i hvert fall ikke kortere enn å gå veien opp. Siden jeg hadde begynt å gå litt uvanlige veier, tok jeg også oppom toppen på Fjogstadnuten i stede for å gå forbi på nedsiden som vanlig.

På vei mot Resasteinen, fra Svarthålsleite til Sørdalsleitet, ble jeg enig med meg selv om at det denne dagen ville det passe å ta mot Dalevatnet – etter å ha gått forbi Skjørestadfjellet og Flyvraket. Det var andre på tur i bakken mot Resasteinen og jeg traff nok en kar som kom i mot.

Fra Flyvraket og ned til Dalevatn er jeg som oftest ganske alene. Denne dagen sto det en kar over Jubemyr og kikket utover. Jeg forsto det slik at han hadde kommet opp fra Fjogstad, og ville tilbake samme vei.

Nedover mot Dalevatn, klarte jeg – igjen – å rote litt før jeg fant «veien», stien videre mot den T-merkede stien fra Jødestafjellet. Heldigvis så jeg noen av mine egne merker i bakken nedover, og havnet på riktig plass.

Ved Dalevatn sto det en kar og fisket. Jeg er ikke sikker på om det er fisk å få i vannet, men det burde jo være noen. Bakken fra Dalevatn og veien videre langs Kjedalen, er grei å gå, og det er en plass jeg ofte finner noen fine motiver.

På vei innover mot bakken opp mot Dalsnuten, er jeg ikke stort mer en halvveis i turen.. Som oftest er bakken oppover ganske tung. Denne gangen gikk det antakelig ikke spesielt fort, for jeg kom opp i god form.

Selvsagt var det fullt av folk mot Dalsnuten og på stiene rundt. Det ble en kjapp runde rundt varden øverst og så trappene ned til nordsiden av Revholstjørn, og tilbake til bilen. Turen hadde denne dagen tatt litt over tre timer, og det hadde vært en kjekk tur – selv om foten ikke var helt bra.

Makarska til Tucepi.

En kjapp tur i syden.

Bestyrerinnen og jeg har i ganske mange år reist til Markarska i Croatia på ferie, - også etter at vi begge er blitt pensjonister. Det er turmuligheter i nærheten av Makarska, med Biokovo fjellene rett bak byen.

Vi har aldri forsøkt oss på en fjelltur, men det har ofte blitt en litt lengre tur i sjøkanten. I fjor var det alt for varmt til å gjøre noe som helst, men i år var temperaturen mye bedre. Det var stor ikke varmere enn en varm sommerdag hjemme.

Dette året var det akillesen som laget trøbbel. Nå blir det tur hver dag, bare ikke så lang. Det er temmelig tett med folk i selve Markarska hvor vi bor. Vi går derfor tre-fire kilometer lengre nord. Til en plass med adskillig mindre folk. Ulempen er at det ikke er skikkelige spiseplasser i nærheten.

Vi går derfor til nærmeste butikk og handler lunch. En liten ekstratur på et to-tre kilometer, slik at det tilsammen blir omtrent en mil hver dag. Det er jo nok til å holde oss i form, og Bestyrerinnen gikk faktisk mye bedre de siste dagene enn da vi kom ned.

Nå hadde vi også med vår sønn. Han er i god form, og syntes det nok var litt lite med «bare» en mil til dagen. Han benyttet noen litt kjølige timer på morgenen til en joggetur, men tok også ut på vår langtur til Baska Voda (ca to mil tilsammen)et par ganger.

Det er litt trist at jeg ikke kunne bli med på disse langturene. Jeg syntes ikke akillesen var god nok til det, men skulle virkelig gjerne ha gått turen. Jeg får satse på at beina kommer i orden og at det blir mulig å ta turen en annen gang.

Sør for Markarska ligger Tucepi. Det er ikke mer en 5-6 kilometer mellom byene, og det er flott turvei. Vi har selvsagt gått denne turen none ganger før, men i mangel av «langtur», var muligens den turen er bra alternativ.

Alt fra før vi reiste nedover mente Yr det vill bli torden og lyn med masse nedbør i slutten av uka vi var nedover. Vi håpet selvsagt på at været ville bli bedre, men det eneste som endret seg var at uværet skulle komme tidligere.

Torsdag var dagen for lyn og torden i følge tre værmeldingstjenester. Det var imidlertid ikke enige om når på dagen dette ville komme. Det kunne passe bra å ta en tur på morgenen – om været ikke var for galt.

Vi pakket med regntøy, og fra morgenen av så det ikke så galt ut, selv om det lurte noen skikkelig mørke skyer i sør. Den værmeldingen jeg stolte mest på, mente uværet ville komme på kvelden. Og de fikk rett.

Vi hadde sol gløtt mot Tucepi, men da vi nærmet oss byen kom det lett regn. Ikke så mye at vi fant fram regnjakkene, men nok til at vi ble våte. Selvsagt skinte sola ikke så lenge etter. Det kan være ganske varmt å gå gå i solsteiken mot Tucepi, men denne gangen hadde vi behagelig temperatur.

Bestyrerinnen mente det ville være nok med en tur til Tucepi, og valgte å ta drosje tilbake til Markarska. Min sønn og jeg tok tilbake – på beina. - og i god fart. - for meg. Min sønn var klar på at tempo godt kunne være høyere.

Oppover noen bratte bakker fortsatte han å prate, mens jeg hadde nok med å puste – og pese. Tilbake i Markarska skinte sola og det ble varmt. Avslutningen ble varm affære, men det gjorde ikke mye, hotellet har et bra kjøleanlegg.

August og nesten høst innover mot Blåfjellenden.

En grei tur fram og tilbake.

Etter en uke på Nilsebu, var det litt rart å igjen ta turen innover til Blåfjellenden. Jeg prøver å være på anlegget en gang i uka, men det er ikke mulig å ta turen og samtidig være på Nilsebu. Det var på tide med en tur.

Nå velger jeg normalt å gå de dagene det er best vær. Denne gangen skulle det være greit vær innover og flott vær på tilbaketuren. Nå ta jo YR feil av og til, så det er alltid litt spennende å se hvordan været blir.

Med skikkelig storm på Nilsebu, var det i hvert fall greit å se at det bare skulle blåse en bris de to dagene jeg ville vøre på tur. Om det kom noe regn så ville det likevel være ganske greit.

Jeg regnet med at det ville være ganske vått i marka innover. På Nilsebu hadde det regnet ekstremt mye – over 100 mm i løpet av et døgn. Det var vått, men ikke mer enn vanlig etter regn, og Fossebekken var helt grei å krysse. Det var bare så vidt mer vann enn etter en vanlig regnbøye.

På turen oppover mot Hunnedalen var det skyet. Til og med ganske mørke og stygge skyer nede ved sjøen. Oppe ved Byrkjedalstunet, kunne jeg så vidt se en blå flekk da jeg parkerte ved Høgaleitet. Turen begynte i hvert fall bra.

Bare et lite stykke oppe i bakken fra parkeringsplassen, gikk jeg på to par som også var på vei innover mot Blåfjellenden. Det var hyggelige folk, og det ble mer prat da gjengen kom inn til hytta. En stund etter meg.Selv om sola forsvant etter hvert, var det skikkelig kjekt å vandre innover i nesten vindstille, og varmt vær. Det kom mørke skyer rullende innover, og jeg lurte på om det ville komme regn før jeg kom til hytta.

Nede på hytta var det alt kommet folk. Det kom flere etterhvert. I femtiden, kom også regnet, og etter det kom folk våte. Ikke alle hadde ventet regn. Selv om det bare var bestilt et par sengeplasser, ble vi etterhvert ganske mange som ville overnatte på Blåfjellenden.

Det kom folk – midt på natta. I tre tiden hørte jeg folk. Men tenkte at et var noen som var ute i nødvendig ærend. På morgenen fikk jeg vite at en far med to jenter hadde kommet fra Skåpet. Det hadde faktisk etterlatt mor og sønn i et telt på veien, og faren gikk tidlig tilbake for å hente disse.

De hadde gått fra Skåpet på morgenen og brukt hele dagen. Det var sti fram til demningen i enden av Vassleia, men fra der og til de kom ut på stien mellom Blåfjellenden og Flørli, var det ikke sti. De mente de hadde hatt en tøff tur.

Selv om yr ikke helt hadde rett når det gjaldt regn, fikk de helt rett for været dagen etter. Det var sol over våte vidder, og det tørket fort opp. Det blåste i mot, litt mer en ventet. Det var derfor greit å beholde blusen på.

Det ble aldri den sommertemperaturen jeg hadde ventet, men likevel var det flott vær og greit å gå. Selvsagt møtte jeg folk som ville innover. Hele tre puljer med tyske turister ville til hytta den natta. Det har nok vært mer «utlendinger» i år en normalt.

En god runde fra Gramstad.

Søndagstur alene.

Det har blitt få «vanlige» turer, og ingen langturer den siste tiden. Akillesen er fortsatt vond, og jeg kan kjenne at noe er galt når jeg går, selv om det ikke gjør direkte vondt. Etter et par dager med tur inn og ut fra Blåfjellenden, har det blitt hviledager og lite tur.

Det er jo ikke første gang jeg har problemer med sener i hælen, og tidligere ble det til at jeg gikk som normalt, og det tok tid å bli god. Denne gangen har jeg tatt det mye mer med ro og gått langt kortere turer.

Etter hvert som årene har trillet på, har jeg vel også blitt litt mer på vakt for effekten av å utfordre skjebnen. En skikkelig skade, vil ta måneder å bli god. Det har holdt meg igjen fra å ta langturer. Det var likevel på tide med en helt vanlig og grei tur fra Gramstad.

Etter en uke på Nilsebu, så jeg virkelig fram til en tur, selv en tur på stier jeg har vandret svært mange ganger. Det kunne passe godt å ta turen oppom Bjørndalsfjellet og Dalsnuten. Om jeg legger turen om Mattirudlå burde turen ta omtrent nesten tre timer og den er omtrent 11-12 kilometer.

Det var søndag, og selv om værmeldingen ikke var helt optimal, var det omtrent fullt på parkeringsplassen da jeg kom til Gramstad. Som vanlig ville de fleste opp på Dalsnuten, men en del tok også oppover veien mot Bjørndalsfjellet.

Selvsagt ble det en tur innover Bjørndalsmyra og opp bakken mot Mattirudlå. Som sist var stien nesten helt usynlig og overgrodd. Det tok tid å komme fram. Inne i i bunnen av myra, et stykke oppe i bakken, fant jeg modne tyttebær. Det må være tidlig å finne slike bør i begynnelsen av august.

Bort over Kulheia mot Bjørndalsfjellet, ble jeg tatt igjen av en jente. Hunn holdt bedre fart enn meg, men jeg klarte å komme et godt stykke oppover bakken mot Bjørndalsfjellet før hun kom nedover. Hun påsto at hun hadde det travelt. Hun skulle i selskap om et par timer.

Nå var jeg jo litt spent på hvor lang tid som gikk før jeg kom til toppen av Bjørndalsfjellet. Normalt har jeg klokket inn toppen etter en time. Denne gang gikk det noe lengre. Et par uker uten skikkelig «trening» har satt spor.

Denne dagen var det ikke snakk om å ta direkte mot Gramstad etter Fjogstadnuten. Jeg måtte en tur oppom Dalsnuten. Over Rinnane mot Kjyrkerindå, var det andre på tur. Ikke mange. Over Kyrkerindå og opp mot trappene mot Dalsnuten var det ikke et menneske utenom meg.

Fra trappene og opp – og nedover, var det nærmest kø. Det var mye utlendinger, og mange unger. De minste på far eller mors rygg – eller skuldre. Selv om det ikke helt var bra turvær, hadde riktig mange funnet veien til Dalsnuten.

Som vanlig var det en del turgåere som kikket litt på meg som stavrende oppover, skitten til opp på leggen og svett etter nesten tre timer på tur. Og som vanlig var det en unge som spurte sin far hvorfor jeg gikk med stokk.

Det gikk sånn noenlunde med foten. Jeg kom rundt, selv om det går litt sakte i bakken. En god runde.

Nilsebusommer 2025

Regn og vind og mye vann, men fortsatt kjekke folk på tur.

Det var litt spesielt å være hyttevakt på Nilsebu forrige uke. Vi så knapt sola hele uka, og det blåste kraftig noen dager, men det var regnet som var «spesielt». Det regnet nesten hver dag. Det kom antakelig minst 100 mm regn på tirsdag, og det regnet bra på onsdag. Og vannet steg....

Da vi kom , var det vann omtrent så høyt som «vanlig» når Nilsebuvannet er «fullt». Vi hadde en grei dag da vi kom inn, og halve mandagen var «tørr». Tirsdag slo værmeldingen til for fullt. Det blåste opp og det regnet skikkelig.

Vi var 11som overnattet til mandag, I tillegg til oss 3, ble de forrige hyttevaktene over til mandag På søndags fikk vi også besøk av fire kjekke og blide jenter som var på en kjapp tur fram og tilbake til dammen. Ut på formiddagen mandag, ble det bare oss hyttevakter på hytta.

Det kom to karer på mandags kveld fra Stakken. De hadde planer om å gå videre til Eidavatn dagen etter. De planene blåste vekk. De ble på hytta til torsdag.

Tirsdag regnet det, og vinden tok seg opp ut over dagen. Det gikk hvitt ute på Nilsebuvannet, og bølgene slo inn mot steinene nede i sjøkanten. Vi måtte tømme båten for vann, og flytte den opp tre-fire ganger i løpet av tirsdag. Til slutt kunne vi nesten binde båten til flaggstanga. Vannet var da ca 50 - 60 cm høyere enn da vi kom.

Selvsagt steg også både Storånå og Gråfolåna. Gråfolånå gikk like under brua på det høyeste, og fossen nederst i Storåna gikk over og dekket steinen i midten av fossen. I følge «kjentfolk» som hadde minst 60 års erfaring fra Nilsebu, er det ikke mulig å komme inn eller ut Storådalen når denne steinen i fossen nederst i Storånå er dekket av vann.

Natt til onsdag var vinden på sitt verste, og det blåste ganske sikkert opp mot sterk storm – i hvert fall i kastene. Det blåste så hytta ristet. Jeg måtte opp på natta for å sjekke båten, som lå trygt inne i en «vik» som normalt er langt oppe på land.

Slangen til vannposten utenfor hytta ble tatt av vannmengdene, og kastet i en kveil minst 30m meter nedover. Det ble også hull i slangen. Det kom ingen på tirsdag. Egentlig var vi glade for det. Været var så pass dårlig at folk helst burde holde seg i ro.

Det var nettopp det Steffen gjorde. I 36 timer holdt han seg i et hageskjul nede ved Lysestølene, og kom først opp til oss på onsdag. Skikkelig våt og med vått utstyr. Han var på en 14 dagers tur, men ville bli over til fredag. Komlemiddagen dette året ville han ikke gå glipp av.

Jeg var neste sikker på at det bare ville bli oss fire på hytta natt til torsdag. Sent på dagen kom det tre karer fra Stakken. De hadde forsøkt å komme til Nilsebu på tirsdag, men etter å ha prøvd å komme over både bekken fra Dyrgrovstjørn og over den nye brua nede ved Storhidlervatnet, og vasset til livet, ventet de til dagen etter.

Vi har vært hyttevakter på Nilsebu i nok så mange år. Det har vært forskjellig vær, og mange ganger har vi sagt at dette får være siste året som hyttevakt på Nilsebu. Vi holder fortsatt koken...

En fast tradisjon når vi er på Nilsebu, er å servere komler til gjestene på torsdagen. Det har alltid vært vellykket, og vi har noen ganger vært ganske mange rundt bordet. Denne gangen ble det bare oss 3 – og Steffen. Vi fikk likevel et skikkelig hyggelig måltid. Komlene smakte godt.

Torsdag kveld kom det en fellestur fra Stavanger Turistforening. Det var 11 personer i følget, og etter et par rolige dager, ble det liv og røre i hytta.

Vi hadde besøk av redningshelikopter på fredag. Mannen som var savnet hadde skrevet seg inn i protokollen, og det hjalp redningsfolkene. Det er viktig med protokollene. Senere på dagen fikk vi grei på at karen hadde skrevet seg inn i Grauthellerhytta og var forsvunnet i Sirdalsheiene mellom Grautheller og Ådneram.

Fredag kom det først to stykker, men de kom til gjengjeld fra Litle Aurådalen. Far og datter, og de var på tur mot Nes. Han var godt kjent med turistforeningen, og vi fikk en hyggelig kveld. Litt senere på kvelden dukket det opp 6 nederlendere. De var ikke vant med turistforeninghytter, og hadde brukt mange timer fra Stakken til Nilsebu.

Det er ikke lengre dekning for Telenornettet i nærheten av hytta. Fortsatt kommer de som bruker Telianettet ut fra Terrassen. Heldigvis var det en av deltakerne på fellesturen som hadde rett teleleverandør slik at vi fikk nytt om mannen som var forsvunnet.

Hytta var fin da vi kom og like bra da vi dro. Denne gangen ble det lite «jobbing» Det gikk mye tid til å pass båtene, og se på været.

.

Fra Sælandsskogen om Engjavatnet.

Broderen var med halve turen.

Det var riktig lenge siden broderen og jeg hadde vært sammen på en litt lengre tur. Det har blitt en del korte turer langs stranden, men ikke noen turer i bakker og terreng. Det passet derfor bra at broderen ville være med på en helt vanlig runde fra Sælandsskogen.

Både broderen og jeg har slitt med noen små skavanker, og vi har begge holdt oss nær godstolen i påvente av bedring og mindre smerter. Det har blitt bedre – for oss begge, og nå var det på tide å utfordre kroppen litt.

Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen, slik at vi kunne skille lag om den planlagte turen ble for lang for broderen, - eller om jeg ville utfordre meg selv å ta om Engjavatnet. Det er ingen stor utfordring, men det er likevel lenge siden jeg har tatt denne turen.

Vi møtte på avtalt tid, og gjorde oss klar for turen. Vi enset knapt skiltet med advarsel om både hester og ungdyr. «Ikke mat hesten» var også med. Oppover stien mot Stølssletta og videre opp til Vindskaret gikk greit.

Det ble ingen tur oppom Håfjelltoppen. (Hvor det fortsatt står Blåfjell på skiltet.) Det ble selvsagt en tur opp til Bjødnali for å ta bildet av treet. Vi satte os ned denne gangen og fikk en liten pause før vi fortsatte mot «Skogen» eller Sjelset.

I veikrysset var broderen klar på at han ikke vil utfordre skjebnen med å gå rundt Engjavatnet. Det ville bli en litt for lang tur for Broderen. Jeg vurderte å ta en kort runde - som sist, men det ble til at jeg sa farvel til broderen og fortsatte mot «Skogen».

Selv om det er vei innover mot Skogen, så synes jeg likevel at det er virkelig flott å gå der. Denne gang tok jeg meg tid til å se meg rund og beundre landskapet. Det var jo en stund siden jeg hadde vært der, og det var kjekt med et gjensyn.

Dyra ved «sSkogen» holdt seg pent og pyntelig ute på marka. Jeg er alltid litt spent på om jeg vil møte disse dyra ute i marka. Skogsånå var bare en liten sildrebekk, og videre bortover mot Engjanemyrane var det greit å gå. Myrene var likevel ganske bløte.

Nedover bakken fra Jærbuskaret og mot Sjelsett, ble jeg minnet om at foten ikke er helt på plass. Det gjorde ikke akkurat vondt, men det var «ubehagelig». På leet inn mot Sælandsskogen sto samme oppslag som ved porten mot parkeringsplassen. Fortsatt overså jeg elegant dette. Jeg hadde jo sett oppslaget før.

Der stølsveien opp over mot Stølsletta og Vindskaret tar av fra veien, sto dyra. Tett, over hele veien, og ikke spesielt villige til å flytte seg. Faktisk var det et av dyra som vendte seg mot meg, senket hode og snøftet og skrapte med beina.

Jeg fant det best med en hurtig retrett. Hvor skulle jeg så komme rundt dyra. Da husket jeg stien nedenfor veien, der Harry og andre hadde laget bru og klopper over myr og elv. Det passet på mange måter bra å teste denne veien tilbake mot bilen.

Det gikk helt greit å komme mot parkeringsplassen den veien også. I tillegg fant jeg og ut hvor denne stien tar av fra den vanlige veien. Om det er en «snarvei» er jeg mer usikker på, men det er i hvert fall hverken hester eller ungdyr der.