Med bestyrerinnen og gode arbeidskolleger på tur.

God stemning og god mat.

Tidlig i vår ble det bestemt at vi skulle ta en høst-tur med jobben til bestyrerinnen. Jeg trodde ærlig talt at det ikke ville bli noe av hele greia, at ingen ville melde seg på, og om noen sa seg interessert, så ville de hoppet av etter hvert.

Men på fredag var vi fem stykker som gjorde oss klar til en tur inn til Blåfjellenden.

Og når vi først skal ut på tur, så velger vi selvsagt en dag med absolutt fantastisk vær. Fredag til lørdag var denne gangen et godt valg. Været, forholdene, deltakerne og maten var topp.

Vi startet noe før tre. Noen av oss er mindre turvante enn andre, og med en god gjeng på tur, tar det uansett ofte tid. Det blir flere mindre stopp og selv om jeg normalt ikke stopper for å spise, vill nok noen i denne gjengen ha en pause. 

Vi startet rolig oppover. Med sola i ryggen og en liten trekk – heldigvis. Uten litt vind, hadde det blitt skikkelig varmt i sola.

Høsten har gjort sitt inntog i heia. Gresset er brungult, bjørka begynne å få farge, og det ligger blader i stien.  Nå var det noen dager siden siste regnskyll. Det var forholdsvis tørt i bakken, men fortsatt vått i enkelte myrer. Det merkes også at sola står mye lavere. Skyggene blir dype, og det er vanskelig å se nede i gropene. Det blir å tråkke ned i og håpe at det går greit. Og det gjør det, selvsagt.

Et stykke innover heia, ble det klart at vi ikke ville nå inn til klokka 19:00. Denne gangen hadde vi forsøkt å bestille seng på forhånd. Og for å få senga som er bestilt, må vi være inne før klokka slår.

Vi ble enige om at noen fikk gå i forkant og holde av. Det ble en tur i greit tempo for oss to som sprang foran.  Nede på hytta var det alt en gjeng engelskmenn og noen gamle kjente. Det kom folk ut over kvelden, men ikke mer enn 20 totalt.

Vi tok ikke inn på rommet som var bestilt. Vi tok heller inn på annekset og hadde denne hytta nesten for oss selv. 

Det var andre tilstede, men de hadde med hund, og ble ikke riktig blide da de ble fortalt at hunden måtte være ute.

At hunden likevel ble tatt inn på rommet, er en annen historie.

Menyen var forhånds-stekt kjøttdeig og spagetti. I mengder. Det var i utgangspunktet bereknet mat til noen flere enn det vi virkelig ble. To pakker spagetti rekker normalt til flere enn 5….

Nå forsvant ikke alt, men det ble gjort noen skikkelige innhogg i grytene. Ingen gikk sulten fra bordet.

Det var selvsagt også godt drikke til. Stemningen steg og latterne satt løst. Gamle historier ble som nye, eller var de nye?

Tiden gikk alt for fort. Klokka 11 måtte vi tenke på å krype til køys. Det tok nok noe tid før alle hadde roet seg.

Det ble en rolig morgen, med frokost og rengjøring. Men her skiltes våre veier. Jeg tok ned Fidjadalen og de andre over haugen til Hunnedalen.

Steinkjerringå og rød fluesopp

Søndagstur med litt ekstra.

Det er ikke helt enkelt å ta ut på en vanlig søndagsutflukt med tre dagers tur i beina. Og hvor skal turen gå. Oppe i heia var det meldt om store nedbørsmengder. I tillegg ville Hunnedalsveien være sperret på grunn av sauesankingen. Sitte i bilen kliss bløt å vente på at veien skal åpne, er ingen ønskesituasjon.

En eller annen topp ville passe bra, bortsett fra at de også ligger inne i landet og antakelig i regnbeltet.

Nei, heller ute ved kysten og helst høyt. En tur rundt på høgjæren kunne passe. Det passet ikke for bestyrerinnen, så jeg ble alene.

Og om det var ensomhet jeg søkte denne søndagsmorgen, så var Synesvarden/Holmavatn/ Steinkjerringå rette plassen. Ikke et menneske å se før jeg omtrent var halvveis.

Høgjæren er en fin plass for en søndagstur. Høy himmel og flott utsikt. Vindmøller, vann og hei. God sti og slake bakker er også en fordel når beina er litt stive etter for mye gåing.

Denne søndagsmorgen var også værgudene blide. Nesten ikke nedbør, og bare så vidt litt trekk, og faktisk et og annet solgløtt.

Men vann var det. Jeg har aldri sett så mye vann i de småbekkene som må passeres. Det var faktisk slik at jeg måtte stramme buksa over støvlene en plass.  Det hjelper å ha vanntette bukser som kan snøres tett til skoene. Jeg ble i hvert fall ikke våt.

Nå var ikke vann det eneste spesielle denne dagen. Nede ved grensen mellom Time og Hå ved et lite skogholt sto det oppmarsjert rød fluesopp. Jeg har aldri sett så mange og så flotte på en gang tidligere. 

Et stykke før Steinkjerringå tok jeg igjen de første turgåere jeg møtte denne dagen. Det var en del folk lengre framme, og jeg møtte en del på veien tilbake mot Holmavatn. Det som forundret meg litt, var at de til sammen hadde med 6 hunder, og ALLE var i band. Hva har skjedd?

Uansett er det positivt, for nede på sletta var det sauer, mange sauer.

Jeg møtte et par, og vi vekslet noen ord om "tilhøva", mannen spurte om ikke jeg holdt til på Blåfjellenden. Noe jeg selvsagt bekreftet.

Han hadde vært der for 15 år siden, og da var jeg også til stede. Snakker om hukommelse.

Jeg hadde trodd turen ville bli «tung» på slutten. Nå gikk jeg nok ikke i full fart opp bakkene mot Synesvarden, og det hjalp på pusten. I fe siste bakkene opp, måtte jeg ta d et litt med ro. Det var liksom ikke mer å ta av. Motoren gikk i en bestemt fart, og det var tungt å skifte tempo.

Nede ved bilen kunne jeg igjen bare konstatere at det hadde vært en fin tur, og at jeg hadde fått tatt meg ut – også denne søndagen.

En kort tur i dårlig vær

Det ble ikke Stutaheia.

En kveld på Blåfjellenden er noe jeg ser fram til med glede. Jeg har tilbrakt mange kvelder på hytta i selskap med andre og enkelte ganger alene. Denne kvelden var det ikke så fælt mange folk på hytta. Det kom tre karer opp dalen. De var fra Tyskland, og hadde overnattet i telt nede ved Mån.

De tok gjerne inn på et rom. Men etter å ha sett på priser og regnet på totaler, ble det en omlegging av planer. Teltet ble slått opp nede ved elva.

Rett før mørket kom sigende, kom det 4 stykker fra Hunnedalen. Det var to mødre med hver sin unge. Den ene hadde avtalt med Turistforeningen at hun skulle være hyttevakt fredagskvelden.

Det er kjekt at noen tar på seg ansvaret for driften av hyttene. Og det er nødvendig – av og til.

Denne kvelden var det en gjeng ungdom som nok hadde en litt avvikende oppfatning av hva som menes med «ro klokken elleve». Og de ble oppfordret til å finne køya i totiden. (At de fortsatte praten rett utenfor hytta er en annen sak. Men bare prat og litt latter, ikke fest og basar.) 

Og lenge etter at det var blitt mørkt, kom det 3 + 1 jente fra Hunnedalen. De hadde alle sammen gått feil opp ved vaet.  De tre jentene som var sammen var helt upåvirket av problemene, og fant seg fort til rette.

Den ene jenta – eldre og voksen, hadde med hund. Som stort sett fikk gjøre som den ville. Men ikke inne i hytta. Hun virket også noe usikker på hvordan ting skulle gjøres. Alt ordner seg selvsagt.

På annekset kom det også folk lenge etter at det var blitt mørkt. To jenter fra Flørli. De hadde sett hytta før det ble mørkt og hadde bare gått i mørket den siste biten.

Er det en ny trend for jenter på tur, det å komme til hytta etter at det er blitt mørkt?

Høsten er kommet til Blåfjellenden. Det lyser gult i maka. Bladene falle fra bjørka og rognebærene er helt røde. Selv om det var varmt så lenge sola var framme, ble det kjølig ut over natta. Fortsatt er det grønt og frodig enkelte plasser, men i høyden, over 800moh er det brunt og trist. Fortsatt er det noen gode uker igjen av tursesongen, og så lenge det ikke har vært frost, vil det være en del blader igjen på trærne.

Morgenen kom med regn. Som lovet av værmeldingen.

Broderen sto for frokosten – som vanlig. Jeg hentet vann og begynte på rengjøringen. Vi burde liksom kunne komme oss av gårde tidlig, men som vanlig – ting tar tid.

Og så kom regnet.

Det var egentlig meningen at jeg skulle ta turen over Stutaheia tilbake til Lortabu. Regnet, og det at broderen kunne kjøre meg opp til bilen avgjorde saken. Det ble den vanlige turen over til Hunnedalen. 

Vi ventet litt, men det så ikke ut som om det ville holde opp å regne. Etter en liten diskusjon, ble vi enige om å ta ut. På vei opp bakken, var selvsagt ikke regnet så ille som det så ut. Oppe på brinken fikk vi vinden og regnet i ansiktet. Det var så avgjort ikke dagen for høy hastighet. Jeg tror vi begge var ute og skled flere ganger, og bare flaks gjorde at jeg ikke lå langflat i sorpa.

I anledning værmeldingen – som var god, hadde jeg bare med en gammel lett to-lags Gore-Tex jakke.

Og det var så avgjort mulig å kjenne forskjell på denne jakka, og min vanlig Norrøna Dovre. Hetta på Norrønajakken er tettere til ansiktet og står bedre. Armene er lengre og beskytter fingrene mot regn. Glidelås og klaff er tettere og slipper ikke gjennom regn og vind. Sist men ikke minst så er Dovrejakka lengre og går nedforbi rompa. Min Norrøna Dovre er så avgjort verdt prisen i forhold til den lette jakka.

Det var tydelig mer regn i hunnedalen enn lengre inne i fjellet. Nedover dalen randt det over alt, og elva var stor. Og fra annet hold fikk jeg greie på at det faktisk ikke hadde regnet i det hele tatt, i Espedalen litt lengre vest.
Så vi var tross alt heldige som slapp unna det verste været.

Over myrer og ned lier i selskap med sauer og sauegjetere.

Den lette turen.

Morgen på Langavatn er alltid kjekt. Hytta ligger på 940moh og har utsikt nedover dalen mot rundevatn. Hytta er kompakt, og krever ikke mye renhold og rydding før avgang.

Nå hadde jeg det ikke travelt denne dagen. Det er ikke så mange timenes tur ned til Blåfjellenden, og jeg hadde ikke planer om å jobbe på hytta. Værmeldingen hadde vært bra. Et par som ankom hytta kvelden før fortalte dessverre at det nå var meldt om regn fra kvelden av.

Og himmelen i vest var ikke klar, men fortsatt uten den stålgrå fargen som gir regn. 

Litt arbeid er det tross alt som må gjøres før avgang. Jeg feid og vasket. I det jeg holdt på å avslutte arbeidet, kom det en hel gjeng karer. Det var sauefolk fra Blåfjellenden. De skulle starte sankingen den dagen. Og noen skulle ta heia over Blåstøldalen, mens andre skulle gå lengre inne. En mann var avsatt til den enkle jobben og ta Blåstøldalen. Det vil si at den enkel jobben er først å gå opp til Langavatn, så få med seg alle sauene på turen tilbake. Enkelt – bare en god 6 timers tur.

Jeg tok følge med karen nedover mot Rundevann. Vi møtte en av sankerne fra Lyseheia. Han fortalte at han hadde gått fra en sau med to lam lengre ned. Om vi så sauen, kunne vi sette fart på den oppover?

Vi fant sauen og satte fart på dyrene. Med roping og høylydte brøl.

Litt lengre nede satt heiesjefen selv oppe i lia. Han ba pent om at jeg forsøkte å ta meg fram på andre siden av dalen, utenom t-merket sti. Det skulle gå en sti der. 

Jeg krysset over og prøvde å finne denne stien. Uten hell. Det ble til at jeg måtte jobbe meg fram nedover mot Blåstølmyrane. Det tar vesentlig lengre tid enn å gå den godt oppgåtte stien. Nede på myra kunne jeg gå inn på stien igjen, med saueflokken bak meg.  Men da hadde jeg gått ute i terrenget og både hoppet og krøpet.

Ute på de åpne myrene gikk jeg langs stien, litt ute i myra. Den var så pass tørr at dette var lettest.

Det skal gå en sti tvers over myra, i stedet for over og langs. Jeg burde antakelig ha ventet på saueflokken og tatt følge nedover. Da hadde jeg fått greie på hvor denne stien går.

De siste kilometrene inn mot Blåfjellenden går over en del småhauger. Det er opp og ned noen høydemeter. I tillegg er det mye stein og ikke lett å gå. Til sammen gjør det at det blir tungt på slutten.

Selv om turen ikke hadde vart mer enn tre timer, var jeg glad da jeg kunne sette meg ned på terrassen på Blåfjellenden og nok en gang beundre utsikten nedover dalen.

Jeg var alene på hytta og benyttet anledningen til å få noe sol på kroppen.

Ut på ettermiddagen kom broderen. Vi fikk noen fine timer på terrassen før hytte begynte å fylles opp.

Ikke for å klage på værmeldingen, men de tok feil. Det vil si at de egentlig hadde rett tidligere på torsdag morgen. Fredag ble værmessig en god dag. Selv om det var skyer, så var det sol inne i mellom, og temperaturen var høy. Det er ikke så ofte det er opp mot 20 grader på terrassen i september.

Og kvelden ble som dagen. Fin og varm. Det var mulig å sitte ute til solen gikk ned.

Over Strålausheia i sol.

Lortabu - Langavatn

Endelig var værmeldingen god. De ble meldt om godt vær fra onsdag til over helga. Og det passet også inn med andre planer å ta en tur over flere dager.

Det er alltid litt frem og tilbake hvor turen skal gå. Det er ikke videre fornuftig å bruke to av tre dager på transport, så nærområdet er lett å velge.

Heldigvis er det mulig å få til en tur med noen skikkelig lange dager innenfor en helg. Også denne høsten ble det planlagt med en tur rundt i frafjordheiene.

Første dagen fra Lortabu, inn mot Sandvatn og videre over Strålausheia til Langavatn.

På parkeringsplassen var det en bil utenom min egen. For alle som ønsker ensomhet må midtuketurer være det rette. Som oftest ikke en kjeft å se. Slik var det også for meg denne torsdagen.

Innover mot Sandvatn har jeg gått mange ganger. Stien er godt merket og det er få utfordringer. Det står 3 timer på turen, men det er ikke vanskelig å gå noe raskere. Jeg var på Sandvatnhytta noe før det var gått tre timer.

Og på hytta var jeg selvsagt alene. Jeg sjekket protokollen for å se om det hadde gått noen oppover mot Langavatn den dagen. Ikke torsdag, men dagen før hadde det gått to personer.

Etter litt mat og en liten pause, var det å ta fatt på resten av turen. Den mest krevende delen. 

Først måtte jeg over den nye brua. Tidligere var det en hengebru her. STF er i gang med å skifte ut alle de gamle bruene med stålbruer. Brua over ånå fra Sandvatn er nå skiftet og jeg håper den får stå i noen år.

Stien mellom Sandvatn og Langavatn går i høyden. Ikke det at det er spesielt høyt. Men stien kravler seg opp til over 1100moh og i våre heier er det nesten så høyt du kan komme.  Det står at det vil ta en time fra hytta til stidelet mot Børsteinen. Her tror jeg noen har hatt det travelt. For meg går det i hver fall mer enn en time. 

Og fra stidelet bærer det opp i høyden. Ikke så veldig bratt, men opp svabergene tar tid. Det er selvsagt mer enn en bakke. Det er alltid en bakke etter den første. Og det er lurt å ha fylt vannflaska nede ved stidelet. Det er ikke så veldig mye rennende vann øverst.

Utsikt derimot…

Jeg synes det er skikkelig kjekt å komme slik opp i høyden. Det er vid utsikt i alle retninger, og lite som stenger. Det er mulig å finne populære topper innover i heia, og plukke ut de kjente toppene som ligger ute ved kysten. 

I finværet og med fravær av vind, ble det en skikkelig fin tur over heia. Og den heter Strålaus med god grunn. Det er riktignok en del grønne flekker, men det er granitt og flytteblokker som dominerer.

Øverst oppe går stien ned en liten dal før den igjen tar opp i høyden. På forsommeren og utover et stykke ligger det ofte en fonn akkurat her. Og fonna ender ut i et lite vann. Her er det mulig å isbade tidlig i sesongen.  I år lå det fortsatt snø og is her da jeg passerte, og jeg tror ikke hele fonna kommer til å forsvinne før nysnøen atter dekker landskapet. Akkurat denne fonna kan godt ligge. Den gjør det lettere å komme over den lille dalen. 

Fra Strålausheia bærer det bratt ned nesten til Blesevann, før stien atter går opp en bakke. Etter en del timer på tur, og sånn helt på slutten av dagen, går det ikke akkurat fort opp bakken. Vel oppe og et lite stykke mot neste dal, kommer Langavatnhytta til syne. Langt der nede. Og det er alltid spennende om det er folk på hytta. Denne gangen var vi 5 stykk til sammen. Det var med andre ord god plass.

Sandvatn tur-retur.

En tur på det jevne

Det skal ikke være lett. Etter som helgens tur til Blåfjellenden ble kortere enn planlagt, måtte det bli en tur på søndag.

Telefon er en fin oppfinnelse, og det ble på lørdagskvelden fort klart at broderen satt litt på gjerde når det gjaldt søndagsturen. Og om det ble tur, så var det usikkert hvor langt vi kunne gå. Søndagsmorgen ble det klart at broderen av helsemessige grunner, ikke ville bli med.

Og hva skal vi da finne på?

Å sitte hjemme er ikke et reelt alternativ. Og i løpet av et par måneder kan vinterens hvite teppe nok en gang ha lagt seg over heia. Sesongen på mine kanter av landet begynner normalt i starten av juni og varer til ute i oktober. Sjelden lenger enn første uka i november.

Det er med andre ord ikke så veldig mange ukene til vintersesongen.

For å dra dette lenger, så kan det heller ikke være så veldig mange årene før mangel på krefter og kondisjon gjør det vanskelig å ta heieturer flere ganger i uka. 

Jeg ville opp i heia, og helst litt i høyden. Jeg har ikke kommet meg opp på Stutaheia til nå i år. Det kunne være et turmål for denne søndagen. Og så ville det jo være mulig å ta til Sandvatn om været ble ille. God plan, med god backup.

Hjemme var det sol og sommer. Oppe i Hunnedalen var det mye mer høst, med vind og litt nedbør.

Og det var kaldere, bare rundt 10 grader.

Alt fra start ble det klart at dette ikke var dagen for toppturer. Det blåste helst så pass at det var best å holde på hatten.

Oppoverbakkene gikk i rolig tempo. Det var sleipt og glatt. Ett stykke oppe i bakken tråkket jeg på en stein og skled rett av og – plask – der rullet jeg nedover skråningen. Slike ting setter litt støkk i meg, og det ble noe mer forsiktig gåing etter dette. 

Og denne dagen var jeg ikke den eneste som hadde tenkt meg innover på dagstur. Et stykke oppe i bakken gikk jeg forbi et par, som også tenkte seg til hytta, og da jeg kom til hytta var det alt folk der.

Og det var noen jeg hadde snakket med før. Han kunne fortelle at han hadde overtatt som hyttefadder på Storevatn. Og vi fikk en god drøs rundt forskjellige problemer med det å være hyttefadder.

Det er alltid kjekt å få høre hvordan andre ser på jobben, og hva de mener bør prioriteres.

Tiden gikk fort. Og da paret jeg hadde passert også kom, ble vi en del i hytta. Og alle hadde gått i heia i noen år. Det er interessant å utveksle erfaring og høre om andres turer.

Turen fra Sandvatnhytta til Lortabu er enkel. Ingen utfordringer ut over det å gå i et par timer. Denne dagen passet det glimrende. Det ble en tur uten de store opplevelsene, men også uten noe særlig nedbør. En tur på det jevne.

Værgudenes hevn

På tur i både godt og dårlig vær.

Så forskjellig kan været bli. Fredagens tur innover heia til Blåfjellenden gikk i bra vær. Ikke en dråpe regn, med gløtt av sol og vinden, den som var, kom fra sør - bakfra,

Lørdag gjorde værgudene sitt beste for å få oss dødelige til å forstå at det nok er de som bestemmer. Vind i mot og regn i bøtter og spann.

Det føltes som om værgudene virkelig forsøkte å ta igjen for alle de fine dagene vi har hatt i sommer. 

Bestyrerinnen er på reise i utlandet i helga. Det gir egentlig anledning til en langtur. Nå var værmeldingen ikke spesielt god, og - ikke minst – jeg hadde ikke vært på Blåfjellenden på 14 dager. Fy skam og skjendsel. Det måtte derfor bli innover mot hytta.

Den vanlige fredagsturen med andre ord. Det var ikke mange biler på parkeringsplassen og jeg ventet ikke å se så mye folk i det hele tatt. Men det var spor innover.

3 voksne karer på tur. Noe de hadde gjort sammen i en del år. Og fisking var en del av turgleden. Nå er det ikke så mye fisk i vannene på vei innover heia, men det er fisk i elva under hytta. 

Og det tok ikke så lang tid før karene hadde fått noen (små) fisker. Disse ble tilberedt og spist til frokost på lørdagen. Karene ville også fiske på sin vei mot Langavatn, og jeg er nesten sikker på at det vil vanke større fisk på frokostbordet søndagsmorgen.

For egen del ble det litt jobbing lørdagsmorgen – i opphold. Litt utpå formiddagen kom regnet.

Jeg tok fatt på en grundig omgang av hytta. Det er nødvendig med en stor-rengjøring en gang i blant. Det er bare første gjest etter at jobben er avsluttet som ser resultatet av arbeidet, men slippes hytta ned, vil alle se at det IKKE er orden i sysakene. 

Lørdag er normalt turdag. Uten å ha tatt i for mye, ble jeg etter hvert «sulten» på noe mer enn å sitte rolig i stua. Jeg pakket og tok fatt på turen over heia like rundt 4 på ettermiddagen. I regn og vind.

Og det datt ned og det blåste. Til å begynne med var det som vanlig ubehagelig å gå i motvind med regn. Men en blir ikke mer våt enn gjennomvåt – hovedsakelig av svette. Etter å ha kommet opp bakkene fra hytta, og kommet godt i gang med turen over heia ble det en vanlig tur. På tross av været.

Og noe til min forundring, så glemte jeg faktisk at det regnet og blåste. Det ble en kjekk tur nedover liene mot Hunnedalen. 

Lørdag er normalt den dagen det er flest folk på Blåfjellenden. Denne dagen hadde nok mange lest værmeldingen. Det var ikke en kjeft på vei innover. Nå ville det være en del folk på hytta. Det hadde kommet en gjeng fra Sandvatn. I tillegg kom det to jenter fra Flørli. De hadde brukt i overkant av fem timer over heia. Og da hadde de brukt noe over en time i trappene.  De jenten er spreke.

For de som ønsker ensomhet og å beholde heia for seg selv, så gjelder det bare å følge med på værmeldingen. Regn og vind – ingen andre.