Steinkjerringå og rød fluesopp

Søndagstur med litt ekstra.

Det er ikke helt enkelt å ta ut på en vanlig søndagsutflukt med tre dagers tur i beina. Og hvor skal turen gå. Oppe i heia var det meldt om store nedbørsmengder. I tillegg ville Hunnedalsveien være sperret på grunn av sauesankingen. Sitte i bilen kliss bløt å vente på at veien skal åpne, er ingen ønskesituasjon.

En eller annen topp ville passe bra, bortsett fra at de også ligger inne i landet og antakelig i regnbeltet.

Nei, heller ute ved kysten og helst høyt. En tur rundt på høgjæren kunne passe. Det passet ikke for bestyrerinnen, så jeg ble alene.

Og om det var ensomhet jeg søkte denne søndagsmorgen, så var Synesvarden/Holmavatn/ Steinkjerringå rette plassen. Ikke et menneske å se før jeg omtrent var halvveis.

Høgjæren er en fin plass for en søndagstur. Høy himmel og flott utsikt. Vindmøller, vann og hei. God sti og slake bakker er også en fordel når beina er litt stive etter for mye gåing.

Denne søndagsmorgen var også værgudene blide. Nesten ikke nedbør, og bare så vidt litt trekk, og faktisk et og annet solgløtt.

Men vann var det. Jeg har aldri sett så mye vann i de småbekkene som må passeres. Det var faktisk slik at jeg måtte stramme buksa over støvlene en plass.  Det hjelper å ha vanntette bukser som kan snøres tett til skoene. Jeg ble i hvert fall ikke våt.

Nå var ikke vann det eneste spesielle denne dagen. Nede ved grensen mellom Time og Hå ved et lite skogholt sto det oppmarsjert rød fluesopp. Jeg har aldri sett så mange og så flotte på en gang tidligere. 

Et stykke før Steinkjerringå tok jeg igjen de første turgåere jeg møtte denne dagen. Det var en del folk lengre framme, og jeg møtte en del på veien tilbake mot Holmavatn. Det som forundret meg litt, var at de til sammen hadde med 6 hunder, og ALLE var i band. Hva har skjedd?

Uansett er det positivt, for nede på sletta var det sauer, mange sauer.

Jeg møtte et par, og vi vekslet noen ord om "tilhøva", mannen spurte om ikke jeg holdt til på Blåfjellenden. Noe jeg selvsagt bekreftet.

Han hadde vært der for 15 år siden, og da var jeg også til stede. Snakker om hukommelse.

Jeg hadde trodd turen ville bli «tung» på slutten. Nå gikk jeg nok ikke i full fart opp bakkene mot Synesvarden, og det hjalp på pusten. I fe siste bakkene opp, måtte jeg ta d et litt med ro. Det var liksom ikke mer å ta av. Motoren gikk i en bestemt fart, og det var tungt å skifte tempo.

Nede ved bilen kunne jeg igjen bare konstatere at det hadde vært en fin tur, og at jeg hadde fått tatt meg ut – også denne søndagen.