Sandvatn tur-retur.

En tur på det jevne

Det skal ikke være lett. Etter som helgens tur til Blåfjellenden ble kortere enn planlagt, måtte det bli en tur på søndag.

Telefon er en fin oppfinnelse, og det ble på lørdagskvelden fort klart at broderen satt litt på gjerde når det gjaldt søndagsturen. Og om det ble tur, så var det usikkert hvor langt vi kunne gå. Søndagsmorgen ble det klart at broderen av helsemessige grunner, ikke ville bli med.

Og hva skal vi da finne på?

Å sitte hjemme er ikke et reelt alternativ. Og i løpet av et par måneder kan vinterens hvite teppe nok en gang ha lagt seg over heia. Sesongen på mine kanter av landet begynner normalt i starten av juni og varer til ute i oktober. Sjelden lenger enn første uka i november.

Det er med andre ord ikke så veldig mange ukene til vintersesongen.

For å dra dette lenger, så kan det heller ikke være så veldig mange årene før mangel på krefter og kondisjon gjør det vanskelig å ta heieturer flere ganger i uka. 

Jeg ville opp i heia, og helst litt i høyden. Jeg har ikke kommet meg opp på Stutaheia til nå i år. Det kunne være et turmål for denne søndagen. Og så ville det jo være mulig å ta til Sandvatn om været ble ille. God plan, med god backup.

Hjemme var det sol og sommer. Oppe i Hunnedalen var det mye mer høst, med vind og litt nedbør.

Og det var kaldere, bare rundt 10 grader.

Alt fra start ble det klart at dette ikke var dagen for toppturer. Det blåste helst så pass at det var best å holde på hatten.

Oppoverbakkene gikk i rolig tempo. Det var sleipt og glatt. Ett stykke oppe i bakken tråkket jeg på en stein og skled rett av og – plask – der rullet jeg nedover skråningen. Slike ting setter litt støkk i meg, og det ble noe mer forsiktig gåing etter dette. 

Og denne dagen var jeg ikke den eneste som hadde tenkt meg innover på dagstur. Et stykke oppe i bakken gikk jeg forbi et par, som også tenkte seg til hytta, og da jeg kom til hytta var det alt folk der.

Og det var noen jeg hadde snakket med før. Han kunne fortelle at han hadde overtatt som hyttefadder på Storevatn. Og vi fikk en god drøs rundt forskjellige problemer med det å være hyttefadder.

Det er alltid kjekt å få høre hvordan andre ser på jobben, og hva de mener bør prioriteres.

Tiden gikk fort. Og da paret jeg hadde passert også kom, ble vi en del i hytta. Og alle hadde gått i heia i noen år. Det er interessant å utveksle erfaring og høre om andres turer.

Turen fra Sandvatnhytta til Lortabu er enkel. Ingen utfordringer ut over det å gå i et par timer. Denne dagen passet det glimrende. Det ble en tur uten de store opplevelsene, men også uten noe særlig nedbør. En tur på det jevne.