For 2. gang denne uka.
Vi har vært velsignet med et fantastisk vær den siste tiden. Sol, blå himmel. Lite vind eller vindstille og varmt hjemme, med frost i heia.
Utfordringen er å finne turer som kan gjennomføres uten å bli helt gjennom sliten. Det ble tur tidlig i uka, og når Bengt tar kontakt og spør om jeg kan bli med, så må svaret være ja. Han ville en tur til Blåfjellenden og kunne tenke seg følge.
Tur tirsdag til onsdag. Og nå Fredag til lørdag… Og torsdagen var ikke akkurat hviledag, med styrketrening og jobbing hjemme.
Men det blir antakelig tid til å ta seg inn gjennom vinteren - her må de gode dagene utnyttes så godt som mulig.
Vi skulle treffes på parkeringsplassen klokka tre, men på grunn av trafikken, ble det avgang først en halv time senere.
Heia innover lå uendelig vakker - sol og lite vind, men med mørke farger og høst i sjela. Med et fantastisk vær, blir turen uansett fin.
Det gikk i et greit tempo - vi hadde en del ting å prate om. Småstopp for å ta bilder og for å riktig nyte synet. Selvsagt går tankene til vinteren - det kan ikke være lenge til snøen legger seg.
Bengt ser fram til vinteren. Han går faktisk så langt som å dra på bildekk om høsten som forberedelse til pulk-sesongen.
For egen del, betyr vinteren overgang til turer i lavlandet. Jeg liker meg ikke på ski.
På hytta ble vi i alt 7. To kom rett etter oss fra Hunnedalen. To karer kom fra Flørli. De kunne fortelle om ryper i hopetall i heia mellom Flørlidalen og Jomfruvannet. De snakket om hundrevis av ryper. I forhold til det jeg har hørt om fra andre, så må alle rypene i nærheten ha samlet seg der oppe.
Det ble en kjekk kveld, der alle satt rundt bordet og pratet og fortalte, Nå viste det seg at jeg kjente tre av karene fra før. En hadde jeg gått sammen med på folkeskolen for lenge siden….
Det var hyggelig å treffe gamle kjente, spesielt når de også har vært en del i heia, og kunne fortelle om sine turer.
Morgenen kom med sol fra blå himmel. Det var omtrent vindstille. Hjemover kommer sola i ansiktet og turen blir lett ennå bedre enn den inn.
Med nok en frostnatt, hadde isen lagt seg og i smådalene uten sol gjennom dagen, var isen så tykk at det var mulig å gå ut på. Ikke jeg men Bengt, han måtte bare teste - uten å bli våt på beina.
Leitesvann lå speilblankt. Det er ikke ofte, og det ble en liten stopp for å ta bilder.
Vi møtte mye folk. To jenter ville ned til Mån på dagen. Andre var på dagstur, og vi møtte noen gjenger dom ville til hytta. Så mye folk i heia så sent er ikke vanlig.
Det fantastiske været får ta skylda…
Stillhet inn, sol og skarp luft på returen.
Det ble en tur til Blåfjellenden midt i uka. Det er egentlig ikke noe til hinder for å ta turer på sparket. Tid er det som trengs, og der er jo lett å prioritere egne interesser?
Når værgudene - og værmeldingen - er enige om finvær er det bare å pakke sekken og komme seg av gårde.
Jeg regnet med å bli alene, og hadde det derfor ikke travelt. Det var meldt sol, men oppe i heia var det overskyet, varmegrader og lite vind. Perfekt for en tur i midten av oktober.
Hva som slo meg på turen innover, var stillheten.
Ikke var det småfugler - selv kråka var fraværende. Ikke en rype og lite insekter.
Uten vind var det stillhet. Ikke en lyd…
Jeg tok det med ro. Ingen grunn til å stresse. På hytta ville det ikke være noen, og forberedelser til kvelden går fort.
Hytta badet i de siste solstrålene i det jeg kom over kanten. Ikke røk fra pipene, og bare 10 grader inne på gamlehytta.
Det å få fyr på ovnen, sette på tevann, finne fram litt å spise er kjapt gjort. Jeg satte meg på min vanlige plass, kikket inn i flammene, drakk varm te og hadde det aldeles storartet.
Jeg kan ikke si at dette burde mange andre forsøke, for da fikk jeg ikke beholde disse øyeblikkene for meg selv, men det er slik stunder jeg opplever som skikkelig bra.
Det er godt å være på Blåfjellenden, både i selskap med andre, men også alene.
Ut på kvelden klaret det opp, og det ble frost. For første gang denne vinteren så jeg is på pytten utenfor.
Og denne gangen vartet naturen opp med mer. Jeg våknet i halv-fem tiden. Det var lyst….
Det var selvsagt en masse stjerner å se, men antakelig “druknet” mange i lyset fra venus, som lyste skikkelig sterkt i sørøst.
Jeg har aldri (utenom i nordnorge med snø på bakken) opplevd en så lys natt - uten måne. Det var mulig å bevege seg uten lykt.
Det tok en stund før jeg sovnet.
Morgenen kom sent, Det blir ikke skikkelig dagslys før nærmere 9.
Selv om jeg er alene på hytta, må det tas en runde med kost og fille. Det ville ikke passe seg å forlate hytta uten å ha gjort rent.
Turen over heia tilbake til Hunnedalen ble litt annerledes enn turen inn. Det var sol fra klar himmel. Det kvitret noen småfugler borte i lia, og det blåste - kaldt - over kantene.
Det er likevel fint å se bjørka gul og mørkrød. Det er fint å se myrene brunrøde og det er fint å se knall røde blåbærblader.
Den klare lufta gjør alt skarpt, men det er litt for stor kontrast mellom lys og skygge til at mitt lille kamera klarer brasene. Jeg stoppet likevel mange ganger på veien tilbake for å ta bilder. Skap klar luft, skarp sol og frost i bakken gir forhold som bare må nytes lengst mulig og da er det å ta bilder en god unnskyldning.
En vanlig søndagstur med godt følge.
Det må bli en søndagstur. Selv om det har blitt noen turer sist uke.
Og det skjer av og til uventede ting. Min eldste sønn (ingen guttunge akkurat, men snart 40) har gitt beskjed om at han godt kunne tenke seg å være med på søndagsturene - av og til…
Det er noen år siden arvingene var med på tur, og det ville selvsagt være kjekt å ha med en av guttene igjen. Nå hadde vi en liten prøvetur forrige uke. Da gikk turen til Bjørndalsnuten, ikke mer enn en god time opp og ned.
Denne uka måtte det bli en litt lengre tur. Bynuten er en passe lang tur. Det tar fort mer enn tre timer fram og tilbake. Det er mange og lange bakker å bryne seg på, men utsikten på toppen er bra.
La meg bare slå fast med en gang - jeg har ingen mulighet til å henge på min sønn. Han har en langt bedre kondisjon enn det jeg kan oppnå. Ikke det at han sprang fra meg oppover bakkene, han ventet høflig på opphavet. Men han kunne ha sprunget fra om han ønsket.
Det burde være deprimerende, men merkelig nok, virket det bare å være i tråd med naturens orden. Det var greit å se at avkommet er i stand til å ta over…
Denne dagen var vi så avgjort ikke alene om å ha Bynuten som turmål. Alt da vi kom, kunne vi se en del folk oppover veien. Ikke alle skulle til Bynuten. En del går også til Selvikstakken.
Det betyr uansett mange biler på parkeringsplassen, men vi fant nå en plass.
Det var ikke direkte varmt fra starten. Så snart sola tittet frem blant skyene, ble det imidlertid god temperatur. Etter en stund kom jakkene av, og vi tok meste parten av turen i bare blusen. Det er egentlig bra så sent på året.
På toppen var det en del folk, antakelig skulle en del videre på andre siden for å gjøre en rundtur av det. Vi for vår del tok samme vei tilbake.
Det første stykket nedover traff vi ikke en kjeft. Litt underlig. Da det først dukket opp folk, kom de i mengder. Vi møtte folk stort sett hele veien, og selv helt nede ved bilene var det noen som startet.
I de siste bakkene nedover mot parkeringsplassen, kunne jeg kjenne at vi nok hadde gått litt fortere enn det jeg etter hvert anser som “normalt”. Det fikk meg til å tenke på hvordan det kjentes de første gangene jeg gikk her. Selv om jeg var adskillige år yngre var jeg vesentlig trettere enn denne søndagen. Trening i noen år, gir noen fordeler.
Nede ved bilen kunne jeg konstatere at det hadde vært en grei tur. Både når det gjelder fart og når det gjelder følge.
Takk for turen til min sønn.
Fredag til lørdag - som vanlig.
Denne gang ble det bare broderen og jeg. Til Blåfjellenden naturligvis. Det begynner å bli sent på året, og broderen avslutter sesongen i heia noe tidligere enn meg. Han hadde lyst på en overnattingstur til i år.
For å si “takk for i år” og se nedover dalen med skikkelige høstfarger, og drømme om at vi igjen skal få oppleve våren med sine vare grønnfarger. Ikke noe stort ønske, og et som høyst sannsynlig vil bli oppfylt. Men i vår alder er intet sikkert, så et skikkelig farvel for dette året er likevel påkrevd.
Været innover var omtrent slik det bør være i midten av oktober. Litt vind, litt regn, skyer og 4-5 grader. Varmere, så hadde det regnet skikkelig. Klart vær, så hadde det vært frost. Midt i mellom er bra.
Med høstferie på gang, ville vi neppe bli alene. Det var en masse spor innover. Både etter store støvler og mindre sko. Med skolefri, ville det muligens være familier på vei.
Det viste seg å stemme, men i tillegg var det to foreldrepar med hver sin lille gutt på omtrent et år. De små knøttene krøp rundt på gulvet da vi entret hytta.
Det var fedrene som hadde båret ungene, mødrene tok seg av bagasjen. Som ikke var liten.
Framme på Blåfjellenden ventet en overraskelse. 4 geiter. De hadde kommet fra Flørli samme dag - i følge med tre ungdommer. Opp trappene…..
Det hadde gått helt greit i trappene, selv om det tok litt tid før alle dyrene ville gå på treverket enkelte steder. Ungdommen kunne fortelle at de forsøkte å trene geitene til å bære kløv.
Kvelden ble kjekk. Tiden går fort i godt selskap. Morgenen gikk også greit. Alle tok i et tak med vasking og rydding.
Det hadde ikke vært frost om natten, men temperaturen var ikke mange gradene over null. Vi hadde på vindfleece da vi startet opp bakken, og tok den ikke av. På tilbaketuren fikk vi vinden i fleisen, og selv om den ikke var særlig sterk ble det surt - på tross av vindfleecen - over kantene.
For første gang i år var vinterlua med, og ble brukt.
Det var tåke på toppene, den forsvant etter hvert, men da var det noe vått i lufta. Selv om det nok var surt enkelte plasser, ble det en fin tur tilbake.
Og det var masse folk i heia. Vi møtte 15 stykk på dagstur og en god del som ville inn til hytta.
Turen inn gikk kjapt, returen tok litt lengre tid, men fortsatt gikk det greit. Vi ble likevel innhentet av en kar som passerte oss rett over toppen av bakken, han på vei inn. Han sprang riktignok, men brukte antakelig ikke mer enn en time hver vei.
Fin tur tidlig i oktober.
Etter en kjempetur på søndagen hadde det muligens passet med en “pause”, men når værmeldingen varter opp med omtrent det samme været på mandagen - og dårligere vær utover, så får det heller være om beina kjennes litt tunge.
Nå ble det egentlig meldt om mer skyer og mer vind, men håpet på godt vær er der alltid.
Det måtte bli til Sandvatn. Det er ei fonn som jeg skulle ha sjekket opp. Er snøen vekk, eller ligger det fortsatt noe kaldt og hvitt i skråningen?
Hukommelse er merkelige greier. Dette året må da snøen ligge lenge? Nei, jeg sjekket tilbake, og i 2012 lå den samme fonna omtrent som i år. Bildet den gangen var riktig nok fra 30. September, og vi er nesten en uke senere, men …
Mine gamle tur-rapporter viser også at det ikke egentlig er spesielt sent med turer inn til Sandvatn. Det er år der jeg har gått helt i slutten av oktober. Med andre ord fortsatt håp om en tur eller to til i år.
Jeg er sikker på at det å finne fjelltjæreblom i blomst i oktober, heller ikke er noen sjeldenhet. Jeg kan ikke huske å ha sett blomster så sent. Det er jo litt kjekt at det fortsatt er farger i fjellet.
En mandag i oktober. Vil det være andre i heia? Det var andre. Rett oppe i bakken gikk jeg på far og sønn. Gutten var 6 år og hadde nettopp begynt på skolen, og han hadde en søster på 3 og et halvt, og hva var mitt navn? Gutten hadde gått fra hytta for tre timer siden (god fart det…) og var fortsatt i godt humør. Godt gjort.
På vei tilbake møtte jeg en familie på fem. Ungene hadde knapt tid til å snakke med en gammel gubbe som kom stavrende i mot - med stokk. Foreldrene stoppet og vi fikk en liten drøs. De var vant med fjell og tur, og så ikke mørkt på om det ville blåse mer på returen dagen etter. I skolens høstferie, kan det hende at det kommer flere innover, men jeg så ingen.
Det er ikke alltid like enkelt å vite hvordan turen blir. Med en del timer på beina de siste dagene, burde det være tungt. Denne gangen var det greit å gå. Det var faktisk så greit at det ble litt småspringing oppover bakkene - et tydelig tegn på overskudd og god form. Det må være den lette sekken som gjorde utslaget.
Uansett årsak så er det kjekt å være på tur når kroppen fungerer og ting både er lett og enkelt. Dette var en slik dag.
Det ble en tur der jeg gikk og småsang for meg selv. Selv om vinden nok var oppe i 12 m.sek så måtte jeg holde igjen for å ikke presse på for mye.
Bakken var tør. Det var lite sorpe. Det var mulig å stole på at skoene satt på fjell og stein. Det betød god fart begge veier. Jeg var hjemme i god tid til middag…
Sammen med bestyrerinnen og broderen.
Det måtte bli tur til Blåfjellenden denne helga. Bestyrerinnen har ikke vært på hytta siden siste skitur i år. Så mye har kommet i veien, men denne uka stemte det meste.
Og i hvert fall værmeldingen. Etter en del om og men, slo den seg endelig til ro med at det ville bli bra vær - skikkelig bra vær - både lørdag og søndag.
Om ikke hele lørdagen så store deler av dagen.
Det ble ingen stor diskusjon på fredagen, og ut på kvelden ga broderen beskjed om at han også kunne tenke seg å bli med. Godt selskap er halve turen. Vi regnet med at det ville bli rimelig fullt på hytta. Lørdagskveld og god værmelding og første helga i høstferien.
Turen innover startet greit, men vi fikk fort melding om at det var andre på vei. 40 stykker ble nevnt. Og det skulle komme en god del folk fra Flørli…
Nå viste det seg at noen av disse 40 var på dagstur, og at andre, med små unger snudde. Vi ble likevel 53 som overnattet.
Nå var vi ikke spesielt bekymret om det kom mye folk. Det har vi vært før, over 60 bare på den gamle hytta. Og vi - dvs bestyrerinnen og jeg, har eget rom.
Broderen fikk ta til takke med benken i stua.
Vi har i høst hatt noen strålende morgener på Blåfjellenden, og denne føyde seg pent inn i rekken. Vindstille, sol og i hver fall ikke frost - det var rim på plankene. De ble spinnglatte.
Etter en rolig frokost var det vask og rydding. Vi var nesten sist ut av hyttene, og da så det ikke så verst ut. Under pakkingen av sekkene kom bestyrerinnen med det revolusjonerende forslag at vi skulle ta den gamle stien tilbake. Og på den måten gjøre en rundtur ut av det. Både broderen og jeg er gamle stabeist i vår beste alder, ingen endringer i rutiner takk…
Heldigvis fikk bestyrerinnen overtalt oss. (Beslutningen var tatt …)
Om det ikke kommer ut: vi har aldri i løpet av 30 år tatt den veien tilbake til Hunnnedalen…
Og det ble en riktig fin tur. Stor takk til bestyrerinnen som fikk oss med på dette.
Det er selvsagt stigning opp til Leitesvann. Bratt til og med, men som alltid, vi kommer jo opp.
Og det var jo greit å se på barmark stedene der vi har gått på ski så mange ganger. Nå ble det jo litt leting etter stien, og enkelte plasser var vi litt utenfor - opp den bratte bakken i solhålå fant vi lite spor av folk og sau.
Stien på østsiden av Leitesvann går langs vannet. Her er det ingen ting som skygger for sola. Vi hadde den i ansiktet og vinden i ryggen. Da må det bli behagelig.
Det var også en dag for å få med seg naturen og utsikten. Blikk stille vann med fjell og trær speilende. Nydelig, men vanskelig å fange med kamera.
På dårlig merket og delvis “forsvunnet” sti ble det ikke den dagen det gikk fortest, Det var helt i orden. Dagen var så perfekt for heietur, som det går ann å få det.
Det var en av de turene der det virkelig var kjekt å være på tur, hvor det ikke gjorde noe om det var bakker, sekken noen kilo tyngre enn nødvendig, glatt stein og våt myr.
Og så fikk vi sett terrenget uten snø. Takk til bestyrerinnen som fikk oss med på eventyret.
Høsttur til Tomannsbu
Hva med en tur til Tomannsbu? Egil måtte en tur innover for å prøve å ordne solstrømmen, og kunne tenke seg følge på turen.
Det var snakk om en overnatting - onsdag til torsdag. Da er det greit å være pensjonist. Det er ikke noen jobb som hindrer tur. Selvsagt ville jeg være med.
Det passet på mange måter greit med en tur til Tomannsbu. Ikke har jeg fått anledning til å besøke hytta dette året, og det har da ikke regnet på en stund?
Det med regn eller nedbør er viktig når det gjelder tur til Tomannsbu. Jeg synes stien opp Tveidebrekka og videre innover er utrolig sorpet, og i regnvær blir sorpa bunnløs enkelte plasser.
Med nesten ikke nedbør siste uke, burde det være gode forhold. Værmeldingen var i hvert fall god. Sol og tørt onsdag og overskyet på torsdag. Her var det bare å hive seg med.
Så feil kan man ta.
Det var sorpe. Det var bedre å gå ute i myra enn å følge stien.I
Innover hadde vi et flott vær. Ikke for kaldt, og lite vind - og sol. Tilbake til bilen var det litt annerledes: litt yr, overskyet og vind i mot. Akkurat slikt vær det er vanskelig å ta ut i. Men som alltid, det blir bedre så snart varmen kommer og beina ikke er alt for stive.
Egil fikk selvsagt orden på det elektriske, jeg fikk orden på gulvvask og matlaging. Det ble jobbet fra vi kom inn til middag, og fra morgen til omtrent 12.
På denne turen var det to ting som virkelig skilte seg fra det ordinære.
På vei innover møtte vi to karer. De hadde vært på hytta og fisket - uten å få noe, og var nå på vei tilbake.
Fottøyet på den ene karen var ikke helt vanlig. Eller rettere sagt mangel på fottøy. Han gikk barbeint, og påsto at det var slik han pleide å gå.
Det må jo være det helt riktige for de som mener utstyret er blitt alt for “fancy”.
Vi traff tre jenter som var på dagstur, og skulle til Tomannsbu. Alle hadde hund, og alle gikk alene.
Det er flere jenter som tar ut alene. Og det synes jeg er helt i orden. Å treffe tre stykker er fortsatt så uvanlig at jeg legger merke til det.
At så pass mange jenter synes det er i orden å ta ut alene, at de virkelig tar på tur på tross av fjellvettregler og mulige “advarsler” er mer en greit. Det er fint. Aleneturer skal ikke bare være for oss “gutter”.
Vi er kommet til oktober. Det merkes på fargene. Rødt, brunt og mørke farger dominerer over grønt. Det er fortsatt blader på bjørka, og liene begynner å få den rette høstfargen. Det mangler fortsatt frost for at trærne skal få den virkelig fine høstfargen. Kan fargen komme i helga?
