Bjørndalsfjellet pluss litt til.

Søndagstur i Sandnes.

Det er ikke en stor hemmelighet at jeg har hatt problemer med akillessenen den siste tiden. I tillegg klarte jeg å tråkke over på en tur i «syden». Foten hovnet opp, og selv nå 14. dager etter, kan jeg godt kjenne at det ikke er helt i orden.

Fredagens tur rundt Li, med mye forsiktig tråkking, kjentes fortsatt på søndagen. Jeg var likevel klar for tur. Broderen ringte og vi avtalte å møtes – litt senere enn vanlig. Det hastet ikke med å komme ut.

Bestyrerinnen ville også på tur, men var ikke interessert i en langtur. Hun tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. I utgangspunktet 5 stykker som ville på tur. Vi kjørte til broderen for å plukke opp ham. Det viste seg at Bjørg også kunne tenke seg en tur. Ganske greit at vi da hadde avtalt med Sigbjørn og Anne Lise, å treffes på Gramstad.

Vi ble med andre ord 6 som møttes på parkeringsplassen på Gramstad. Tanken var å gå opp til Bjørndalsfjellet og ned, pluss ta runden om Fjogstadfjellet om det passet. Dessverre viste det seg at Bjørg ikke var helt i form og måtte snu et stykke oppe i bakken. Fortsatt like heldig at vi hadde to biler. Broderen fikk låne min og Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise og jeg fortsatte oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet.

Bestyrerinnen mente hun bare hadde gått ned denne bakken, aldri opp. Vi gikk turen fra parkeringsplassen og mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet, og videre rundt Fjorgstadnuten en gang i sommer. (April – jeg sjekket...) Det er noen ugreie bakker fra veien og til topps på Bjørndalsfjellet, men denne gangen gikk det greit opp. For min del gikk det sakte. Ankelen er fortsatt et problem.

Det ble ikke lange pausen på toppen. Sola var godt gjemt bak skyer og det blåste ganske bra – opp mot 10-12 m/sek. Jeg startet nedover omtrent med en gang. Det tok ikke lang tid før Sigbjørn for forbi og måtte vente nede på flaten.

Det var egentlig hyggelig å ta det forsiktig nedover bakkene. Det ble tid til å prate, og vi stoppet til og med opp et par ganger. Skikkelig søndagstur.

Nede på veien ble det en liten diskusjon. Alle var egentlig for å fortsette mot Fjogstadfjellet og videre. Turen opp og ned Bjørndalsfjellet hadde, selv med forsiktig gåing, gått unna på omtrent en time.

Det er ikke mange høydemeter opp mot denne toppen, som nesten ikke kan kalles en «topp» og jeg pleier bare å gå forbi. Siden både Bestyrerinnen og de andre ikke så ofte er på disse kanter, gikk de opp. Videre over flyene og mot Revholstjørn, er en flott liten tur i «heia». Ikke et tre og det er mulig å se både Sandens og Stavanger og havet.

Det er adskillig flere folk som tar turen til Dalsnuten enn rundt Fjogstadfjellet. Likevel møtte vi en del, men det siste stykket inn mot parkeringsplassen var tettpakket. Det var ikke mange parkeringsplassene ledige da vi kom tilbake til bilen, selv om det parkeringsplassen er mye utvidet.

Lifjell – 11 varmegrader og sol.

Fredagstur i flott vær.

Snø? Hvem snakker om snø? Helt unødvendig, når det er mulig å gå tur i skikkelig flott turvær – i midten av februar.

Fredag er normalt ikke turdag på vinteren. Likevel ble det til at jeg pakket sekken og tok fram turklærene. Sola skinte. Termometeret utenfor kjøkkenvinduet krøp over 10 varmegrader, og det var tørt.

Det er jo ikke mulig å sitte inne i slikt vær – i midten av februar. For mange er det flott og fint med snø og ski, for meg handler det bare om fjellstøvler, hele året – om mulig.

Jeg må på ski noen ganger i løpet av vinteren. Den årlige turen til Blåfjellenden er ikke mulig uten å bruke ski. I hvert fall den ene veien. Det blir likevel mindre og mindre morsomt å ta seg fram med planker under beina på betongføre eller i løssnø. Jeg holder meg til turer på beina.

Det var over en måned siden jeg hadde tatt turen rundt Lifjell i Sandnes. Fra Dale mot Bymarka, til topps på Lifjell med senderen og tilbake til Dale via Dalevann.

Jeg burde kanskje være leie denne spesielle turen - mulig burde jeg være dyktig lei den alt for 20-30 år siden, for turen har stått på programmet siden 1990 omtrent. Hver vinter blir det noen turer her. Ofte en gang i uka.

Det er, på tross av alle gangene jeg har gått her, stadig noe å se, og i hvert fall så blir turen ikke direkte lettere med årene. Jeg trenger jo all den trening jeg kan få til. Det er noen kjappe ganske bratte bakker. Stien må kalles «uryddig», det er ikke lett å holde god fart. Det er alltid noen hindringer, som bratte kneiker, kjettinger, myrer og glatte svaberg.

Og det er før den lange bakken opp mot toppen. Stigningen her er opp mot 200 høydemeter, uten noen skikkelig «pause». Den bakken tas (av meg) i rolig jevnt tempo. Jevnere og roligere etter som årene går....

Etter toppen gjenstår like mange meter nedover, og noen av hengene er bratte. Det tar tid, i hvert fall for meg som må ta hensyn til en bakfot i uorden.

Denne fredagen var det helt greit å bruke tid rundt. Været innbød til å virkelig nyte turen. Ikke mange andre var på tur denne dagen. Jeg møtte en mann som hadde startet på Li. Og siden det var få folk ute å gikk, var det bare kjekt å møte samme mann en gang til rett etter toppen.

Det er for tidlig til å finne skikkelige vårtegn, som bjørk med knopper og liknende. Likevel er det kjekt å se grønn tyttebærlyng – og vite at det er mange måneder til det er mulig å finne røde bær.

Det kan bli en del turer før tyttebærene er modne, om jeg er heldig.

Det er jo litt underlig å omtrent ikke treffe folk på turen rundt Li i slikt flott vær. Nå kan nok forklaringen være at folk ikke er på tur på fredager. Det er bare oss pensjonister som har tid til slikt.

Klokka var omtrent to da jeg kom ned til Dalevann. Her møtte jeg folk, og nede på parkeringsplassen var det andre biler enn min, og det kom en del mens jeg gjorde meg klar til å dra. Folk er på kveldstur på fredagene, ser det ut til.

Onsdagstur - Sele, Hellestø.

Nesten vår og flott vær.

Med en bakfot i ustand – akillesen, så har det blitt få og korte turer. Onsdag, som var en turdag i fjor, har mer og mer blitt en innedag. Denne onsdagen var det sol. Og 9 grader. Og nesten vindstille....

Det ble helt umulig å sitte inne og se ut. Det måtte bli en tur. Broderen var enig. Vi avtalte å møtes klokka 11, og fikk da se hvor turen ville gå. Det har blitt noen runder på høgjæren og noen runder rundt Gruda på onsdagene. Denne onsdagen fikk det bli stranden – nok en gang.

Broderen hadde besøkt tannlegen på morgenen, og var ikke i form for en lengre tur mente han. Det var noe med en rotfylling...

Det kunne på mange måter passe bra med en tur fra Sele mot Hellestø. Denne turen har vi tatt noen ganger, og spesielt på søndagene har det vært mye folk på vei. Denne onsdagen var det bare en bil på Sele, men det var likevel noen andre som også var på tur.

Nærmere Hellestø var det mye folk – og hunder.

Avtalen var at vi skulle ta det med ro. Akillesen var ikke så god etter søndagens tur og tirsdagens trening, at jeg så for meg en tur i fullt trav bortover stranden. Broderen var enig. Vi skulle ta det med ro.

På vei nordover, fra parkeringsplassen ved Sele havn, hadde vi sola i ryggen. Selv uten sola til hjelp, ble det så pass varmt at jekken måtte opp. Nå tok vi det selvsagt ikke rolig. Det ble god fart nordover. 

Med litt fart på beina og 9 grader i lufta, så ble det varmt. Svetten rant i ansiktet....

Stien mellom Sele og Hellstø går først noen hundre meter på grusvei, før det bærer ut i sandhaugen. Denne gangen var sanden tørr og løs. Av en eller annen merkelig grunn, klarer akillesen seg bra her. Selv om vi holdt tempoet oppe, så gikk det greit.

Etter et par kilometer er det mulig å ta ut på flate stranden. Hellestøstranden er litt spesiell. Den er nesten alltid hard og fin å gå på. Omtrent som å gå på god vei. Denne gangen var det bare å holde tempoet oppe og det ble litt sånn i «full fart».

På selve stranden var vi ikke alene. Det var en del folk på tur – en vanlig onsdag, men med fint og flott vær. Etter 3-4 kilometer fant vi det best å snu. Vi var nesten ved enden av stranden, det manglet bare et par hundre meter.

Det var antakelig litt trekk fra sør, for det ble ikke vesentlig varmere fordi om vi fikk sola i ansiktet. Selvsagt kunne vi ikke slakke av på tempoet på returen. Hva ville folkene som kom i mot si til det?

Det er jo egentlig ingen som bryr seg, men det må jo være en grunn til at vi presser på selv om det jo ikke er nødvendig. Det er uansett god trening, og det trenger vi.

Med sola i ansiktet og god temperatur, ble det nesten en vår tur. Vi var i hvert fall enige om at det var rett plass for tur denne flotte onsdagen. Nå ble det jo ikke en lang tur, en time og femten minutter, men 7-8 kilometer i godt tempo er bra på en vanlig onsdag – midt i februar.

Nesten vår langs Jærstrendene.

Bestyrerinnen, broderen og jeg på søndagstur.

Halv fire på morgenen lørdag var det tid for å ta avskjed med Puerto Rico og sommeren. Da begynte hjemturen til vinter, kulde, regn og vind. Som oftest er det kjekt å komme hjem. Denne gangen var det fristende å holde på sommeren – en stund til.

Det ble ikke tur på lørdag, men da måtte det bli tur på søndag. Jeg tok kontakt med broderen på søndagsmorgen og avtalte tur. Bestyrerinnen lå litt frempå – etter lite søvn natt til lørdag, men ville likevel være med på en vanlig søndagstur.

Hun mente at «nå var det bare å stå på» for å beholde formen som var opparbeidet etter 14 dager med tur hver dag.

Det ville altså bli en ordinær søndagstur, med Bestyrerinnen og broderen som følge. For egen del kunne jeg tenke meg en tur på høgjæren. Det er en stund siden jeg har gått på de traktene. Alternativet kunne være Jærstrendene – som vanlig.

Været avgjør ofte turmålet. Værmeldingen hadde endret seg i løpet av natten. Nå var det null regn, og muligheter for litt sol ut over dagen. I tillegg lite vind. En titt ut vinduet på morgenen, viste stygge sorte og sinte skyer i sør – og høgjæren ligger i sør. Mot vest virket det lysere...

Bestyrerinnen stemte for en tur fra Reve havn til friluftshuset på Orre. En tur på omtrent en mil, nesten 11 kilometer. Broderen mente det ville være bløtt og vått på høgjæren, og var enig med Bestyrerinnen.

Det er kort kjøring til Reve havn. Bare noen kilometer. Sjøen utenfor den lille havnen gikk hvit. Det hadde tydelig blåst både stikker og strå, men denne søndagsmorgenen var det omtrent vindstille. Gradestokken viste 7 grader. Langt fra badetemperatur, men bedre enn været i forrige uke – da vi var i «syden» med sommer....

Det første stykket går langs sjøkanten. Stranden mellom traktorsporet og sjøen er rullestein og sand. Av og til det ene og til andre tider det andre. Det er greit å gå her på vinteren. Om sommeren kan det være ungdyr på beite på markene som passeres. Det er ikke alltid like greit....

Ikke lenge etter start, tittet sola fram. Og det ble en heller flott tur i finværet. Her, helt ute mot nordsjøen, kommer våre tidlig. Hjemme i hagen kan vi plukke snøklokker, men den siste rosen fra høsten henger bedrøvelig med hodet.

Nede ved stranden er det nesten grønne enger, og vi fant nye skudd på en del busker. Om våren ikke helt er rundt hjørnet, så er det heldigvis ikke vinter.

Det er mye sandstrand mellom Reve og Orre. Denne dagen var sanden hard og fin å gå på. Det gikk greit, og fort – syntes jeg, som halter og bruker stokk.

Vi fikk noen ganske få dråper på oss, selv om himmelen over var omtrent blå. Inne i landet, oppe på høgjæren var det grått, og regn....

Det ble kaffepause på Friluftshuset. Tempoet ble ikke dårligere etter pausen. På vei tilbake mot Reve, holdt vi litt inne i landet, rett innenfor sanddynene, selv om vi måtte ut på stranden igjen et stykke.

Med sola bakfra og trekken i ansiktet, ble det ikke like varmet, og selv om «lang under» så avgjort var for varmt på vei sørover, så ble det ikke for varmt den andre veien.

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

"Våres Plass" som siste tur.

Sol og sommer også siste turen.

Det var en gang – nesten. Det er tross alt noen timer til flyet nordover tar av, men siste tur denne gang, er unnagjort.

Det er 4. året på rad vi har vinterferie i «syden» for å gå tur. De tre musketerene, Sigbjørn, Edvin og Kjell, har gått hver dag. Og det er ikke snakk om «småturer» disse karene har gjort unna. Ofte både 15 og opp mot 20 kilometer og tur på minst 4-5 timer. Imponerende utholdenhet.

For egen del har det gått litt opp og ned. Akillesen har ikke oppført seg i følge planen, og oppholdet ble mer soling enn tur. Flott opphold i finværet, men ikke akkurat som planlagt...

Jeg var langt fra sikker på om det ville bli flere turer etter gårsdagens utflukt til Norskeplassen. Det ville vært en skuffelse og ikke komme seg på tur siste dagen. Det fikk bære eller briste – bokstavlig talt. På tur skulle jeg.

Jentene ville en tur i byen, muligens til Amadores langs sjøen. De tre musketerer hadde planer om Arguineguin og miljøløypa til Norskeplassen og ned.

For egen del hadde jeg sett for meg en tur til «Våres plass». Det har ikke blitt noen tur ut mot Arguineguin dalen i det hele tatt dette året. Da resten av gjengen gikk Champanjedalen til «Våres Plass, sto jeg over.

Som vanlig var det samling på gårdsplassen klokka 10. Alle stilte. Jeg var klar for tur. Det ble til at jeg spurte om gutta kunne tenke seg å «snu» på sin tur. Slik at vi fikk følge til Norskeplassen.

Det var selvsagt ikke noe i veien for å gjøre litt om på planene, og vi fire satte friskt i gang med bakken opp fra «Natural Park» mot Norskeplassen. Det er nesten 3 kilometer inn, og det gjorde vi unna på «vanlige» 3 kvarter.

På Norskeplassen var det selvsagt folk – mange folk. Det var ørlite mindre varmt denne dagen enn dagen før. Det var likevel varmt nok til at de fleste går uten noe på overkroppen. Flaggene på Norskeplassen hang nesten rett ned. En flott dag til å ta ut i terrenget.

Etter en liten drikkepause fortsatte vi mot våre mål innover. Etter bare noen hundre meter tok jeg av til venstre mot Sukkertoppen – 100 høydemeter over Norskeplassen, og de tre musketerene satte kursen mot miljøløypa

Etter sukkertoppen er det å følge veien til skiltet med «Våres Plass» En liten kilometer fra Sukkertoppen. Det går vei videre mot «Våres Plass», og det er omtrent en drøy kilometer igjen til selve utkikkspunktet.

På Våres Plass var jeg ikke alene. En gjeng fra nordnorge satt og skrev seg inn i protokollen. De ville ta Champanjedalen tilbake mot Norskeplassen. For egen del ble det samme vei som jeg kom.

Jeg var antakelig ganske tidlig ute, for det kom en god del folk i mot, og på Norskeplassen var det fullt på alle benkene.

Så gjensto bare turen tilbake til hotellet. Både for denne turen og ferien. Det måtte bli «dalen» tilbake. Det er en flott tur utover mot kysten, selv om «dalen» egentlig ikke har noen utfordringer.

Denne dagen var det sol og varme. Hele bekledning besto av en lett treningsbukse, sko og strømper. Det er lenge til sommeren...

En skikkelig flott avslutning på en fin vinterferie.

"Nydalen, norskeplassen og om Balito tilbake.

Nok en tur - heldigvis.

Etter en test tur for et par dager siden var det muligens tid for en litt lengre tur. Gjengen – inklusive den kvinnelige delen – snakket om Eivindsplass. Det burde være mulig for min bakfot også, men jeg er etterhvert blitt mer forsiktig. Og lytter litt til Bestyrerinnen....

Dette året har vi vært velsignet med et aldeles fantastisk vær. Nærmest perfekt gå-vær hver eneste dag. Over 20 grader, sol og blå himmel, selv om det har kommet støv fra Sahara med en frisk bris noen dager.

Det er selvsagt tørt. Ikke antydning til nedbør. Midtvinters er det også kjekt å kunne ta på seg et minimum av turklær – kortbukse og sko, uten å sjekke ut vinduet først.

Gjengen var klar for en litt lengre tur enn det jeg hadde tenkt. Vi slo likevel følge mot Norskeplassen. Som vanlig valgte de å gå ut av døra på hotellet og ta rett opp bakken fra skaret øverst i «Nydalen» i Puerto Rico.

Bakken er egentlig bratt, men etter å har gått opp noen ganger, så går det så meget bedre. Første gangen jeg gikk her var det ikke så enkelt. En smule høydeskrekk gjorde bakken både bratt og eksponert – for meg.

Det går folk opp den bakken som om de ikke har gjort annet i livet. Og da snakker vi om et langt liv. Flesteparten av turfolket er – selvsagt – norske. Flesteparten av de norske er NAV¨ere – pensjonister, og mange har vært pensjonist i mange år.

Det er egentlig imponerende og se den folkevandringen av pensjonister som tar innover mot Norskeplassen. Det kan ikke være så veldig mange pensjonister igjen i gamlelandet.

Den bratte bakken opp fra skaret, blir avløst av en seig stigning omtrent helt opp til Norskeplassen. Som ligger på 315 moh. Fra norskeplassen skulle gjengen opp til Sukkertoppen før de satte kursen videre innover. Sukker toppen er 100 høydemeter over Norskeplassen, Men så er det slutt på bakker oppover på vei mot Eivindsplass – for en stund.

For egen del tok jeg det med ro, og planla returen. Det er jo en del mulige veier for å komme tilbake til «Nydalen». Jeg kunne tenke meg å gå mot «dalen» og så se forholdene ann.

«Dalen» er nok den greieste veien mot «Nydalen», men er også over en kilometer lengre. På flatene klarer jeg å holde grei fart, emn det går helt «potlet» nedover bakkene. Nesten nede i «Dalen» hadde jeg valget mellom å gå hylla ut dalen til «Nydalen» eller gå bakken ned mot Balito og så bakken opp mot «Nydalen».

Som forrige turen valgte jeg å gå mot Balito. Det er nok mye finere natur nede i dalen enn langs veien som jeg gikk. Likevel syntes jeg det var greit å ta denne turen en gang til. På den måten får jeg bakken opp til toppen av «Nydalen» på slutten av turen.

Bakken er akkurat passe bratt til at den kan tas i god fart, og slik blir det god trening av.

Det må likevel ha sett litt rart ut. Gammel mann med stokk, haltende i full fart....

Fra Nydalen i Puerto Rico og innover

En kort rundtur uten utfordringer.

Det har gått over en uke siden sist jeg var på tur. Selv om været er det aller beste, med over 20 grader og blå himmel. Årsaken er selvsagt bakfoten, som fikk seg en skikkelig smell på turen til Veneguera.

Nå vil noen muligens si at det å ligge strekk ut på en solseng med godt over 20 varmegrader og sol, ikke er noen plage, men for meg har det vært lange dager.

De andre i gjengen har tatt turer – hver dag, lange turer innover i terrenget, til nye og for meg, ukjente stier og plasser. Både den mannlige og den kvinnelige delen av selskapet har vært på tur, men jeg har altså ligget på solsenga. I solvarme og med blå himmel, og har måttet ta på solkrem med faktor 15....

Sånt blir man jo lei av – etter en uke....

Jeg burde jo holde foten i ro en stund til, i følge Bestyrerinnen. Muligens ville det være fornuftig å følge rådet for en gangs skyld. Nå har det være fornuftig og begrense turgåing, ikke vært min sterke side noen gang, så....

Som sagt så er det perfekt turvær i Puerto Rico. Sol litt vind og over 20 grader. Det er vanskelig å sitte stille og ikke gå på tur når alt som kreves av bekledning er en lett treningsbukse, strømper og sko.

Jeg satset ikke på noen langtur. Denne vinteren har jeg ikke vært innover «dalen» fra øverst i «Nydalen» i Puerto Rico. Det er antakelig den enkleste veien å komme til Norgesplassen fra Puerto Rico. Ingen bratte bakker, og en god del vandring langs en flat og fin sti innover landet.

Jeg satset på å komme inn dalen til der det er mulig å ta av rett opp mot Norskeplassen. En bratt bakke, som jeg ikke har lyst å gå ned.

Det ville imidlertid, om foten holder, være mulig å ta opp mot høyre og videre den enkle veien mot Norskeplassen. I stede for å ta nordover går det oppe i høyden en sti tilbake mot Balito. Den ender ut i en vei som igjen ender nesten ved sjøen nede i Balito. Og fra der og tilbake til Puerto Rico er det bare en drøy bakke opp til toppen av «Nydalen» i Puerto Rico.

Den turen er antakelig opp mot 5 kilometer, og er egentlig uten noen utfordringer, selv om bakken opp fra Balito kan være både lang og varm.

Jeg startetinnover dalen, og etter en stund kunne jeg kjenne at det kanskje var lurest å snu. Dette kjente jeg på, helt inn til enden av «Dalen» og der bakken opp mot Norskeplassen tar av.

Å kjenne etter gikk helt greit også videre. Her møtte jeg en gjeng fra Egersund, og fikk konstatert at også disse kjente Leif Sigurd. (Som nesten alle i Egersund...)

Jeg kunne jo ikke snu etter å ha passert denne gode gjengen. Det ble til at jeg gikk opp til stien mot Balito og fortsatte videre. Nå gikk jeg på et hyggelig dansk på, og tok følge med de nedover. Vi fikk en hyggelig tur nedover. Jeg glemte hele foten. Tiden går fort i hyggelig selskap.

Nede i bunn av bakken – både fra heia og fra «Nydalen» måtte jeg igjen ta en sjefsbeslutning.

Det ble bakken oppå, i stede for taxi.

En fin – kort – tur, men mye bedre enn å ligge på solseng og bli brun. Det var kjekt å gå tur omtrent uten klær, i februar.