Vintertur i Urdådalen og til Bjødnali.

Alene, på snø og is.

Piggskoene har gitt muligheter for «vanlige» turer sel om det er is og frost. Nesten slike turer jeg vanligvis går ellers. Det vil si ikke for lange, men heller oftere. På sommeren blir det flere langturer, men høst og vår blir det ofte kjappe greie turer uten for mye kjøring.

En slik «vanlig» tur, er fra Sælandsskogen til Bjødnali og tilbake til bilen rundt Sjelset. En kjapp og grei tur. Det står at turen er ca 7 kilometer, men med litt ekstra opp til gården på Bjødnali, blir det omtrent 8 kilometer og nesten ro timer. Nok til at jeg skriver et lite referat.

Nå var det ikke lenge siden jeg hadde vært mot Bjødnali, men den gangen ble det både over Blåfjell og rundt Engjavannet. En ganske lang tur. Det fikk bli den korte turen denne gangen.

Været var grunnen til at jeg bestemte meg for å ta mot Bjødnali. Det var fortsatt blå himmel og kuldegrader, men det var værskifte på gang, og vinden hadde tatt seg opp. Det skulle blåse opp mot stiv bris.

Med 5-6 kuldegrader og stiv bris, blir det en kald opplevelse å gå tur. Det blir lett en «følt» temperatur på nest – 20 grader. Bjødnalituren byr på le for østavind. Det kunne være en grei tur under slike forhold.

I forhold til hva som har vært vanlig den siste tiden, var det bare noen ganske få biler på parkeringsplassen. Det har ellers vært mange på tur i det flotte været vi har hatt. Litt innenfor parkeringsplassen var det et par karer som holdt på å sage opp noen trær til ved. Utenom disse så jeg ikke et menneske på hele turen. Litt uvanlig.

Jeg hadde ikke vært opp Urdådalen på en stund. Det har blitt vanlig å ta turen over Blåfjell, som gir noe mer bakke. Jeg hadde aldri gått Urdådalen i skikkelig vintervær. Det var på tide å gjøre et forsøk.

Det var selvsagt ikke noe problem å komme opp Urdådalen. Det var stor sett snø i stien, som var tråkket ned og helt grei å gå på. Et par plasser var det is et kort stykke. Det var rennende vann som var frosset, og hang som en vegg på innsiden.

Urdådalen er som oftest frodig og grønn. Nå var eik og bjørk uten blader, og det ble et mye mer villmarkspreg over turen. Villmarken forsvant oppe ved Bjødnali. Der var det bilspor på veien, og disse fulgte jeg ned til Sjelset.

Vinde, som jo var grunnen til at jeg gikk denne turen, kunne jeg kjenne oppe i skaret mot Sjelset. Det blåste nok 10-11 m/sek, men siden jeg fikk den bakfra, var det ikke kaldt engang.

Nede ved «ånå» holdt de på å rydde. Mye av buskene og småtrærne var saget ned, og det var blitt mye åpnere. Det vil bli mye mer sol der til sommeren.

Etter å gått hele turen uten å treffe noen, mente jeg det ville være en eller flere på tur fra Sælandsskogen og mot Sjelset. Vi pleier alltid å treffe noen der. Denne dagen var det ingen.

Det ble en helt ensom tur denne onsdagen, men ikke en dårlig tur for det. Været var jo fortsatt bra, siden vinden ikke fikk tak for det meste. Stien var grei å gå, selv om det var på hardtråkket snø.

En flott men ensom tur i godt vær.

Broderen og jeg på snø over Høgjæren.

Fin dag og flott tur. 

Broderen hadde fått med seg at jeg igjen hadde gått tur på Høgjæren. Med frost og snø har det blitt mange turer langs sjøen. Han kunne godt tenke seg å prøve gamle gode stier på litt inne i landet.

For egen del ble det greit med tur på hvitt føre, da jeg anskaffet nye sko – Icebug med pigger. Piggdekk er tingen, spesielt på det føre vi har hatt den siste tiden. Hardtråkket snø og smale spor.

Enkelte flekker med is har ikke bydd på problemer, og selv om det går litt langsommere på piggdekk-føre, kom jeg rundt på en grei tid. Litt mer sliten enn vanlig, men det skyldes nok at jeg bruker litt andre muskler enn de vanlige. Det er noe med et kne som ikke samarbeider.

Det kunne være greit å ta turen på Høgjæren en gang til. Broderen var i hvert fall innstilt på det, og vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen på Holmavatn.

Det var andre enn oss som ville på tur denne dagen. Selv på en onsdag var det en god del biler, og folk som startet på tur enten mot Steinkjerringå eller Synesvarden.

Før start fant jeg fram et par med brodder. De hadde ligget hjemme en stund, et par år eller noe sånt. Broderen var skeptisk, men piggene kom på plass under skoene.

Nå ville det nok være greit å gå rundt på Høgjæren uten pigger under skoene, men noen bakker og noen små flekker av is gjorde det greit med «piggdekk».

Det tok ikke lang tid før broderen hadde kjørt inn «piggdekkene», og litt oppe i bakkene, var han enig med meg om at det var bedre med enn uten. Vi hadde i hvert fall ingen problemer med å komme oss til Steinkjerringå.

Vanligvis når vi går denne runden, på sommerføre, så tar bi ikke turen ut til statuen, men fortsetter mot Synesvarden. Den lille utstikkeren til Steinkjerringå, gjør turen så lang at den «fortjener» å komme med i bloggen. Nesten ni kilometer og nesten to timer, nesten en skikkelig tur.

Været er fortsatt flott. Vintervær med frost og nok så mange kuldegrader om nettene. Da vi startet var det kaldt, minst 6-7 minus, men uten trekk eller vind, så ble det ganske fort varmt, Og i bakkene ble det både svette og høy puls.

Nå er værvarselet for neste uke ikke fullt så bra. Noe nedbør, vind og så vidt over null. Det kan være mulig å gå tur, men det kan også bli mye is, hvor piggene ikke er nok til å holde gamle folk på rett kjøl.

Vår tur gikk bra. Forrige gang syntes jeg det var «tungt» å gå. Det var lange strekk, der det vanligvis gikk kjapt. Vi kom greit gjennom hele løypa.

Sola skinte, det var omtrent vindstille på Synesvarden, og nedover mot Holmavatn, med sola i ansiktet, ble det riktig kjekt. Broderen var mer enn fornøyd da vi sto på parkeringsplassen ved Holmavatn.

Det hadde vært en kjekk tur – på vinterføre.

Utenfor sti ved Bjørndalsmyra.

En ny topp fra Gramstad og en mulig ny rundtur?

Det skulle bare være en kjapp tirsdagstur. Ikke noe å skrive hjem om, eller legge ut på bloggen. Planer er en ting, gjennomføring av og til noe helt annet.

Fra nettet ser jeg jo at mange fint klarer å komme seg opp på de lokale toppene, og fint klarer å komme seg ned – uten å brekke bein eller armer. Det burde da for søren være mulig for meg også?

Det gikk helt greit å komme seg opp til Blåfjell og videre rundt Engjavannet. Det burde være mulig å komme seg opp til for eksempel Bjørndalsfjellet. Andre klarer jo dette kunststykket.

Planen var altså å dra til Gramstad og prøve å komme opp på Bjørndalsfjellet. Siden dette er en kort tur og jeg kunne tenke meg en litt lengre, så ville jeg også ta over Fjogstadnuten og videre tilbake til Gramstad. Fjogstadnuten er bare en nut i navnet. En liten høyde helt uten annet enn noen steg oppover. Ingen utfordring, selv med snø og is andre steder.

Det var masse bil på parkeringsplassen på Gramstad. Nå var det muligens noen (fra Sandnes kommune) som ikke skulle på tur, men likevel var det masse bil – og folk.

Det var folk på vei mot, og fra Dalsnuten og jeg kunne se folk i stien mot Øvre Eikenuten. Folk var på tur. Jeg tok oppover veien mot Bjørndalsfjellet. Fra veien og videre oppover var det tydelig tråkket «sti» i snøen. Den gikk ikke helt som den vanlige stien, men det var egentlig likegreit.

Oppover bakkene var det hardtråkket snø flere plasser, og for meg som ikke var helt fortrolig med piggskoene, tok litt tid. Jeg stolte liksom ikke helt på at piggene ville holde meg på beina og ikke få meg til å gli bakover.

Etter hvert ble jeg vant med skoene og at piggene virkelig satt i den hardtråkkete snøen. Det ble lettere å komme seg opp når jeg kunne gå litt som vanlig. Egentlig er sorpa glatte enn snø med pigger.

Jeg kom meg likevel ikke helt opp til toppen av Bjørndalsfjellet. På det bratteste, et par hundre meter fra toppen, ble det så mye is at jeg valgte å snu. Nedover bakkene mot Bjørndalsmyrene, fikk jeg litt tro på skoene, og gikk mer eller mindre som vanlig. Piggene henger jo.

Stien krysser myra på lemmer, og på andre siden av myra, som jo var frosset, var det spor innover. Mot vest. Hva om jeg tok en kikk innover myrene og opp på en topp der inne?

Det var helt greit å gå i sporene innover langs myra. Det var et par høye steg for å komme over noen steiner, men eller var det enkelt å komme oppover mot toppen på nordsiden av Bjørndals myra. Det var ingen sti, som jeg kunne se, men ellers greit å finne fram. Toppen viste seg å være 320 moh. Ikke mye lavere en andre topper i området. Dalsnuten er bare tre meter høyere.

Bare noen hundre meter mot sør, var d et lett å se varden og skiltet på Matisrudlå (330moh). Det ville være greit å komme opp til den toppen fra myra så det ut til.

Det var flott utsikt over Gramstad, Sandnes og videre utover mot havet. Jeg lurte litt på om det ville være mulig å gå rett ned til Gramstad, men valgte å gå tilbake til den vanlige stien.

Det ble en runde mot Fjogstadnuten og ned til Revholstjørn. Det var litt is i bakken ned mot Kvitemyr, men helt enkelt å gå forbi. Nede på veien var det bare å gi på å komme seg til bilene.

En flott tur i virkelig fint vintervær, og med pigger under skoene er det jo mulig å gå tur selv om det er snø.

Blåfjell, Bjødnali og rundt Engjavannet på vinterføre.

Sammen med Bestyrerinnen og Sigbjørn

Selvfølgelig er det fortsatt flott, kaldt vintervær på lørdagsmorgen. Snøen dekker – så vidt – markene, og det er folk som går på ski nede på stranden. Vinter – og kaldt. Minus 12-14 grader på natta.

Etter en vellykket tur rundt på Høgjæren, var det muligens på tide å utfordre vinternaturen. Litt bakker og sånt ville muligens være greit?

Jeg hadde nevnt for broderen at jeg ville forsøke meg på Bjødnali, men han hadde ikke anledning til å bli med. Bestyrerinnen var mer enn villig til å stille opp som turfølge.

Hun tok også kontakt med sin bror. Sigbjørn var ikke helt sikker på om det passet, men ga beskjed i det vi var klar til å dra et han gjerne kunne tenke seg en lørdagstur fra Sælandsskogen.

Etter å ha vært med Sigbjørn på tur en del år, kom det ikke som en overraskelse at han foreslo å gå over Blåfjell i stede for å ta opp Urdådalen.

Nå var det noe med noen poeng eller slikt på en app. Bestyrerinnen var uansett med på å legge turen opp til Blåfjell. Det ville vist gi 120 av disse poengene.

Bakken opp mot toppen var denne gangen både lang og bratt. Det var til og med litt is enkelte plasser. Piggskoene klarte brasene greit, og vi hadde ingen problemer med å komme opp.

På toppen fikk vi utsikt og vind. Det ble kaldt, og vi brukte ikke lange stunden på å beundre utsikten. Vi møtte en kar og han var tydelig ute på tur for å ta bilder. Stort apparat og lang linse.

Det var tydelig tråkket spor, og vi hadde små problemer med å komme ned til Moldtjørn og videre til Bjødnalivannet. Det ble en kjapp stopp på Bjødnali, for litt varm drikke, før vi fortsatte mot Sjelset.

Jeg ble ikke overrasket da Sigbjørn forslo å ta ekstrarunden rundt Engjavannet. Det forlenger turen med omtrent 3 kilometer og gjør turen litt lengre enn «lett». Nå går det en del på vei inn mot Skogen, og først etter at vi vinket farvel til høylandsfeet ved Skogen bar det ut i terrenget.

Runden rundt Engjavannet er en flott tur. Nå var det så vidt noen spor vi kunne følge, og det gjør det lett å komme fram. Jeg fikk tid til å se meg rundt og til å ta noen bilder. Flotte forhold og flott natur.

En lang bakke opp til toppen av veien mot Sjelset, som belønning får en utsikten over Jæren og helt til sjøen. Nede ved gården er det to kilometer til Sælandsskogen. Hele tiden på gårdvei eller over jorder. En enkel og grei avslutning på en flott tur.

Som vanlig, når Sigbjørn er med, så ble det en litt lengre tur enn planlagt. Og like vanlig blir turen både kjekk og grei. Det er aldri problem med de turene som er gjennomført, og jeg er alltid takknemlig for nok en tur.

Selv om vi ikke traff så mange på tur var det en del biler på parkeringsplassen. Selv med kulde og trekk. Sol og blå himmel gjør at folk tar ut.

Snø på Høgjæren.

Kaldt og kjekt.

Hva med en tur på Høgjæren? Sist var for over en måned siden, og før det kom snø, som fortsatt ligger som et hvitt teppe over landskapet. Det burde være mulig å gå tur selv om det er snø-

Spesielt siden jeg har gått til innkjøp av piggdekk. Icebug sko – med pigger. Og det funker. Det var helt greit å gå med skoene da jeg tok en liten prøvetur langs stranden. Godt og vel en time med nye sko, uten å kjenne noe ubehag. Det var på tide å utfordre snøen – på Høgjæren.

Nye sko, is og snø, var ikke den eneste utfordringen denne dagen. Sola skinner og det er blå himmel dag etter dag. Flott vintervær.

Det har likevel sneket seg inn en liten hake ved det hele. Vinden, eller mer korrekt trekken, i kombinasjon med mange minusgrader. Selv om det ikke blåser mer enn 5-6 m/sek, så blir det kaldt når temperaturen sniker seg under ti minus.

På parkeringsplassen ved Holmavatn var det få biler denne dagen. Det var ikke den masseutflukten jeg er blitt vant med. Bare et fåtall menneskene på tur i det flotte – men kalde, været.

Jeg var litt spent på hvordan forholdene egentlig ville være. Det var 10-15 cm snø, men i stien var det hardtråkket spor. Det hadde gått helt greit å komme rundt på vanlige fjellsko, men piggen holdt bedre oppover, og ikke minst, nedover de bratteste bakkene.

Selv om vi er i februar, står fortsatt sola lavt. Det er igrunnen bare to valg, enten å få sola med på bildene, eller å godta lange skygger – fra fotografen. Det ble likevel noen bilder etter hvert.

Jeg traff tre mennesker mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Ikke mange, og alle godt innpakket. Selv måtte jeg brette ned øreklaffene for å unngå hvite øreflipper...

Det var likevel kjekt å gå slik i et kjent landskap, men med snø. Det ble mer en ekspedisjon enn tur. Ikke folk, kaldt som pokker, og snø. Litt utenom det vanlige. Det har hendt at folk har kommet ut av stien og ikke funnet fram, men da med snø i lufta. Jeg gikk og tenkte på det underveis. For et par hundre år siden var dette ødemark. Totalt uten livd, og var folkene uten skikkelig utstyr – som jeg har, var det farlig.

For egen del ble jeg overrasket over hvor sent det gikk. Det var liksom langt mellom de vanlige kjente punktene. Bakken, selv om de ikke er lange, gikk ikke helt uten motstand. Jeg ble andpusten...

Det ble kaldt på strekket mellom Steinkjerringå og Synesvarden. Her hadde jeg trekken i mot, og det kjentes. Synesvarden og utsikten der i fra, ble bare beundret et lite øyeblikk. Her var det ennå kaldere.

Nedover mot Holmavatn og bilen ble det hele så meget bedre- Med trekken i ryggen og sola i ansiktet ble det riktig hyggelig.

Siden jeg tok turen utenom Steinkjerringå, ble det nesten ni kilometer, og det på nesten to timer. Likevel ble det, som alltid en skikkelig flott tur.

Onsdag i Brekkå - på ski.

Mer skitrening

Termometeret i bilen viste godt under ti minusgrader på vei til Brekkå onsdag. Det flotte, men kalde, vinterværet fortsetter. Vi er ikke helt vant med slikt vær så lenge. Normalt forsvinner snøen etter bare noen dager i gardsrommet hjemme.

Det var ikke bare meg som ville på skitur denne onsdagen. Parkeringsplassen oppe var nesten full, og det sto mange biler på den nederste. En onsdag med minus ti grader. Det burde omtrent være tomt.

Snøen knirket under under skoene på vei mot skiløypa. Det er ikke mye snø, men nok til at det er kjørt opp løyper. Det hadde tydelig vært mange på ski de siste dagene også.

Som vanlig for det forbi noen karer – og jenter – med kraftige skøytetak. Jeg er glad for å kunne holde meg på beina med «vanlig» teknikk. Den teknikken er rusten, både etter et langt opphold, og lite bruk før det.

Etter en liten runde på to kilometer, følte jeg det gikk noe bedre. Både var det enklere å holde farten, og jeg følte meg varm – igjen. Det hjalp på humøret.

Runde nummer to gikk helt greit. Det var til og med så pass greit at jeg tok igjen noen eldre damer på tur, og noen ganske unge jenter lot meg renne først ned bakken.

Det er satt opp noen gapahuker i indre enden av Foretjønet. Her holdt ungdommen til. Med fyr på bålet (Jæren Friluftsråd holder veden) blir det sikkert både varmt og kjekt. Og ungdommen får med seg hjem, lukta av bjørkebål i klærne.

To kilometer ble til fire og så til seks. Hvor lenge skulle jeg holde på å surre rundt den korte løypa. Jeg stoppet opp ved parkeringsplassen. Det var ikke blitt spesielt mye varmer. Jeg utsatte pausen og fortsatte på de korte rundene.

Etter å ha truffet de samme menneskene et par, eller muligens tre ganger, de på vei «mot klokka» og jeg motsatt, ble det merkbart mindre folk. Trekken hadde gått over til vind, og på et par åpne strekk var det kaldt.

Muligens hadde forholdene fått folk til å trekke mot bilene. Jeg var likevel ikke helt klar til å dra. Det var fortsatt litt «futt» i armer og bein.

Selv på flat mark og med godt føre, blir det «vanskelig» å holde fart. Enkelte vil antakelig i tro det, men jeg klarer greit å holde omtrent samme fart uten ski som på ski, om bare underlaget er noenlunde greit.

Etter 10 kilometer og nesten to timer – inklusiv noen små pauser, syntes jeg det fikk klare seg. Det blir uansett adskillig flere timer på ski i 2021 enn i 2018, 19 og 20. Da var jeg ikke på ski i det hele tatt.

Ved bilen fant jeg fram saften. Jeg pleier å ha kokende vann på saftflaska hjemme, og den er som regel passe varm til å drikkes etter noen timer. Det var greit å få i seg noe veske etter skituren. Selv om det ikke blir så mye svette som vanlig ble det likevel til at jeg skiftet på meg tørre klær.

En flott (og flat) skitur. Det kan muligens bli flere i år, men helst etter at det er kommet noe mer snø. Bakken jeg må ned på den korte løypa begynner å bli iset...

Broderen og jeg på lange og mange sandstrender.

Flott vintervær i sjøkanten.

Lørdagsturen ble en gjentakelse av onsdagens tur. Både når det gjelder hvor turen gikk og hvem som var med. Alt som før, med andre ord.

Det er ikke så mange plassene som er «åpne» for oss gamlinger med dårlig balanse og svak hoftekam. Det har vært frost i mange dager. Noe som så avgjort ikke er vanlig på våre kanter av landet.

Frosten har gitt glatte forhold. Det er is på alle pyttene, og rimlagene gjør det glatt på plasser der skoene normalt holder. Vi går forsiktig.

Nå er det selvsagt steder som det er mulig å gå tur. Sandstrendene på jærkysten har naturlig sandstrøing. Det er normalt ikke mange glatte partier på stranden.

Siden det MÅ bli tur på lørdag, ble broderen og jeg ganske fort enige om – igjen – å ta en strandtur. Friluftshuset på Orre er et godt utgangspunkt. Vi avtalte og møtes der nede, og så fikk vi se hvor vi satte kursen, og ikke minst hvor langt vi ville gå.

Jeg var innstilt på en kjapp grei tur. Det blir likevel ofte noe lengre turer enn vi i utgangspunktet la opp til. Nå er det ikke noe problem normalt. Stranden er flat, og det er små hindringer.

Etter mange kjappe og greie turer i sjøkanten, begynne både broderen og jeg å få tak på det å gå flatt, langt og fort. Vi klarer ikke å holde marsjmerke tempo – for 20 åringer. Som er 9 minutter på kilometeren, men vi klarer en kilometer på under ti minutter. Marsjmerket krever 12 kilo sekk , gevær, og 3 mil. Det er ikke ofte vi går så langt. Nærmest aldri...

På parkeringsplassen ved Friluftshuset var det mange biler. Folk går tur som aldri før. Det er omtrent søndagfullt, selv midt i uka. Nå har muligens været noe med dette å gjøre, men det er likevel klart at folk sliter skoene mye mer enn før.

Vi startet med å gå til stranden og mot sør. Normalt blir det til at vi går på innsiden av sanddynene. Der er det lett å gå, selv om det er noen små «krusninger» i landskapet. Nettopp landskapet er en god grunn til å gå her. Tynt gressdekke over sand, og ikke noen busker eller kratt.

Vi valgte sandstranden denne dagen, fordi det var snø og muligheter for glatte partier innenfor dynene. Sanden var ikke glatt. Det gikk greit å komme seg til Orre elva. Der vi snudde.

Orre sanden er lang. Da vi kom rundt neset og kunne se til andre enden virket det uendelig lang bort til nordre enden av sandstranden. Det er bare to kilometer, men virker lengre.

Etter to lange kilometer i vannkanten sto vi på neste ved vraket og kunne se nok en kilometer med sandstrand. I andre enden av denne sandstranden ligger Revtangen med Jærens Rev utenfor.

For å komme videre fra Revtangen og nordover, så ligger det nok en sandstrand og venter. Vi fortsatte og kom inn på «fast grunn» og gikk nok en kilometer nordover før vi snudde.

Da hadde vi gått omtrent 6 kilometer. Tilbaketuren ble litt kortere, siden vi ikke tok ekstraturen ut til elva. Tilsammen ble det omtrent 10-11 kilometer, mye på sandstrand.

En flott tur i flott vær, selv om sola forsvant en stund. En grei tur når det er frost og is ellers.