Dalsnuten, Resasteinen, Skjørestadfjellet og "Skaret".

En kjekk og grei tur med Bestyrerinnen.

Bestyrerinnen ville på tur igjen. Etter en lang søndagstur ble det bare en dags pause før det igjen ble snakk om å ta ut på tur. Det var ikke meningen å gå like langt som forrige gang, men Bestyrerinnen ville gjerne få med seg en topp – eller flere.

Jeg var litt usikker på hvor vi skulle gå. Bestyrerinnen hadde planene klar. Vi tar til Gramstad. Hun ville til Resasteinen og Skjørestadfjellet, og snakket om Dalsnuten. Det var en grei plan, og vi fikk se på slutten av turen om det ble Dalsnuten i tillegg.

Vi tok ut litt sent, og på Gramstad var parkeringsplassen nesten full. Det hadde kommet mange før oss og fortsatt rant det inn biler. Folkene var på vei, mesteparten mot Dalsnuten.

Det var nøyaktig der Bestyrerinnen også satte kursen. Hun mente å ta til Dalsnuten først, og så ta mot Resasteinen og Skjørestadfjellet. Det er jo greit å få bakkene i starten av turen, så vi la i vei oppover bakken og trappene mot toppen.

Vi var ikke alene om å gå til Dalsnuten denne dagen. Det var ikke direkte trengsel i stien oppover, men vi kunne se folk både foran og bak oss.

På toppen var det folk. Det satt folk rundt hele varden, og det kom folk oppover den bratte stien. Det var nærmest som et fuglefjell. Dalsnuten er et populært turmål.

For oss ble det ikke lange stoppen. Vi tok ned samme vei som vi kom opp og gikk mot Resasteinen da vi kom ned til stikrysset.

Og så var vi plutselig alene. Det hadde gått folk i stien mellom Dalsnuten og Resasteinen, men ikke mange. Vi traff bare noen ganske få mennesker, og ved Resasteinen var det igjen bare oss.

Fra Resasteienen til toppen av Skjørestadfjellet er ikke lange stykket, og det tok ikke lang tid før vi sto øverst i den lange slake bakken nedover mot Fjogstadskaret.

Jeg har jo gått der noen ganger, og hadde ikke problemer med å finne skogsveien jeg skulle ta mot Skaret, men gresset var så pass høyt at det dekket nesten stien. Det kan være litt vanskelig å finne rett vei, men til høsten vil stien igjen vise godt.

I enden av skogsveien, går stien ut i terrenget og ned en liten bakke. Der var det ferske spor etter hjort. Det kan ikke være mange minuttene mellom oss.

Fra plassen «Skaret» og mot Fjogstad er det nå opparbeidet flott vei. Vi møtte en dame, som kunne fortelle at det er Sandnes kommune som har gjort denne jobben, og som også har ryddet og ordnet stien ned den lange bakken fra toppen.

Denne turen – eventuelt uten å gå oppom Dalsnuten. Er en grei og enkel tur. Det er litt klyving opp til Resasteinen, men eller er det god sti og fra «Skaret» er det mulig å følge vei tilbake til Gramstad.

En kilometer på vei går greit, men de svaret skyene som vi hadde sett fra Resasteienen kom nærmer, og siden jeg hadde sett lyn ute på Jæren, virket det som om det kunne komme tordenvær i Sandnes også.

Vi nådde bilen med god margin til regnet.

Blåfjell, Ristølnuten med "Skogen" og Lauvlia.

En lang men kjekk søndagstur

Denne søndagen ble det nesten en helt vanlig søndagstur. Bestyrerinnen ville på tur igjen og det er fortsatt noe med en app, som gjør at hun ønsker å oppsøke noen topper.

Nå var Sigbjørn og Anne Lise hjemme, og klar for tur. Vi ville bli fire sammen denne dagen. Siden Bestyrerinnen var den som «organiserte», så foreslo hun å ta til Sælandsskogen og gå til Blåfjell og Bjødnali. Hun la også inn en tur til toppen av Ristølnuten.

Det var en tur Bestyrerinnen og jeg hadde gått tidligere i år, og turen var egentlig verdt en repetisjon. Sigbjørn og Anne Lise har gått fra Bjødnali til Ristøl, men ikke besøkt toppen på Ristølnuten.

Det hadde kommet en del nedbør siden sist jeg gikk oppover mot Blåfjell. Stien, eller nærmest vei var mye utgravd av vannet, og grusen hadde samlet seg utenfor stien. Fortsetter dette vil stien bli vanskelig å gå om en stund.

Vi kom likevel greit opp til toppen av Blåfjell, og fortsatte nedover mot Bjødnali. Det er litt trist å gå gjennom hogstfeltet, men det vil vel vokse opp noe bjørk – eller eik, om noen år.

Det ble ingen pause ved Bjødnali denne gangen vi fortsatte oppover lia mor Ristølnuten. Vi fulgte mine nødlinger et stykke oppover, men omtrent halvveis, mente jeg å huske at stien tok av mot høyre i stede for rett opp. Antakelig riktig, men vi var et «hakk» for langt nede og havnet litt ute i myra, men tok oss greit inn igjen, da jeg fant ut at vi var litt på «ville veier». Det er jo ikke mulig å gå «feil» det er bare å komme seg til topps.

Da vi sto på toppen, hvor det denne gangen var omtrent vindstille og skikkelig sommertemperatur, kom Sigbjørn med forslag om å gå runden til Ristøl og Lauvlia og videre til «Skogen».

Turen ville bli noen kilometer lengre, men det var i orden for alle. Fotballkampen ville jo ikke starte før på kvelden. Vi hadde tid til en utvidelse av søndagsturen.

Det er antakelig mulig å gå direkte mot Lauvlia fra Ristøl, i stedet for om «traktorveien». Vi satset på veien, mest for ikke å havne i myra.

Ved Ristøl klaret det opp, og vi fikk sol. Da ble det skikkelig sommer. Det er alltid en kjekk tur om Ristøl og Lauvlia, men i sol og, med sommertemperatur blir det ekstra kjekt.

Det ble også tid til et kjapt besøk ved minnesmerket over en kar som omkom her oppe i heia – i 1912. Vi hadde ikke problemer i sommerværet, og kom greit ned til «Skogen».

Det gjensto det 3 – kilometer, og bare den siste på god sti, resten er vei. Nå er stykket fra Bjødnalivatnet til Sjelset og så til Sælandsskogen og bilen, en vei jeg har gått mange ganger i år. Det er litt kjedelig, og selv om det fra veien er god utsikt til Bryne og Jæren, så blir også det «kjedelig» etter hvert.

Nedover bakken mot Sjelset går derfor kjapt. Det er ingen grunn for å holde igjen. Fra Sjelset er det to kilometer til bilen. Og stykket langs «ånå» er alltid kjekt. Her endrer naturen seg ganske mye i takt med årstidene, og det er det jo kjekt å følge med på.

Turen, inklusive avstikkeren til Blåfjell og Ristølnuten ble på omtrent 14-15 kilometer. En skikkelig søndagstur. Vi brukte (inklusive noen pauser) litt over 5 timer.

Flott vær og fine forhold i heia.

 Av og til blir turen mer enn bra, nesten perfekt.

Nå hadde YR meldt rimelig korrekt vær en stund. Regnet kom omtrent som ventet, og sola skinte når den var meldt. Fredagens tur innover mot Blåfjellenden ville antakelig bli en litt våt historie. Det var meldt noen regnbyger ut over ettermiddagen etter en våt formiddag. Storm hadde derimot regn hele dagen. Ikke mye men det kunne komme nedbør omtrent hver time.

Hjemme var det ganske flott vær da jeg startet. Det ble til at jeg valgte å kjøre oppover i kortbukse og med tynn ullbluse. Med på lasset var Recon Gore-Tex jakke og bukse. Jeg fikk skifte om STORM hadde rett.

Det kom regn på bilruta oppover Øvstebødalen. Og det var fortsatt fuktig på bakken da jeg startet – i kortbukse og med en lett jakke i sekken. Oppover Mot Oleskaret ble været bedre, og sola tittet så vidt fram.

Jeg tok igjen en kar som også var på vei opp bakken. Det viste seg at han også skulle til Blåfjellenden. Det var bestille en sengeplass, så det kunne lett bli bare oss på hytta den kvelden.

En voksen kar, pensjonist og prest. Vi fikk annekset for oss selv, og presten var et hyggelig og interessant bekjentskap. Hva jeg ikke viste fra før, var at presteutdannelsen er på 7 år og at de første årene går med til å lære det opprinnelige språket til nye-testamentet. Som selvsagt er helt gresk for meg.

Slike kvelder i godt selskap med helt fremmede folk, hvor vi deler erfaringer og historier, er en av grunnene til at jeg liker svært godt å gå innover til Blåfjellenden – eller andre turistforenings hytter. Det hender ganske ofte at folk åpner seg og forteller mye fra sitt liv og om sine erfaringer – både gode og mindre bra.

På turen innover fikk jeg igjen oppleve skuespillet til en rypemor med egg eller unger i reir like ved stien. Hun ga lyd og ville lokke meg vekk fra reiret. Tilsynelatende med ødelagt vinge, slik at hun ikke kunne fly. Dette har jeg opplevd noen ganger, og det er like kjekt hver gang.

I løpet av natta kom tåka sigende oppover dalen. På morgenen var det tett, og selv om det letnet litt og hytta kom under skylaget/tåka så var det tett på toppene.

Dagen før hadde jeg fått en førsteklasses tur innover i heia, med noe sol ingen vind og nesten 20 grader. Det var så pass varmt at jeg hoppet i bekken selv om sola var bak skyene. Det er ikke så ofte badetemperaturen friste meg.

Værmeldingen hadde egentlig lovet bedre vær på tilbaketuren. Jeg fortalte andre at det nok ville klare opp ut over dagen, og at det ville bli sol.

Som en del ganger før, fikk jeg rett. Da jeg kom på toppen og hadde Hunnedalen foran meg forsvant skyene og sola tittet fram. Det ble varmt. Siste stykket nedover mot bilen ble en skikkelig sommertur, i sol og varme.

Denne turen gikk også i kortbukse og med kortarmet tynn ullbluse. Det har blitt noen slike turer til nå i år. Skikkelig flotte turer.

Både turen inn og turen tilbake var i stjerneklassen. I tillegg gikk det ganske fort, nesten i god gammel fart. Det var jeg godt fornøyd med.

Regn på Mattisrudlå, vind på Bjørndalsfjellet og sol mot bilen.

En våt men kjekk tur. 

Enkelte dager blir det ikke tur selv om været egentlig innbyr til det. Andre dager melder YR om dårlig vær, og det blir tur likevel.

Tirsdag var det egentlig turvær, men «sosiale forpliktelser» gjorde at sekken ble stående hjemme sammen med tur skoene. Vi en en gjeng som har holdt sammen i litt over 50 år og som møtes et par ganger i måneden. Dette blir jeg som oftest med på.

Onsdag var YR temmelig raus med regn og dårlig vær. Som pensjonist kan jeg jo egentlig velge hvilke dager jeg går tur, men siden det ikke ble noe av turen på tirsdag så måtte det bli tur onsdag. På tross av været. Jeg har jo gått tur i regnvær noen ganger, og utstyret burde være greit til slikt bruk.

Yr meldte mulighet for regn hele dagen, men ikke de store mengdene. Det hender at det virkelig regner hele dagen – pisseregn – stadig drypp, uten opphold, men også at YR tar feil.

Jeg er pessimist når det gjelder vær, og var innstilt på regn og mer regn, men tur måtte det likevel bli. Spørsmålet var, som vanlig, hvor turen skulle gå.

Selv om det er sommer og egentlig mulig å gå i heia, ble det til at jeg tok en av de vanlige turene ut fra Gramstad. Det er egentlig vår, høst og vinterturer. Ikke sommerturer.

Det var langt fra fullt på parkeringsplassen ved Gramstad, men, mye mer folk og biler enn jeg hadde trodd, en regnværsdag. Folk ville på tur. Unger, voksne og ungdom med og uten hunder var på vei mot Dalsnuten og andre turmål.

Jeg tok mot Bjørndalsfjellet i regnet. Det var ingen andre på vei oppover, og det var få spor i sorpa. Det ble en ensom tur opp til Bjørndalsmyra.

Innover myra mot Mattisrudlå var det ikke folk. Det er ikke mange som går denne umerkede turen. For egen del synes jeg det er en fin liten «omvei» mot Mattisrudlå.

Denne gangen ble det en våt «omvei». Myra var bløt og jeg gikk nesten igjennom enkelte plasser. Gresset dekket stien og jeg klarte å sette foten så pass langt ned i et myrhull at vannet gikk over støvleskaftet.

Litt overraskende kunne jeg høre stemmer oppe over meg. Det var folk i stien mellom Bjørndalsfjellet og Mattisrudlå. Jeg kunne så vidt se to skikkelser i tåka oppe på toppen. Jeg tror ikke de så meg. Regnet gjorde at jeg helst så ned, og det gjorde sikkert de andre også.

Fra Bjørndalen og opp mot Mattisrudlå gikk jeg inn i tett tåke. Våt tåke. Det er jo ikke mulig å gå feil, men tåka var så tett at jeg ikke så mer enn 20-30 meter.

Fra Mattisrudlå mot Bjørndalsfjellet fikk jeg trekken, som nå var blitt vind, med meg, Det gjorda at regnet ikke kjentes fullt så ubehagelig. Antakelig var det derfor det ble opphold.

En ting jeg merket var at mine Impact sko holdt vannet ute – etter 1 1/2 års bruk, og at støvlene fortsatt hang skikkelig bra på det våte berget. Nå henger det meste på gneis, men likevel ble jeg mer og mer «sikker» etter hvert.

På Bjørndalsfjellet blåste det Mer enn YR hadde nevnt. Siden jeg var forholdsvis våt, ble det et kort opphold i høyden. Nedover mot veien ble det opphold – en stund.

Selv om det kom regn da jeg gikk mot Fjogstadnuten, ble det etter hvert bedre vær og på vei nedover mot Revholstjørn, kom sola gjennom noen ganger.

Det var likevel en nok så fuktig turgåer som sto ved bilen.. Jeg er sikker på at jeg kunne vri vann ut av ullblusen. Som vanlig viste det seg at været ikke har stort å si for om det blir en bra tur eller ikke. Jeg hadde i hvert fall hatt to og en halv time med kjekke – og våte – opplevelser.

Blåfjell, Bjødnali og rundt Engjavatnet

En flott tur - uten regn.

Det har vært mye godt tur-vær den siste tiden. Stor sett hele juni har vært bra, med mye sol, noe vind, men skikkelig bra forhold. Det kunne jo ikke vare evig.

Juli startet med litt dårlig vær. Siste turen inn til Blåfjellenden gikk fortsatt i kortbukse og med sol i ansiktet, Første turen i juli ble en tur med regntøyet i sekken og fortsatt god vær, selv solen manglet en stund. Heldigvis er det fortsatt varmt.

Det ble bare noen korte turer i helga. Det var meldt regn, men heldigvis ble det mindre nedbør enn hva YR hadde meldt. Siden det hadde blitt noen langturer før helgen passet det godt med en liten «pause».

Mandag var YR klar på at det vil komme nedbør, men ikke før ut på dagen. Til klokka to ville det - sannsynligvis være opphold. Siden det hadde regnet i helga ville det likevel være ganske bløtt i terrenget.

Turen rundt Blåfjell og Bjødnali går mye på vei. Selv det turen går i terrenget er det god og tørr sti. Et par steder er det myr, som kan være våt, men det er mulig å komme tørrskodd fram. Mente jeg. Med regn i vente, pakket jeg ned regntøy og tok på fjellstøvlene. De med Gore-Tex.

Det var andre enn meg som ville på tur. På parkeringsplassen i Sælandsskogen var det faktisk en god del biler.

Oppover lia mot Blåfjellet var det adskillig tørrere enn jeg hadde ventet. Det kan renne vann i stien så den minner mest om en bekk. Stien var nesten tørr. Jeg kunne ha tatt på lave sko.

Det kom et par rett bak meg oppover, og på toppen satt det en kar og kikket ut mot Jæren og havet. Lengre ned kunne jeg se en hel gjeng på vei mot toppen på andre siden. Nedover mot Bjødnali kom det flere i mot oppover. Jeg har ikke ofte truffet så mange over Blåfjell.

Vinden sto fra sør. Over Ristølnuten lå det svarte skyer, og det kunne se ut som om regnet ikke var langt unna. Nedover mot Bjødnali forsvant skyene vestover og det ble lysere. Hjemme hadde jeg lurt på om jeg skulle legge turen rundt Engjavatnet.

Det ville i så fall bli en tur på omtrent to og en halv time eller omtrent en mil. Det var egentlig ikke planen, men siden det skulle regne – hele dagen – på onsdag så kunne det på¨mange måter passe bra med en litt lengre tur.

Om bare høylandfeet holdt seg vekk fra stien. De går ute borte ved «Skogen» hele året. Med kalver er de litt mindre «vennlige» enn ellers. Jeg er litt skeptisk til å gå gjennom en flokk med Høylandsfe med kalver....

Det er jo alltid mulig å snu, og gå tilbake samme vei. Siden været så ut til å skikke seg, ble det til at jeg tok «omveien».

Høylandfeet holdt seg godt unna stien heldigvis. Det var tørt i bakken, selv om det rant i bekken og surklet i myra. De par ekstra kilometerne rundt Engjavatnet, er en flott forlengelse av turen. Og så blir turen så pass lang at det blir en skikkelig opplevelse, ikke bare en kjapp tur for å holde formen vedlike.

I bakkene nedover mot Sjelset kom sola fram, og med vinden bakfra, ble det varmt. Da jeg nærmet meg bilen og parkeringsplassen i Sælandsskogen, kom de mørke skyene sigende innover. Klokka to – som meldt – kom regnet. En skikkelig flott tur med fine forhold.

Rundtur i Madland

Endelig den tradisjonelle turen. 

En rundtur i Madland hadde stått på ønskelisten ganske lenge. Selv med virkelig bra turvær hadde det ikke blitt anledning til denne spesielle turen. Mange turer kom før, og en dag i uka må liksom være turfri.

Rundturen i Madland er egentlig en klassiker. Jeg har gått denne turen i noen år, men da Fisketjønnbu hadde sin storhetstid var dette søndagsturen for mange Stavangerfolk.

Fiskefjønnbu er vekk og stien var nesten overgrodd da jeg gikk her for noen år siden, tilbake i 2014. Det var lett å følge stien nå. Ikke skikkelig oppgått, men markert. Fortsatt er det vanskelig å finne en god vei over to steinurer som sperrer veien. Bare varden med rød T på andre siden viser vei.

Jeg velger å gå opp fra nederste parkeringsplass og over Sirdalsloen og videre ned til Fisketjønnene.

Veien langs indre Fisketjønn er grei, det blir litt verre oppe mot Høylandsskaret. Der er det stein og hull om hverandre, og det skal lite til før en fot plasseres der den ikke bør være.

Denne gangen gikk det bra, og jeg kom helskinnet, men med et sår på skinneleggen, opp til flaten over Høylandsskaret.

Med mange dager på tur den siste tiden, kunne jeg kjenne at beina ikke var like samarbeidsvillige som vanlig. Det gikk greit, men det var tungt å holde farten opp. Den siste bakken opp mot Vådlandnuten var tung å komme opp, og pulsen gikk for fullt.

Fra nesten øverst mot toppen, er det mulig å se langt nedover Rolighetsdalen. Den veien jeg hadde tenkt meg. Det var ikke et menneske å se, bare en del sau....

Nettopp nedover mot Rolighetsvannet, er det greit om bakken er noen lunde tørr. Det var den denne dagen. Det tok ikke lang tid før jeg sto ved stidelet ved Rolighetsvannet.

Da var jeg litt over halvveis, og hadde bare 5,5 kilometer igjen til bilene. Jeg har alltid innbilt meg at det går nedover fra stidelet og mot Maribakken. En sjekk på kartet viser at det faktisk ikke går så mye ned men noen få høydemeter blir det.

Jeg har gått denne turen noen ganger, og alltid synes turen langs drifteveien fra Rolighetsvannet til Maribakken er virkelig flott. Stien går over myrer, bakker og langs småvann. Virkelig flott. Denne gangen ble det litt tungt, og jeg hadde nok med å komme meg fram. Det ble lite tid til kikking på naturen rundt.

I bunn av Maribakken var det som vanlig tid for en liten pause. Denne gangen ble det en kjapp drikkepause, før jeg fortsatte.

Fra Maribakken og tilbake til bilen er det omtrent 2,5 kilometer, og ganske flatt. Stien er fortsatt grei, men nå er det mer stein og det blir noen lange steg inne i mellom.

Siste stykket ned går på opparbeidet driftevei, omtrent som i Viglesdalen. Helt greit å gå på, men også her blir det noen lange steg fra stein til stein. Enkelt å gå, så lenge det er tørt.

Nede ved bilen kunne jeg se at det hadde gått noenlunde greit. Jeg hadde ikke brukt mer enn omtrent tre og en halv time på de 11- 12 kilometerne. En grei fart og en flott tur.

Med broderen til Blåfjellenden i 2021

En årlig tradisjon

Broderen ville til Blåfjellenden. Ikke så underlig egentlig, han har gått ut og inn til Blåfjellenden noen ganger han også. Ikke like mange ganger som meg, men en god del.

Det har blitt mange år med tur til Blåfjellenden sammen med broderen. Det er en av de turene jeg virkelig setter pris på. Vi har vært sammen innover i mange år, og helt tilbake til 80 tallet har det blitt en tur innover heia sammen.

Broderen har slitt litt med noen skader og har hatt litt helseproblemer. Heldigvis ser alt til å gå rette veien, men våren har vært uten langturer, så han var usikker på om formen var bra nok til en tur til Blåfjellenden.

Det var bare en ting å gjøre, ta ut og se om formen var bra nok. Været var i hvert fall ingen hindring. YR var raus med både varme og sol. Lite vind var det også meldt. Siden det var tørt i bakken, ville forholdene innover være de aller beste.

Jeg har en sekk for overnattingsturer stående klar. For meg er det bare å pakke ned lesebrett, briller og telefon, for å være klar til å ta ut. Jeg handler mat på vei oppover mot Hunnedalen.

Mange kommer til Blåfjellenden med store – og tunge sekker, og pakker opp Real Turmat som middag. Vi pakker med en Fjordlandmiddag. Litt tyngre, like enkelt, og noe bedre smak.

Denne gangen ble det til at jeg lempet ut en god del av utstyret i sekken. Det er ikke lengre vinter og med god værmelding trengte jeg ikke mye tøy i sekken. En lett jakke og bukse fikk holde.

Antrekket innover var også sommerlig. Kortbukse og lave tursko. Lett vekt og lite motstand. Det ble en skikkelig fin tur inn i heia. En flott sommertur.

På hytta var det folk. Vi ble godt mottatt av hyttevakten. På annekset var det ikke andre enn oss og vi hadde god plass. Nå kom det et par senere på dagen, som tok inn på hunderommet, så helt alene ble vi ikke.

Broderen fikk sitte på terrassen foran hovedhytta, med cognac og sigar. En øvelse han gjort noen ganger opp gjennom årene, men som han fortsatt setter stor pris på. Denne gangen hadde han faktisk selskap av andre. De uten sigaren i hvert fall.

Det ble en rolig og lang morgen. Vi tok ikke ut før i 11-tiden. Det hadde vært en grei tur inn, og vi så fram til en like kjekk og flott tur tilbake til Hunnedalen.

Bakken opp fra Blåfjellenden er på over 200 høydemeter, og er stedvis ganske bratt. Etter å ha gått opp denne baken noen ganger, ganske mange, så blir bakken tatt i et tempo som ikke får puls og pust helt på topp.

Med tørre forhold og flott vær, og ikke minst småsko og kortbukse, gikk turen tilbake til Hunnedalen på omtrent to timer og ti minutter. På ingen måte rekord, men en respektabel tid, spesielt siden vi ikke lå frampå, men bare gikk «rolig» hele turen.

Broderen var godt fornøyd med turen. Et opphold på Blåfjellenden som «vanlig» også i 2021. For egen del seg jeg fram til flere turer innover i år.