Vådlandsnuten og åpning av dagturhytta Fisketjønnbu

Første gang til Vådlandsnuten i 2022.

Vådlandsnutene er godt synlig fra Jæren. De to toppene stikker seg godt fram, og er lette å få øye på. En tur til Vådlandsnuten har stått på vårprogrammet i mange år.

Dette året har det vært en god del snø i Madland. Folk har benyttet muligheten til å gå skitur i det terrenget som var stedet hvor «alle» skulle på ski på 60 og 70 tallet. Jeg var noen ganger på ski her, men fra 90 tallet har det bare blitt fot-turer. Nesten hvert år har det blitt en tidlig vårtur til toppen av Madland.

Bestyrerinnen var klar på at denne søndagen ville hun til Fisketjønnbu. Det vil si den nye dagturhytta, som har fått navnet til den gamle Turistforeningshytta. Det skulle være åpning av dagturhytta, og Bestyrerinnen ville gjerne være tilstede.

Vi viste det ville være kjentfolk på åpningen, og det kunne på mange måter passe bra, om vi stakk innom. Vi ville antakelig ikke bli alene, men heldigvis er parkeringsplassene i enden av Madlandsveien store.

Været er jo alltid en faktor for hvor og hvor lenge vi skal være på tur. Denne dagen var det sol og omtrent blå himmel. Varmen holdt seg fortsatt vekk, men i sola og i le for vinden var det en flott dag.

Siden det er mulig å se Vådlandsnutene omtrent hjemmefra, så viste jeg at det fortsatt er snø i høyden. Hvor mye, og hvor langt nede den ville ligge var det ikke mulig å se. Jeg satset på at det ville være mulig å komme til toppen, og at jeg ville kunne få med Bestyrerinnen på turen til toppen.

På parkeringsplassen var det andre som også ville innover mot Fisketjønnene. Vi startet opp bakken, og jeg håpet jo å kunne få med Bestyrerinnen helt til toppen. Ved Fisketjønnbu var det ikke kommet folk. Vi gikk kjapt forbi og videre opp Høylandsskaret..

Det var ganske bløtt i stien enkelte plasser, og det lå snøflekker helt inn til stien i skyggesiden. Først ovenfor skaret måtte vi ut på snøfonna for å komme forbi. Fra rundt 700 moh og videre oppover mot toppen på 802 moh var det ganske store snøfenner, og litt snø på flatene. Ganske som vanlig på første turen for året.

Når det er en stund siden jeg har vært over snøfenner, går det sakte. Jeg har noen ganger tråkket gjennom, og det har til nå gått bra, men mer på grunn av hell enn noe annet. Det blir litt bedre etter hvert. Jeg stoler mer på snøen ut over forsommeren.

Vi var alene på toppen, men nedover fikk vi ganske mange i mot oss. Det er ikke ofte jeg treffer så mange folk nettopp her. Det var anda mer folk nede ved Fisketjønnbu.

Harry, som nok hadde noe med åpningen av Fisketjønnbu å gjøre, mente det hadde vært over 250 mennesker «innom».Ikke alle – på langt nær – gikk videre oppover, men det var antakelig mer folksomt på stien mot Vådlandsnuten enn det noen gang har vært.

Det var i hvert fall mer bil på parkeringsplassene enn det jeg har opplevd – i de senere årene. Det var langt fra fullt, men det stå mange biler både på den øvre og nedre parkeringsplassen.

Med en liten pause på toppen og en lang pause nede ved Fisketjønnbu, var søndagen tur ganske grei. Vi brukte tid, men hadde det ikke travelt, og så tar det jo tid å snakke med folk. En grei vårtur, og fortsatt en av de flotteste turene i distriktet. Jeg gleder meg til det blir så pass snøfritt at det er mulig å ta rundturen mot Rolighetsdalen og Maribakken i tillegg.

Rundt Lifjell i Sandnes

En litt krevende tur.

Siden jeg var i gang med en del litt lengre turer var det bare å følge på en gang til. Denne dagen var jeg klar for den gode gamle turen rundt Lifjellet i Sandnes. En tur jeg har gått mange ganger opp gjennom årene.

Turistforeningen mener turen er omtrent 9 kilometer og jeg brukte (omtrent) to og en halv time. Noe som gir litt under 4 kilometer i timen. På flat vei er det sakte. Det går ikke fullt så fort lengre, men jeg kommer meg fortsatt rundt.. Nå er ikke runden rundt Lifjellet noen enkel tur. Det er mye opp og ned og litt klatring.

Det er satt opp kjetting et par plasser, og en plass – ut mot Lihalsen – er det tau for å rappellere ned en liten skrent. Det er likevel et par plasser til, der jeg kunne tenke meg et tau å holde i.

Start og slutt er på Dale i Sandnes. Helt innerst ligger det en parkeringsplass og stien starter rett ved parkeringsplassen. Siden dette er en rundtur, er det selvsagt mulig å gå både mot toppen først eller ta ut over langs fjorden. Jeg har i nok så mange år alltid gått ut langs fjorden først.

Og siden jeg er en pyse i bratte heng, holder jeg meg nede langs sjøen, selv om den merkede stien går litt oppe i lia. Der er det bratt – for meg.

Nå har det dukket opp en liten «snarvei» på min vanlige sti. Rett etter der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den umerkede stien, går det et nytt tråkk i lia, som – selvsagt– treffer den gamle stien etter en stund.

Min sti går sammen med den T-merkede stien i Revesdal. Omtrent 150 meter før skiltet med «sprettraubakken» dukker opp. Min sti fortsetter ut langs fjorden, men for de som vil kjapt til toppen, så er det «Sprettraubakken» som gjelder. Den bakken er lang og bratt, og uten mye busker og kratt. Det er stor sett bare fjellet. Jeg har sett film av folk som har syklet ned denne bakken. Avgjort ikke noe for meg.

Fra stien er det flott utsikt over mot Stavanger og bakover mot Sandnes. For meg som er vokst opp i Stavanger, så er det kjekt å se byen fra den siden.

Det er ikke en enkel sti å følge fra Einerneset til der stien tar opp mot toppen. Det går opp og ned og det er ikke lett å holde farten oppe. Småbakkene opp og ned får pulse og pust i høygir.

Det har kommet en ny gjerdeklyver rett før stien svinger opp mot toppen. Franzen som merket stien første gang, var opptatt av utsikt, og la stien opp berget. Den gamle stien går langs bekken og inne i skogen. Jeg følger selvsagt det gamle tråkket.

Det er en skikkelig lang bakke, men gjennom mange år har jeg lært hvordan bakken enklest skal ras. Det gjelder å ikke få pulsen for høyt. Ikke helt enkelt. Broderen mener bakken gir god trening.

Det er fort gjort å gå stykket fra «hust» til kanten over Øksendalen. Bart fjell, svaberg og god sti gjør det lett å gå.

Den siste kraftanstrengelsen er å komme opp «den fordømte bakken» - lia opp til skaret mellom Flatafjellet og Sørafjellet. Den er langt fra så lang og bratt som den fra Lihalsen til toppen, men krever likevel sitt.

Fra skaret og videre er det nesen bare nedoverbakke. Først til Dalevatn, hvor det et par plasser er bratt, og så videre nedover mot Dale. Fra der går turen for det meste på god sti og delvis vei, og om formen er på plass, blir det små jogging nedover bakkene mot bilen.

Langtur på Høgjæren

15 kilometer og litt stive bein.

På Jæren er våren kommet. I hagen er snøklokker og krokus forsvunnet for lenge siden. Påske og pinseliljene er avblomstret og tulipanene står fortsatt -så vidt. Plenen har fått flere omganger med gressklipperen og busker og trær har grønne blader.

Bøndene er opptatt med pløying og såing. Heldigvis er det slutt på utkjøringen av «hevd» og dermed også slutt på «hevdaluktå».

Et par mil hjemmefra, og bare 200 meter høyere, på mitt vanlige turområde – Høgjæren, er situasjonen en ganske annen. Her er lyngen fortsatt brun og gresset gult. Det er nesten ikke noe grønt å få øye på. Helt nederst inne i mellom alt det gule og brune, finnes det noen grønne strå.

Kontrasten er ganske stor fra det frodige Jæren til golde og vinterlige Høgjæren. Det er likevel et kjekt område å gå tur i. Jeg var egentlig gått tom for nye turer. De fleste har jeg gått mange ganger, og denne dagen var jeg klar for en litt lengre tur.

Det er mulig å gå turer på Høgjæren av forskjellig lengde. Den vanlige runden er på 7-8 kilometer og går unna på en og en halv time – i god fart. Da går turen fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn.

Nå er det mulig å parkere ved Tovdalsveien og går til Synesvarden og så runden. Det gjør turen 3-4 kilometer lengre og en slik tur går unna på omtrent to timer, fortsatt i god fart...

Denne dagen ar det planen å gå litt lengre, og noen ganger, når jeg ønsker en litt lengre tur, starter jeg ved Tovdalsveien og går Synesvarden, Holmavatn til Steinkjerringå og samme vei tilbake. Det blir en tur på nesten 15 kilometer og da går det tre timer. Slik ble det.

På parkeringsplassen var jeg alene, og det var ikke spor i stien. Det kunne se ut som om folk ikke var på tur denne dagen. Nå var det ikke så overraskende. Været, som har vært skikkelig bra, hadde slått om, og YR truet med regn ut på dagen. Sol var det ikke snakk om, heldekkende skydekke var det som møtte meg. Når det samtidig blåser 5-6 m/sek og gradestokken holder seg godt under ti grader, finner nok mange forholdene litt «ufysne».

For min del hadde jeg håpet på en tur i ullblusen, men måtte ha på en lett mellomlagsjakke i tillegg. Hva jeg ikke hadde reknet med, var at det ble nødvendig med tynne vanter. En nok så kald maidag på Høgjæren.

Landskapet er skapt av isen, det vil si «dødende» is. Her stoppet isen sin fremferd og smeltet med sitt innhold av stein, grus og sand. Det er en del småtjern, og disse kan være skapt av is inne i mellom all grus og sand, som så smeltet.

Det er jo ikke store høydeforskjeller. Høyeste toppen er Synesvarden på 359 moh, mens det laveste området ligger på omtrent 250 moh. Hundre høydemeter er ikke mye, men det er nok til at jeg blir skikkelig andpusten i de bratteste bakkene, og må «gire ned» i de slake bakkene opp mot Synesvarden.

Ett stykke nedover mot Holmavatn, kunne jeg kjenne noen dråper, og etter det var det lett yr en god del av turen. Ikke så mye at det ble nødvendig med jakke, men nok til at buksa ble våt på lårene.

Siden det skulle være en treningstur, forsøkte jeg å holde farten oppe nedover mot Holmavatn. Det gikk greit, men i oppoverbakkene på tilbakeveien, kunne jeg kjenne at jeg hadde tatt i tidligere. Jeg var glad da jeg sto ved bilene og kunne puste ut.

Med broderen på en flott runde fra Gramstad.

Fire topper - opp og ned.

Etter hvert har en tur fra Gramstad og opp mot Mattisrudlå og så videre til Bjørndalsfjellet blitt den vanligste turen. En grei tur, som vi altså har gått noen ganger.

Nå er det likevel ikke så veldig mange årene siden vi «fant» denne turen. Jeg har notert første turen i 2016, men jeg hadde vært på toppen tidligere i forbindelse med en 7-nuts tur mener jeg.

Nå er det altså blitt en standard-tur. Til å begynne med ble det bare opp og ned, bare som så vidt er 5 kilometer, men altså med noen høydemeter. Så utvidet vi med Fjogstadnuten (broderen var ofte med.), det gjorde turen 3 kilometer lengre og det kom noen ekstra høydemeter.

Etter å ha kikket opp på Dalsnuten på mange av disse turene, ble det til at vi også fikk med oss denne toppen – av og til. Med enda flere høydemeter. Da var vi på omtrent en mil og godt over to timer.

For min del, hadde jeg også lagt til Mattisrudlå, men da opp Rindå fra paradisskaret. En tur rundt Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, var en skikkelig fjelltur – syntes jeg – den gangen.

Jeg la vel inn Dalsnuten et par ganger også, bare for å gjør det til en riktig langtur. - på omtrent tre timer.

Så fant jeg en sti inn Bjørndalsmyra som enkelt brakte meg opp mot Mattisrudlå. Det gjorde at Mattisrudlå kom med på omtrent alle turene som gikk om Bjørndalsfjellet.

Med tre topper, Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, ble det en helt vanlig tur på omtrent to og en halv time og omtrent 9 kilometer. En flott tur og en tur som gir en del høydemeter.

Den siste tiden har Dalsnuten kommet med og nå i år har jeg også lagt inn en snarvisitt ved Øvre Eikenuten på noen av turene. Da har det lett godt over tre timer før jeg igjen står ved bilen.

Broderen er ikke like opptatt av å få med seg toppene, men har etter hvert blitt klar for minst en tre toppers tur, og legger gjerne inn Dalsnuten en gang i blant.

Det var nettopp det vi gjorde denne gangen. Vi kom oss opp på Mattisrudlå uten problemer, og nådde Bjørndalsfjellet uten store problemer.

Nedover mot veien, ble det en kort stoppe for å snakke med en kar. Han var på vei mot Bjørndalsfjellet med to staver. Det gikk ikke spesielt fort, og vi fikk kjapt en god forklaring. Fire uker tidligere hadde han operert hoften, og var nå på opptrening – i fjellet – med to staver. Det synes både broderen og jeg var godt gjort.

Vi tok det med ro over Fjogstadnuten. Vi kunne jo se Dalsnuten ute ved fjorden, og fikk hele tiden en påminnelse om bakken oppimot toppen.

Nå fusker vi litt her også. Vi går opp den gamle stien til toppen av trappene, og krysser så over til sørsiden og tar den stien til toppen. Det bestyr ganske enkel tur, selv om høydemeterne er de samme.

Det ble ingen stopp på toppen. Selv om det var sol, og skikkelig varmt der trekken ikke fikk tak, ble det kaldt på toppen. Det blir fort kaldt med en svettevåt ullbluse som eneste plaff på overkroppen.

Nesten en mil og nesen to og en halv time. En kjekk tur i flott vær.

Vårtur til Vårlivarden

 Fra Øvre  Hetland til Lundekvam og Myrland og til toppen.

Som vanlig ville Bestyrerinnen på søndagstur. Det skulle helst være en litt kort og lett tur, hun så ikke for seg noen lang tur denne dagen. Det har blitt noen turer på Bestyrerinnen også den siste tiden.

En kjapp og kort tur var ikke helt det jeg hadde sett for meg på en virkelig flott søndag. Det måtte være mulig å finne en kort tur som også var litt «utfordrende». Om ikke lengde hva da med høyde?

Jeg hadde tenkt å ta en tur til Vårlivarden, men var ikke sikker på når dette ville passe. Kunne denne turen være noe for oss – på en søndag. Bestyrerinnen var gjerne med på en tur til toppen på Vårlivarden.

Sigbjørn og Anne Lise hadde vært i selskap på lørdagen, og jeg var ikke sikker på om de var klar for tur fra morgenen av. Da vi tok kontakt, ville de gjerne være med på en tur til Øvre Hetland og videre mot Vårlivarden.

Nå hadde Bestyrerinnen nevnt en kort tur, og turen til toppen av Vårlivarden fra Øvre Hetland er kort ikke stort mer enn 3 kilometer hver vei. Det er mulig å gå en liten «omvei» til Lundekvam og Myrland. Sånn for meg selv, hadde jeg håpet å få «lurt» Bestyrerinnen med på denne lille ekstra runden.

Sa vi sto på parkeringsplassen nevnte jeg «omveien» for Sigbjørn. Han er som regel klar for litt ekstra, og mente vi burde ta veien mot Lundekvam.

Det er god sti, nesten vei det første stykket, mot Lundekvam. Noen myrhull er det, men de merket vi nesten ikke. Det var skikkelig tørt i marka.

I tillegg til god sti, fikk vi med oss nesten grønne bjørker og den sarte vårfargen. Det er virkelig flott å gå i skog og mark på vårparten. Vi fikk i hvert fall en flott tur.

Det var andre på Lundekvam, men ikke telt denne gangen. Stedet blir mye brukt som teltplass. Det er bare et «kort» stykke fra parkeringsplassen ved Myrland, og det er gammel kjerrevei.

Fra Myrland er det mulig å nå toppen to veier. Det går en sti bratt opp til stien fra Øvre Hetland, og en enda brattere sti rett opp mot toppen. Vi valgte selvsagt den bratte – rett opp – mot toppen. Ingen av de andre sliter det minste med bratte luftige kanter men jeg får høy puls bare ved å tenke på denne turen. Jeg bruker nok litt lengre tid enn mange andre i slike bratte bakker. Det tar tid å sikre, men denne gangen kom jeg også opp – selvsagt.

En fordel med bratte bakker, er at det ofte er flott utsikt. Nå passer det også bra å stoppe opp, nettopp for å beundre utsikten.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. Det var en god del folk på vei mot toppen samtidig med oss, og oppe satte det folk der det var ly for vinden. Vi fant en plass i sola, og tok fram mat og drikke. Det var skikkelig greit å sitte i sola, etter en litt tung tur opp bakken.

Det ble til at vi tok en lengre pause enn vanlig. Vi hadde det ikke travelt og det var ingen grunn til å stresse. Nå var utsikten også noe å ta med seg. Vi hadde utsikt over fjord og fjell, med blå himmel og snø på de borterste toppene. Rene postkortet.

Det er greit å gå nedover den vanlige stien mot Øvre Hetland. Det er noen bratte kneiker, og jeg må nedpå med baken en plass. Etter å ha gått der noen ganger, så begynner jeg å kjenne bakken.

Nedover i skogen, med sol og blå himmel, og helt uten vind, ble det en mer enn behagelig tur. Flott vårvær og tørre forhold gir selvsagt en fin tur.

Turen hadde tatt oss tre timer. Det er selvsagt en del høydemeter, men det som hadde tatt tid, var pausen på toppen. Denne gang ikke for å få pust og puls ned, men fordi det var en alt for flott dag til å ikke bruke tid. En skikkelig fin tur.

Den kjekke runden fra Gramstad.

Sol og tørre forhold.

Våren er noe jeg ser fram til gjennom hele vinteren. Det er virkelig en flott tid når bjørkene begynner å bli grønne og temperaturen kommer over frysepunktet. Det er likevel klar forskjell på hvor langt våren er kommet, når ferden går oppover i høyden.

Vi har vært heldige med været en lang stund. Nesten hele april har det omtrent ikke regnet. Nå er ikke tørr bakke bare en fordel, men for oss som går tur i skog og mark – og i høyden, er det vesentlig bedre med tørre myrer og myrsøkk.

Denne dagen var det nettopp tørr mark, nesten grønne bjørker som møtte meg på Gramstad. Når det i tillegg er sol og bare litt vind, ligger det til rette for en litt lengre tur enn normalt.

Jeg planla en tur over de fem toppene rundt Gramstad. Det vil si – først, Mattisrudlå, så Bjørndalsfjellet og etter det ned til veien, og opp over Fjogstadnuten. Deretter var planen å ta over Dalsnuten og bortom Øvre Eikenuten (ikke helt til toppen...) og så den lange slake bakken ned tilbake til bilen. En rundtur på 11-12 kilometer, men med noen drøye bakker.

Denne gangen ble det stien mot Bjørndalsfjellet, før jeg setter kursen innover Bjørndalsmyra og Mattisrudlå. Jeg går jevnlig opp «Rindå» fra Paradis-skaret og til rett under Mattisrudlå, men synes det er kjekkere og greiere å gå inn myra. Der er jeg alene, og kan beundre utsikt og naturen i fred. Slike stopp underveis, er bare greit. Jeg bruker ofte disse små pausene til å lete etter pusten som jeg mistet.

Det er ikke mye sti innover Bjørndalsmyra, men det er enkelt å komme fram. Det er vesentlig mindre bratt enn opp fra Paradisskaret.

Fra Mattisrudlå er det enkelt å se neste mål, men det er opp og ned noen ganger, og noen av bakkene får – igjen – pulsen opp. Det er med en viss lettelse jeg står på toppen og kikker ned mot veien. Nedover nesten hele tiden.

Denne dagen var det røyk å se på andre siden av Lutsivannet. Skogbrann. Jeg tror det er femte gangen jeg opplever skogbrann i mott nærområde. Nå har jeg jo gått og stavret her noen år da...

Fra Mattisrudlå og videre var det slutt på ensomheten. Det var mye folk på tur denne dagen, og mer enn det pleier å være. Forholdene og været var nok årsaken til dette.

På denne turen var det bestemt alt da jeg startet at det skulle bli fem topper. Jeg for ganske kjapt forbi Fjogstadnuten – med god sikt fram mot Dalsnuten som var neste mål. Jeg forsøkte å ta det litt rolig nedover mot Revholen og Kvitemyr.

Bakken opp mot Dalsnuten er lett å gå, men bratt og lang. Det er laget en god del trapper oppover. For min del går jeg over «marka» omtrent halvveis opp og over på andre siden der jeg kan komme opp uten å klatre.

Nedover går lettere. Spesielt når det i tillegg er laget trapper. Turen over mot Øvre Eikenuten går også i et flott «heia» terreng, og jeg synes ikke det er spesielt lang eller tungt å ta denne «omveien».

Etter en liten bakke opp, så er det parkeringsplassen rett fram – og ned. En kilometer med god sti og vei, før jeg kan sette meg i bilen. En flott tur i flott vær. Det tok meg nesten tre og en halv time, men turen ble ikke målt til stor mer enn 12 kilometer.

Broderen og jeg rundt Engjavatnet.

Blåfjell, Bjødnali og Sjelset.

Broderen er usikker om han er klar for sommeren og turer inn til Blåfjellenden, og mener han trenger noen turer for å komme tilbake i god gammel form. Hvor «gammel form» er jeg usikker på, men jeg håper vi sammen kan dra innover også dette året.

Siden jeg ofte går litt lengre turer, og broderen holder litt igjen, har det ikke blitt så mange utflukter sammen i det siste. Vi må i hvert fall få til en tur i uka sammen.

Broderen foreslo å gå rundt Engjavatnet. Det bestyr en tur opp bakken til Blåfjell (som på lokalnamn.no heter Håfjell) og videre ned til Bjødnali. Fra Bjødnali følger vi veien videre mot «Skogen» og Breilia. Der er det slutt på veien, og videre rundt Engjavatnet er det en liten kilometer med flott natur.

Siste delen av denne turen på omtrent 10 kilometer går på vei mot Sjelset og Kleiva, og sa langs ånå tilbake til Parkeringsplassen i Sælandsskogen. En flott og grei tur, som det er mulig å gå selv om det andre plasser blåser stikker og strå.

Det har vært en periode med skikkelig flott vær. Kaldt, men sol og blå himmel, og ikke for mye vind. Flotte forhold for tur. Vi startet på parkeringsplassen med å hive av jakkene. Vi ville forsøke å gå turen i bare ullblusen. Det ville i så fall være første turen i ullblusen for broderen dette året. Vi regnet med å måtte ta på klær i høyden, men opp bakken ville det være bedre med bare blusen.

Det er en grei bakke opp mot Stølsletta og Ragnhildstølen. Her blir det nesen alltid en liten pust i bakken før vi fortsatte videre opp mot Vindskaret. Denne gangen tok vi også opp mot Blåfjell. En liten avstikker på nesten en halv kilometer – opp og ned.

Nesten helt nede i Olstilia, i siste bakken ned mot Moldtjørn, fant vi en hel masse skogsfiol. De lyste flott opp, og det er skikkelig kjekt å se blomstene komme. Nå hadde de fleste bjørkene fått grønne bader. Det er ikke mange dagene bjørka har den lyse, litt sarte, grønnfargen, men den fikk vi med oss på denne turen.

Broderen har fortsatt treet, som han må ta bilde av. Derfor ble det også en avstikker til Bjødnali, før vi fortsatte på veien mot Skogen og Breilia. Som vanlig kikket vi etter dyra, og også denne gangen sto de på marka ned mot vannet, og var ikke til hinder for oss.

Vi kom oss over Skogsånå og videre over sletta under Solkjen, og over myra mot traktorveien. Mye av turen videre er litt trist Veien over Jærbuskaret og ned til Sjelset er grei å gå men det er kjekkere å gå i marka. På vei nedover fikk vi se to ørner som svevde oppe i lufta. Det er en del ørn i området,men jeg har ikke sett ørn her før.

Nede ved ånå, på vei mot Sælandsskogen, var det også blomster. Hvitveis i mengder. Det var nesten hvitt enkelte plasser. Det er flott å få med seg slike ting. Våren går fort.

Broderen var mer en godt fornøyd med turen. Han hadde hatt en litt lengre tur enn vanlig og hadde ikke hatt problemer med knær eller ankler. En grei vårtur for oss begge.