Strandtur med gjengen fra Gran Canaria.

En grei tur i godt selskap.

Lørdagens tur var planlagt for lenge siden. Gjengen som går tur på Gran Canaria, samles av og til, og da inngår en tur som en del av opplegget. Hvor vi skal gå, blir bestemt av været. Sigbjørn, som i denne anledning opptrer som turleder, mente det ville være for vått til å ta en fjelltur, selv om været ville bli bedre.

Denne gangen endret værmeldingen seg ganske mye rett for samlingen. Det var snakk om både regn og vind, og etter hvert endret det seg til mer sol og bedre vær.

Det ble litt diskusjon hvor vi skulle gå, men med utgangspunkt i værmeldingen, mente Sigbjørn det ville være greit om vi tok en strandtur denne gangen. Å gå i sjøkanten er i grunnen en flott opplevelse. Det er noe eget å ha sjøen tett innpå. Lukt og lyd er ganske annerledes enn oppe i heia, men likevel greit å få med seg.

Edvin og Anne Margrete, som kommer kjørende fra Tysvær, har lite sandstrender i sitt område. For oss som bor på Jæren er sandstrendene et enkelt og lett turmål. Edvin og Anne Margrete kunne godt tenke seg en slik tur denne gangen.

Nå hadde jeg gått en ganske lang strandtur på fredagen, og hadde håpet på forhold for en tur litt i høyden. Nå ble det i sjøkanten, og det er likevel kjekt å få lov til å gå sammen med turgjengen fra Gran Canaria, her hjemme også.

Værmeldingen snakket om sol og ikke nedbør i det hele tatt. Nå var det overskyet og det kom sorte skyer fra sør. Det kunne se ut som om YR hadde tatt litt feil – denne gangen også.

Klokka ti skulle vi samles på parkeringsplassen på Bore. Der var vi ikke alene. Det var en god del biler, og folk på tur og en god del som ville surfe. Det var stor sett folk rund oss hele tiden. Sandtrendene er populære turområder.

Planen var å gå sørover til Fuglingane og så videre nordover til Figgen og over elva til Sele havn, for så å fortsette til Hellestø. En helt grei tur, uten en eneste bakke.

Det første stykket gikk innenfor sanddynene, på en flat grasslette. Et eget åpent landskap. Det er god sikt innover i landet og bare lengst «bak» er det lave fjell. Dette er flate Jæren, og denne dagen var opptaket av poteter i gang. En vanlig høstaktivitet i vårt område.

Etter et par kilometer bar det ut på stranden, og det ble en tur nordover på nesten 3 kilometer. Hele tiden med nordsjøen brusende i vest. Bølgene var ikke spesielt store, men bølgesurferene var likevel mange.

Etter en kjapp tur litt inn i landet og over hengebrua, ble det mer sandstrand før vi nådde Sele havn. Her fra går vi ofte de kjappe og enkle dagsturene på 7 kilometer - til Hellestø og tilbake. Det var nettopp hva vi gjorde denne gangen også. Riktig nok med en stopp i gapahuken for mat og drikke.

Mellom Sele og søre enden på Hellestø-sranden er det «vanligvis» rullestein og grus, og enklere å gå inne i sand-dynene. Denne høsten er det sandstrand et godt stykke, og lett å gå.

Det siste stykket tilbake til bilen gikk på vei, et par kilometer fra hengebrua til parkeringsplassen. Alt i alt hadde vi hatt en flott tur. Det siste stykket med truende mørke skyer nærmere og nærmere fra sør, men uten at vi fikk regn på oss.

Vi hadde brukt omtrent fire timer på 12-13 kilometer. En flott lørdagstur i selskap med en grei gjeng. Nå ser jeg fram til flere turer i selskap med samme gjengen på Gran Canaria i november.

I strandkanten med sol og flott vær.

Med Nordsjøen til høyre hele turen.

Det var snakk om godvær på torsdag. Skikkelig godvær med sol og lite vind. Yr var bare positiv, og på morgenen kunne jeg se at denne gangen holdt de hva de hadde lovet. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag.

Problemet var at jeg hadde bestilt EU-kontroll, service og dekkskifte på bilene nettopp denne dagen. Bilene måtte leveres på morgenen og antakelig ble den ikke klar før ut på ettermiddagen. Jeg manglet transportmuligheter om jeg ville ta en av de vanlige turene. En tur oppe i heia var det ikke snakk om.

Nå bor vi bare noen minutter fra flere av de lengste strendene på Jæren. En strandtur ville muligens kunne la seg gjøre. Slike strandturer er noe jeg går på vinteren, med is og snø andre plasser. Denne dagen var det flott sol og 10 grader på morgenen.

Jeg kunne ikke se noen mulighet for å komme inn til Sandnes og Gramstad, eller til Sælandsskogen. Det måtte bli stranden.

Det er ikke vanskelig å gå langt nede i sjøkanten. Det er stor sett sti (eller traktorvei) fra Sola til Sirevåg. Her var det bare å velge. Bestyrerinnen hadde planer for dagen, men på morgenen kunne hun kjøre meg til startstedet.

Et par ganger i fjor ble det tur fra Hellestø til Orre. Den turen er omtrent 15 kilometer og tar meg omtrent 3 – 3 1/2 time. En passe langtur på en god dag.

Farten (nesten 5 kilometer i timen) sier noe om hvor flatt det er, og at det ikke er mange hindringer. Det er flate stranden for det meste, bare avbrutt av noen partier der stien går innenfor rullesteinstrand, hvor det også er flatt å gå. I tillegg er det nesten god sti her også.

Det eneste problem var hvordan jeg skulle komme meg hjem fra Orre. Vi ble enige om at jeg skulle ringe Bestyrerinnen, men tok med telefonnummeret til taxi for sikkerhets skyld.

Da planene var lagt fikk jeg det travelt. Bestyrerinnen hadde avtale, og skulle hun kjøre meg til Hellestø, så måtte ting skje i en fart. Vi kom oss avgårde og jeg sto på parkeringsplassen ved Hellestø litt omtumlet. Ting hadde skjedd fort.

Foran meg hadde jeg Hellestøstranden eller som det står på kartet Skarastranden. Surfeskolen var på plass og det var noen andre som også gikk tur. Ingen med sekk og på «langtur». De ser antakelig litt underlig ut med en gammel gubbe i god fart bortetter sandflaten med sekk på ryggen.

Det er et stykke etter Hellestøstranden hvor stien går innenfor stranden, og normalt i sand-dynene. Nå har naturen lagt tilbake en masse sand og det er - igjen - sandstrand fra kommunegrensen og nesten til Sele havn.

Etter en liten «omvei» til brua over Figgen, sto jeg på Boresanden og så sørover. Med sola i ansiktet og en liten trekk bakfra. Stor nærmere perfekt turvær er det vanskelig å tenke seg.

Det var bare å ta fatt på Boresanden. Langt borte, godt synlig – nesten 3 kilometer lengre sør, ligger Fuglingane, noen svaberg ute i sjøen, og der er jeg omtrent halvveis. 

Stykket fra Fuglingane til Reve havn, er ikke sandstrand, men det er likevel virkelig flott å gå der. Denne gang var det en hang-glider i lufta over meg.Et lite stykke etter havna, er det sammenhengende sandstrand i nesten fem kilometer. Bare så vidt avbrutt av Jærens rev og Revtangen.

Denne gangen bestemte jeg meg for å gå Orresanden helt til elva. I det flotte været ble det en for kort tur å ta rett mot Friluftshuset. Det medførte 3 kilometer ekstra i forhold til den «vanlige» turen. Tilsammen 18 kilometer på flate stranden.

Enkelte steder ble det nærmest sommerstemning. Sola varmet, og jeg kunne kjenne det i ansiktet. Skikkelig bra å få litt skikkelig varme i oktober. Det Ble en flott tur i et vakkert vær. Selv om turen er en «vinter»tur, var jeg godt fornøyd med dagen, da Bestyrerinnen hentet meg på Orre. Selv transportproblemene forsvant denne dagen.

Tirsdagstur rundt Lifjell.

En grei fjelltur midt i Sandnes.

Den siste tiden har det vært vått, og med vind i tillegg, så har det blitt færre turer en vanlig. Etter å ha kommet ned fra heia, og studert værmeldingen, ble det en «fridag» på mandag. Tirsdag mente YR det ville bli noen lunde bra vær, før det igjen ville bli regn og vind.

Nå har jeg normalt «sosiale forpliktelser» på noen tirsdagen. Det ble ikke noe oppmøte på IKEA for å snakke med gamle kamerater denne gangen. Jeg satset på tur.

Nå skulle det bare regne «litt» og vinden ville være å leve med. Hvor skulle jeg ta ut denne dagen? Det ble til at jeg valgte en av de vanligste turene – før i verden. En runde rundt Lifjell var i mange år den tradisjonelle vinterturen.

En passe lang og passe «utfordrende» tur, med bakker og heng. Denne turen er ikke alt for lang, men den tar meg etterhvert rundt to og en halv time. Når turen er litt i underkant av 9 kilometer, så blir farten ikke spesielt god.

Dette er en tur som krever litt, både i bakkene og i hengene, og gir derfor – fortsatt - god trening. Jeg kommer ikke opp den lange bakken fra Bymarka til toppen av Lifjell uten å få opp pulsen i rød sone.

Siden det er skolefri og høstferie var det andre på Dale. Det var mor og under på vei mot Søsterhytta, men så snart jeg hadde lagt de bak meg, ble det en ensom tur helt til jeg startet på bakkene nedover mot Dalevatn.

Jeg må ha gått rundt Lifjellet mer enn 100 ganger opp gjennom årene. Nå har jeg endret hvor jeg går etter hvert. Til å begynne med fulgte jeg den rødmerkede stien, men oppdaget etter hvert noen andre stier. Denne gangen ble det først nede ved vannet, under den T-merkede stien, til Sprettraubakkene. Ved Bymarka går jeg den gamle stien oppover mot toppen. Den er noe kortere enn turistforenings-stien, og går ikke opp om svabergene.

Det var Franz Olsen som la stien de. Han satte pris på utsikten fra Ørnafjellet, men bakken opp kan være sleip og glatt på vinteren.

Som forrige gang jeg gikk her, var jeg overrasket over at «min» sti mot toppen ikke viser bedre. Nå var den vanlige stien rundt heller ikke mye oppgått. Det virker som om det er langt færre som tar turen rundt Lifjellet nå enn tidligere. Siste stykket av «min» sti var het gjengrodd. Et par plasser var jeg ikke helt sikker på hvor jeg vanligvis tråkker. Jeg la opp noen nødlinger, og håper det vil hjelpe fremover.

De første turgåerne, traff jeg på nedover mot Øksendalen. Tidligere gikk stien innover Øksendal over myrene før den svingte opp i høyden. Det kunne være en våt affære.

Ved Dalevatn kom det en kar løpende over demningen. Vi var enige om at bakken ned fra Jødestadfjellet er alt for bratt til å løpe ned....

Værmeldingen hadde nevnt regn, men jeg fikk ikke dråpen på meg. Snarere tvert i mot, det var sol inne i mellom. Det ble en flott tur, og jeg var godt fornøyd da jeg sto nede ved bilen.

En høst-tur til Blåfjellenden

Høst og ettersanking av sau.

Det måtte selvsagt bli en tur til Blåfjellenden denne uka også. Nå var YR raus med dårlig vær. Det ville likevel være nesten greit å gå innover på lørdag og tilbake på søndag. Det var fortsatt muligheter for regn og vind, men mye mindre enn andre dager.

En god grunn til ukentlig å gå til Blåfjellenden, er muligheten for å treffe hyggelige og kjekke folk. Det er helt greit å snakke med ukjente folk. Alle fjellfanter er hyggelige.

Siden det ble en overnatting natt til søndag, og det er høstferie for skolene, trodde jeg det ville være en del folk på hytta. Det var bestilt en god del sengeplasser, men det var fortsatt mange ledige madrasser.

Det var en god del biler på parkeringsplassen i Hunnedalen. Nå parkerer jeg på den private delen av den store parkeringsplassen, så de andre bilene kunne være hyttefolk. Det var en god del spor innover. Også en del hundespor.

Turen innover ble ikke helt som de andre turene denne sesongen. Det hadde regnet de siste dagene, og fossebekken gikk hvit. Det var mye vann og sorpe i stien. Marka var bløt og brun.

Jeg hadde trodd jeg ville ta igjen en del av de som hadde startet før meg. Det gjorde jeg også, men det var tre «utlendinger» hvorav en var helt uvant med å gå tur i terreng.

Gjengene foran var (heldigvis) kommet til hytta bare noen minutter før meg. Det var kommet folk i begge hyttene. I hovedhytta var det en gjeng på 12 ungdommer, og to jenter. Hos meg i annekset ble vi tilsammen 7 og tre hunder.

Hundene var problemet denne gangen. Den ene hunden kunne ikke ligge i hunderommet. Det var for kaldt. Det ble til at hunden var i stua og på soverommet, på tross av mine sterke innvendinger. Slikt skaper ikke god stemning.

Det ble til at jeg tok ut tidlig på søndagsmorgenen. Nå var det ganske greit. Jeg fikk omtrent ikke regn i det hele tatt, og vinden var moderat. Jeg tror det ble mer vind og noe regn på de som startet etter meg den dagen.

Bakken opp fra Blåfjellenden er lang og delvis ganske bratt. Heldigvis var det noen gode motiver, og det ble stopp for fotografering et par ganger oppover. Høstfargene var flott, og de forsvinner fort.

Nå var det ikke kommet mye regn den natten, og det gikk greit å krysse bekken og vaet. Humøret var ikke helt på topp da jeg tok ut, men etter en stund ble det likevel – som vanlig – en kjekk tur over heia.

Før Leitebakken, kunne jeg se folk og sauer ved Stølsro. Dette måtte være folk fra Fidjastølen, og sannsynligvis kjentfolk. Ved stidelet mot Fidjastølen, stoppet jeg opp og ventet på de som kom med sauene.

Selvsagt var det kjentfolk, og vi fikk en hyggelig tur videre mot Hunnedalen. Olav som har holdt til på Fidjastølen vet en del om heia der vi var, og fortalte en del. Med tre sauer går det ikke fort, men denne dagen var det kjekt med følge.

Dette ble en tur der hytteoppholdet ikke ble spesielt kjekt, men til gjengjeld fikk jeg en virkelig flott tur tilbake i godt selskap – med tre sauer.

Bjødnali og rundt Engjavatnet

Dårlig værvarsel, men grei tur.

Høsten skal være våt. Det skal regne og blåse. Høststormer kommer årlig, Som pensjonist blir det normalt til at jeg holder meg hjemme, eller i det minste, går en kort tur, om det regner og blåser.

Nå er det slik at YR tar feil – selv bare for noen timer fremover. Det er i hvert fall kjedelig å sitte hjemme å se ut på mye bedre vær en det som var meldt, og derfor gå glipp av en tur.

Yr mente det skulle både blåse og regne denne dagen. Nå er det greit med litt nedbør, men kombinert med vind, kan det bli en sur opplevelse. Det gjelder å finne en plass hvor vinden – i det minste – ikke helt får tak.

Siden jeg gikk en tur ut fra Gramstad sist, var valget lett. Det måtte bli en tur fra Sælandsskogen. Der er det mulig å gå en grei tur uten å bli plaget av for mye vind.

Det var ingen andre biler enn min da jeg kom til parkeringsplassen. Nå var det spor i sorpa, men jeg så ingen andre, før jeg igjen kom ned i sivilisasjonen og asfalten.

Nå var dette ikke helt første gang jeg gikk alene. Det har også vært ganske ensomt en del gager før på samme tur. Det er ikke andre folk jeg kikker etter, men heller høylandsfeet som står inne ved «Skogen». Kyr med kalver – og lange horn, er ikke det jeg helt føler meg trygg på.

Planen var å opp til Stølsletta og videre opp vindskaret og en liten tur oppom Håfjell (ikke Blåfjell som det står på skiltet.). Videre ned til Moldtjørn og til Bjødnali. Fra gården går det vei helt til «Skogen». (og dyra...). Fra der og tilbake til veien øverst i Jærbuskaret, er det omtrent to kilometer, men det er to flotte kilometer.

Det er jo selvsagt kjekt å se rester av den gamle garden, med steingjerder og «geiler», men også å gå på oppbygd vei over myrer og på små bruer av steinheller over bekkene. Spesielt med tanke på alt arbeidet som er lagt ned for å få alt dette på plass, og som nå er helt uten «verdi».

Det var vått, både i stien og i marka. Vannet hadd gravd ut stien ganske mye, men jeg «vasset» ikke i vann oppover mot toppen. Det ble likevel til at jeg gikk forsiktig nedover mot Bjødnali.

Jeg liker ikke å gå opp Urdådalen til Bjødnali. Stien der består mye av stein og det blir en del «tråkking». Det er lett å trå feil og få ødelagt en fot. Langs Molddtjørn er det vanligvis mulig å gå utenom steinene, men med mye vann så blir det «steingåing».

Det siste stykket gikk jeg likevel over myra. Nye tette sko, er helt greit når det er slike forhold. Etter et besøk oppe på selve garden Bjødnali,blir det å følge vei fram til «Skogen». Litt lite spennende, men det blir oppveid av stykket mellom «Skogen» og Jærbuskaret.

Denne gangen var det høstfarger. Bjørkene hadd mistet mye av bladene, men de andre trærene sto i flotte farger. Marka er brun og brunrød. Vinteren er tydelig på vei.

Vinden og regnet YR mente jeg skulle få i hodet, holdt seg vekke. Selv oppe i Jærbuskaret var det bare så vidt stiv bris. Langt fra den kulingen som var meldt. Det kom noen dråper, men det var langt fra snakk om skikkelig regn. Det ble en flott tur denne dagen.

11-12 kilometer på under tre timer, er en grei runde og en god treningsøkt.

Rundtur fra Gramstad med fire topper.

Vått i bakken og litt regn underveis.

Etter en forholdsvis tørr og flott sommer, har høsten kommet med regn og vind. Så langt har det ikke vært frost, selv oppe i heia, men jeg fikk en kald morgen sist jeg var på Blåfjellenden.

Det har regnet og blåst ganske mye, og siden jeg etterhvert ikke liker regn, har det blitt litt færre turer. Turene har også blitt kortere. Det var på tide å trosse været å ta ut på tur selv om YR meldte nedbør og vind.

Lørdag ble det en kort tur i sjøkanten sammen med Bestyrerinnen. Turen var en erstatning for den vanlige søndagsturen. Hovedsaklig på grunn av at YR meldte nedbør og vind for søndag.

Det måtte jo likevel bli en tur. Alle de vanlige turene ville kunne brukes, selv om det var både vind og regn. Det var en stund siden jeg hadde gått runden fra Gramstad med tre, fire eller fem topper.

Fortsatt unngår jeg Rindå opp fra Paradisskaret for å nå opp til Mattisrudlå. Det er enklere og greiere å gå inn Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå den veien. Dette var det jeg tok sikte på denne søndagen. Så fikk jeg se hvor menge topper jeg orket å ta. Det er både kaldt og ubehagelig å gå tur i regnvær.

Jeg var ikke alene som ville på tur denne dagen. Det var ikke likefullt på parkeringsplassen som på en flott sommerdag, men mange likevel.

Det manglet ikke sorpe og vann i stien oppover mot Bjørndalsmyra. Det var vått. Det ble heller ikke mindre vått bortover myra. Der sto det vann i stien, som nå var ganske lett å se. Regnet som Yr hadde ymtet om, holdt seg vekk, men busker og trær ga fra seg vann slik at jeg ble våt likevel.

Oppe ved Mattisrudlå, møtte jeg folk. Jeg hadde vært alene innover Bjørndalsmyra og opp mot Mattisrudlå, men fra der og videre var det ganske mange andre på tur.

Bjørndalsfjellet, som var neste mål på min tur, er et populært turmål, og selv en søndag med litt dårlig vær, så var det en god del folk på vei opp mot toppen, og jeg traff flere på min vei nedover.

Det gikk nok ikke så fort, spesielt nedover, denne dagen. Det var skikkelig vått i stien, og jeg var forsiktig for ikke å skli ut. Det skal ikke mye til før det skjer en ulykke.

Det gikk en kar foran meg nedover, og på veien tok han også mot Fjogstadnuten, som var tredje toppen denne dagen. Han tok helt opp mot selve toppen, men jeg gikk forbi rett nedenfor.

Neste topp er Dalsnuten. Det er ikke alltid jeg tar turen oppom denne toppen, men tar en litt kjappere rute rett mot Gramstad og bilen. Denne dagen var det fortsatt gode forhold da jeg kom ned til Kvitemyr og stien mot toppen – eller Gramstad.

Stien, eller mer korrekt, trappene opp mot toppen er greie, men bratte. Jeg får alltid pulsen opp på vei mot Dalsnuten. Det tar en halv time ekstra å komme opp og ned. For meg går det greit opp over – og nedover siden jeg tar den «lette» stien på sørsiden det siste stykket.

På vei nedover kom regnet. Det ble en våt avslutning på en ellers fuktig tur. Jeg var skitten til knærne, og takknemlig for nye vanntette fjellsko. 4 topper på omtrent to og en halv time. En god økt og en grei søndagstur.

Høst-tur sammen med broderen.

To til Blåfjellenden.

Selvsagt hadde jeg planer om en tur til Blåfjellenden denne uka også. Som alltid, bestemmer været når turen skal gå. Yr betyr mye for når og hvor jeg tar denne turen.

Denne uka varslet yr igjen best vær på torsdag og fredag. Heldigvis ble varselet bedre og bedre etter hvert. Det kunne til og med se ut som om jeg kunne unngå regn om jeg startet hjemover litt tidlig på fredagen.

Tirsdag snakket jeg med broderen. Da var værmeldingen bare sånn passe. Lite sol og litt regn, og vinden skulle ta seg opp ut over fredag. Broderen syntes det ikke var vær for en tur i heia. Han trodde han ble hjemme.

Broderen har hatt litt uflaks denne sommeren det har blitt mange og lange opphold for de litt lange turene. Helsa har spilt inn, og beina har av og til laget trøbbel. Det har medført dårlig form, mener han.

Torsdag viste Yr en del bedre vær for torsdag og fredag enn tidligere. Det var snakk om bra vær faktisk. Sol og lite vind og nesten et snev av sommer.

Etter noen SMSer og noen misforståelser, ble det klart at broderen likevel ville bli med til Blåfjellenden. Det syntes jeg var skikkelig kjekt. Det er flott å få følge på en tur innover heia. Jeg går alt for mye alene på disse turene.

Vi startet innover heia i bare ullblusen. Det er ikke helt sommerklær, men det er slik vi går i godt vær. Denne gangen ble det en flott og kjekk tur. Sola var framme inne i mellom skyene. Den lille trekken vi hadde kom bakfra, og vi tok det med ro opp bakkene. Hva mer skal til for at det skal være en flott tur i heia?

Broderen hadde planlagt en liten stopp ved Saftbekken på veien innover. Vi kom til vatnet og fossen, og bare for forbi. Det gikk greit over heia denne gangen.

Nede ved Blåfjellenden ble vi møt av finværet. Sola kom skikkelig fram, skyene forsvant og det ble blå himmel. Tjernet utenfor annekset ble speilblankt. Hadde det vært sol nede ved bekken, kunne det nesten passet med et bad. Jeg sto likevel over den fornøyelsen.

Selv om broderen hadde hatt en litt tyngre tur enn meg innover – foten sviktet litt på slutten, så tok det ikke lang tid før han fant fram cognacen, sigaren og kaffekoppen.

Det var sol og varme på terrassen på framsiden av hovedhytta. Broderen fikk en god stund - og et langt opphold på terrassen får sola forsvant bak fjellet i nordvest.

En slik stund på terrassen på Blåfjellenden, med flott utsikt nedover Fidjadalen, i sol og varme, er nor broderen virkelig setter pris på. Det er noe han ser fram til og synte er den kjekkeste delen av hele turen. I hvert fall når været er slik som denne gangen.

For egen del ble det litt fram og tilbake mellom hyttene for å hente ting og legge tilbake de samme tingene. Det var noen småjobber som skulle gjøres. De tok ikke lang tid, og jeg kunne ganske kjapt sette meg sammen med broderen i sola.

Det ble en tidlig, men nærmest magisk kveld på Blåfjellenden. Sola forsvant bak fjellet og kvelden krøp langsomt opp over fjellsiden i øst, det var blå himmel og blikk stille. Sola hadde varmet, og det var fortsatt god temperatur. En kveld som nesten ingen andre.

Det var fortsatt sol fra blå himmel og nesten ikke vind på morgenen. Alt var likevel ikke som kvelden før. Termometeret viste rundt to grader pluss. Gangveiene mellom hyttene og «dassen» var hvite og spinnglatte.

Nå tar det alltid litt tid å spise frokost, gjøre klar hytta og pakkes sekken. Jeg kan liksom ikke forlate annekset uten at gulvet er vasket og det er ryddig inne.

Klokka ble omtrent elleve før vi tok ut. Da hadde det skyet over, og vinden hadde tatt seg opp. Det var ikke snakk om «sommer» på veien tilbake. Det ble mer vinter enn sommer, og da vi kom opp på kanten, og fikk vinden i ansiktet, ble det kaldt. Selv med jakken igjen opp til haka.

Vi møtte folk som kom i mot. Alle var på dagstur, og hadde nok hatt en grei tur i medvinden. Det ville antakelig bli litt kaldere på returen.

Det ble en kort stopp ved Fossebekken. Litt saft og en liten pause gjorde godt. Vi kom ned til Hunnedalen i god form og broderen var svært godt fornøyd med turen. Han ser fram til neste år med flere turer til Blåfjellenden.