Nok en flott tur til Blåfjellenden.

Noen dager er flottere en andre.

Det har ikke vært mange dager med flott vær på rad etter juni, denne sommeren. Det har vært mer en leting etter to dager med noenlunde vær for å komme inn til Blåfjellenden. Denne uka var YR og Storm enige om at fredag vil bli en skikkelig flott dag, mens torsdag kunne bli «litt av hvert».

Torsdag var det omtrent vinter. Godt under ti grader og litt vind. Det var jakke og vanter og caps. Litt surt oppover bakkene, med vinden i mot, men det ble likevel en fin tur.

Nå var aviser og nyheter fulle av historier om ekstremværet. I heia innover mot Blåfjellenden var det ikke tørt, men helt greit, og bekker og va, var ikke større enn etter en helt ordinær regnværsdag.

Det var greit å gå, men været minnet om at vinteren ikke er langt unna. Sommeren er på hell og synger, om ikke på siste vers, så i hvert fall på et av de siste.

Bjørnsjegget har fått brune tuster, gresset som sto tett, er mer glissent og de gamle tråkkene viser godt igjen. Bjørka i lavlandet har mistet den klare grønnfargen, og det er brune blader inne i mellom.

Det er igjen blitt stilt i heia, vinden lager lyd rundt ørene, men i søkken der vinden ikke fikk tak var det stille. Småfuglene har forlatt heia, bare en og annen linerle er fortsatt igjen. Selv lyden av steinskvetten som trofast har fulgt meg frem og tilbake er ikke lenger å høre.

Forrige uke så jeg et rypekull på veien fra Sandvatn mot Lortabu, men mot Blåfjellenden var det ikke en fugl å se.

Det ble en ensom tur innover, det kom bare tre «utlendinger» i mot. De var egentlig på telt-tur, men hadde tatt inn på Blåfjellenden – i tre dager. Antakelig på grunn av ekstremværet.

På hytta var det folk i arbeid. STF hadde sendt en gjeng ungdommer for å å gjøre nødvendige ting – som å tømme dassen. En skikkelig drittjobb.

Litt ut på dagen fikk jeg besøk av en jente. Vi har truffet hverandre menge ganger, og hun stakk innom på sin vei mot Langavatn – som på mange andre turer – for å få en prat. Også hun hadde på mer vintertøy enn sommerklær.

Yr og Storm fikk rett. Fredag ble en virkelig drømme dag. Selv om det var en kald natt med under ti grader, så var det sol og blå himmel – uten et vindpust, på morgenen. Temperaturen kom fort opp i «sommer», og det ble te på terrassen i sola. Slike stunder, er en av grunnen til å ta til heis.

Det var ingen grunn til å ta ut tidlig på en dag med sol og sommer, blå himmel, og nesten uten vind. Slike dager er det virkelig flott å bruke tiden på Blåfjellenden.

Litt ut på formiddagen fikk jeg også besøk fra Fidjastølen. Olav og kar kom innom for en prat. De var på vei tilbake til Hunnedalen og la turen om Blåfjellenden i stede for å ta den vanlige veien om Stølsro. Vi fikk, som vanlig, en kjekk prat.

Jeg hadde heldigvis lagt igjen en kortbukse på Blåfjellenden. Tilbaketuren ble en skikkelig sommertur, i bare en treningsbukse, og bluse. Sekken ble tyngre enn vanlig med alt vintertøyet i tillegg til det andre.

Vinden tok seg litt opp etter hvert på min tur over heia mot Hunnedalen. Helt nede mot veien kom det skyer inn fra vest. Det var likevel 20 grader på termometeret i bilen. Det hadde vært en flott tur tilbake.

Til Tomannsbu fra Hunnedalen.

Finere vær enn meldt.

Det hadde blitt en tur til Blåfjellenden og en tur til Sandvatn denne uka. I gale dager – for lenge siden – hadde en tur til Tomannsbu stått på programmet- Jeg prøvde å finne et annet tur mål oppe i heia, men fant at Tomannsbu var stedet jeg burde besøke.

Værmeldingen er alltid viktig. Den siste måneden har vært våt – mye regn. Lørdag lovet YR en tørr overskyet dag. Storm var mer positiv, og mente det kunne komme litt sol. På turen inn til Sandvatn, var det storm som hadde rett. De lovet dårligere vær enn yr. Denne dagen var det også Storm som fikk rett. De lovet bedre være enn yr.

Det har blitt mange bompasseringer i Øvstebødalen i det siste, jeg føler jeg er alene om betale for alle forbedringene på veien oppover. Denne dagen var jeg likevel ikke alene som startet oppover Tveidebrekka mot Tomannsbu. Jeg kunne se flere biler komme til parkeringsplassen og flere folk ta ut oppover bakken.

Tveidebrekka er en god grunn til ikke å ta turen til Tomannsbu. Det er en bratt bakke på over 150 høydemeter, med myr og ur. Ting tar tid – og til slutt på turen, er det ned samme bratte - og våte – bakken.

Det er en grunn til at jeg går denne turen når det er tørt i bakken. Innover mot Osen, er det mye sorpe. Svært mye sorpe, og selv om det denne dagen ikke hadde regnet på en stund, var det fortsatt vått enkelte plasser.

For egen del liker jeg heller ikke å gå ned bakken mot Osen og brua over elva, når svabergene er våte – og sorte. Det er langt ned og jeg synes det er helt greit at det er lagt noen kjettinger i de bratteste skråningene.

Nede ved Olabu, står det et skilt som viser vei mot Tomannbu og på skiltet står det også at det en time til hytta. Det har vært noen som har tatt inn på Olabu i dårlig vær.

Selv om det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen, og et par timer inn til Øyarvatnet, så gjenstår Flåskaret opp. Oppe i høyden går stien på østsiden av myrene innover et stykke. Jeg går som regel direkte over myrene og korter ned litt på turen innover. Det sprer jeg antakelig opp mot et minutt på.

Det var ingen andre på hytta da jeg kom. Inne var det litt varmere enn ute, og jeg bestemte meg for å lage te og spise nista, før jeg slappet av. Tiden gikk fort, og det hadde gått nesten en time da jeg igjen tok på fjellskoene og gjorde meg klar for turen tilbake til bilen.

Turen tilbake, ble mye lik turen innover. Det er ikke så ofte jeg går to lange turer så tett på hverandre. Jeg hadde ventet å kjenne det i beina – og i viljen, på tilbakeveien. Det gikk lett opp bakkene, selv om pusten gikk tungt. Det var ikke snakk om å stoppe opp for en pause.

Det gikk ikke fort nedover Tveidebrekka, beina var ikke helt gode, og jeg fikk god bruk for staven for å komme greit ned.

Turen hadde vært på omtrent 14 kilometer, men med en del bakker både opp og ned. Selv mener jeg turen inn til Tomannsbu er «tyngre» enn turen til Sandvatn, selv om den turen er 2 kilometer lengre,

Det var for min del STF hytte nummer seks dette året, noe jeg er godt fornøyd med.

En flott tur til Sandvatn

En kjapp tur tilbake - med godt "pes".

Det ble en tidlig start på dagen. Bestyrerinnen ville at jeg skulle komme inn til hytta i Tysvær, og hadde bedt venner på reker i syv-åtte tiden. Med nesten to timer kjøring, måtte jeg være klar til å ta ut i fem-tiden.

Halv syv var jeg oppe, og tok ut en time senere. Det var heller trist vær oppover. Vindusviskerne gikk og asfalten var våt. Det var ikke helt det YR hadde meldt. Helt øverst i Hunnedalen lysnet det litt, og ga håp om bedre vær utover dagen.

Jeg var i gang opp Lysebrekka mot Sandvatn før ni. Så tidlig var det fortsatt kaldt, og oppholdet YR mente vi ville få, var avlyst, og erstattet med lett regn og litt vind. Det var litt surt til jeg ble varm.

Heldigvis ble det aldri nødvendig å hive på Gore-tex jakken. Det var helst tåke med lett yr. Vinden hadde jeg rett i mot, og selv om den ikke var sterk, så merket jeg at den tok litt krefter.

Siden YR hadde varslet ganske bra vær, hadde jeg på kortbukse. Jeg ser jo at «utlendinger» går i kortbukse nesten uansett vær, og denne dagen fikk jeg prøve bare knær i lett regn.

Det er en lang bakke opp fra Lortabu. Nesten 250 høydemeter. Jeg kommer aldri opp de bakkene uten bli andpusten. Det gikk lett innover Bakken og myrsøkkene var stort sett tørre, selv om det fløy noen dråper i lufta.

Med tidlig start var det ingen andre i heia, selv om det var spor fra dagen før. Det ville antakelig være folk på hytta. Der ble jeg møtt av kjentfolk. Charlotte hadde tatt turen inn til hytta for å være hyttevakt en natt.

Jeg fikk varm te, og vi fikk en hyggelig prat. Etter en liten time, gjorde jeg meg klar for å gå tilbake. Bestyrerinnen og selskapeligheter, lurte i bakgrunnen.

Jeg startet noen minutter før Charlotte, og prøvde å holde tempo oppe. Medvind gjorde at været ikke la noen demper på tempo og turen. Ned mot Mangædne kunne jeg se at avstanden i mellom oss minket, men opp bakkene mot Blautevatn klarte jeg – tross alt – å holde avstanden.

Det ble til at vi tok følge nedover mot Lysebrekka. Tempoet ble ikke fullt så høyt. Det ble tid til prat og jeg fikk tatt noen bilder. T stykke nede i bakken, traff vi Atle. Han hadde tung sekk og skulle inn til hytta for å ordne en takhatt på uthuset.

Det ble stopp og hyggelig prat, men vi ble fort kalde, og gjorde stoppen kort, og vi fortsatte mot bilene, mens Atle satte kursen mot Sandvatn.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. Vi møtte først et par som «bare» var på dagstur, men hadde endret turen fra en topp-tur til at de ville til hytta. Nå bedret været seg ut over dagen, men nede fra Lortabu kunne vi se at tåka lå over toppene.

Nede på parkeringsplassen, lurte jeg på hvor fort turen egentlig hadde gått, ut fra klokka, som jeg ikke sjekket da jeg dra fra Sandvatn, kunne det se ut som om turen hadde gått unna på mindre en to timer.

Jeg har selvsagt gått fortere en det, og husker en gang for riktig lenge siden da vi vadret – uten spesielle anstrengelser – nedover på omtrent en og en halv time. Jeg var likevel godt fornøyd med dagen – og innsatsen. Det er greit å få «pes» enkelte ganger.

Det er alltid noe som må gjøres på Blåfjellenden.

En virkelig flott morgen.

Det var et par småjobber som jeg burde få gjort på Blåfjellenden. Problemet var å finne et par dager med bra vær. YR meldte regn omtrent hver dag, men mandag så det ut som om det skulle bli mulig å komme inn på tirsdag og tilbake på onsdag uten å bli våt i håret.

Det skulle regne, men det ville være nok tørre timer til å komme inn til hytta og tilbake uten regn. Jeg satset på at YR ville få rett, og pakket sekken.

Siden det var snakk om regn ut på ettermiddagen, tok jeg tidlig ut, og det var ikke mange andre biler på parkeringsplassen da jeg startet. Det var likevel spor innover.

Jeg møtte far og sønn et stykke oppe i bakken, og de kunne fortelle at det var en del folk foran mer i stien. Jeg kunne se hundespor, og siden jeg har hatt noen dårlige episoder med hunder på hytta, ble det til at jeg gikk og tenkte på alt som ikke burde skje med hund på hytten – og om noe av dette ville hende idag.

Det var helt unødvendig å «hisse seg opp» på forhånd. Det satt to jenter på terrassen da jeg kom til hytta – med en liten hund. De var på dagstur, og det ble ingen hund i hunderommet denne natta.

Turen over heia var flott som vanlig. Det var ikke helt sol, men det var noen glimt av blå himmel. Det var tørt i bakkene og lite vann i bekkene. Alt i alt var det skikkelig bra forhold for en fjelltur.

Jeg var innover for å få på plass en ny gassregulator på et kokeapparat, og – igjen – forsøke å få skikk på lyset på annekset.

Gassregulatoren skiftet jeg forrige gang. En helt ny ble båret inn, og med vanlig flaks når det gjelder slike ting, var den helt nye regulatoren ikke i orden. Det tok ikke lang tid å skifte fra ny – som ikke var i orden til en gammel som fungerte.

Når det gjelder solcelleregulatoren på annekset, så hadde jeg denne gangen med feil bruksanvisning – som så mange ganger før fikk jeg ikke ordnet dette – bedre lykke neste gang.

Som betaling for jobbene (også de som ikke ble gjort...) så ble morgenen på Blåfjellenden helt perfekt. Dagen før hadde det vært 13-14 grader. Sola på morgenen gjorde at gradestokken raskt viste 18-19 grader.

Det ble frokost på terrassen denne gangen også. Det er noe eget med å sitte å kunne se på naturen og spise frokost. Det var absolutt en flott stund, og jeg håper å få flere slike opplevelse i år.

Det kom etter hvert noen små hvite skyer seilende innover dalen. Jeg kom til å tenke på værmeldingen – med nedbør og muligheter for lyn og torden på ettermiddagen. Det gikk kjapt å få hyttene i orden for nye gjester, og jeg kunne ta ut.

Det er en drøy bakke fra hytta og mot Hunnedalen. Den gikk kjappere i gamle dager, men jeg kommer fortsatt opp i fin form, og kunne fortsetter mot Hunnedalen og bilen.

Selv om det kom noen skyer, så var det likevel en tur i sol, og med sommertemperatur ble det en flott tur.

Denne dagen var det heller folksomt i stien mellom Blåfjellenden og Hunnedalen. Det var andre på vei sørover, og det kom folk i mot som ville til hytta på dagstur, men også noen som ville inn for en overnatting.

Med en skikkelig flott morgen på Blåfjellenden, og en fin tur over heia, kan jeg håpe på tilsvarende. Det var i hvert fall kjekt å være på tur igjen etter en uke på Nilsebu – uten tur.

Høgjæren i sol og varme.

En sommertur, med blåknapp og røsslyng i blomst.

En hel uke uten tur, det er ikke grelt vanlig for meg. På ferie i «syden» hender det at jeg ikke går mer en en liten time frem og tilbake til stranden hver dag, men en hel uke uten noen tur i det hele tatt. hender ikke ofte. Det har ikke hendt så veldig ofte.

Nilsebu er en flott plass og dagene gikk kvikt – uten tur. Hjemme igjen var planen å ta til Blåfjellenden, men værmelding med regn og torden satte en stopp for de planene. Heldigvis var det ikke snakk om så dårlig vær ute ved kysten. Det var heller snakk om sol og sommer – med fare for noen ettermiddagsbyger.

Jeg liker ikke torden og lyn på tur. Det har jeg opplevd noen ganger, og spesielt en gang – på vei tilbake fra Blåfjellenden – lå jeg flatt på berget mens det tordnet og lynte som verst rett over meg.

Det kunne jo passet med en av de vanlige litt lengre turne fra Gramstad eller Sælandsskogen, men da broderen ringte og sa han ville på tur fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien, ble det til at jeg slo følge.

Det var en god stund siden vi hadde vært på tur sammen, og det hadde blitt mange ensomme turer i det siste. Broderen er skikkelig bra følge, og det ville være kjekt å få en tur sammen.

Da vi gjorde oss klar for turen blåste det en kald vind, men sola skinte og vi startet i sommertøy – kort bluse og kort bukse. Det var mørke og skumle skyer inne i landet, men over oss var det blå himmel.

Bare et kort stykke oppe i bakken var vi varme og klar for tur. Det er noen ganske lange og ganske grei bakker opp mot Synesvarden. Broderen mener han ikke er i form til å gå langt – og fort, men hang helt greit med opp til toppen av Synesvarden.

Det er vel omtrent tre kilometer ned til Steinkjerringå (mor Norge), men statuen er godt synlig mot horisonten og sjøen enda lengre ute. Broderen var litt usikker på om han ville helt ut til Kjerringå, eller om han ville snu ved stidelet til Holmavatn. Det ble selvsagt til at vi gikk helt ut.

For broderen ble det en liten pause, men jeg gikk og lette etter plassen der jeg tok et bilde for femti år siden. Jeg var sikker på at det var nede ved Steinkjerringå, men her må hukommelsen ha sviktet. Det ble antakelig ikke noe av et «sammenlikningsbilde» denne gangen.

Det kom noen skyer etter hvert, men fra vest klaret det opp igjen, og det ble en skikkelig sommertur på tilbakeveien.

Vi møtte en del folk, men i forhold til hvordan været ble – og ikke hvordan værmeldingen lød, så var det ikke menge andre ute og gikk.

Broderen hang godt med på vei tilbake over Synesvarden og mot parkeringsplassen. Det ble ikke noen småløping ned fra Synesvarden. Selv om det er en grei bakke, uten bratte kneiker, så er det så pass med stein i stien at jeg ikke helt ser syn på å løpe nedover.

Det er ikke mange årene siden det var slik jeg tok denne bakken. Alt endrer seg over tid, men naturen og terrenget er mye det samme – heldigvis.

Nilsebusommer 2023

En uke som hyttevakt.

Det er noe eget ved å stå på Nilsebudammen og gjøre klar for turen inn til hytta, og vite at det vil være en uke til vi reiser tilbake. Vil været bli bra, og kommer det gjester, og er gjestene grei å ha med å gjøre – noe de stor sett alltid er.

Denne gangen var værmeldingen full av nedbør og regn, men heldigvis ikke mye vind. Fjellvann kan være lumske i sterk vind. Både Bestyrerinnen og jeg foretrekker sol når vi er på Nilsebu som hyttevakt. Min bror Sverre fortrekker å være på hytta uansett.

Nilsebu ligger nydelig til i enden av Nilsebuvannet, som er regulert og derfor er det ofte høye strandkanter. Dette året var det nesten fullt magasin, men det ble tappet en meter den uka vi var der.

Hytta er opprinnelig fra 1911, men ble skikkelig renovert i 2021, og fremstår nå som en nesten ny hytte.

Det var også denne gangen full båt innover, selv om vi bare var tre i følget. Det er mye som skal til for en uke på en turistforeningshytte – og enda mer «kjekt å ha».

Jeg er ikke sikker på hvor mange år vi har vært hyttevakt på Nilsebu, men en liten kikk i arkivet, viste at vi var innover alt på nittitallet. Det har alltid vært en kjekk uke, selv om det kunne se ut til å bli en våt uke denne gangen.

Siden vi har litt kontroll på hvor mange gjeste som dukker opp på de forskjellige dagen, viste vi at det ville være mye folk natt til mandag. Det ble nesten full hytte med 26 senger i bruk.

Tirsdag regnet det, og dagen ble benyttet til innesysler. For bestyrerinnens del betød det vask av håndklær og filler.

Vi har som fast tradisjon å lage komler på tirsdagen den uka vi er på hytta. Vi er aldri helt sikre på hvor mange som dukker opp, men denne gang hadde vi en viss peiling, og tok med nok for 15-16 stukker. Det holdt denne gangen fordi mange av gjestene var barn. Det smakte bra med stekte komler til lunch dagen etter.

Det er gjestene som gjør at oppholdet på Nilsebu er trivelig. Fjellfolk er jo alltid hyggelige, og nesten alle har en historie å fortelle, eller kan fortelle hva de arbeider med, og hvilke ting som betyr noe.

Mange pensjonister er i god form, og dra på langtur om sommeren. Vi får besøk av en del av disse på Nilsebu. Dette året fikk vi besøk av fire stykker, med store sekker og som var på langtur.

Det er likevel familier med unger som virkelig drar opp antallet. Vi hadde flere familiegjenger på besøk. Dagsetappene fra «dammen» til Stakken, og så videre til Nilsebu er så pass greie at selv ganske små barn kan gå hele turen.

Etter å ha hatt besøk av mange hyggelige folk, fått hytta på stell, og gjort en del av de småjobben som var nødvendige, var det tid for å dra. Noe som alltid er både trist og kjekt.

Det er egentlig nok med en uke langt inne i fjellet. Selv om det blir vask og bading i vannet, så er det greiere med en dusj hjemme. Likevel er det så pass hyggelig og kjekt å være på hytta, at det er litt vemodig å dra. Det vil jo være minst et år til neste gang vi får anledning til å være hyttevakt på Nilsebu.

Strandtur en sommerdag.

Sol og strand - og mange kilometer.

Etter et par dager med regn, og selv med en dag med styrketrening imellom, var jeg ikke klar for en ny dag med fuktig vær. Nå varslet YR ikke mye regn, men det skulle tross alt komme noen dråper.

Likevel satset jeg på en tur i nærområdet, og selv om en strandtur er lite krevende, kunne det passe å teste formen på flate stranden. Jeg bestemte meg for en tur fra Hellestø til forbi Fuglingene.

Nå er dette en tur jeg har gått noen ganger, og som jeg ikke ofte tar ut på om sommeren. Det er for meg en vintertur. Det kunne jo være kjekt å oppleve stranden langs nordsjøen en sommerdag.

Jeg mente turen ville bli opp mot 20 kilometer, om jeg gikk ett stykke mot Reve havn også. En lang men flat tur, og også delvis på vei noen stykker.

Det var sol og litt skyer da jeg kom til parkeringsplassen ved Hellestø. Det var en god del biler, men da jeg kom ut på selve stranden kunne jeg ikke se noen som slikket sol, og i hver fall ikke folk som badet. Det var egentlig ikke en kald dag, men det blåste litt og temperaturen var ikke mer en 15 grader. Sommer, men ikke badetemperatur.

Det føltes tungt å gå over flate stranden sørover. Selv om det er flatt, krevde løs sand litt krefter. Så snart jeg kom opp av stranden og på stien, ble alt så meget bedre.

Det tar ikke lang tid å gå de få kilometerne til Sele. Selv om det er sandstrand og sti og et lite stykke vei, er det temmelig flatt, og for min del ble det å kikke på blomstene.

Det er ganske mange forskjellige – vanlige – blomster innenfor sandstranden. Strandsmelle, stemorsblomst, hestehov, løvetann, blåklokke og strandnellik, som ikke er en nellik og heter fjørekoll. Pluss en masse jeg ikke kjenner.

På vei opp mot hengebrua kikket jeg etter HMK, men det var bare ukjente folk som fisket laks denne dagen.

På benken rett over hengebrua var det derimot kjentfolk. Det var tre stykker på benken. Hun jeg kjente, fylte denne dagen 85 år, og hadde fått besøk fra Tyskland, og ville vise sine tyske venner Jærstrendene. Det ble et hyggelig avbrekk på turen.

Bore stranden er lang og flat, og det er mye sand... Denne gangen var det løs sand. Det ble litt strevsomt å komme sør til Fuglingene, men jeg nådde omsider fram. For å få flere kilometer denne dagen, valgte jeg å fortsette videre sørover, og gikk en liten kilometer til før jeg snudde.

Planen var å ta en pause halvveis. Det ble det ikke noe av. På innsiden av sanddynene er det ekstra lett å gå – gressbakke med bare kortgress og litt sand. Det gikk kjapt fram til Bore og veien.

Grusvei er kjedelig, og jeg kunne etter hvert kjenne jeg hadde vært på tur noen timer. Antakelig burde jeg ha stoppet for å drikke. Det er litt dumt å ha med både saft og te – uten å drikke noen av delene på turen.

Turen hadde startet i sol og bra vær, da jeg snudde hadde det seilt inn noen skyer, men inne i mellom var det fortsatt sol og varm, selv om jeg fikk sola bakfra på tilbaketuren.

Inne i landet var det antakelig et helt annet vær. Det var mørke og tunge skyer inne i landet, og under noen av de mørkeste kunne jeg se det hang regn. Jeg gjorde antakelig et godt valg denne dagen. Det hadde blitt en våt dag om jeg hadde tatt turen inne i landet og i høyden.