Tur til Melands Grønahei

Frem og tilbake langs samme sti.

Jeg pleier å være innom omtrent ti av STFs hytter i løpet av en sommersesong. Det har ofte blitt i forbindelse med dugnader eller liknende. Dette året har det ikke vært noen slike, og derfor hadde jeg bare besøkt åtte hytter – så langt.

En hytta som ikke ligger så veldig langt fra vei, men som jeg ikke har besøkt på mange år er «Melands Grønahei». Hytta ligger inn av Hjelmeland, og det tok tidligere ganske lang tid å kjøre inn til Kleivaland der stien begynner. Den passet godt som hytte nummer ni i 2023.

Med tunnel under fjorden er turen gjort på omtrent en og en halv time, og det er flere hytter jeg besøker som ligger lengre vekke. Nå må det nevnes at tid er en ting og pris en annen. Det koster en del å kjøre under fjorden.

En liten kontroll i loggen, og den viste at det var 7 år siden sist jeg var på denne hytta. Den gangen med helikoptertransport inn og turen ut gikk til Fundingsland. Stien fra Kleivaland var det enda lengre siden jeg gikk opp. Det var 10-15 år siden sist jeg var på den stien og da nedover.

Det var så avgjort på tide å besøke «Melands Grønahei» en gang til. Nå er det ikke bare kjøringen som gjør at jeg ikke tar denne turen. Det er et par plasser der det ikke er mer en en smal sti mellom bergveggen og stupet, og slik er jeg ikke spesielt glad i.

Det er mye opp – og litt ned, mellom parkeringsplassen og hytta. Totalt blir det mer enn 800 høydemeter å tråkke oppover, i noen tilfeller mer klatring enn bare å gå.

Bakkene starter alt direkte fra bilene, men oppe over Kleivane, er det et stykke ganske flat skogssti. Det blir avløst av bakken opp Finnanslia. For å komme over Ottestølånå, er det bru. En gammel bru. Selv om det er tre telefonstolper – antakelig kreosotbehandlet, så er dekket temmelig skrøpelig. For egen del «balanserte» jeg over på den midterste stolpen.

Det sto noen skilter langs stien som viste vei til utsiktspunkt over Ritlandskrateret. Jeg lurte på å ta turen oppom for å se dette krateret, som ble «oppdaget» i 2000 eller der omkring. Da jeg kom hjem og sjekket, så viste det seg at stien går over det som i dag er bunn av krateret og at bakken opp til Stråpastøl antakelig er rester av kraterveggen.

Det er flatt ved Bjødnabu og bakken opp til Stråpastøl er bratt med noen - for meg – nifse passeringer for å komme fram. I lia på andre siden av juvet, kunne jeg se flere «Bergfruer» som fortsatt sto i blomst.

Oppe i høyden, ved Stråpastøl, var det virkelig flott. Terrenget og naturen minnet litt om Rondane og Ringebufjellet. Det var tydelig høyfjellsterreng og fyllitten gjorde det grønt og flott.

Stråpastøl ligger flott til oppe i høyden over Bjødnabu. Husene på stølen er godt vedlikeholdt, og det er kjekt å se at noen tar vare på en slik gammel støl.

Stien går videre langs Stråpasølsvatnet og gjennom Austmannsskaret forbi Rødkleiv og Nov, før den store «sletta» Melands Grønahei åpenbarer seg. Sletta ligger på nesten 850 moh, og toppene rundt, som Fjellsenden og Rundemannen, er bare så vidt over 1100 moh.

«Sletta» er full av små vann og myrer som ligger noen meter nedenfor svabergene. Stien slynger seg rundt vannene, og opp og ned smådalene. Selv om hytta tidlig er godt synlig så tar det tid å komme fram. De små kneikene opp og ned tar også krefter etter en lang tur oppover bakkene fra starten.

Jeg ble ikke alene på hytta den natte. Det var i tillegg to andre «gamlinger» på tur. En ville ligge over, mens vi andre gikk nedover samme vei som jeg hadde tatt mot hytta.

Oppover var det sol og varme, tjernet jeg badet i var kald, og det ble ikke lange oppholdet i vannet. Kvelden kom med blå himmel som ble mer og mer mørk. I ti-tiden var det på tide å tenne stearinlysene.

Morgenen kom med skyer og vind. Det ble mye bedre vær etterhvert, men det så nesen ut som om det skulle komme regn da vi startet nedover.

Det ble en flott tur mot bilen, Etter hvert i solskinn og varme. Kanten ved Stråpastøl var like utsatt som før, men det gikk likevel kjapt å komme forbi der stien var smalet – med stup til høyre. Brua så like skrøpelig som da jeg krysset den oppover, men jeg kom over uten problemer denne gang også.

En grei tur fra Gramstad med fire topper.

Bakke opp og bakke ned, med litt regn inne i mellom.

Det er mye snakk om ekstremvær, men på mine kanter, er det bare vanlig «vær». Regn og vind, men enkelte dager med mindre vind og mindre regn. Det gjelder å utnytte de «gode» dagene.

Oppe i heia er det ofte mer vind og til og med mer regn. Som pensjonist treger jeg ikke å gå tur i heia de dagene været er dårlig. Det kan likevel være greit å gå tur. Som oftest blir det da en tur ut fra døra hjemme.

Denne dagen var det bare snakk om små mengder nedbør og heller ikke noe vind av betydning. Det var en stund siden jeg hadde vært på tur, så sekken ble pakket og jeg tok mot Gramstad.

Tanken var å gå den vanlige runden – Matisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og så Dalsnuten. I dårlig vær er det helt greit å ikke gå om Øvre Eikenuten. Bakken ned derfra er både sleip og glatt.

Enkelte dager burde jeg ikke ta ut, og på parkeringsplassen, lurte jeg på om denne dagen var en slik. Det sa «knekk» da jeg lukket bagasjerommet. Jeg lurte på hva lyden kom av, men tenkte ikke mer på det – før jeg skulle stramme magebeltet på sekken.

For noen ganske få uker siden tok jeg i bruk en helt ny sekk. En Bergans 45 liter Helium. Den gamle hadde gjort nytten i noen år, og var nå slitt og lokket var spist opp av sola.

Det var – selvsagt – låsen for magebeltet som var ødelagt. Heldigvis hadde jeg veldig lett sekk den dagen, jeg hadde glemt saft og termos hjemme. Det var greit å bare bære sekken på skuldrene. Jeg fikk gå uten drikke denne dagen.

Jeg tok oppover mot Bjørndalsfjellet, og innover Bjørndalsmyra som vanlig. I myra var stien våt, og det surklet godt under skoene. Det gikk likevel greit å komme innover. I bakkene oppover mot Mattirudlå er stien nesten usynlig om sommeren. Bare øverst i skaret mellom Mattirudlå og neste topp mot Kulheia og Bjørndalsfjellet er stien godt synlig.

Nå er jeg rimelig sikker på at denne toppen heter Kulheia og ikke kuheia som det står på kartet. På Lokalnamn.no er Kulheia lagt inn to plasser og det er også en høyde under toppen med navnet Kulheitippen. Kulheia er navnet....

Det var litt trist å gå stien innover myra og opp bakkene mot Mattirudlå og over toppene mot Bjørndalsfjellet. Myra hadde fått brune og mørke farger. Oppe i bakkene var det røde tyttebær og i høyden var bjørkene begynt å få brune blader. Det er snart slutt på sommeren.

Det tok som vanlig, en time før jeg sto på toppen av Bjørndalsfjellet, og pustet ut etter en del bakker opp. Det er mye enklere å gå ned bakkene, og det tok ikke lange stunden før jeg sto på veien og startet på bakkene opp mot Fjogstadnuten.

Det var mye sorpe og pytter. Buksa ble for skitten nesten opp til knærne, og jeg måtte gå litt forsiktig. Det tok likevel ikke så lang tid før jeg kom ned mot Kvitemyr, og måtte bestemme meg for om jeg også skulle legge turen om Dalsnuten.

Jeg tok også denne gangen direkte mot Dalsnuten, og fant stien som krysser gjerdet og som leder ned mot stien til Resasteinen. Selv om den umerkede stien videre mot Dalsnuten ikke var godt synlig, fant jeg greit fram og sto fort ved stidelet der trappene videre oppover mot toppen begynner.

Det var mye folk på Dalsnuten, selv om været ikke var det beste. Mange snakket et annet språk enn norsk, og det var i hvert fall folk fra Nederland på tur.

For egen del ble det en kjapp og grei tur ned til bilene. Turen hadde tatt mindre enn tre timer. Og jeg syntes det hadde gått fort. Sekken hadde ikke laget problemer, men jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal få den i orden.

Nok en flott tur til Blåfjellenden.

Noen dager er flottere en andre.

Det har ikke vært mange dager med flott vær på rad etter juni, denne sommeren. Det har vært mer en leting etter to dager med noenlunde vær for å komme inn til Blåfjellenden. Denne uka var YR og Storm enige om at fredag vil bli en skikkelig flott dag, mens torsdag kunne bli «litt av hvert».

Torsdag var det omtrent vinter. Godt under ti grader og litt vind. Det var jakke og vanter og caps. Litt surt oppover bakkene, med vinden i mot, men det ble likevel en fin tur.

Nå var aviser og nyheter fulle av historier om ekstremværet. I heia innover mot Blåfjellenden var det ikke tørt, men helt greit, og bekker og va, var ikke større enn etter en helt ordinær regnværsdag.

Det var greit å gå, men været minnet om at vinteren ikke er langt unna. Sommeren er på hell og synger, om ikke på siste vers, så i hvert fall på et av de siste.

Bjørnsjegget har fått brune tuster, gresset som sto tett, er mer glissent og de gamle tråkkene viser godt igjen. Bjørka i lavlandet har mistet den klare grønnfargen, og det er brune blader inne i mellom.

Det er igjen blitt stilt i heia, vinden lager lyd rundt ørene, men i søkken der vinden ikke fikk tak var det stille. Småfuglene har forlatt heia, bare en og annen linerle er fortsatt igjen. Selv lyden av steinskvetten som trofast har fulgt meg frem og tilbake er ikke lenger å høre.

Forrige uke så jeg et rypekull på veien fra Sandvatn mot Lortabu, men mot Blåfjellenden var det ikke en fugl å se.

Det ble en ensom tur innover, det kom bare tre «utlendinger» i mot. De var egentlig på telt-tur, men hadde tatt inn på Blåfjellenden – i tre dager. Antakelig på grunn av ekstremværet.

På hytta var det folk i arbeid. STF hadde sendt en gjeng ungdommer for å å gjøre nødvendige ting – som å tømme dassen. En skikkelig drittjobb.

Litt ut på dagen fikk jeg besøk av en jente. Vi har truffet hverandre menge ganger, og hun stakk innom på sin vei mot Langavatn – som på mange andre turer – for å få en prat. Også hun hadde på mer vintertøy enn sommerklær.

Yr og Storm fikk rett. Fredag ble en virkelig drømme dag. Selv om det var en kald natt med under ti grader, så var det sol og blå himmel – uten et vindpust, på morgenen. Temperaturen kom fort opp i «sommer», og det ble te på terrassen i sola. Slike stunder, er en av grunnen til å ta til heis.

Det var ingen grunn til å ta ut tidlig på en dag med sol og sommer, blå himmel, og nesten uten vind. Slike dager er det virkelig flott å bruke tiden på Blåfjellenden.

Litt ut på formiddagen fikk jeg også besøk fra Fidjastølen. Olav og kar kom innom for en prat. De var på vei tilbake til Hunnedalen og la turen om Blåfjellenden i stede for å ta den vanlige veien om Stølsro. Vi fikk, som vanlig, en kjekk prat.

Jeg hadde heldigvis lagt igjen en kortbukse på Blåfjellenden. Tilbaketuren ble en skikkelig sommertur, i bare en treningsbukse, og bluse. Sekken ble tyngre enn vanlig med alt vintertøyet i tillegg til det andre.

Vinden tok seg litt opp etter hvert på min tur over heia mot Hunnedalen. Helt nede mot veien kom det skyer inn fra vest. Det var likevel 20 grader på termometeret i bilen. Det hadde vært en flott tur tilbake.

Til Tomannsbu fra Hunnedalen.

Finere vær enn meldt.

Det hadde blitt en tur til Blåfjellenden og en tur til Sandvatn denne uka. I gale dager – for lenge siden – hadde en tur til Tomannsbu stått på programmet- Jeg prøvde å finne et annet tur mål oppe i heia, men fant at Tomannsbu var stedet jeg burde besøke.

Værmeldingen er alltid viktig. Den siste måneden har vært våt – mye regn. Lørdag lovet YR en tørr overskyet dag. Storm var mer positiv, og mente det kunne komme litt sol. På turen inn til Sandvatn, var det storm som hadde rett. De lovet dårligere vær enn yr. Denne dagen var det også Storm som fikk rett. De lovet bedre være enn yr.

Det har blitt mange bompasseringer i Øvstebødalen i det siste, jeg føler jeg er alene om betale for alle forbedringene på veien oppover. Denne dagen var jeg likevel ikke alene som startet oppover Tveidebrekka mot Tomannsbu. Jeg kunne se flere biler komme til parkeringsplassen og flere folk ta ut oppover bakken.

Tveidebrekka er en god grunn til ikke å ta turen til Tomannsbu. Det er en bratt bakke på over 150 høydemeter, med myr og ur. Ting tar tid – og til slutt på turen, er det ned samme bratte - og våte – bakken.

Det er en grunn til at jeg går denne turen når det er tørt i bakken. Innover mot Osen, er det mye sorpe. Svært mye sorpe, og selv om det denne dagen ikke hadde regnet på en stund, var det fortsatt vått enkelte plasser.

For egen del liker jeg heller ikke å gå ned bakken mot Osen og brua over elva, når svabergene er våte – og sorte. Det er langt ned og jeg synes det er helt greit at det er lagt noen kjettinger i de bratteste skråningene.

Nede ved Olabu, står det et skilt som viser vei mot Tomannbu og på skiltet står det også at det en time til hytta. Det har vært noen som har tatt inn på Olabu i dårlig vær.

Selv om det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen, og et par timer inn til Øyarvatnet, så gjenstår Flåskaret opp. Oppe i høyden går stien på østsiden av myrene innover et stykke. Jeg går som regel direkte over myrene og korter ned litt på turen innover. Det sprer jeg antakelig opp mot et minutt på.

Det var ingen andre på hytta da jeg kom. Inne var det litt varmere enn ute, og jeg bestemte meg for å lage te og spise nista, før jeg slappet av. Tiden gikk fort, og det hadde gått nesten en time da jeg igjen tok på fjellskoene og gjorde meg klar for turen tilbake til bilen.

Turen tilbake, ble mye lik turen innover. Det er ikke så ofte jeg går to lange turer så tett på hverandre. Jeg hadde ventet å kjenne det i beina – og i viljen, på tilbakeveien. Det gikk lett opp bakkene, selv om pusten gikk tungt. Det var ikke snakk om å stoppe opp for en pause.

Det gikk ikke fort nedover Tveidebrekka, beina var ikke helt gode, og jeg fikk god bruk for staven for å komme greit ned.

Turen hadde vært på omtrent 14 kilometer, men med en del bakker både opp og ned. Selv mener jeg turen inn til Tomannsbu er «tyngre» enn turen til Sandvatn, selv om den turen er 2 kilometer lengre,

Det var for min del STF hytte nummer seks dette året, noe jeg er godt fornøyd med.

En flott tur til Sandvatn

En kjapp tur tilbake - med godt "pes".

Det ble en tidlig start på dagen. Bestyrerinnen ville at jeg skulle komme inn til hytta i Tysvær, og hadde bedt venner på reker i syv-åtte tiden. Med nesten to timer kjøring, måtte jeg være klar til å ta ut i fem-tiden.

Halv syv var jeg oppe, og tok ut en time senere. Det var heller trist vær oppover. Vindusviskerne gikk og asfalten var våt. Det var ikke helt det YR hadde meldt. Helt øverst i Hunnedalen lysnet det litt, og ga håp om bedre vær utover dagen.

Jeg var i gang opp Lysebrekka mot Sandvatn før ni. Så tidlig var det fortsatt kaldt, og oppholdet YR mente vi ville få, var avlyst, og erstattet med lett regn og litt vind. Det var litt surt til jeg ble varm.

Heldigvis ble det aldri nødvendig å hive på Gore-tex jakken. Det var helst tåke med lett yr. Vinden hadde jeg rett i mot, og selv om den ikke var sterk, så merket jeg at den tok litt krefter.

Siden YR hadde varslet ganske bra vær, hadde jeg på kortbukse. Jeg ser jo at «utlendinger» går i kortbukse nesten uansett vær, og denne dagen fikk jeg prøve bare knær i lett regn.

Det er en lang bakke opp fra Lortabu. Nesten 250 høydemeter. Jeg kommer aldri opp de bakkene uten bli andpusten. Det gikk lett innover Bakken og myrsøkkene var stort sett tørre, selv om det fløy noen dråper i lufta.

Med tidlig start var det ingen andre i heia, selv om det var spor fra dagen før. Det ville antakelig være folk på hytta. Der ble jeg møtt av kjentfolk. Charlotte hadde tatt turen inn til hytta for å være hyttevakt en natt.

Jeg fikk varm te, og vi fikk en hyggelig prat. Etter en liten time, gjorde jeg meg klar for å gå tilbake. Bestyrerinnen og selskapeligheter, lurte i bakgrunnen.

Jeg startet noen minutter før Charlotte, og prøvde å holde tempo oppe. Medvind gjorde at været ikke la noen demper på tempo og turen. Ned mot Mangædne kunne jeg se at avstanden i mellom oss minket, men opp bakkene mot Blautevatn klarte jeg – tross alt – å holde avstanden.

Det ble til at vi tok følge nedover mot Lysebrekka. Tempoet ble ikke fullt så høyt. Det ble tid til prat og jeg fikk tatt noen bilder. T stykke nede i bakken, traff vi Atle. Han hadde tung sekk og skulle inn til hytta for å ordne en takhatt på uthuset.

Det ble stopp og hyggelig prat, men vi ble fort kalde, og gjorde stoppen kort, og vi fortsatte mot bilene, mens Atle satte kursen mot Sandvatn.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. Vi møtte først et par som «bare» var på dagstur, men hadde endret turen fra en topp-tur til at de ville til hytta. Nå bedret været seg ut over dagen, men nede fra Lortabu kunne vi se at tåka lå over toppene.

Nede på parkeringsplassen, lurte jeg på hvor fort turen egentlig hadde gått, ut fra klokka, som jeg ikke sjekket da jeg dra fra Sandvatn, kunne det se ut som om turen hadde gått unna på mindre en to timer.

Jeg har selvsagt gått fortere en det, og husker en gang for riktig lenge siden da vi vadret – uten spesielle anstrengelser – nedover på omtrent en og en halv time. Jeg var likevel godt fornøyd med dagen – og innsatsen. Det er greit å få «pes» enkelte ganger.

Det er alltid noe som må gjøres på Blåfjellenden.

En virkelig flott morgen.

Det var et par småjobber som jeg burde få gjort på Blåfjellenden. Problemet var å finne et par dager med bra vær. YR meldte regn omtrent hver dag, men mandag så det ut som om det skulle bli mulig å komme inn på tirsdag og tilbake på onsdag uten å bli våt i håret.

Det skulle regne, men det ville være nok tørre timer til å komme inn til hytta og tilbake uten regn. Jeg satset på at YR ville få rett, og pakket sekken.

Siden det var snakk om regn ut på ettermiddagen, tok jeg tidlig ut, og det var ikke mange andre biler på parkeringsplassen da jeg startet. Det var likevel spor innover.

Jeg møtte far og sønn et stykke oppe i bakken, og de kunne fortelle at det var en del folk foran mer i stien. Jeg kunne se hundespor, og siden jeg har hatt noen dårlige episoder med hunder på hytta, ble det til at jeg gikk og tenkte på alt som ikke burde skje med hund på hytten – og om noe av dette ville hende idag.

Det var helt unødvendig å «hisse seg opp» på forhånd. Det satt to jenter på terrassen da jeg kom til hytta – med en liten hund. De var på dagstur, og det ble ingen hund i hunderommet denne natta.

Turen over heia var flott som vanlig. Det var ikke helt sol, men det var noen glimt av blå himmel. Det var tørt i bakkene og lite vann i bekkene. Alt i alt var det skikkelig bra forhold for en fjelltur.

Jeg var innover for å få på plass en ny gassregulator på et kokeapparat, og – igjen – forsøke å få skikk på lyset på annekset.

Gassregulatoren skiftet jeg forrige gang. En helt ny ble båret inn, og med vanlig flaks når det gjelder slike ting, var den helt nye regulatoren ikke i orden. Det tok ikke lang tid å skifte fra ny – som ikke var i orden til en gammel som fungerte.

Når det gjelder solcelleregulatoren på annekset, så hadde jeg denne gangen med feil bruksanvisning – som så mange ganger før fikk jeg ikke ordnet dette – bedre lykke neste gang.

Som betaling for jobbene (også de som ikke ble gjort...) så ble morgenen på Blåfjellenden helt perfekt. Dagen før hadde det vært 13-14 grader. Sola på morgenen gjorde at gradestokken raskt viste 18-19 grader.

Det ble frokost på terrassen denne gangen også. Det er noe eget med å sitte å kunne se på naturen og spise frokost. Det var absolutt en flott stund, og jeg håper å få flere slike opplevelse i år.

Det kom etter hvert noen små hvite skyer seilende innover dalen. Jeg kom til å tenke på værmeldingen – med nedbør og muligheter for lyn og torden på ettermiddagen. Det gikk kjapt å få hyttene i orden for nye gjester, og jeg kunne ta ut.

Det er en drøy bakke fra hytta og mot Hunnedalen. Den gikk kjappere i gamle dager, men jeg kommer fortsatt opp i fin form, og kunne fortsetter mot Hunnedalen og bilen.

Selv om det kom noen skyer, så var det likevel en tur i sol, og med sommertemperatur ble det en flott tur.

Denne dagen var det heller folksomt i stien mellom Blåfjellenden og Hunnedalen. Det var andre på vei sørover, og det kom folk i mot som ville til hytta på dagstur, men også noen som ville inn for en overnatting.

Med en skikkelig flott morgen på Blåfjellenden, og en fin tur over heia, kan jeg håpe på tilsvarende. Det var i hvert fall kjekt å være på tur igjen etter en uke på Nilsebu – uten tur.

Høgjæren i sol og varme.

En sommertur, med blåknapp og røsslyng i blomst.

En hel uke uten tur, det er ikke grelt vanlig for meg. På ferie i «syden» hender det at jeg ikke går mer en en liten time frem og tilbake til stranden hver dag, men en hel uke uten noen tur i det hele tatt. hender ikke ofte. Det har ikke hendt så veldig ofte.

Nilsebu er en flott plass og dagene gikk kvikt – uten tur. Hjemme igjen var planen å ta til Blåfjellenden, men værmelding med regn og torden satte en stopp for de planene. Heldigvis var det ikke snakk om så dårlig vær ute ved kysten. Det var heller snakk om sol og sommer – med fare for noen ettermiddagsbyger.

Jeg liker ikke torden og lyn på tur. Det har jeg opplevd noen ganger, og spesielt en gang – på vei tilbake fra Blåfjellenden – lå jeg flatt på berget mens det tordnet og lynte som verst rett over meg.

Det kunne jo passet med en av de vanlige litt lengre turne fra Gramstad eller Sælandsskogen, men da broderen ringte og sa han ville på tur fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien, ble det til at jeg slo følge.

Det var en god stund siden vi hadde vært på tur sammen, og det hadde blitt mange ensomme turer i det siste. Broderen er skikkelig bra følge, og det ville være kjekt å få en tur sammen.

Da vi gjorde oss klar for turen blåste det en kald vind, men sola skinte og vi startet i sommertøy – kort bluse og kort bukse. Det var mørke og skumle skyer inne i landet, men over oss var det blå himmel.

Bare et kort stykke oppe i bakken var vi varme og klar for tur. Det er noen ganske lange og ganske grei bakker opp mot Synesvarden. Broderen mener han ikke er i form til å gå langt – og fort, men hang helt greit med opp til toppen av Synesvarden.

Det er vel omtrent tre kilometer ned til Steinkjerringå (mor Norge), men statuen er godt synlig mot horisonten og sjøen enda lengre ute. Broderen var litt usikker på om han ville helt ut til Kjerringå, eller om han ville snu ved stidelet til Holmavatn. Det ble selvsagt til at vi gikk helt ut.

For broderen ble det en liten pause, men jeg gikk og lette etter plassen der jeg tok et bilde for femti år siden. Jeg var sikker på at det var nede ved Steinkjerringå, men her må hukommelsen ha sviktet. Det ble antakelig ikke noe av et «sammenlikningsbilde» denne gangen.

Det kom noen skyer etter hvert, men fra vest klaret det opp igjen, og det ble en skikkelig sommertur på tilbakeveien.

Vi møtte en del folk, men i forhold til hvordan været ble – og ikke hvordan værmeldingen lød, så var det ikke menge andre ute og gikk.

Broderen hang godt med på vei tilbake over Synesvarden og mot parkeringsplassen. Det ble ikke noen småløping ned fra Synesvarden. Selv om det er en grei bakke, uten bratte kneiker, så er det så pass med stein i stien at jeg ikke helt ser syn på å løpe nedover.

Det er ikke mange årene siden det var slik jeg tok denne bakken. Alt endrer seg over tid, men naturen og terrenget er mye det samme – heldigvis.