Søndagstur på Høgjæren med flott følge.

Fint vær og mange folk på tur.

Bestyrerinnen ville på tur denne søndagen. Nå var det ikke så underlig. Værmeldingen var full av meldinger om regn og vind – fremover. Søndag skulle det være bra vær med sol og god temperatur.

Bestyrerinnen mente det ville være en grei dag å ta ut på tur. Det ville antakelig være den siste dagen med en smak av sommer. Fremover så det mørkt og regnfullt ut.

Problemet var å finne en tur som passet for alle. Vi ville ikke bli alene på turen, broderen hadde alt meldt interesse for å være med, og da han hørte at Bestyrerinnen skulle ut å gå, fikk han også med Bjørg.

Vi ville bli fire på tur, men det er litt forskjell på hva slags turer de forskjellige er interessert i å ta ut på Jeg, for min del, kunne tenke meg en skikkelig langtur, noe som antakelig ingen av de andre var helt klar for.

Broderen kunne nok tenke seg en «normal» søndagstur på en mil eller der omkring. Jenten så nok for seg en litt kortere tur og i et noenlunde rolig tempo. Bestyrerinnen har vært plaget med en fot en tid, og ville gjerne ta en test tur.

Det var ikke vanskelig å bli enige om en runde på Høgjæren ut fra parkeringsplassen ved Holmavatn. Den vanlige runden, til Synesvarden og ned mot Steinkjerringå og tilbake til Holmavatn, er en av broderen og jeg sine «onsdags»turer. Korte og kjappe treningsturer,som ikke kommer med i loggen.

For mange er dette en langtur, hvor mange bruker «hele dagen». Turen er ikke mer en 7 kilometer og ta oss normalt en og en halv time. Sammen med jentene ville det nok ta litt lengre tid.

Sekken ble pakket med te og kaffe og Gjendekjeks. Det var meldt flott vær og det kunne på mange måter passe bra med en stopp underveis. Vi hadde det jo ikke travelt.

I motsetning til når broderen og jeg går denne turen, starter alltid Bestyrerinnen med å gå mot Synesvarden. Vi går mot Steinkjerringå. Samme turen i avstand, men Bestyrerinnen mener hun får en kjekkere tur ved å ha utsikten mot havet på turen mellom Synesvarden og Steinkjerringå.. Broderen og jeg ser vel ikke fullt så mye på utsikten.

Med flott vær og lite vind, vil det være andre enn oss på søndagstur. Det var en del biler på parkeringsplassen da vi kom, men det ble flere etter hvert. Vi møtte og ble forbigått av en del på første strekket mot Synesvarden.

Det var ikke like mange folk mellom Synesvarden og Steinkjerringå, men på vei fra statuen og tilbake til Holmavatn, var det masse folk, rene folkevandringen. Det er sjeldent jeg opplever så mange folk på Høgjæren.

Vi holdt en grei og jevn fart, og det ble ikke stopp for en liten pause før vi omtrent var ferdige med turen. Det var kjekt å sitte ned i sola og ta en kopp te med et par – fem – Gjendekjeks.

Det ble en grei tur. I det flotte været var det kjekt å gå i det åpne landskapet på Høgjæren. I tillegg var det klar luft, og det var lett å se alle vindmøllene, over 200, på turen. Og utsikten mot havet var flott.

En ensom høst-tur til Blåfjellenden.

En flott tur på tross av dårlig værmelding.

Forrige uke var det antakelig et siste farvel til sommeren, og denne uka meldte YR at det ville være skikkelig høst, med vind, regn og temperatur under ti grader.

Det var i hvert fall ikke sommer da jeg startet innover mot Blåfjellenden. Lett regn men lite vind. Meldingen lød på bare lett regn de første timene., og siden skulle det komme skikkelig nedbør.

Ingen hadde nevnt sol. Det var nettopp hva jeg opplevde den første timen innover heia. I tillegg var bakken omtrent tørr, og det var egentlig gode forhold.

Nå hadde jeg både vinden og solgløttene bakfra, jeg måtte hive av jakken bare et kort stykke oppe i bakken. Det kom mørke skyer og lett regn da jeg nådde Saftbekken, og jakken kom på igjen.

Det enkleste grepet for å slutt på regnet er selvsagt å ta på regntøy. Det ble med den lille regnskuren, og jeg kunne omtrent ha beholdt jakken i sekken på hele turen.

Det er litt spesielt å gå innover heia på høsten. Sauene er vekk, småfuglene har dratt, og denne gangen var det ikke folk på tur i det hele tatt. Jeg var alene, og det var stillheten jeg «hørte». Det er flotte farger, men ikke vårgrønne optimistiske farger, mer brune og dempede farger, som passer litt til en mer dyster stemning.

Jeg burde være vant med å suse rundt i heia alene, likevel er det grei om andre også er på vei i samme stien som meg. Denne gangen ventet jeg å bli alene på hytta, og ville bli skikkelig overrasket om andre også var på tur. Værmeldingen var ikke god. Været var derimot helt greit.

Inne på hytta var det å gjøre de vanlige tingene. Hente vann og ved, sette på tevann og fyre opp i ovnen. Det var lenge siden det hadde vært nødvendig å fyre, men denne gangen var det bare så vidt over ti grader inne, og selv om jeg var varm da jeg kom, ville det fort bli kaldt.

Det med fyring er for så vidt ikke så enkelt, etter et par timer ble det selvsagt for varmt, og det ble lettelse i antrekket resten av kvelden. Heldigvis uten andre til stede...

Regnet Yr hadde nevnt kom rett etter jeg hadde kommet til hytta. Det kom en del regn i løpet av natta også, så værmeldingen var «nesten» riktig, bare litt forsinket.

Mørket kom rundt ni, med en god bok på lesebrettet, hadde jeg ikke problemer med å få tiden til å gå til leggetid. I løpet av natta steg temperaturen noen grader, selv om det klaret opp en del.

På morgenen var det noen tåke dotter på toppene. De forsvant og skydekket sprakk litt opp. Kunne Yr igjen ha meldt litt dårligere vær enn det som ville komme. Meldingen var mer vind og mer regn, men først litt ut på dagen.

Jeg pakket sekken og kom meg avgårde ganske tidlig. Jeg håpet at regnet ville holde seg borte til jeg kom opp bakken. I toppen av bakken kunne jeg se mørke og truende skyer i sør, men regnet holdt seg fortsatt vekk.

Først etter en time på vei mot Hunnedalen fikk jeg regn på meg og måtte hive på jakken. Regnet varte bare en kort stund, før det igjen ble opphold. Vinden som YR hadde nevnt, kom aldri over en lett bris, og laget ikke problemer i det hele tatt.

Bortsett fra at det var høstfarger og temmelig stille i heia, var både turen inn og turen tilbake greie og kjekke turer. Værmeldingen hadde nok skremt vekk en del folk, men denne gangen var det helt greit å være på tur. Det kunne godt ha vært flere enn meg i heia.

Fire støler fra Sælandsskogen - en flott tur.

Høst, men fortsatt sommertemperatur.

Etter en fire timers rundtur i Madlandsheia på lørdag, var jeg ikke helt klar for tur på søndagsmorgen. Beina var tunge og stive. Jeg var ikke sikker på om jeg burde gå tur i det hele tatt.

Det ble frokost som vanlig og jeg tok det egentlig ganske rolig. Det var ingen ting som hastet. Om det ble en tur rundt stuedøra, så kunne jeg starte godt ut på dagen.

Det var fortsatt varmt, men hjemme lå det skodde og skyer, og det så ikke ut som om sola skulle komme igjennom med det første. YR melde sol og fortsatt sommer, men mandag ville været snu og det ville være slutt på sommeren.

Jeg fikk litt dårlig samvittighet, jeg burde utnytte den siste sommerdagen dette året. Kvart på elleve kom sola igjennom, og det så ut som om det likevel ville klare opp. Glemt var stive og såre bein. 6 minutter elleve satt jeg i bilene med kurs for Sælandsskogen.

Det var fortsatt ingen planer om noen langtur. Jeg så for meg en tur muligens rundt Engjavatnet, eller ville jeg klare å ta med Bjursfjellet også?

På parkeringsplassen bestemte jeg meg for å gå opp Urdådalen til Bjødnali, og i bakhodet spøkte det en forestilling om å gå over til Ristøl og Lauvlia og videre ned til Skogen og Breilia. Det ville i så fall nok en langtur den dagen.

Det er ikke så ofte jeg går opp dalen til Bjødnali, som oftest blir det en tur oppom Håfjell og Vindskaret. Det viste seg at turen opp Urdådalen er ti minutter kortere enn over Håfjell.

Det var rette dagen å gå Urdadalen. Været oppførte seg, og sola skinte lengre og lengre mellom skyene. Det var høst, og flotte farger. Løvet dekket stien og bladene som hang igjen var gule og rødgule. Blåknapp viste godt igjen langs stien.

Etter det vanlige bilde oppe fra gården, tok jeg fatt på bakken oppover mot Ristølnuten og Ristøl. Her viste stien ganske bra, og noen har tatt seg bryet med å varde oppover. Det var lett å finne greieste vei mot gjerdeklyveren øverst.

Denne gangen var det til og med greit å krysse myra mellom Ristøl og Lauvlia, og det var kjekt å få med seg de flotte fargene også her.

Det er flott utsikt fra stien oppover, og over på andre siden er det god sikt innover heia og mot Skårlandskulå og Sikvalandskulå. Tjernene lå nesten speilblanke og sammen med høstfargene ble det en opplevelse å gå turen denne gangen.

Selv på en søndag med godt vær og gode forhold, var jeg alene fra jeg forlot Taksdalsvatnet til jeg igjen var nede ved Sælandsskogen etter å ha gått Jærbuskaret og om Sjelset.

Området rundt de fire stølene og Engjanemyrane, er virkelig et flott turområde, og fortjener flere besøkende enn bare meg – på en fin søndag i september.

Nå er det litt feil å si at det ikke er andre. Det var ungdyr ute på markene nesten hele veien rundt, og i Jærbuskaret, måtte jeg dele veien med en flokk kyr. De gjorde ikke noe vesen av meg som gikk omtrent midt i flokken, og jeg var egentlig litt takknemlig for nettopp det.

Det ble ingen spurt mot mål denne gangen, for å si det slik. Jeg ble stiv igjen av å gå veien fra Sjelset og til Sælandsskogen, og kunne kjenne at det hadde blitt en langtur denne dagen også. Jeg var likevel godt fornøyd med turen.

Den flotte Madlandsrunden

En virkelig kjekk tur i heia.

Det flotte turværet måtte utnyttes. Det er ikke sikker vi får besøk av sommeren senere dette året og flotte dager med sommertemperatur bør nyttes i heia. Det var bare å finne en plass. Madland er en plass jeg har brukt en del ganger.

I tidligere tider, ble det ofte en tur til Vådlandsnuten og en ellet to ganger i året ble det en rundtur med utgangspunkt i Rolighetsdalen eller Tverromdalen. Det var da snakk om en tur på tre-fire timer. Noe som den gang var helt greit.

Selv om det hadde blitt mange turer, mente jeg det likevel kunne gå med nok en langtur. Yr mente det bare var et par dager til med godvær før vi på ny ville få regn. Det litt spesielle, var at temperaturen var høy. Det var sommer.

Rundturen i Madland er en av de flotteste turene i området. Selv om det kan ta tid å komme opp til startpunktet så er turen så avgjort verdt litt kjøring – og å åpne og lukke noen porter den siste kilometeren.

For egen del pleier jeg å parkere på den nederste parkeringsplassen, og gå opp mot Sirdalsloen og over til Fiskerjønnene. Fra der er det en god bakke opp Høylandskaret og videre mot toppen.

Jeg mente det tok oss en time og omtrent 15 minutter å nå toppen – i gamle dager. Denne gangen ble det nesten to timer fra jeg startet til jeg sto på toppen. Det går ikke så fort i bakkene lengre.

Det var så vidt sol da jeg startet, men det trakk litt over på vei opp bakkene, noe som egentlig ikke gjorde så mye. Det var så avgjort varmt nok uten sol. Oppe i høyden kunne det se ut som om de mørke slyene kunne gi noe nedbør, og da jeg kom til toppen var det skikkelig overskyet.

Det ble ikke lange stoppen øverst. Jeg fant fram kamera, og knipset noen bilder, men vinden og skyene gjorde det så pass utrivelig at jeg fort snudde nesa nedover bakkene.

Det var antakelig bare havskodda som seilte forbi, for bare et stykke nedover mot Rolighetsvatnet ble det igjen lyst og sola tittet frem. Etter en stund ble det sommer igjen. Temperaturen måtte være opp mot tyve grader.

Selv om det var sommertemperatur, så var myrene brunrøde og bjørkene hadde fått gule farger. Det er likevel virkelig flott å få en varm og god tur med høstfarger.

Det er tydelig flere som går denne rundturen nå enn tidligere. Stien er for det meste grei å se, og den er etter hvert blitt tydelig merket. At flere oppdager Madland og det flotte terrenget rundt, er kjekt.

Mye av den økte trafikken skyldes nok den nye dagturhytta ved indre Fisketjønn. Den er blitt er godt turmål for familier med små unger.

Nedover Maribakken langs Kvitlabekken ble det skikkelig varmt. Her tok sola, og det var ikke vindpustet. Det kunne i grunnen passet med en dukkert, men som sist, var det vanskelig å finne en kulp stor nok.

Fra Maribakken og mot Fossebekken er det temmelig flatt. Selv om det ikke er mange bakkene, var det tungt å gå. Jeg kunne kjenne at det hadde blitt mye tur, og det var med litt stive bein jeg – forsiktig – gikk ned bakken mot parkeringsplassen.

Dette er en skikkelig heie-tur, og jeg synes slike turer er virkelig flotte. Denne dagen ble det også bra vær, og turen gikk jo egentlig ganske greit. Jeg var godt fornøyd med dagen.

Høst-tur i sommervær, sammen med broderen.

Sommertur med høstfarger.

Yr var raus med godværet for de neste dagene, og jeg prøvde å finne en tur på flere dager, som kunne la seg gjennomføre uten for store problemer med transport og logistikk.

Det er lett å tenke på turer, det er omtrent likeenkelt å planlegge turer, det er gjennomføringen som er problemet. Etter som årene går blir det mindre og mindre morsomt å suse rundt i heia alene fra hytte til hytte. Hva skulle jeg finne på.

Da kom broderen med forslag om å ta en tur til Blåfjellenden. Han har ikke vært med på så mange turer detter året, og det mangler litt på at han synes langturer er morsomt. Han foretrekker kjappe turer omtrent fra stuedøra.

Det var ikke vanskelig å si ja til tilbudet om følge på en tur til Blåfjellenden. Nå var det ikke sikkert at det ville være andre på hytta den natten, men for natt til lørdag og natt til søndag var det mange bestillinger.

Selv om YR mente det ville være sol og sommer, fikk vi bare sommer oppover bakkene. Sola var gjemt bak et tynt slør og selv om det var god temperatur , ble det ikke skikkelig varmt. Det passet i grunnen ganske bra.

Vi forsøkte å ta det med ro innover. Sist vi tok denne turen, fikk broderen litt problemer nedover den siste bakken mot hytta. Denne gangen tok vi pauser både ved Fossebekken og Saftbekken. Broderen kom ned bakken på en grei måte denne gangen.

Det var ingen andre, og vi tok inn på annekset. Vi fikk denne hytta for oss selv den natta, men det kom et tysk par ut på kvelden, som da fikk hovedhytta for seg selv.

Denne gangen var det vanskelig å finne en god unnskyldning for ikke å ta en dukkert i elva. Det var skikkelig varm i lufta, og vannet var heller ikke kaldt. En bra dukkert.

Mens jeg var nede ved elva, hadde broderen laget te, og vi tok en god pause på utsiden med te og de vanlige skolebollene. En kjekk stund, men broderen hadde også et opphold på terrassen utenfor hovedhytta på programmet.

Han ser virkelig fram til en stille stund på terrassen, med utsikt nedover Fidjadalen, i selskap med kaffe, en god sigar og en liten dram.

Det blåste noe mer dagen etter, og sløret var blitt til skyer. Siden vi ikke hadde det travelt ble det til at jeg fikk gjort litt - med kost og fille, men broderen tok det med ro. Først nærmere 12 pakket vi sekkene – og tok av gårde litt senere. Vi fikk besøk av gamle kjente og slik ta jo tid. Da hadde det klaret opp og det var sol og sommer.

Det ble en stopp et lite stykke oppe i bakken. Her er det en plass hvor mange går feil og havner ute i myra. I tillegg er det malt en T slik at stien nærmest er merket feil. Jeg fikk malt en pil, og håper dette er nok til at folk ikke går feil.

Det var ikke den eneste stoppen på tilbakeveien. Det kom folk i mot og vi tok oss tid til en liten samtale med de fleste. Det ble en tur tilbake i godt vær. Det minnet mer om sommer enn om høst.

Broderen kunne kjenne at det hadde blitt tur to dager på rad, og begge dagene lengre tur enn vanlig, men likevel hadde det vørt kjekke turer og et virkelig bra opphold på hytta. Han var god fornøyd med turen.

Fra Orre Friluftshus til Vik - med besøk i Orre gamle kirke.

Sammen med Klepp Frivilligsentral.

Klepp kommune, gjennom Frivilligsentralen har i et par år laget et opplegg der de går tur fra Tungenes til Egersund. Bestyrerinnen har vært med på dette opplegget, og denne onsdagen skulle de gå fra Orre til Vik.

Dette er ingen langtur, snarere tvert i mot. Avstandene er små og det er flatt – paddeflatt, uten en eneste bakke. Når var det langt fra planer om å gå fort, heller motsatt. Det var snakk om besøk på Orre gamle kirke for eksempel.

Bestyrerinnen har vært med på Strandvandringen i et par sesonger, og har dette året vært med på de etappene som har gått i Klepp. Hun skulle i hvert fall være med på denne delen av Strandvandring.

For egen del var jeg langt fra sikker på om jeg skulle være med. Dagen før hadde det blitt en langtur fra Gramstad, og jeg kunne egentlig god tenke meg en tur i heia.

På morgnene kunne jeg kjenne at kroppen ikke helt var klar for store utfordringer. Det ville antakelig passe best med en kort og kjapp tur, og da ville det være greit å følge Bestyrerinnen på Strandvandring.

Yr mente godværet som de tidligere melde, ville komme denne dagen. Det skulle bli opp mot tyve grader, lite vind og sol, omtrent fra blå himmel. Det ville være skikkelig gode forhold for en tur langs stranden.

Flere av vår «onsdagsgjeng» - gamle naboer som samles en gang i uka, ville også være med. Det ville være kjentfolk med på turen. Jeg ville ha andre å snakke med enn bare Bestyrerinnen.

Nå var det langt fra bare disse som møtte opp på Orre ved Friluftshuset. Det rant inn med biler og folk. Hele 25 stykker var etterhvert klar for tur. Det var et skikkelig godt oppmøte. Jeg antar godværet hadde mye å si for at så mange kom til Orre den dagen.

Vi gikk først ut på Orrestranden og sørover til orreelva. Her måtte vi inn til veien, men gikk over en bru lengre inne og bort til Orre gamle Kirke.

Gjengen fra Frivilligsentralen, var så heldige å kjenne de som har nøkkel til kirka, og vi fikk anledning til å titte innom. Jeg hadde aldri tidligere vært i denne kirka.

Den delen av kirka som er i stein er bygd på midten av 1200 tallet samtidig eller litt senere med at det ble bygget tilsvarende kirker flere plasser rundt om i fylket. Mange er fortsatt i bruk som sognekirke. Orre gamle kirke var sognekirke til 1950. Inne i kirka er mye av stilen fortsatt fra middelalderen.

Det er dører inn til benkene og de er rette og smale. I taket henger det en modell av en seilskute og altertavlen er fra før 1800. Deler av døpefonten er av kleberstein og antakelig fra da kirka var ny.

Etter et virkelig kjekt besøk i kirka ble det litt labbing langs riksveien. Turen ble avbrutt av bonden som kom til turgjengen med hendene fulle av gulerøtter. De hadde han dratt opp da han så oss og vi fikk alle smake søte og flotte gulerøtter. En skikkelig hyggelig stopp det og.

Det bar videre over store jorder ned til stranden på andre siden av Orreelva, hvor vi fant en plass for pause. Det passet selvsagt bra med kaffe og radel.

Etter pausen var det ikke langt til Vik hvor bilene sto. Turen hadde tatt tid, men det hadde vært en tur omtrent uten svette, om det ikke var for sola som skinte – og varmet.

En riktig langtur fra Gramstad

Med mørke skyer og lett regn.

Det var snakk om sommer. Sol og varme og lite vind, men ikke tirsdag. Det ville ta litt tid, men temperaturen skulle likevel komme opp mot tyve grader, og det burde ikke komme nedbør.

En skyet varm dag passer bra til en tur ikke langt fra kjøkkenet. Det ble til at jeg dro til Gramstad, med tanke på en tur om Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Etter det fikk jeg se hva jeg syntes kunne passe, og hva slags form jeg var i.

Det var ikke mange andre på parkeringsplassen en varm og overskyet tirsdag. De fleste ville mot Dalsnuten og bare noen få tok andre veier.

For egen del tok jeg veien oppover mot Fjogstad og Bjørndalsfjellet, og som vanlig ble det til at jeg gikk innover Bjørndalsmyra og oppover mot Mattirudlå.

Selv om det burde være tørt, var myra våt, og jeg måtte gå rundt i stede for rett over. Stien innover myra var grei å finne, men fra enden av myra og videre oppover bakkene til skaret mellom Mattirudlå og Kulheia, var stien nesten borte, Bare det at jeg hadde gått her noen ganger, gjorde at jeg holdt meg – sånn noen lunde - i stien.

Bakkene opp og ned mot Bjørndalsfjellet gikk greit, men til en forandring, var det ingen andre ute på tur på dette strekket. Det var en kar på toppen av Bjørndalsfjellet, men han forsvant kjapt nedover bakkene mot veien.

Det var aldri snakk om å bare gå tilbake til bilen da jeg nådde veien. Det ble til at jeg tok oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Jeg møtte bare noen få mennesker, og da jeg kikket bortover mot Resasteinen, kunne jeg heller ikke se folk der.

Selv om det var mørke skyer ute i havet, og det kom seilende noen tunge skyer innover, så bestemte jeg meg for å ta mot Resasteinen og Skjørestadfjellet. Fortsatt var bakken og fjellet tørt, men det fløy etter hvert noen små dråper i lufte. Det kunne ikke kalles regn men jeg ble litt våt.

Oppe på Skjørestadfjellet måtte jeg igjen ta en avgjørelse om hvor turen skulle gå. Jeg kunne legge veien om «Skaret» og tilbake til Revholstjørn, eller fortsette mot nord og Dalevatn.

Det har etterhvert blitt en godt merket sti over høyden mellom Djupemyr og Midtskarmyra. Noen har laget ganske flotte varder som viser vei over de små toppene. «Noen» hadde også ryddet og kappet greiner langs skogsveien som går nordover og nedover.

Det var ikke mye spor å se fra veien i Midtskarmyra og videre mot den merkede stien. Jeg fant mine egne merker, og det gikk helt greit å komme ned til demningen ved Dalevatn.

Det ble til at jeg gikk veien nedover mot Kjerdal. Nede i Daleholen kunne jeg se et helikopter ute på marka. Etter en stund lettet det med to personer hengende under. Helikopteret firte personene ned på en hylle i Ravnafjell, tok en runde og hentet en eller flere personer. Det ble ganske fort klart at dette bare var øvelse, og at det ikke var noen som satt fast oppe i fjellet.

Opp til toppen av Dalsnuten er det 300 høydemeter. En lang bakke opp med noen få bratte kneiker og en del store steiner. Det tok tid å komme opp til toppen.

Oppe i høyden kunne jeg se at skyene hadde lagt seg ned over toppene, og det var ikke mye utsikt fra toppen på Dalsnuten. Likevel var det folk på vei opp og ned. Jeg tok bare en kjapp runde rundt varden og fortsatte nedover mot Revholstjørn og bilene ved Gramstad

Det hadde blitt en ganske lang tur. Fire og en halv time tilsammen, og med en fart bare litt over tre kilometer i timen forteller at terrenget er «tungt». Jeg var likevel godt fornøyd med dagen.