En riktig langtur fra Gramstad

Med mørke skyer og lett regn.

Det var snakk om sommer. Sol og varme og lite vind, men ikke tirsdag. Det ville ta litt tid, men temperaturen skulle likevel komme opp mot tyve grader, og det burde ikke komme nedbør.

En skyet varm dag passer bra til en tur ikke langt fra kjøkkenet. Det ble til at jeg dro til Gramstad, med tanke på en tur om Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Etter det fikk jeg se hva jeg syntes kunne passe, og hva slags form jeg var i.

Det var ikke mange andre på parkeringsplassen en varm og overskyet tirsdag. De fleste ville mot Dalsnuten og bare noen få tok andre veier.

For egen del tok jeg veien oppover mot Fjogstad og Bjørndalsfjellet, og som vanlig ble det til at jeg gikk innover Bjørndalsmyra og oppover mot Mattirudlå.

Selv om det burde være tørt, var myra våt, og jeg måtte gå rundt i stede for rett over. Stien innover myra var grei å finne, men fra enden av myra og videre oppover bakkene til skaret mellom Mattirudlå og Kulheia, var stien nesten borte, Bare det at jeg hadde gått her noen ganger, gjorde at jeg holdt meg – sånn noen lunde - i stien.

Bakkene opp og ned mot Bjørndalsfjellet gikk greit, men til en forandring, var det ingen andre ute på tur på dette strekket. Det var en kar på toppen av Bjørndalsfjellet, men han forsvant kjapt nedover bakkene mot veien.

Det var aldri snakk om å bare gå tilbake til bilen da jeg nådde veien. Det ble til at jeg tok oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Jeg møtte bare noen få mennesker, og da jeg kikket bortover mot Resasteinen, kunne jeg heller ikke se folk der.

Selv om det var mørke skyer ute i havet, og det kom seilende noen tunge skyer innover, så bestemte jeg meg for å ta mot Resasteinen og Skjørestadfjellet. Fortsatt var bakken og fjellet tørt, men det fløy etter hvert noen små dråper i lufte. Det kunne ikke kalles regn men jeg ble litt våt.

Oppe på Skjørestadfjellet måtte jeg igjen ta en avgjørelse om hvor turen skulle gå. Jeg kunne legge veien om «Skaret» og tilbake til Revholstjørn, eller fortsette mot nord og Dalevatn.

Det har etterhvert blitt en godt merket sti over høyden mellom Djupemyr og Midtskarmyra. Noen har laget ganske flotte varder som viser vei over de små toppene. «Noen» hadde også ryddet og kappet greiner langs skogsveien som går nordover og nedover.

Det var ikke mye spor å se fra veien i Midtskarmyra og videre mot den merkede stien. Jeg fant mine egne merker, og det gikk helt greit å komme ned til demningen ved Dalevatn.

Det ble til at jeg gikk veien nedover mot Kjerdal. Nede i Daleholen kunne jeg se et helikopter ute på marka. Etter en stund lettet det med to personer hengende under. Helikopteret firte personene ned på en hylle i Ravnafjell, tok en runde og hentet en eller flere personer. Det ble ganske fort klart at dette bare var øvelse, og at det ikke var noen som satt fast oppe i fjellet.

Opp til toppen av Dalsnuten er det 300 høydemeter. En lang bakke opp med noen få bratte kneiker og en del store steiner. Det tok tid å komme opp til toppen.

Oppe i høyden kunne jeg se at skyene hadde lagt seg ned over toppene, og det var ikke mye utsikt fra toppen på Dalsnuten. Likevel var det folk på vei opp og ned. Jeg tok bare en kjapp runde rundt varden og fortsatte nedover mot Revholstjørn og bilene ved Gramstad

Det hadde blitt en ganske lang tur. Fire og en halv time tilsammen, og med en fart bare litt over tre kilometer i timen forteller at terrenget er «tungt». Jeg var likevel godt fornøyd med dagen.