Fire støler fra Sælandsskogen - en flott tur.

Høst, men fortsatt sommertemperatur.

Etter en fire timers rundtur i Madlandsheia på lørdag, var jeg ikke helt klar for tur på søndagsmorgen. Beina var tunge og stive. Jeg var ikke sikker på om jeg burde gå tur i det hele tatt.

Det ble frokost som vanlig og jeg tok det egentlig ganske rolig. Det var ingen ting som hastet. Om det ble en tur rundt stuedøra, så kunne jeg starte godt ut på dagen.

Det var fortsatt varmt, men hjemme lå det skodde og skyer, og det så ikke ut som om sola skulle komme igjennom med det første. YR melde sol og fortsatt sommer, men mandag ville været snu og det ville være slutt på sommeren.

Jeg fikk litt dårlig samvittighet, jeg burde utnytte den siste sommerdagen dette året. Kvart på elleve kom sola igjennom, og det så ut som om det likevel ville klare opp. Glemt var stive og såre bein. 6 minutter elleve satt jeg i bilene med kurs for Sælandsskogen.

Det var fortsatt ingen planer om noen langtur. Jeg så for meg en tur muligens rundt Engjavatnet, eller ville jeg klare å ta med Bjursfjellet også?

På parkeringsplassen bestemte jeg meg for å gå opp Urdådalen til Bjødnali, og i bakhodet spøkte det en forestilling om å gå over til Ristøl og Lauvlia og videre ned til Skogen og Breilia. Det ville i så fall nok en langtur den dagen.

Det er ikke så ofte jeg går opp dalen til Bjødnali, som oftest blir det en tur oppom Håfjell og Vindskaret. Det viste seg at turen opp Urdådalen er ti minutter kortere enn over Håfjell.

Det var rette dagen å gå Urdadalen. Været oppførte seg, og sola skinte lengre og lengre mellom skyene. Det var høst, og flotte farger. Løvet dekket stien og bladene som hang igjen var gule og rødgule. Blåknapp viste godt igjen langs stien.

Etter det vanlige bilde oppe fra gården, tok jeg fatt på bakken oppover mot Ristølnuten og Ristøl. Her viste stien ganske bra, og noen har tatt seg bryet med å varde oppover. Det var lett å finne greieste vei mot gjerdeklyveren øverst.

Denne gangen var det til og med greit å krysse myra mellom Ristøl og Lauvlia, og det var kjekt å få med seg de flotte fargene også her.

Det er flott utsikt fra stien oppover, og over på andre siden er det god sikt innover heia og mot Skårlandskulå og Sikvalandskulå. Tjernene lå nesten speilblanke og sammen med høstfargene ble det en opplevelse å gå turen denne gangen.

Selv på en søndag med godt vær og gode forhold, var jeg alene fra jeg forlot Taksdalsvatnet til jeg igjen var nede ved Sælandsskogen etter å ha gått Jærbuskaret og om Sjelset.

Området rundt de fire stølene og Engjanemyrane, er virkelig et flott turområde, og fortjener flere besøkende enn bare meg – på en fin søndag i september.

Nå er det litt feil å si at det ikke er andre. Det var ungdyr ute på markene nesten hele veien rundt, og i Jærbuskaret, måtte jeg dele veien med en flokk kyr. De gjorde ikke noe vesen av meg som gikk omtrent midt i flokken, og jeg var egentlig litt takknemlig for nettopp det.

Det ble ingen spurt mot mål denne gangen, for å si det slik. Jeg ble stiv igjen av å gå veien fra Sjelset og til Sælandsskogen, og kunne kjenne at det hadde blitt en langtur denne dagen også. Jeg var likevel godt fornøyd med turen.