Speyside Way fra Tomintoul til The Glenlivet Distillery.

12 våte kilometer i det Skotske høyland.

Fra startstede vårt

I løpet av de ti siste årene har det blitt 3 turer til Scotland, eller mer bestemt til Ballater inn av Aberdeen. Turer delvis for «moroskyld «– besøk på brennerier», og for å gå tur. Det har blitt noen besøk inne til Spittal of Glenmuick, for å gå videre opp mot Lochnagar.

En fjelltopp på 1156m over havet, hvor det er forholdsvis greit å komme til. Nå har vi ikke klart dette kunststykket. Snø og vind har hindret oss. Vi har kommet et godt stykke oppover før vi nærmest blåste ned siste gang.

Nedover mot Chabet Water

Siden turen dette året ville gå i midten av november hadde vi senket ambisjonene til under 600 moh. Selv om vi reduserte ambisjonene til dette «lavmål», så var værmeldingen ikke god. Det var i hvert fall snakk om temperaturer ned mot null.

Til å begynne med var det «brødrene på tur» mine tre brødre og meg på tur sammen, med besøk på Whisky brennerier og med lange måltider der vi snakket om «gamle dager», familie og venner. Det ble kjekker turer av slikt.

Spaserturen var ikke så vellykket. Vi nådde aldri til toppen av Lochnagar. De to siste gangene har vært med mine sønner og «broderen». Vi kom heller ikke opp.

Denne gang var også min svigersønn med. Det ble ikke så mye snakk om mine «gamle dager» som våre opplevelser sammen. Like kjekt det også.

På vei oppover bakken mot Carn Deonald

Det ble en tur som før med besøk på brennerier og overnatting på Balmoral Arms i Ballater, og stopp på vanlige plassene for lunch.

Det ordnet seg det meste. Da vi kom, var det frost i Ballater. Morgenen etter var det varmegrader, og værmeldingen var ganske bra. Vi fikk regn og tåke på vei fra Ballater til Tomintoul.

over Chabet Warter

I lett yr og med litt tåke fant vi omsider parkeringsplassen utenfor Tomintoul, og starten for stien mot Glenlivet. Nå hadde min svigersønn, med bakgrunn i orientering funnet en annen start for turen. Vi kjørte nedover B9008 og tok av en sidevei mot Croughly, og fant et skilt ved veien som viste opp bakken.

The Speyside Way gikk her langs jorder og oppover, før vi fikk en bakke ned mot Chabet Water. Her var det heldigvis god bru. Oppover, videre mot Carn Deonald og videre oppover mot Carn Daimh var det en lang slak bakke, med blanding av god sti og våt og sorpet sti, delvis gjennom skog på skogsvei. Vi gikk i lave sko, og ble etter hvert våte.

Etter hvert som vi kom oppover ble utsikten bedre, men øverst gikk vi inn i tynn tåke. Toppen er på 570 moh, og der oppe var det kaldt. Med en liten trekk og svette klar ble det ingen lang stopp. Vi fikk likevel beundret utsikten og tatt noen bilder.

Det var ganske bratt ned fra toppen det første stykket, men ikke langt nede, ble det flatt, og siden det nærmest var vei, gikk det lett å komme videre mot Glenlivet.

Vi kunne se røyken fra pipene til The Glenlivet Distillery fra lang oppe i bakken. Det tok tid å komme nedover. Det siste stykket gikk på gårdsvei hvor bonden nok hadde kjørt «land». For egen del var jeg skitten omtrent til knærne og det luktet ikke godt.

Det var kjekt å komme ned til bygningene til whiskybrenneriet. Lukta fra produksjonen hang i lufta og vi kunne kikke inn i produksjonshallene. Broderen var svært godt fornøyd med turen og spesielt å få oppleve å komme gående til Glenlivet.

Glen Livet

Vi tok selvsagt innom besøksenteret for The Glenlivet Distillery, og fikk med oss en liten del av produksjonen. Han som hjalp oss i butikken var imponert over oss som hadde kommet gående fra Tomintoul.

Det hadde vært en ganske våt tur. Likevel var alle godt fornøyd med turen, terrenget, utsikten og været. Det kunne jo ha regnet hele tiden. Vi fikk nesten ikke en dråpe på oss.

The Glenlivet Distillery

Natur og terreng er nokså ulikt noe jeg er vant med fra Norge. Det er store åpne områder med lyng og myr, og skog, men med grønne jorder og veier inne i mellom. Kontrasten mellom myr og dyrket mark ble forsterket av sola som lyste opp bare enkelte steder.

Vi brukte to og en halv time på turen som ble på 12 kilometer. Det var egentlig en enkel tur, men en opplevelse likevel. 

Rundtur på Høgjæren

En grei tur.

Vindmøllene på Hellandmyra fra Synesvarden.

Det er nesten vinter, selv helt ute ved kysten og i lavlandet. Temperaturen er nesen på null om natten, og stiger ikke mye utover dagen. Heldigvis holder snøen seg vekke, og nedbøren kommer som regn. Det har vært noen morgener der det har vært nødvendig å skrape bilen.

Selv om det egentlig har vært mulig å ta turer i høyden, så har det blitt treningsturer på vanlige stier, hvor det ikke er frost og is.

Denne dagen var YR mer raus med meldingene. Det var snakk om sol og lite vind, og temperaturer på mer enn fem grader.

Steinkjerringå i motlys.

Siden jeg hadde vært på tur både fra Gramstad og Sælandsskogen, så tenkte jeg på Høgjæren. Der måtte det være mulig å gå en kjapp treningstur. Selv om det ikke har blitt noen lange og tøffe turer den siste tiden, tenkte jeg igjen på bare en kjapp og grei rundtur.

Jeg fikk regn på ruta på vei oppover, men da jeg kom opp til Litlamos, og kunne se videre til parkeringsplassen ved Tovdalsveien, bestemte jeg meg for heller å ta turen derfra mot Synesvarden.

Fra Steinkjerringå mot Rindarhagen.

Det ville jo være mulig å snu og bare ta turen tilbake mot bilen om dette var en dag da det ikke passet å gå tur. Det kunne jo også være at det ble en bedre dag enn det jeg hadde tenkt, og at det likevel ble en skikkelig tur.

På parkeringsplassen var det ingen andre biler enn min. Det var spor i stien, men jeg så ikke et menneske på vei mot Synesvarden. Det ble ingen lang stopp på toppen, jeg gikk kjapt videre.

Steinkjerringå

Det for noen skikkelige mørke skyer over meg, men bak skyene var himmelen lys. Været så ut til å bli bedre etter hvert. Her var det bare å holde farten opp på vei nedover mot Steinkjerringa. Fortsatt var det ikke andre på tur, og fortsatt var det ferske spor.

Det er ikke ofte jeg opplever å være alene ved Steinkjerringå. Denne gangen var det ingen andre.  Det ble ingen stopp der heller, og jeg satte kursen mot Holmavatn. Det ville da bli en rundtur på over en mil den dagen. Det var ikke egentlig planen. Men siden været skikket seg ble det til at jeg tok rundturen.

Fra stien mot Holmavatn.

Nå ble jeg nok antakelig lurt av vinden som kom bakfra, men det var skikkelig kjekt å gå mot Holmavatn. Det var varmt og tørt og grei sti. Som vanlig ble det til at jeg fikk den gode turfølelsen.

Fortsatt uten å se andre kom jeg til Holmavatn, og her var det helt tomt for bil. Det er ikke mange gangene jeg ser den parkeringsplassen tom. Nå begynte jeg å lure på om det skulle bli en runde uten å treffe folk i det hele tatt.

Det ble litt «surere» oppover mot Synesvarden. Her fikk jeg vinden direkte i mot meg, og da sola , som hadde vært framme en stund, forsvant bak skyene, ble det merkbart kaldere. Tilbake på Synesvarden traff jeg en kar. Han lurte på hvor jeg skulle, og det viste seg at han også hadde startet fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Fra Synesvarden og nedover lia er bakken så pass grei at jeg noen ganger holder god fart. Det blir nærmest litt løping nedover. Det var en god stund siden jeg hadde holdt god fart ned den bakken, men denne gangen ble det litt fart på «sakene». Det var kjekt å igjen å småjogge nedover.

Ved bilen kunne jeg se at jeg hadde brukt litt under tre timer på anslagsvis 11-12 kilometer. Et godt dagsverk på en dag jeg trodde skulle bli en «rolig» dag.

Treningstur rundt Engjanevatnet.

Søndagstur uten følge.

Fra stien opp mot Stølsletta.

Forrige tur var en treningstur fra Gramstad, siden denne turen også ville bli en «treningstur» så ville det passe bra å gå fra Sælandsskogen.

Planen var å ta det litt rolig. Det har vært en «travel»høst, med mange turer. De er også blitt lengre etter hvert og den siste tiden har jeg kjent at det har tatt på kroppen med mange og lange turer.

Det har ikke alltid vært like kjekt å ta ut på tur, men så snart jeg begynner på den første bakken kommer det gode humøret og det er kjekt å være ute.

Mot toppen av Håfjell

Det ville derfor være helt greit å «bare» ta en kjapp og grei tur. En tur jeg alt har gått mange ganger, selv om det ikke er mange årene siden første gang jeg gikk rundt Engjanevatnet.

En liten sjekk i loggen viste at det bare var 4 år siden jeg begynte å gå denne runden, - og at jeg den gang syntes det var en ganske lang runde. Mye har endret seg på disse årene.

Bjødnali

Det begynner å bli noen år siden jeg ble pensjonist og de første årene ble det til at jeg fortsatte i samme spor som tidligere. Det vil si omtrent to turer i uka, muligens en onsdagstur i tillegg. Etter hvert ble det tur 4 dager i uka og da syntes jeg det ble vel kjedelig å bare gå de gamle turene.

Jeg fant nye turer på Gramstad og runden rundt Engjanevatnet. Den runden fikk dette året en utvidelse ved at jeg også har tatt turen oppom Bjursfjellet. Det er en «langtur « i dag. I tillegg har jeg også gått om Ristøl og Lauvlia noen ganger. Noe som også er en «langtur» ut fra Sælandsskogen.

Veien mellom Bjødnalivatnet og Engjanevatnet - mot "Skogen"

Denne dagen ville jeg «bare» ta den kjappe runden opp mot Stølsletta til Håfjell, (Det står fortsatt Blåfjell på skiltet). Videre til Bjødnali og så rundt Engjanevatnet.

Siden det var søndag var jeg ikke alene på parkeringsplassen. Det var andre på tur,og det trillet inn noen biler da jeg gjorde meg klar til å gå. Likevel møtte jeg få folk på runden.

Det kom en jente oppover mot Vindskaret under Håfjell da jeg gikk nedover. Hun var antakelig på sin første tur på denne stien, for hun spurte om veien. Stien over Vindskaret og ned mot Sælandsskogen er godt opprtåkket og ikke vanskelig å følge.

Fra Jærbuskaret (Høghuset på Bryne i det fjerne)

Jeg gikk også forbi et par ved kloppen over bekken før Bjødnali. Etter det ble det tur uten å se folk før jeg igjen sto ved bilen.

Ved skogen sto høylandsfeet ute på enga, men en ensom kalv hadde forvillet seg helt inn mot veien. Da jeg gikk mot kalven – på veien, kom alle dyra mot meg i god fart. Her skulle kalven passes på. Så snart jeg hadde kommet meg forbi kalven som sprang mot de andre dyra, så roet flokken seg, Jeg tror ikke det er spesielt heldig å komme mellom en kalv og resten av dyra....

Veien i Sælandsskogen

Stykket mellom «Skogen» og Engjanemyrane er alltid kjekt å gå. Denne gagn var det flotte farger og fint lys. Naturen her er virkelig verdt å få med seg.

Selv om det er fire kilometer til bilen der stien går over i traktorvei, er det et litt kjedelig stykke, som går på vei eller god sti. Heldigvis er det mulig å gå forholdsvis fort her, så det tar ikke for lang tid før jeg er nede i Sælandsskogen og bilen.

Som vanlig gikk de ti-elleve kilometerne på omtrent to og en halv ti, og det er en grei treningstur.

Opp og ned noen ganger rundt Gramstad.

En ganske vanlig treningstur.

Fra stien oppover mot Bjørndalsmyra

Lørdag har i mange år vært fast turdag. Etter som jeg nå er pensjonist, har jeg anledning til å ta på tur når det måtte passe. Som oftest passer det alle dager med godt vær. Lørdag mente yr det ville bli sol og bra vær.

Siden det bare var meningen å gå en ganske vanlig treningstur, ville det passe bra å starte fra Gramstad. Det har etterhvert blitt ganske mange turer med utgangspunkt i parkeringsplassen ved Gramstad.

Bjørndalsfjellet

Heldigvis er det mulig å gå forskjellige turer, noen ganske korte men noen også ganske lange. Som oftest blir det en tur på to til tre timer. Det holder som en treningstur.

De siste par årene har det nærmest blitt fast tradisjon å ta opp mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra mot Mattirudlå og over Kulheia til Bjørndalsfjellet først.

Fra Bjørndalsfjellet mot havet

Det er en god start, og det går omtrent en og en halv time før jeg passerer Fjogstadnuten, og kan tenke på hvor resten av turen burde gå. Det er en del alternativer.

Fra stien mellom Fjogstadnuten og Revholstjørn/Dalsnuten går det en merket sti mot Resasteinen og videre til Skjørestadfjellet. - over Svarthålsleite til Sørdalsleite og bakken opp.

Mot Sandnes

Fra Skjørestadfjellet, eller for min del «flyvraket», er det mulig å gå tilbake til Sørdalsleitet og Løemyr om "Skaret" og fortsette mot Revholstjørn/Dalsnuten.

En annen mulighet er å gå mot nord og ned til Dalevatn for å ta bakken opp mot Dalsnuten. Begge disse turene vil gjøre hele turen til en – nesten – firetimers tur, om Dalsnuten blir med.

Regnbue nær Fjogstadnuten

Gjelder det «bare» en treningstur, så blir det forbi Fjogstadnuten og videre til Dalsnuten før den siste kilometeren mot parkeringsplass.

Denne dagen ble det den vanlige turen opp til Bjørndalsmyra og innover. Myra kan være våt, og siden det hadde regnet dagen før, ble det en del vassing for å komme inn myra. Bakkene opp mot Mattirudlå, er langt fra så bratte som opp «Rindå».

Fra stien mot Dalsnuten

Det som mangler er en skikkelig sti. Selv om jeg har gått her noen ganger, må jeg kille etter hvor stien går, og jeg treffer ikke alltid samme nesten usynlige sti.

Stykket mellom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet er ikke flatt, og det blir opp og ned fire småtopper for å komme til siste bakke mot toppen. Denne dagen var det flott utsikt nedover mot Lutsivatnet og fjellene bak.

I bakken nedover mot veien, møtte jeg en kar som var på tur med sin sønn på 5-6 år. Vi fikk en hyggelig prat, og selv om det tar tid, så er det virkelig hyggelig å treffe folk med samme interesse som meg.

Fra Dalsnuten mot Gramstad

Oppover mot Fjogstadnuten kom det litt regn Det var så avgjort ikke det YR meldte, men det gjorde seg med en regnbue.

Siden det var en treningstur ble det til at jeg tok direkte mot Dalsnuten fra Fjogstadnuten. Bakken opp til Dalsnuten fra nord, er bratt og steinet, og krever litt klatring. Jeg går rundt mot sør og tar den mye mindre krevede stien det mot toppen.

Jeg tok også denne gangen ned og tilbake samme vei som jeg var kommet opp og siste stykket mot Gramstad gikk derfor på vei. Treningturen denne dagen tok tre timer, og jeg syntes det hadde vært en flott tur.

En kjapp tur om Bjødnali og Sjelset.

Første turen i november.

Broderen var klar for tur, men det måtte bli en tur der han fikk testet formen. Sist han var på tur fikk han problemer i bakken og måtte ta de rolig en stund. Det var på en runde fra Sælandsskogen, og han ville gjerne teste bakken en gang til.

Det var en kald dag med litt vind, lite sol og mye skyer, men greit å gå. Det var forholdsvis tørt i bakken, og siden det ikke hadde regnet på noen dager, burde det være mulig å gå langs Moldtjørn i stede for å gå oppe i stien med masse stein.

Det var min tur til å kjøre, og på en helt vanlig torsdag, var det andre på tur. Det var en del biler på parkeringsplassen. Vi traff ikke mange andre i stien.

Turen rundt Bjødnali og til Sjelset er omtrent 7 kilometer, om Urdådalen. Dette er veien de fleste går for å komme opp til gården. Vi tar som oftest turen om Stølsletta og Vindskaret og ned Olstilia til Moldtjørn og videre til Bjødnali.

Det var i bakken opp mot Stølsletta at broderen fikk problemer sist. Denne gangen tok vi det ganske rolig, og likevel mente broderen han hadde litt for høy puls.

Det ble ingen tur opp til toppen av Håfjell for å få med utsikten over Jæren denne gangen. Broderen mente vi fil ta det rolig nedover bakkene og videre mot Bjødnali.

Det gikk greit langs Moldtjørn og videre opp til treet broderen må ha bilde av. Forrige gang broderen hadde problemer med formen, måtte vi ta en pause oppe ved Bjødnali. Selv om jeg hadde med både te og kjeks, ble det til at vi bare fortsatte videre mot Sjelset langs Bjødnalivatnet.

For egen del blir det som oftest minst en tur rundt Engjanevatnet i tillegg. Det ble ganske fort klart at broderen ikke så for seg denne «omveien» for å komme opp til Jærbuskaret denne dagen. Det ble til at vi tok greieste vei oppover.

Det er jo litt spesielt å ha vært på tur i heia, med snø og is, og så gå tur med grønne marker og til og med noen blomster rundt om. Vinteren er fortatt ikke helt kommet. På vei mot Sælandsskogen kunne vi se at noen var i gang med å slå gress.

Noen dager med frost er ikke uvanlig i november, men som regel blir det ganske fort mer normal temperatur. Det vil si omtrent ti grader – og regn.

Vi kom oss grei opp bakken til Jærbuskaret og videre om Sjelset og til Kleiva. Det er ikke ofte vi møter folk på denne strekningen, og slik var det også denne gangen.

De siste to kilometerne er ganske flate, og det er god stie eller vei. Her ble det god gammel fart over sakene. Det siste strekket inn mot bilen gikk unna.

På parkeringsplassen var vi – som vanlig – enige om at det hadde vært en fin tur, og selv om broderen ikke helt var på plass, gikk det likevel bedre enn forrige gang.

Fra Hellestø til Reve havn - en tur på 22 kilometer.

En lang tur i flott vær.

Sol og blå himmel – og nesen kuldegrader. Det ble advart om is og glatte veiere, men utenfor hos meg ble det tidlig kjørbart. Likevel ble det til at jeg satset på en strandtur.

Det er jo egentlig ikke skikkelig vinter, så det burde være mulig å finne en tur litt i høyden, men så var det dette med frost og is.

Hjemmefra er det mulig å gå ganske mange turer i sjøkanten – lange og korte. Jeg hadde hatt en «hviledag» med bare styrketrening, og var i utgangspunktet klar for en lengre tur.

Tidligere gikk jeg en tur fra Hellestøl og sørover til «Uglingene» og tilbake, og ble litt sur. Jeg burde ha gått helt til Reve havn. Selv om turen altså ble på 16 kilometer, så «burde» jeg har gått omtrent 22 kilometer.

Det kunne passe å forsøke seg på den lange turen denne gangen. Jeg har jo gått de 22 kilometerne en gang før.

En fordel med å gå i sjøkanten, er at det ikke krever en lang kjøretur. Vanligvis blir det omtrent en halv time å kjøre. Det gjelder både Gramstad, Sælandsskogen og Høgjæren. Til Hellestøl er det en mil og ti minutter.

Det var folk på Hellestøl. Mange folk som vill surfe. Det var nærmest kø nede i sjøkanten, men selv midt i uka var det mange som også ville på tur. Det var ikke så underlig, med det flotte været.

Nedover – bortover – stranden, som her er omtrent en kilometer, gikk jeg og tenkte på at det jeg planla – 22 kilometer på tur – ikke er noe alt for mange på min alder ønsker å gjøre. Det har blitt mange turer alene i det siste, og dette blir også en slik.

Nå var jeg jo ikke helt alene, for det var folk på tur både nordover og sørover stranden. Borte ved elva, vardet ikke folk. Her kan det hende kongen står og fisker laks, men ikke denne dagen.

Boresanden er tre kilometer og det er mulig å se helt til enden. Nå gikk jeg på innsiden halve vegen mot Reve havn, og hele veien tilbake. Det er enklere å gå på fast underlag enn i løs-sand.

Lang og flat sandstrand er jo flott, men naturen under brinken mellom Borestranden og havnene er også skikkelig fin. Det er kjekt å gå i terrenget med havet skyllende inn rett utenfor.

Det ble bare en kjapp pause ved Reve havn. Jeg startet på tilbaketuren omtrent med det samme. På turen mot havnen måtte jeg noen plasser hoppe over isflekker. I skyggen under brinken, hadde ikke sola kommet til og der var det fortsatt frost. Det nærmer seg vinter.

På tilbakeveien gikk jeg forbi en kar med bildekk – på slep i et tau etter seg. Det gir antakelig god trening, men det er ikke noe for meg.

Det tok meg nok så nøyaktig fire timer å gå frem og tilbake fra Hellestø til Reve havn. I det flotte været var det en kjekk tur. På slutten var det kveldslys og lange skygger. Det var helt greit å komme til bilen å skifte til tørre klær.

Bjørndalsfjellet, Skjørestadfjellet og Dalsnuten til slutt.

 En god runde på en grei lørdag.

Etter å ha vært på Blåfjellenden torsdag til fredag, var det greit å sitte hjemme, men YR mente det ville være bra vær på lørdag. Det var snakk om sol og nesten ikke vind. Med mine erfaringer fra dagen før var jeg ikke overbevist om at yr helt har kontroll på været.

Det var likevel så pass bra vær på morgenen, at jeg pakket sekken og dro mot Gramstad. Tanken var å starte opp mot Bjørndalsfjellet, men ta inn Bjørndalsmyra og stikke bortom Mattirudlå, før jeg la turen over Kulheia og mot Bjørndalsfjellet.

Det ville bli en tur om Fjogstadnuten, men jeg var ikke sikker på om det ble en tur oppom toppen på Dalsnuten. Jeg utsatte beslutningen til jeg kom ned mot Kjørkjerringå.

Før jeg tok ut, var jeg heller ikke helt klar for noen lang tur og tenkte det ville passe med en tur på omtrent et par timer, og da ville det ikke bli et besøk på Dalsnuten. Nå har ting endret seg underveis før, og jeg var åpen for å utvide turen om jeg syntes det gikk greit.

Det var overraskende mye folk på Gramstad. Selv om været ikke var helt som meld, uten sol og mer vind, så hadde nok mange andre sjekket værmeldingen og gjort seg klar for tur.

Det var andre på vei mot Bjørndalsfjellet. Jeg gikk forbi en familie med unger. Ungene i god fart et stykke foran de voksne – hvor mannen hadde en liten unge på ryggen. Det er tungt, og krever god pust i de bratte bakkene.

Så snart jeg kom meg innover Bjørndalsmyra, var jeg alene, og selv om jeg kunne høre og se andre på vei mellom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, så var jeg også alene på det strekket. På toppen av Bjørndalsfjellet, var det masse folk, og det var også folk i stien nedover.

Det var ikke mange folk rundt Fjogstadnuten, men da jeg kom bort til stidelet mot Resasteinen, kunne jeg se to personer på vei mot Løemyr og Sørdalsbakken. Det ble til at jeg også tok mot Resasteinen.

Det er noen drøye bakker opp til Resasteinen og videre opp til flyvraket på Skjørestadfjellet. For ikke å å gjøre turen alt for lang tok jeg nedover mot Fjogstadskaret og «Skaret». Stien mellom «Skaret» og over Skreppetonå til stidelet ved Sørdalsleitet, var ganske tørr og alle ganglemmene har gjort det greit å komme fram.

På vei mot Revholstjørn ble det til at jeg la kursen om Dalsnuten. Jeg var ikke alene opp og ned fra toppen. Her var det masse folk på tur. For min del ble det en kjapp runde rundt varden uten å snakke med noen, før jeg gikk nedover.

Det som egentlig skulle bli en ganske kjapp og grei tur, ble etter hvert en skikkelig langtur, med en god del opp og ned. Turen hadde gått helt greit, og selv om jeg kunne kjenne jeg hadde brukt beina på det siste stykket inn mot Gramstad, var jeg fortsatt i god form da jeg kom til bilen.

Oppsummert ble det fem topper og tre og en halv time på tur. En helt grei lørdagstur.