En tradisjonell tur – til Korset og Norskeplassen via Lavendelstien.

Denne dagen ble også jenten med.

Tirsdag mente YR det ville bli 27 grader og litt dis, men stor sett sol. Litt vind ville antakelig gjøre det hele litt mer levelig. Vi ville nå på tur uansett.

Denne dagen var det ganske mange som møtte opp klokka ti. Planen var å ta ned bakken til Balito og videre bort til rundkjøringen ved ANFI og så opp til Korset.

Det var videre snakk om å ta stien mot Lavendeldalen og så opp til Norskeplassen. Ned fra Norskeplassen til «Natural Park» komme vi jo alltid. Dette er ikke en skikkelig langtur, og siden gjengen besto av en del jenter ville turen antakelig gå i et behagelig tempo.

Det er lettere å gå ned Balitobakken enn opp. Det var også en av grunnene til at vi valgte nettopp denne veien til Korset. Kneiken i rundkjøringen ved ANFI bød fortsatt på en liten utfordring, og bakken opp til korset var ikke blitt mindre bratt,

Det gikk to karer forbi, og de tok rett opp mot Korset, og da vi kom – sakte – oppover den siste bakken kom de samme karene nærmest løpende nedover – fortsatt rett ned.

Det var fullt av folk i bakken oppover mot toppen. Vi måtte tre til side for folk som ville opp og folk som var på vei ned. Det var enkelte plasser litt trangt om plassen.

Etter den vanlige stoppen for drikke – og foto – på toppen tok vi fatt på veien innover. Det kom folk bakfra og ville forbi. Det viste seg å være kjentfolk. Det er alltid hyggelig å snakke med gamle arbeidskolleger.

Det er litt kjedelig å gå veien innover, og det er faktisk et god stykke fra Korset til der stien mot Lavendeldalen tar av. Et par dryge bakker gjør det hele også litt tungt. Selv om det var sol og litt dis, ble vi ikke plaget av varmen. Det ble varmere etter hvert.

Stien som følger vannledningen mot Lavendeldalen, er smal og svingete. Her dukker det plutselig folk opp bak en sving og noen må da opp i siden for å slippe andre forbi. For oss gikk det i et greit tempo ned til bunnen, hvor vi igjen fikk en liten pause med frukt og drikke.

Det gikk med litt vann etter som det ble varmere. I bakkene oppover kunne jeg kjenne sola i nakken, Det ble varmt. Det gikk sakte, men heldigvis hadde ingen problem med å henge med.

I starten av Lavendel dalen ble det litt splitt. Edvin og jeg tok mot Norskeplassen, men jentene satte kursen direkte opp over mot platået og stien mot den bratte bakken ned til hotellet.

For oss to gutter, ble det høyt tempo mot Norskeplassen, hvor det ikke ble noen pause denne dagen. Vi gikk mot hotellet, men svingte av mot Dalen og den litt lengre veien mot Natural Park enn veien ned den bratte bakken.

Egentlig gikk vi den stien for å kunne kikke etter jenten som skulle komme oppover. Vi så ikke folk i det hele tatt, og bestemte os for å igjen å ta Dalen mot hotellet.

Som vanlig ble det høyt tempo utover alle svingene. Her er stien så pass flat at det er mulig å holde litt fart. Temperaturen var muligens høyere enn dagen før, men vinden gjorde minst like greit å gå som forrige gang.

Vi kom til Nyedalen og Natural Park i god form, men måtte vente litt før jentene dukket opp. Vi for vår del hadde hatt en tur på omtrent 11 kilometer, og jentene bare en litt kortere tur.

Litt senere på dagen viste termometeret uten for bassenget ved hotellet 28 grader, vi var glade for å ha gått før temperaturen steg skikkelig. Vi var alle enige om at det hadde vært en flott tur.

«Våres plass» og Rigmors Plass på en gang.

For første gang på Rigmors plass.

Det ble klart alt på kvelden at på turen neste dag ville det bar bli oss gutta. Den kvinnelige delen av turgjengen ville ha en grei dag mot Amadores.

Det var derfor bare Sigbjørn, Edvin og jeg som møtte opp utenfor resepsjonen til «Natural Park» klokka ti. En god gjeng, og vi var i grunnen klar for en tur innover til Norskeplassen og videre.

Til i motsetning til dagen før, var det sol og bare et lett slør av skyer. Fra morgenen viste termometeret over tyve grader, og det ville bli varmere ut over dagen Et flott vær til å gå tur i.

Som vanlig ble det den bratte bakken opp fra «Huledama» og det gikk greit videre innover mot Norskeplassen. Litt underlig var det at det omtrent var like mye folk på vei innover som på søndag, og på Norskeplassen var det også masse folk.

Siden vi ville innover mot «Våres plass» som dagen før, ble det også en tur oppom «Sukkertoppen». Mot «Våres plass» var det også folk i flokk og følge.

Vi behøvde egentlig ikke å besøke «Våres plass», men siden det bare er en omvei på ganske få meter, ble det til at vi stakk bortom. Vi fortsatte så videre innover på stien som også fører til Karpedammen.

Planen var å finne «Rigmors Plass». Både Edvin og Sigbjørn hadde en gang i fortiden forsøkt – hver for seg – å finne denne «plassen» på kanten av fjellet med utsikt ned i Arguineguindalen.

Vi viste at vi måtte videre innover og ikke til venstre i sti delet mot Karpedammen, og at det litt lengre inne ville være nok et sti dele der stien til venstre går videre mot «Dusjen» og blir brukt av Norskeklubben på turene sine.

Stien som tar av mot høyre burde gå mot «Rigmor Plass». Noe den viste seg å gjøre. Vi kunne se et tre på kanten av stupet ned mot dalen under, og antok at «Rigmors plass» lå like i nærheten. Igjen viste det seg å stemme.

Nå skulle vi ned og opp et par smådaler, men stien viste ganske klart hvor vi skulle gå. Det så jo ut som om det ville være vanskelig å komme opp over kanten på begge de små dalene, men det gikk greit.

Det siste stykket var bratt, men som vanlig kunne vi følge stien og ganske greit komme opp og over den første bratte kanten. Som i første dalen viste stien også bra opp på neste, og vi kom oss også greit opp den.

Nå jeg sier greit, så er det ikke helt riktig, Det var et par plasser det vi måtte «klatre» en meter opp og gå en liten hylle mot neste kneik. For min del, som er litt plaget med respekt for bratte kanter og stup, gikk det bra. Bedre enn det jeg hadde trodd da jeg så kantene nedenfra.

Det siste stykket opp på den siste ryggen, viste ikke stien på bare berget. Det var laget en ganske stor varde der stien gikk ned kneika, og for folk som ikke er god kjent, så kan varden være nødvendig for å finne veien tilbake.

Det var noen nødlinger – små varder opp mot treet og varden ved «Rigmors Plass». Det lå en protokoll inne i varden og den viste at det ikke er veldig mange som finner veien.

Varden – og protokollen – er grunn til at jeg antar at vi fant «Rigmors Plass», og jeg håper jeg ikke tar feil.

«Rigmors plass» fortjener mer besøk, Den ligger riktignok et par kilometer lengre inne i terrenget enn «Våres plass», men utsikten er like spektakulær, og treet som stå ytterst på kanten gjør også sitt,

Nå fant vi ikke hula før på veien tilbake. Plutselig oppdaget vi en mur i kanten av stien, og bak muren var det en hule. Den er antakelig lett å overse der den ligger i «henget», hvor mange konsentrer seg om hvor de setter beina.

Tilbake veien gikk stort sett som turen innover, bortsett fra at vi ikke gikk ut til «Våres plass», og fulgte veien rundt Sukkertoppen i stede for stien over.

Det ble en liten kjapp pause før vi tok fatt på de siste kilometerne tilbake mot «Natural Park». Etter en liten stund fant Edvin ut at han ville ta «omveien» om «dalen», og slik ble det også denne dagen en tur utover mot sjøen på kanten ned mot Branco de Balito.

Innerst i dalen der stien svinger oppover, var det denne dagen varmt. Det var minst 26-27 grader og ikke et vindpust, Lengre utover «Dalen» fikk vi vind på oss og det føltes mindre varmt.

Totalt ble det en tur på 16-17 kilometer, og med pauser brukte vi omtrent fire timer. Vi var godt fornøyd med endelig å kommet oss opp til «Rigmors plass».

Første turen i 2024 - "Våres plass" og Karpedammen

Fra snøvær og kaos til sommer og – overskyet vær.

Starten på den etter hvert tradisjonelle turen til Grand Canaria gikk ikke helt som vanlig. Snøkaoset gjorde at vi ventet en time i flyet før vi kom avgårde, og slik at turen ble på 6 timer. Vi kom likevel omsider på plass i Puerto Rico.

Sigbjørn og Anne Lise var alt på plass, og hadde vært nede en uke. Edvin og Anne Margrete kom ned tidligere på dagen. Vi kom rundt midnatt. Likevel var avtalen at vi skulle møte – som vanlig – klokka 10 utenfor resepsjonen på «Natura Park».

Vi ble bare tre som stillet. Edvin og Anne Margrete hadde dratt ned til Puerto Rico for å ta følge med noen venner til Norskeplassen. Bestyrerinnen startet noen minutter før, for å ikke hindere oss andre opp den første bratte bakken.

På Norskeplassen samles vi alle for å finne ut hvor turen videre skille gå. Det ble ganske fort klart at det ville bli en litt kortere tur for noen, og for oss andre var planen først en tur til «Våres plass».

Det var også kjentfolk på «Norskeplassen» Sigmund, en turglad herre nokså opp i årene, har vi etterhvert truffet mange ganger, og det er alltid hyggelig å veksle noen ord.

Bestyrerinnen satset på å bare gå opp og ned til Norskeplassen. Anne Margrete og Anne Lise ble med til Sukkertoppen, og snudde der. Vi andre – gutter – vandret nok så fornøyd, videre mot «Våres plass».

Sola så vi lite til denne dagen. Både YR og «Storm» mente det skulle bli blå himmel og solskinn, men det var stor sett helt overskyet. Temperaturen var likevel helt som meldt, behagelige 21 grader og nesten ikke vind, Flott tur vær,

På «Våres plass» ble det en liten pause, og vi skrev oss til og med inn i protokollen. Det var ikke vanskelig å bli enige om å legge turen om Karpedammen. Hvor det denne dagen var lite vann, mange fisker, både store og små, og flere skilpadder enn før. Noen klarte å få tak i deler av Mariekjeksen Sigbjørn slengte ut i vannet.

Fra Karpedammen ble det veien tilbake til «Norskeplassen». Det er egentlig enkelt å finne Karpedammen om turen går på veien mot Cortadores. Et stykke oppover veien står det et skilt på høyre side, som forteller folk at de ikke skal kaste ting i naturen, og bare noen meter lengre oppe går det en stikkvei mot høyre. Denne følges over en liten høyde og litt nedenfor ligger Karpedammen.

Vi for vår del gikk nedover mot Sukkertoppen og videre mot Norskeplassen. Det ble ingen stopp for oss. En del andre var enten på vei innover, eller tilbake til hotellet, men alle tok en kjapp stopp.

Sigbjørn og Edvin valgte å gå kjappeste vei ned til «Natural Park», men jeg for min del tok turen nedover mot «dalen» og den gode stien utover mot Balito eller «Huledama».

Det ble en flott tur ut dalen. Det var få folk, og enkelt å holde tempoet oppe. Siden sola var gjemt bak skyene, ble det heller ikke for varmt denne dagen.

Turen om «dalen» er antakelig en drøy kilometer lengre en drøy kilometer lengre en den korteste stien. Den er litt mindre bratt, og på den måten muligens enklere for noen.

For meg ble det 14-15 kilometer denne dagen, og jeg brukte omtrent 4 timer inklusiv et å pauser. Det var en virkelig flott dag i med sommer og god temperatur. Jeg savner ikke snø og is.

Med broderen på Orrestranden i snø.

Flott vintervær, men løs sand og snø gjorde turen tung.

Med 15 cm snø i hagen var det egentlig lett å bli enig med broderen at denne dagen ville det bli en tur i sjøkanten - igjen. Broderen har nærmest lagt skia på hylla (stor hylle over peisen hos broderen...) og det var ikke snakk om å ta til Brekko for å teste ski.

Det fikk bli en strandtur. Det var en liten stud siden jeg hadde vært på Orre og gått mot ånå. Der var det sist noen ny gjerdepåler, og det kunne se ut som det nye gjerdet ville krysse stien et par ganger. Det kunne jo være artig å sjekke om noen virkelig var så «kørka» at de sperret stien flere plasser.

Folk med hund må jo ha hunden over gjerdene, og det betyr flatt gjerde ganske kjapt. Nå er det selvsagt mulig å lage port eller luke, men selv med tilrettelegging, blir som oftest gjerdene lagt ned.

Det var en virkelig flott dag. Sola skinte og det var ikke mye vind, men selv nede på stranda var det noe snø. I tillegg var det ikke sanden hard.

Det var andre som hadde tenkt seg på tur denne dagen, men ikke mange. Vi så mennesker på avstand, men det var kun en vi traff på. Han kom løpende bakfra.

Selv om vi er nesten i midten av februar, så står fortsatt sola ganske lavt. Vi fikk den rett i ansiktet da vi startet turen fra Friluftshuset og mot ånå. Gjerdepålene var helt som sist jeg var her, og det får bli en annen gang jeg får fastslått at gjerde kommer som det ser ut som.

Ute på stranden, ble det fort klart at dette ikke var dagen for langtur. Sanden var løs og med snø på toppen ble det tungt å gå. Vi satte ganske fort nytt mål for dagen. Det ville ikke bli te og kjeks ved Reve havn.

Vi kom oss greit til nordre enden av Orrestranden og Sørnes. Her var deler av det gamle vraket vasket fram fra sanden. Jeg kan huske da hele baugen lå oppe på stranden. Nå er det bare noen smådeler igjen.

På vei mot Revtangen fikk vi trekken og sola bakfra, og det ble varmt. Vi hadde på full vinterutrustning, og det ble av med lue og hansker og vi gikk med åpen jakke en stund.

På Revtangen kunne vi igjen se at sjøen slo inn fra begge sider av tangen, både fra sør og nord. Et litt merkelig fenomen.

Midt på nordre del av Revesanden, ble det stopp. Fra der og videre var stranden dekket av rullestein. Det ville være tungt å gå videre, og vi valgte heller å snu. Nok så beleilig lå det en tykk stamme oppe i sanden. Det ble en flott plass for pause og saft.

Det ble adskillig kaldere på veien sørover. Vi fikk trekken i mot og sola forsvant bak et lite slør. Turen tilbake gikk direkte mot Friluftshuset. Totalt ble det denne dagen omtrent 9 kilometer og det brukte vi noe over to timer på.

Farten sier litt om at dagens tur ble tyngre enn vanlig, selv om det er helt flatt .Vi var likevel godt fornøyd med turen.

Vintertur rundt Gruda og Øksnevad.

Vinter og flott.

Da var vinteren tilbake. Både med snø og kuldegrader, men heldigvis uten sterk vind. Siden været så ut til å skikkelig, måtte det bli en tur.

Jeg er grundig lei av vinter, og til en viss grad også lei av turer i sjøkanten, selv om de kan være greie nok. Det må da bli vår en eller annen gang. Det hender ganske ofte at vi har snøklokker i hagen på denne tiden. I år er det snø.

Om ikke lenge blir det 14 dager i «syden», Puerto Rico på Gren Canaria. De blir det tur hver dag, i kortbukse og med bare en tynn bluse, om ikke den havner i beltet. Det er noe annet en det jeg fikk servert denne dagen. 5-6 cm nysnø og nesten null. Ikke helt beste sort for en tur.

Nå skinte sola i sør (det var mørke skyere i nord.). Jeg håpet det kunne bli tur selv om det muligens ville gå litt saktere enn vanlig.

Det er noen sosiale greier på onsdagene, derfor passer det å ta en runde fra Bore til Gruda og videre til Klepp. Vanligvis blir ikke disse turene tatt med i loggen Det er en treningstur, selv om turen blir godt over 10 kilometer og kan bli 12. Det går minst et par timer, og det er ofte «minstemålet» for om turen bør med i loggen.

Nå hender det at turer blir tatt med selv om de er kortere enn to timer. Det kan være at turen gå sammen med andre, eller at det skjer et eller annet underveis.

Denne gangen var det nå turen og forholdene som gjorde turen spesiell. Snøen gjør jo landskapet annerledes enn vanlig. Når det i tillegg er vær, både godt og dårlig, så blir det en tur jeg bør huske.

Det spesielle med turen var at naturen viste seg frem på en måte som gjorde meg glad. Det var virkelig flott å se terrenget rundt Gruda og Øksnevad med snø. Jeg har jo gått her noen ganger etter hvert, men ikke så ofte med snø på bakken.

Ved Grudavatnet holdt både svaner og ender et skikkelig leven. De var mulig å høre fuglene på lang avstand.

Nå gjorde været også sitt til at det ble litt spesielt. Det ene øyeblikket var det sol og flott, og bare noen minutter senere var det mørke skyer, hagel og snø, og så tittet sola fram igjen.

Selvsagt var det regnbue over gangsteinene nedenfor Krokhøl. Selvsagt fikk jeg mer snø og hagel på meg videre mot Klepp. Men denne dagen gjorde det ingen ting.

Jeg hadde trodd at snøen ville gjøre turen ganske tung, men nesten på hele turen hadde jeg spor å gå i. På Klepp sjekket jeg tiden, og det viste seg at jeg ikke hadde brukt mer en «vanlig».

Det ble denne dagen ti- elleve kilometer og jeg brukte som vanlig omtrent to timer på rundturen. En flott tur jeg nok vil huske en stund.

Strandtur med en tå i ulage.

Overskyet, nesten frost, og mye folk.

Det hender ting ikke går helt som ønsket. Jeg hadde etterhvert sett for meg at det ville bli vår og varmegrader, men så skulle vinteren slå til igjen. Det var til og med snakk om snø.

Nå ville det gå et par dager før vinteren ville komme, og jeg håpet selvsagt på noen turer før det. Helseproblemer satte en kjapp stopper for all turgåing i noen dager. Igjen var det kaptein Vom som dukket opp. Podagra er noe mange i min alder får kjennskap til. Jeg har hatt dette før – for noen år siden, og nå ble stortåa plutselig øm og vond - og varm.

Heldigvis finnes det gode medisiner og sykdommen er på ingen måte farlig, men vond. Den hindret tur i noen dager.

Søndag var det på tide å teste om det var mulig å gå en liten tur. Nå passet det på mange måter bra å gå en tur med Bestyrerinnen. Vi har hatt noen søndagsturer sammen. Det ble en kjapp tur rundt Gruda – bare 7-8 kilometer.

Uten skikkelig tro på at beina ville klare en litt lengre tur, spesielt om jeg måtte gå med mine ganske tunge ALFA Impact, ble det til at jeg – igjen – valgte å gå en tur i sjøkanten. Der ville det i hvert fall være mulig å snu om det skulle bli nødvendig.

Det skulle være overskyet, nesten vindstille og bare så vidt over null. Egentlig greie forhold for en tur. Selv for en tur langs Nordsjøen.

Planen var å ta til Hellestøstranden og gå sørover. Det vanlig snupunktet er ved Fuglingene, men jeg så også for meg å gå helt til Reve havn. Noe som i så fall ville bety en tur på over 20 kilometer.

Dette var en tur jeg gikk for første gang i mars 23,og som egentlig ga mersmak, men det er en lang og litt tung tur – helt uten bakker.

Det var ikke mange biler på parkeringsplassen ved Hellestø, og antakelig var det mange som dro til andre steder denne dagen. Bekken ved starten av turen hadde gravd vekk hele stien og det var nødvendig å klyve oppe i sand-dynene for å komme ut på flate stranden.

Det var i tillegg store endringer på selve stranden. Stormen sist hadde vasket vekk mye av sanden og bølgene hadde tatt en god del av sand-dynene nærmest sjøen. Dette er noe som skjer med et par års mellomrom, og som jeg har sett noen ganger før. Likevel er det ganske overraskende å se endringene.

Det var tydelig kommet mye regn den siste tiden. Jeg måtte opp i rullesteinene etter Sele havn for å komme videre mot hengebrua. Det gikk likevel greit å komme ut på Borestranden, som omtrent var borte. Her gikk sjøen inn til sand-dynene.

Jeg tok opp i dynene og gikk til parkeringsplassen ved Bore og fra der ble det stien på innsiden av sand-dynene. En enkel og grei tur sørover til Fuglingene.

For å gjøre turen litt annerledes en de andre jeg hadde gått, gikk jeg litt lengre sør enn vanlig. Det ble en liten kilometer ekstra.

Det var en hel del folk ute på tur denne dagen. Mer enn jeg hadde sett for meg, men likevel var det ganske ensomt enkelte plasser. Det er god plass på Jærstrendene.

Turen tilbake gikk greit, selv om jeg etterhvert kunne kjenne at storetåa ikke var helt god. Selv med litt smerter, var det likevel kjekt å være på tur. Helt inn mot parkeringsplassen, etter nesten tre timer på beina, var det helt greit å se fram til å sitte ned. Det hadde ikke blitt noen pause, og hele turen er temmelig flat. En litt kjedelig tur, men en god treningstur.

Fra Sælandsskogen med broderen.

Yr mente det ville blåse, og la ut farevarsel.

Plutselig var vi tilbake på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Både broderen og jeg. Det var ikke mange dagene siden vi hadde møttes der Den gang ble det en god og lang tur på meg. Jeg var ikke sikker på om det ville bli en like lang tur denne gangen.

Forrige gang jeg var på tur fra Sælandsskogen, var første gang på lenge, og da var det var kjekt å være tilbake i et terreng med bakker og skikkelig sti. Denne gangen var det været som gjorde at vi ville starte fra Sælandsskogen.

YR og værvarslene var fulle av historier om været for dagen. Det vil si hovedsaklig var det snakk om vind, Mye vind og sterk vind. Det ble vist til at vindkastene kunne komme opp i over 40 m/sek, og selv på mine kanter av landet, var det snakk om vindkast på 25 m/sek inne i landet. Noe som ikke er helt vanlig.

Nå var ikke varselet for Sælandsskogen så galt. Det kunne komme sterke vindkast, men vinden ville bare være mellom 11 og 12 m/sek på det jevne. Noe som bare er en laber bris, og ikke noe å bry seg om – normalt.

Dette var ikke dagen med mange på tur til Bjødnali. Vi kunne se spor av andre oppover bakkene mot Vindskaret. Det var nok en stund siden det hadde vært folk, for oppe i høyden ble vi overrasket av noe hvitt og vått på bakken – uten spor etter folk. Vi hadde ikke ventet snø denne dagen.

Værmeldingen mente det til og med ville bli sol og pent vær. Vi fikk alle værtyper, både sol, vind og hagel, men snøen som hadde kommet var en overraskelse.

Det var ingen andre enn oss, ved Bjødnali. Vi tok turen oppom gården. Broderen har et tre han må ha bilde av. Det har blitt en del bilder av det treet etter hvert.

På vei bortover mot Engjanevatnet og veien mot Jærbuskaret, ble det klart at broderen ikke så for seg en tur rundt vatnet denne gangen. For egen del var jeg også sikker på at heller ikke ville bli en tur oppom Bjursfjellet, som forrige gang.

Det hadde vært en grei tur dagen før, men den hadde gått i hurtig tempo. Selv om turen til Bore og Øksnevad og videre til Klepp, er flat og grei, så får jeg litt stive bein av å gå fort i et par timer.

Det merkelige er at forrige gang, da jeg var oppe om Bjursfjellet, ble det jogging nedover bakkene mot Sjelset. Denne gangen, med en time mindre på beina, var det ikke samme farten nedover.

Broderen sa også denne gangen takk følget ved porten mot «Skogen». Som vanlig syntes jeg stykket langs Engjanevatnet var flott, og kom i skikkelig godt humør.

Den kjappe og greie turen broderen gikk, blir for meg litt for kort, og runden om Engjanevatnet gjør turen kjekkere.

Nede ved Sjelset, seilte ørna over meg. Den er etterhvert blitt et vanlig syn, og jeg så også ørn over Gruda sist jeg gikk den runden.

Dagens tur er etter hvert blitt en av de vanligste turene. Denne gangen var det vinden som gjorde at vi valgte å gå fra Sælandsskogen. Som vanlig merket vi ikke vinden på vei mot Bjødnali, og bare øverst i Jærbuskaret kjentes vinden skikkelig. Den var likevel ikke over 17-18 m/sek. Det ble som vanlig en flott tur.