Tur til Ristøl og Lauvlia alene.

En flott turdag i heia.

Jeg synes enkelte turer er ekstra flotte. En av disse er turen fra Sælandsskogen til Bjødnali og over til Ristøl. Videre til Lauvlia og så «Skogen» og tilbake til Sjelset og parkeringsplassen. En tur på 14 - 15 kilometer med bakker og hei – og utsikt fra gjerdeklyveren over Ristøl.

Med flott turvær i mange dager, har det blitt flere turer enn vanlig. En del lange og mange korte. Tanken var egentlig å ta en kjapp tur denne dagen, men en kikk på værvarselet fremover, gjorde at jeg måtte utnytte de gode dagene.

Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått rundturen om Ristøl og Lauvlia. Det er en så pass fin tur at jeg syntes det ville være greit å gå den i flott – og tørt – vær. Jeg fikk ikke med meg noen andre denne dagen. Det ville bli een tur i eget selskap.

At det ville bli en ensom tur, ble jeg også klar over da jeg kom til parkeringsplassen i Sælandsskogen. Den var tom. Ikke en eneste bil. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før. Det pleier alltid å være andre.

Det finnes en sti som går direkte mot toppen av Håfjellet, men som vanlig tok jeg opp om Stølssletta og opp til Vindskaret før jeg gikk opp siste bakken mot toppen. Fra toppen av Håfjellet er det god utsikt ut over Jæren og mot havet.

Denne dagen kikket jeg mer innover mot heia og bort mot Ristølnuten. Jeg kunne ikke se en eneste hvit flekk. Selv innover mot Vådlandsnutene var det ikke spor av snø. Til å være i starten av april, er det nok så uvanlig.

Selv om det er bakken opp mot Ristøl og turen over myrene mot Lauvlia, jeg ser fram til, så måtte jeg en tur bortom Bjødnali. Jeg prøver å få med et bilde ved gården, for å kunne sjekke hvor lang tid jeg bruker. Det går normalt en time fra parkeringsplassen og opp.

Bakken oppover er ikke noe jeg egentlig ser fram til. Den er bratt, og enkelte plasser minner det mer om klatring enn fjelltur. Denne gang målte jeg tiden jeg brukte, og tar meg ikke stort mer enn 20 minutter for å komme opp til gjerdeklyveren.

Fra toppen er det greit å se over til Skårlandskulå og Sikvalandskulå, og videre mot senderen på toppen av Moifjellet. Fortsatt er heia brun og grå, men det er ikke lenge til det meste er grønt. Det er noe jeg ser fram til.

Det var ikke folk på Ristøl denne dagen, og jeg fortsatte videre over myrene mot Lauvlia. Denne gang mener jeg at jeg fant sti, men det kan like gjerne være dyr som har tråkket opp sporet. Fra restene av murene etter høyløa, går jeg rett over myra mot en skogdott, og klatrer over gjerdet og ned til en sti mot Lauvlia.

Denne stien inn mot gården er ikke helt lett å finne, den er gjemt mellom einerbusker. Denne gang kom jeg gret helt fram langs stien. Det ble ikke noen pause ved Lauvlia. Jeg fortsatte videre – på merket sti – mot «Skogen». Stien går litt i høyden over Morstjørn. I le av vinden ble det godt og varmt en stund.

På andre siden av Drabelen ligger det et minnesmerke over noen som omkom i dårlig vær. Jeg var ikke bortom denne dagen, men fortsatte nedover stølsveien mot «Skogen». Stien som er tegnet inn på kartet er ikke et GPS-spor, og ligger ofte litt på siden av der stien egentlig går.

Fra Skogen gikk jeg stien rundt Engjavatnet og over Engjamyra og videre opp til traktorveien opp mot Jærbuskaret. Bortsett fra at denne gangen ble det en stopp for å drikke. Det hadde egentlig vært en varm dag, og jeg kjente behov for vann. Det er noe jeg må lære på nytt hvert år. Drikk når det er varmt.

Det ble en runde uten å se et menneske. Først tilbake ved bilen traff jeg andre. Denne gangen gikk turen på nokså nøyaktig tre og en halv time. Noe jeg var godt fornøyd med.

Søndagstur med bestyrerinnen fra Hå gamle prestegård til Reimebukta.

Stien mot Obrestad var ikke helt som før.

Søndagstur med Bestyrerinnen var noe som vi ofte gjorde – tidligere. Etter hvert har mine turer blitt litt lengre enn det Bestyrerinnen synes er kjekt, og hun har funnet andre å gå tur sammen med. Noen ganger blir det likevel en tur sammen.

Det er ikke helt lett å finne en tur vi begge synes passer. Denne dagen var forslaget å gå Kongeveien på Hå. Enten med start fra Hå gamle Kirkegård eller Hå gamle prestegård.. En tur på 8-9 kilometer.

Bestyrerinnen snakket med Sigbjørn. De ville samme turen, med start fra Hå gamle kirkegård og så gå nordover til prestegården. Vi kunne jo gå i mot fra prestegården og sørover, og så ta følge på returen.

Om vi startet med en gang ville vi antakelig klare å gå halvveis sørover før vi traff de andre. Vi heiv oss i bilen, og kjørte til parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård. Vi var langt fra alene som ville på tur denne dagen.

Det startet et annet par nedover mot Obrestad fyr omtrent samtidig med oss. De holdt nok litt større fart. Broderen og jeg forsøkte oss på denne turen i vinter, men da fant vi at stien var alt for våt til at vi syntes det gikk greit å gå der.

Denne gang var det bonden som hadde gjødslet som var problemet. I tillegg var gjordet pløyd opp og vi måtte gå helt i kanten. Det var avgjort ikke så god sti som før. Vi tråkket i gjødsel omtrent til Obrestad havn. Paret vi startet sammen med, syntes det ble vel mye hevd, og snudde.

Inn mot havna var veien – for tredje gang – ordnet og flott. Videre mot Komedelen var alt som før. Her går stien i det gamle faret opp mot toppen. Til og med det ene trinnet på en av gjerdeklyverene manglet fortsatt.

Fra toppen kunne vi se nedover mot Svartetangen og sjøhusene der. Vi kunne ikke se folk. Det kunne jo hende at Sigbjørn med følge alt satt i solveggen, men det kunne se ut som vi ville bli først til sjøhusene i Reimebukta.

Vi nådde sjøhusene, men det var folk i solveggen. Et stykke lenger sør, vinket Anne Lise, og det tok ikke lang tid før vi alle satt i solveggen. Heldigvis forsvant folkene som tok opp plassen. Det ble en god og lang pause.

På vei tilbake mot Obrestad og Prestegården, ble vi fire. På vei tilbake stoppet vi opp ved naustet ute på marka. Det var nå omtrent falt helt sammen. Men noen hadde satt opp stolper og forsterket innvendig. Jeg har bilder fra 20 år tilbake. Da var naustet brukbart, nå er det helt til nedfalls. Det er flott at noen tar tak i dette og redder bygningen.

På vei sør hadde vi sola i ansiktet og vinden bakfra, og en grei temperatur. Tilbakeveien var mye kaldere, selv om det fortsatt minnet om vår var det med jakke på og glidelåsen opp under haka.

Likevel vardet kjekt å se kusymre blomstre oppe i kanten av brekka da vi gikk tilbake. Det hadde ikke bestyrerinnen og jeg fått med oss da vi gikk forbi tidligere.

Vi kom oss greit tilbake over jordene med hevd og til bilen. Det hadde vært en grei tur sol og med lite vind. Nå er ble det ikke een lang tur denne dagen, bare så vidt 7 - 8 kilometer, men det ble søndagstur med Bestyrerinnen.

Vårlivarden - en kjapp men bratt tur.

Med start fra parkeringsplassen ved øvre Hetland.

Jeg lurer på om bakken opp fra Myrland til toppen av Vårlivarden er blitt brattere med årene. Det virket i hvert fall slik på siste turen. Nå er det muligens slik hvert år på første turen, men jeg får pulsen høyt opp i bakkene, og det er ikke på grunn av dårlig kondis. Det er bratt for oss med et snev av høydeskrekk.

Turen til Vårlivarden er en ganske kort tur – om starten går fra øvre Hetland. Hvor jeg pleier å parkere bilen. Det er omtrent mulig å se opp til toppen alt fra starten. Det er en tur med bakker.

Tidligere ble det raskeste vei opp og tilbake på samme måte. Det er en tur på ikke stort mer enn 7 kilometer og vanligvis brukte jeg mindre enn to timer. Altså mindre tid og kortere lengde enn det jeg vanligvis tar med i loggen.

De par siste årene har jeg lagt turen om Lundekvam og Myrland og så gått opp den bratte bakken mot toppen. Det gjør turen litt lengre og litt brattere. Jeg trodde egentlig ikke at jeg noen gang ville komme opp den bakken.

Denne gang gikk det ikke helt uten problemer, men jeg syntes det gikk lettere enn før, og mye enklere enn hva jeg hadde sett for meg. Siden det meste som går dårligere henger sammen med flere år på baken, så er det muligens likevel håp om forbedringer – på noen felt.

Det var overraskende vått i stien fra øvre Hetland mot Lundekvam. Jeg hadde ventet at det ville være ganske tørt, men det var vått nesten hele veien. Jeg tror ikke den stien er den mest brukte, men den var helt grei å følge.

Lundekvam er en flott plass. Garden som lå her kan ikke ha vært spesielt stor, men siden det alt begynte å bli grønt, må den ligge ganske lunt til. Jeg jobbet tidligere med en som var knyttet til gården, og hun fortalte litt om drift i gamle dager. Det var ikke like lett som i dag.

På Myrland var det andre som gjorde seg klar til turen opp den bratte bakken mot toppen. Hvor jeg klatrer – forsiktig – og sikrer, går ungene ganske uanfektet oppover og ser ikke ut til å tenke på at det er ganske bratt ned.

På toppen var det folksomt. Folk fant en lun plass og slo seg ned for å spise – og beundre utsikten. Det er litt underlig å se fjellrekka innover i heia helt uten snø og hvite topper. Det skulle jo være skiføre til påske, men det forsvant med den tidlige våren.

I bakken oppover sto det noen småbjørker med grønne blader. Vi er bare helt i starten av april, og det begynner å bli blader på trærne. Det kan bli en tidlig start på sesongen oppe i heia.

Nedover blir det bakken på nordsiden. Den er mindre bratt enn den på sørsiden, men likevel så pass bratt for meg at jeg må klatre forsiktig nedover. Mens ungene som kommer etter meg – i mye større fart, hopper nedover glade og fornøyde.

Det er etterhvert noen år siden jeg ble pensjonist, og jeg har fått sansen for stav. Den har reddet meg fra noen stygge fall, men ikke nedover bratte bakker. Der går det forsiktig. Balansen er ikke hva den en gang var.

Turen er ikke mye mer enn 8 kilometer, og denne gang brukte jeg litt over to timer. Det er en tur jeg synes eer grei å få med meg. Jeg trenger utfordringer i noen bakker. 

Karten og Brusanuten en flott vårdag.

Alene på tur denne dagen.

For bare noen dager siden ble det en tur til Karten og Brusanuten i godt selskap. Vi hadde en helt grei tur , og var den gang heldige med været, selv om det blåste litt. Med mange tørre dager, burde turen være enda bedre. Det var på tide å sjekke ut denne turen alene.

Jeg var ikke alene på parkeringsplassen. Det var 6-7 biler, og så mange har jeg ikke sett før på en vanlig hverdag. Det er andre som også går opp til Karten eller Brusanuten, men ikke så mange som tar begge på samme tur.

Været var nok grunn til at andre også så syn på tur denne dagen. Det var sol og ikke en sky på himmelen. Det var kaldere enn dagen før. Da var det nesten sommer med 14 grader. Denne dagen fikk vi nøye oss med 11 grader.

For de som liker bakker er turen opp til Karten en fin anledning til teste bakke formen. Det er nesten 200 høydemeter fra parkeringsplassen og opp til toppen. Hele veien bakke oppover. Selv om det ikke er bratte kneiker, går det jevnt og trutt opp, uten noen skikkelig pause.

Det går vei fra parkeringsplassen til toppen av Karten. Det er noen greier der oppe som nok krever tilsyn og vedlikehold. For min del blir det sti oppover et stykke og så veien nedover til Kartavatnet. Ett stykke før vatnet går det en «vei» innover mot Skogen og Kartabekken.

Skogen var mørk, og her har jeg prestert å gå «feil». Denne gangen traff jeg steinene over Kartabekken og hadde ikke problemer med å komme rundt Bruraberget og til Bruraheiå. Et lite stykke åpen hei med god sikt tilbake til Karten og Kartavatnet.

Nedover mot Toraheiå, hadde jeg fri sikt oppover mot Brusanuten. Over toppen svevde ørna. Det er virkelig flott å få med seg den fuglen også, i tillegg til småfuglene som også holdt til i skogholdet.

Det er en del bakker og kneiker oppover mot toppen. I tillegg er det et par myrsøkk. Det er fortsatt greit å se ned på Hå fra gjerdeklyveren under toppen. Denne dagen var jeg alene på toppen, og jeg traff ikke folk før jeg igjen var helt nede ved bilen.

Uten regn i mange dager så var det ganske tørt over øvre Skådamyra, og stien gå nå utenom nedre Skådamyra. Steinene som står oppe i kanten mot Trodlanuten er ganske imponerende. En av steinene står på tre små steiner og det er lett å se dagslys under.

Veien nedover mot Ognedalstølen er ikke mye brukt, og det er etterhvert blitt greit å gå. Selv med mange tørre dager var det vått i myra ved Trodlabotn. Med noen lange steg kom jeg over.

Det siste stykket tilbake mot bilen gå på samme vei som jeg kom opp. Selv om det nedover ikke er mye fjell og hei, så er det likevel flott å se store marker som så vidt begynner å bli grønne. Hvorfor noen har fyrt opp flere bål i veien får bli et mysterie.

Alene rundt gikk turen unna på omtrent to og en halv time. Det er en flott rundtur, uten skikkelige utfordringer, selv om det er både litt bratt og noen lange bakker. En helt grei dagstur.

En lang tur ut fra Gramstad.

Fem topper.

Det var jo et lite nederlag at jeg ikke kom meg rundt Resasteinen og Skjørestadfjellet forrige gang jeg gikk tur fra Gramstad. Selvsagt skylder jeg på «forholdene», men egentlig var det fordi jeg ikke så syn på en time ekstra på beina.

Etter noen dager med sol og temperaturer godt over ti grader – midt på dagen – måtte vel bakken begynne å tørke ut, slik at forholdene er brukbare. Siste turen viste at det fortsatt var ganske våte myrer og i nordhellingene var det ikke tørket mye.

Jeg satset på å komme rundt Resasteinen og Skjørestadfjellet, i tillegg til Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten denne dagen. Jeg mener den planlagte rundturen vil ta meg omtrent fire timer. Det er en utfordring.

Nå skal årets 7-nuts marsj innom alle disse toppene. Det kunne jo også bli en liten test på om jeg er i så pass form at jeg også i år kan gå denne turen. Nå starter 7-nuts turen fra Vatne skytebane, og det betyr et godt stykke tur i tillegg.

Det var tørrere oppover mot Bjørndalsmyra, men så avgjort ikke tørt. Innover myra var det ikke vann i stien, men det surklet likevel godt under beina. Bakken oppover mot Mattirudlå lå så vidt i sola. Det ble varmt.

Denne dagen var det meldt 15 grader, og jeg startet i bare ullblusen. Det er omtrent sommerklær. Det ble ikke nødvendig å ta på mer klær på hele turen. Selv oppe på toppen var det greit. Det var nesten ikke vind, og det gjør en forskjell.

Det var andre på tur denne dagen. Bortover Kulheia gikk jeg sammen med andre som også ville om Bjørndalsfjellet. Vinden var tydeligvis ikke noe problem denne dagen. Det satt folk rundt hele varden på toppen.

Gjengen som startet foran meg nedover, var litt overrasket over at jeg spurte om de skulle ha med seg klærne som lå igjen. De ble tatt med.

Heldigvis er det ikke bare oppoverbakker, det går greit nedover, til veien. Så er det noen nye bakker og kneiker opp til Fjogstadnuten. Jeg skulle denne gangen over myra mot Sørdalsleitet og videre til Resasteinen.

Det satt ei jente ved stien og ropte på hunden. På et forsiktig spørmål om hun var klar over båndtvangen, sa var svaret det sedvanlige : ja, men. Hunden var ikke interessert i fugler, mente hun. Nå er problemet bare at det vet ikke fuglene...

På vei opp mot Resasteinen kom det to andre som også var på treningstur for 7-nuts turen. De var på vei mot Dalsnuten. Da måtte jeg selvsagt også få med meg den toppen. Ingen unnaluring denne dagen, men først var det Skjørestadfjellet og stien ned til Skaret.

Ved Skaret ble det stopp for å ta bilde av påskeliljene til Skaramannen. Gamle folk fra Stavangerområdet, husker Vistemannen. Sandnes hadde noe tilsvarende i Skaramannen. Huset sto der blomstene er i dag.

Det var ikke tørt fra Skaret, under Skreppa og bort til Sørdalsleite. Heldigvis er det lagt ut en god del ganglemmer på de våteste stykkene. Ved stidelet, ble det over myrene og mot den gamle stien mellom Kvitemyr og Resasteinen.

Oppover mot Dalsnuten kunne jeg kjenne at det var noen timer sidden jeg startet. Det manglet liksom et gir, men jeg kom til toppen. Jeg burde jo ha tatt med Øvre Eikenuten også, men nedover trappene, ble det til at jeg gikk rett mot Gramstad.

Det ble en tur på nesten fire timer denne dagen. I det flotte vårværet var det kjekt å være på en litt lengre tur. For første gang i år ble det en tur i bare ullblusen.

Varm vårsol og lite vind rundt Engjavatnet .

Godt vær og gode folk på turen.

Det ble en tur rundt Engjavatnet denne dagen også. Selv om planen i utgangspunktet var å ta opp om toppen av Bjursfjellet. Jeg mente igjen at det ville bli en litt for lang tur. Det var fortsatt vått, og jeg så heller ikke syn på bakkene med sorpe under skoene.

Broderen ringte. Han ville på tur. Da er det greit å ty til Sælandsskogen, hvor broderen kan gå direkte mot Sjelset, mens jeg fortsetter rundt Engjavatnet. Nå er turen rundt vatnet virkelig flott, så jeg har ikke noe i mot den runden.

Nå var været omtrent det aller beste. Det var sol, bare med noen lette skyer i striper over himmelen. Det var omtrent ikke vind, og temperaturen skulle bli årsbeste – opp mot 15 grader. Her var det bare å tråkke opp i fjellskoene og komme seg avgårde.

Vi hadde som vanlig avtalt å treffes i Sælandsskogen, og helt i følge planen, ble det stien oppover mot Stølsletta og Vindskaret. Selv om det hadde vært sol og bra vær i noen dager, var det fortsatt ganske vått.

Nedover bakkene mot Moldtjørn gikk det ikke fort. Våte røtter etter skogen som forlengst er tatt ut, blir spinnglatte, og krever litt konsentrasjon. Denne dagen traff vi et par som var på vei oppover, og vi stoppet en stund for en hyggelig prat.

Regnet før helga, hadde fått vannstanden så pass opp i tjørnet at vi måtte opp i steinene for å komme fram. Myra var selvsagt også våt, og det ble et par skritt der vi var glad for tette sko. Ved den lille brua så vi spor av folk.

Det var ingen andre enn oss oppe ved garden. Broderen fikk tatt bildet av treet, og det ble en kjapp pause, slik at broderen fikk hevet innpå litt drikke. Vi fortsatt videre på veien mot Sjelset, og ved porten mot «Skogen», tok broderen opp bakken mens jeg tok nedover i skogen mot vatnet.

Det var vår. Sola varmet og småfuglene sang og bekken ga lyd fra seg. Det var flott å være på tur. Fortsatt er det lite blomster her litt oppe i høyden, men marka ved veien var så avgjort begynt å bli grønn.

På vei innover mot «Skogen», så jeg dyra ute på marka, og var glad for å slippe å møte de på veien videre mot Skogsånå. Ved garden ble det en liten stopp. Det var varmt å gå i sola. Jeg hadde svettet mer enn vanlig, og det tok – selvsagt – litt tid for å finne ut at det denne dagen kunne passe å drikke. Dette er ny lærdom hver vår...

Inne i skogen på andre siden av Skogsånå, var det fortsatt brunt og vissent. Her var det så langt ikke mye grønt å se. Oppover mot Jærbuskaret fikk jeg øye på to karer lengre oppe i bakken. Ved veien mot Sjelset, ventet de på meg som kom bakfra.

Det viste seg å være kjentfolk. I hvertfall den ene av karene. Vi tok følge videre nedover bakkene og mot Sælandsskogen. Knut Erlend har besøkt oss på Blåfjellenden i påsken. Både Bestyrerinnen og jeg har satt pris på å få besøk av han og sønnen. Dette året blir det ikke komler på Blåfjellenden skjærtorsdag. Det er rett og slett for lite snø til å få fraktet inn «greier».

Vi hadde litt å prate om, og avtalte en tur sammen til Ristøl og Lauvlia litt senere på våren. Det skal bli hyggelig, for den turen er virkelig flott.

Denne dagen var det helt greit å skifte til tørt tøy da vi kom tilbake til bilene. Det hadde vært en varm dag, og ullblusen var gjennomvåt. Termometeret viste 15 grader. Det var en flott vårtur.

Synesvarden Holmavatn og Steinkjerringå fra Tovdalsveien.

Det er vår på Jæren.

Det er lenge siden traktorer med hevdalass kjørte på veiene. Lukta har nesten forsvunnet, og folk har igjen rene biler. Bøndene har alt startet pløyinga og det er sorte fuktige render i åkrene.

Vipa, som ofte er det første skikkelige vårtegnet, har etablert seg for flere uker siden. Det er blomster i hagene, og småfuglene er også tilbake.

På vei mot Høgjæren så jeg lam på marka, og oppe i høyden var lerka høyt i sky med sin sang. Markene nede på Jæren er omtrent skikkelig grønne, men oppe i høyden er det fortsatt brunt. Det skal ikke mange høydemeter til før det er merkbar forskjell.

Nysnøen som kom oppe i heia, er alt forsvunnet på de nærmeste toppene. Bare lengst inne i selve heia er det hvitt. Det må være mange år siden våren har kommet så tidlig. Selv kan jeg huske et år da jeg kom meg innover til Blåfjellenden tidlig i mai. Det må ha vært på midten av nitti-tallet.

Oppe på Høgjæren er det brunfargen som dominerer. Det er ikke mye grønt å se. Landskapet ble kaldt «De brune Jæren». Det minker stygt på nettopp dette landskapet. Både på grunn av alle vindmøllene som stikker opp, men også fordi det er blitt mer dyrket mark og flere bygninger og veier. Endringen er stor bare på de 50 årene jeg husker.

I det åpne landskapet er det høy himmel og vid utsikt. I horisonten er det fjell i øst og havet i vest. Det er lett å se hvor Garborg fikk inspirasjon til «Det stig av hav et alveland». Han bodde ikke langt fra Synesvarden og jeg kjører omtrent forbi sommerhuset, «Knudaheio», til dikteren.

I mange år har jeg gått tur i det som i 1994 ble Synesvarden Landskapsvernområde. Det var dit jeg hadde tenkt meg denne dagen. Det blir som oftest til at jeg bruker parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Her har det blitt noen turer over Synesvarden og ned til Steinkjerringå – og retur samme veien. Denne gangen var planen å gå ned til Holmavatn og så til Steinkjerringå. - og så samme vei tilbake. En litt lengre tur enn bare opp og ned.

Denne turen har jeg ment var en langtur, og jeg har ikke gått for mange slike «langturer i vinter. Det kunne bli litt spennende å sjekke formen.

Selv om det hadde regnet skikkelig for bare et par dager siden, var det likevel ganske tørt. Problemet er bare at det var noen lange bremsespor flere plasser. Antakelig fra turfolk i helga. Det er ikke noe jeg satser på. Det gikk litt forsiktig nedover bakkene.

Jeg hadde vinden i ansiktet nedover mot Holmavatn. Så snart jeg snudde mot Steinkjerringa, fikk jeg sola i ansiktet og vinden bakfra. Det ble varmt oppover bakkene. Det var skikkelig godt å kjenne sola varme.

Nesten nede ved Steinkjerringå, satt det en hel gjeng i le bak granene og med sola midt i mot. De hadde funnet en flott plass, og satt der også da jeg gikk forbi på tilbakeveien. Det var ellers ganske få andre på tur denne flotte dagen.

Det var mye kaldere å gå mot vinden samtidig med at sola kom bakfra på tilbakeveien mot Holmavatn. Heldigvis fikk jeg igjen vinden stor sett bakfra på vei videre mot Synesvarden. Oppover gikk jeg og gruet meg litt for de bratteste kneikene.

De gikk greit, men i den lange bakken oppover mot toppen kom nok pulsen opp i hva jeg vil kalle «rød sone». Det ble en liten pustepause på toppen – for å ta bilder selvsagt.

Tilbake ved bilen, var det tid for en liten oppsummering. Totalt er turen 15-16 kilometer. Denne dagen tok det meg omtrent tre og en halv time. Jeg var egentlig fornøyd med turen, selv om jeg har brukt mindre tid før i verden. Det var uansett en flott tur på en virkelig fin dag.