Sommer, sol og Sandvatn.

Høgheia i godt vær.

 

Det er etter hvert spennende å se hvor lenge snøfonnen kommer til å ligge ut over høsten. Blir det på ny hvitt før snøen fra vintrersesongen forsvinner?

Mellom Hunnedalen og Blåfjellenden er det bare noen få flekker igjen. De tror jeg forsvinner. Sist jeg var innover mot Sandvatn var det fortsatt en del snø i stien. Den pleier normalt å forsvinne i løpet av juni - begynnelsen av juli.

Nå har det vært varmt i en periode, og det er omtrent 14 dager siden jeg sist tok turen fra Lortabu. Det skjer mye i heia i løpet av 14 dager.

Søndagens tur var egentlig en sommertur. Jeg gikk i langbukse, men det burde ha vært kortbuksetur. Nå var ikke temperaturen spesielt høy, men sola var som oftest igjennom og varmet landskapet og meg. Men bløtt var det etter noen dagers regn. Sorpa var langt fra tørket inn og det gjorde at jeg måtte gå litt forsiktig noen plasser.

Det var ikke mange biler på parkeringsplassen, men i toppen av bakken satt det en hel masse unger. De hadde vært på hytta om natten. De var omtrent 20 og i tillegg hadde det vært 10 andre. Videre innover heia ble det egentlig ensomt, Jeg traff en gjeng til som var på vei mot bilen, og omtrent midtveis tilbake kom det et par i mot, som også var på dagstur til hytta.

Oppe i bakken er det en spesiell plass hvor snøfonna ofte lenge holder stand. Jeg har ikke opplevd å se snø her i september. Men i år blir det liggende rester av fonna langt ute i september. Ellers er det snøflekker både her og der.

I et lite dalsøkke rett før hytta var det for 14 dager siden så pass med snø at fonna lå fra dalside til dalside. Denne uka var stien fremme, men det lå snø bare noen meter lengre opp. I september - eller mer korrekt 30. August.

Det var ikke bare snøen som opptok meg denne dagen. Forrige tur sa skosnoren på mine lave “Salomon”sko takk for seg - etter bare 5-6 måneder. Og da ble det å ta i bruk gamle fjellsko. Jeg har brukt ALFA walk king siden de kom, men de siste parene er litt for små i min normale størrelse. Det hadde jeg selvsagt glemt…

Heldigvis hadde jeg tatt med i sekken “Salomon”skoene. De kunne brukes, selv om snøringen ikke var helt god. Det ble lave sko på tilbakeveien.

Med lave sko, godt vær og tørre steiner, ble det til at jeg dro til på tilbakeveien. Erfaringen er at om jeg starter med å gå fort, så fortsetter det hele turen.

Denne gang gikk jeg hurtig ut fra start, og hadde litt “pes” i bakkene. Nedover mot bilen kunne jeg kjenne det i acillesen, og tok det litt med ro. Ved bilen var det kjekt å se at turen hadde gått unna i et respektabelt tempo. Ikke helt som i “gamle” dager, men nesten.

　

På tur i regn og vind.

Jobbtur til Blåfjellenden.

Så var det bare å starte på resten av livet. Det er slutt på å måtte tilpasse turelivet til tidsfrister, kunder og leverandører og sjefer. Som pensjonist er det bare Bestyrerinnen å forholde seg til.

En formidabel utfordring - ikke å forholde seg til bestyrerinnen men fraværet av alt det andre.

Og uten arbeidslivets krav, er det mulig med turer midt i uka. Da måtte det bli Blåfjellenden. Forrige uke var broderen stedfortreder, denne uka var det min tur.

Jeg tok turen innover på onsdag. Været var sånn passe fuktig og med litt vind. Nå kom regn og vind fra sør, og da fikk jeg det i ryggen. Det var ikke nødvendig å ha hetta oppe hele turen, men oppe i høyden var det så pass kaldt at jeg likevel fant fram noe å ha på hodet.

Det var selvsagt ingen andre ute, Det vil si at jeg kunne se spor i sorpa i mot meg. Mange spor, og var det ikke merker etter et par støvler under de sporene som kom i mot?

Det viste seg at det hadde kommet en skoleklasse i mot og at det var to stykker på hytta da jeg kom ned. Denne gangen fikk jeg altså rett.

Sist jeg gikk innover, måtte jeg tråkke på snø. Bare et par steg, men det lå altså fortsatt snø i stien. Under mitt opphold i “syden” hadde værgudene selvsagt ordnet sommer og sol i gamlelandet…

Og sommer og sol hadde stort sett tatt knekken på snøen. Det lå fortsatt noen flekker i et par nordvendte skråninger, men de lå oppe i høyden på over 900moh.

Og det så ellers ut som om sommeren 2015 bare var denne ene uka i august - hvor jeg var vekk….

For på myrene nede ved Fossebekken, var det alt begynt å bli brunt. Bjerkene ved Blåfjellenden har fått gule blader. Og temperaturen var heller ikke direkte sommerlig. Bare rund 7-8 grader øverst. Med regn og vind så virker det kaldt.

Det tyder på at høsten ikke er langt unna.

Sommeren har vært kort, det viser også på blåbærene som fortsatt ikke er modne selv nede på omtrent 600moh - da i nordhellingen, men likevel…

Det ble jobbing på torsdag. Ut på ettermiddagen kom broderen innover, i torden og regn, og jeg fikk følge på hjemturen.

Både onsdag og torsdag hadde det regnet. Det rant og surklet i bekker over alt. De hang som hvite slør nedover fjellsidene.

Det var vått.

Vi startet likevel med friskt mot oppover, og fikk en fin tur over heia. Det var ett eller annet som fløy i lufta av og til, men ikke så mye at vi ble våte.

Det hadde startet to fra Tsjekkia før oss, og vi var selvsagt litt spent på om vi ville ta igjen disse.

Som vanlig for vi forbi i det de andre hadde en pause. De kom seg fort på beina da de så oss, og de var ikke langt etter oss oppe i bakken da vi sto ved bilen.

Litt pes fra andre gjør at det blir tatt i litt. Og med sorpe kan slikt ende galt. Heldigvis ble det bare en utglidning som greit ble kontrollert med bakfoten, men det var ikke langt fra en skikkelig strekk…

Det går som regel godt.

Tur til Kvitlen.

Åpning av ny hytte.

Det ble sent før vi landet på Sola etter en uke i utlandet. Bestyrerinnen var likevel klar på at hun godt kunne tenke seg tur på søndag.

Det var ikke brødsmulen i huset. Havregrøt til søndagsfrokost, og besøk på bensinstasjon for å få med mat til turen.

Det var egentlig ikke vanskelig å bli enige om at en tur til den nye hytta på Kvitlen ville passe.

Stavanger Turistforening ville ha høytidlig åpning med stor festivitas og greier.

Været var som i syden. Sol og varme. Det blåste en del, men det kunne ikke hindre turen.

Det var heller ikke til hinder for mange andre som var ute i samme ærend som oss. Vi valgte å kjøre til Bjordal. Litt spent på om det var plass til bil. Vi fant en plass klemt inne mellom to andre, siste bilen der.

Selv om vi i utgangspunktet hadde startet tidlig hjemmefra, var det mange som hadde startet før oss. Og mange som startet nesten samtidig. Med andre ord svært mange på tur. Det ble en del køgåing oppover lia. Den var så bratt at det var montert kjetting noen plasser. Det var helst litt klyving inne imellom.

Et lite stykke opp i lia sto det kjente. Njål Vadla, mangeårig turleder i Turistforeningen. Godt over 80, men fortsatt i god form. Han kom opp, selv om det tok noe lengre tid enn for 30 år siden - ifølge ham selv.

Og for mange må turen oppover være både tung og vanskelig, jeg hadde i hvert fall nok med meg selv….

Vel oppe det bratteste partiet begynte moroa. Det var gamle steingjerder, åpne plasser, som må ha vært dyrket. Det er skikkelig interessant å gå i slikt gammelt kulturlandskap, formet gjennom mange års uendelig slit. Etter hvert kom vi til Kvitlen gård, hvor det fortsatt står et hus på tomtene. Her hadde STF hyret inn en “budeie” som lokket på turgåere i stede for kyr.

Jeg har sett mange bilder fra Kvitlen, og endelig fikk jeg oppleve å gå gjennom de gamle “geilene” inn og ut av gården.

De fleste plassene er jo slike gamle “geiler” forsvunnet og borte, men enkelte plasser er det fortsatt mulig å gå gjennom gardsanlegget og tenke seg mange år tilbake i tid.

Dalen her var i tidligere tider en grei vei mellom Sirdal/Østlandet og Jæren/kysten.

Den var mye nyttet, og det er opparbeidet stølsvei lengre nede i Eikebrekka. Lengre opp ligger Øyestøl som hadde skjenkerett. Ovenfor Øyestøl ligger Trongene som også har fint opparbeidet stølsvei.

Ved den nye hytta var det samlet en bråte folk. Det satt folk over alt. Og det kom masse folk etter oss.

Vi bestemte oss for å snu nesa nedover før høytidlighetene begynte. Det ville bli “trangt om plassen” de bratteste plassene når 3-400 mennesker skulle ned.

Det er greier å gå nedover enn opp, men jeg kjente det godt i knærne etter hvert. Det for en del folk forbi oss. Det er ikke så ofte vi blir forbigått, men nedover kom det både eldre damer og eldre herrer - sannsynligvis sauefolk, og for forbi. Det jeg muligens syntes var mest spesielt, var å bli forbigått av buss-sjåføren, i uniform og spasersko…

Selv om det tok tid nedover, kom vi jo omsider til bilen. Og det hadde vært en skikkelig fin tur.

Spasertur i "syden.

I føle med bestyrerinnen og guttungen.

Å starte pensjonisttilværelsen med en uke i “syden” virket som en god ide.

Og det er etter hvert blitt fast tradisjon med noen lengre spaserturer i sydenukene.

Det kjennes godt, og legge seg på en solseng i bassengkanten etter å ha brukt beina i et par timer eller mer.

Og når en god ting er gjort ofte nok, blir det en tradisjon. De er kjekke å ha.

Denne gangen var også en av guttene med. - Selv om han snart fyller førti, er han fortsatt en guttunge - for meg i hvert fall.

Og turen burde gå i sol og over 30 grader. Ikke denne gangen. Skyer og litt sol og antakelig ikke mer enn så vist over 20 grader da vi startet og omtrent 25 grader da vi slang oss ned ved bassenget.

Behagelig og greit. Det var ikke nødvendig med akklimatisering selv om vi hjemme bare så vidt hadde luktet på temperaturer over 20 grader så langt.

Det er jo litt spesielt å ta ut på en spasertur i ferien, ikke alle synes det er en god ide, og for mange er det faktisk en for stor utfordring. Når folk stiller i badeøy, er det lett å skille de som “trener” fra sofapotetene.

Det er cirka en mil mellom Makarska og Baska Voda. Det er et par bakker, men ellers flatt. Mesteparten av turen går på “vei”, bare et lite stykke er på “sti”.

Turen en vei burde gå unna på 1 ½ time. Vi brukte litt mer. Med start rundt 9, er det fortsatt ikke lunchtid halv-veis. Vi tar normalt en liten pause, kikker på folkelivet, båter og utsikten, før vi setter kursen tilbake. Vi har funnet en passende plass å ta lunk. Denne gangen mer passende enn før. I det vi satte oss ned, under tak for å få skygge, begynte det å regne….

Snakk om å ha flaks.

Og regnet gjorde det en god stund. Folk sprang opp av vannet røsket med seg tingene og kom seg under tak eller under trær.

Da regnet endelig holdt opp og sola atter kom fram, fortsatte vi på tilbakeveien.

Oppe i bakken (den eneste skikkelige bakken på turen) fikk vi en selsom opplevelsen”. Vi måtte ta av sko og strømper for å komme over en dam midt mellom to huser.

Etter 4 timer er vi tilbake, mer fornøyd med tilværelsen, og klare for nye utfordringer - som å bli brun.

Vi er tross alt i “syden”.

　

　

　

　

　

Torsdag etter jobb

Sommer, sol og kortbukser.

For siste gang….

Heldigvis ikke turen inn til Blåfjellenden, men for siste gang med start fra jobben.

Og det får meg selvsagt til å tenke på at som pensjonist kan jeg ta flere turer innover, ikke færre.
(Øh, ikke nevn dette for bestyrerinnene…)

Med planer for helgen og kommende uke, måtte det bli en torsdag - fredagstur til Blåfjellenden.
Og torsdag ville være siste dag på jobben, Egentlig et godt utgangspunkt.

Avskjeder tar tid. Jeg hadde lagt opp til en liten minnestund klokka 14, (Beskjeden til kolleger var at “begravelsen har funnet sted i stillhet, og det ønskes ikke blomster”. Bårebukett derimot…)

Broderen ville være med. Ikke på minnestunden, men på turen.

Og det ville være skam og skjensel, og ikke ta på tur om mulighet var tilstede.
Det har ikke vært for mye bra vær. Torsdag - fredag var værmeldingen sol og sommer.

Og den stemte for det meste. Innover heia torsdagsettermiddag, var det sol, medvind og bra temperatur. Det var litt kjølig øverst, men nede i dalen hadde det vært varmt.

Selv om den helt store sommervarmen manglet, var det ingen grunn til å ta på vinterutstyr.

Det ble en kjekk tur i kortarmet bluse og kort bukse.

Som så mange ganger før, oppdaget vi at det mangler litt pift. Etter en dag på jobben før tur med sekk, er det ikke overskudd til å sette rekorder. Bakkene må tas i rolig jevnt tempo. Og det er ikke vits i å sjekke klokka for ofte. Men vi kom inn i forholdsvis god form.

Kvelden gikk fort. Godt selskap sørget for det. Morgenen gikk også usedvanlig greit. Arbeidet ble gjort fort og greit, alle deltok

Og vi skulle alle skulle samme vei, tilbake til Hunnedalen. Vi startet bak en del av de andre gjestene. Ikke langt oppe i bakken, tok vi igjen en tysk far med sin datter på 14. Det å ta igjen folk gir litt ekstra insitament til å gå fortere. Og da vi så neste gjeng, ble det på ny litt ekstra speed. Ikke helt som i gamle dager, men i hvert fall mer fart enn det som har vært vanlig den siste tiden.

 

Nå var ikke været noen stor hindring denne dagen heller. Men vinden hadde blåst skikkelig om natten (på tross av værmeldingen som meldte om lite vind) og det blåste fortsatt da vi tok ut. Midt i mot.

Det ble en tur oi motvind som gikk kjapt. Bra å kjenne at vi pensjonister fortsatt er i stand til å gå i et bra tempo.

Nå gjenstår det bare å få trent nok til å holde tempoet i mer en to timer…

　

　

　

　

　

　

　

Tåketur

Mot Sandvatn for å sjekke forholdene.

Søndagens tur gikk på kjente stier, selv om det ikke var særlig mye å se store deler av turen. Det var meldt om brukbart vær, lite vind, lite nedbør og lite grader…

Ingen nevnte tåke. Det gjorde karen jeg traff på vei opp Lysebrekka. Han kom ned fra Sandvatn. Og mente nok at det ikke var helt greit å ta seg innover heia alene i tåka.

Turer i tåke er ikke et ukjent fenomen. Det har blitt noen turer uten den stor utsikten etter hvert. En gang i forrige århundre, antakelig tidlig nittitall, ble jeg en gang overasket av tåke på vei mot bilene. Jeg er ikke helt sikker på hvor tett tåka var, men den var i hvert fall så pass at jeg ikke helt hadde kontrollene – et stykke. Siden den gang har kompasset vært på plass i sekken.

Denne gang var det 50-60 meter sikt på dette tetteste.

Jeg har opplevd å gå med omtrent 20 meters sikt, da var tåka tett.

En annen gang var det stikk motsatt. Jeg kom ned til parkeringsplassen og ble stoppet av en kar. Han lurte på hvor tett tåka var.

«Tåke, jeg har ikke registrert noen tåke» var mitt svar.

Men da jeg kikket meg tilbake, var det helt klart tåke oppover. Det var en av de gangene jeg konsentrerte meg om å komme fortest mulig fra hytta til bilene, fordi det er morsomt å bruke kroppen, og å måle hvor fort det egentlig kan gå.

På tross av advarselen om tåke, fortsatte jeg innover. Det var ikke direkte folksomt. Det hadde vært en del på hytta den natten, men det var ikke mange som kom mot meg. Jeg møtte derimot en del som var på «jobb» med hunder.

Det var telling i forbindelse med rypejakta. Alt i alt møtte jeg 3 lag, men det var flere lag ute i terrenget.

De jeg møtte, kunne fortelle at de ikke hadde sett mye ryper – eller nesten ingen. Det kunne skyldes tåka, men de hadde sett få ungfugler. Det kunne tyde på dårlige klekkeforhold og liten tilvekst.

Om det ble jakt i Valevannsterrenget dette året kunne de ikke si noe om, men et par av karene var heller skeptisk til rypejakt i år.

Det er fortsatt snøfenner, selv om snøen har forsvunnet på flatene. Stien går fortsatt over flere lange fenner, men det er ikke nødvendig å gå på snøbruer.

Den kalde våren og sommeren har også påvirket plantene. Det lyser rødt og lyserødt bortetter. Nederst er det klokkelyngen som står i blomst, og oppe på heia er det grepplyngen som lyser opp.

Noen enslige fjelltjæreblomst viser også igjen. De holder helst til på bare berget, og er derfor lett å få øye på.

Det ble en kort rast på hytta. Da jeg kom ut, for å ta fatt på tilbakeveien, hadde tåka lettet litt. Det betydde yr og vind. Rett i mot.

Jeg hadde på en tynn fleece i tillegg til ull, under jakken. Lua ble trykket ned i pannen, og en stund var vantene i bruk. (De ligger alltid i lommen.)

Det var mer senhøstes enn midtsommer. Nå tok det ikke lang tid før jeg fikk vinden inn fra siden, og kom litt ned i dalsøkkene, og forholdene ble straks bedre.

Det er litt trist å gå forbi badekulpen i bunn av Lysebrekka. Ikke en eneste gang har det vært forhold til å ta seg en dukkert i år – så langt.

 

 

Endelig sommertur.

Fredagskveld på Blåfjellenden.

 

Det kjennes litt rart og sitte på jobb for å skrive innlegg på bloggen – for siste gang. Å ikke få betaling for dette, blir en ny erfaring….

Nå er det jo mange som er uten jobb, og det å bli pensjonist rammer kun de heldige. De uheldige….

Men tilbake til turlivet: Fredag til lørdag ble det tur til Blåfjellenden. Det var egentlig meningen å bli over til søndag, men nå spillet helsa meg et puss, og planene ble litt amputert.

Jeg kom meg sent avgårde på fredagen.  Oftest når jeg kommer inn, går det timer før det kommer andre. Og så lenge jeg ikke jobber, kan det være kjedelig å bare vente på folk.

Denne gangen ville jeg forsøke å komme «sent». Det har selvsagt blitt en del kveldsturer innover. I selskap med bestyrerinnen. Og det har alltid vært kjekke turer.

Denne gangen ble det i eget selskap, og ikke mindre kjekt av den grunn.

Det var endelig også sommer i heia. Fint vær, bra temperatur og nesten ikke vind. Det manglet bare kortbukser. Det hadde regnet skikkelig dagen før, og værmeldingen var ikke helt sikker på om det ville bli tørt utover kvelden. For sikkerhets skyld ble det vanlige klær.

En slik sommertur er noe jeg ikke får for mye av. Det er lett å glemme alle turene i dårlig vær når sola skinner og det bare er kjekt. Litt spesielt var det at det omtrent var vindstille. Det er ikke ofte skyer og fjell viser som speilbilde i vannet. Det betyr bilder. Helt sikkert vanlige og kjedelige for mange, men for meg litt spesielle.

Et lite stykke innover i heia, tok jeg igjen et par som også skulle til Blåfjellenden. Med store sekker. De forsikret meg om at sekkene ikke var så tunge som de så ut til, soveposene tok mye plass.

Jeg kunne ikke unngå å tenke på en kommentar jeg kom med tidligere, store sekker og bare Real til middag. Det var nettopp det disse hadde med – en pose Real til middag. Det er selvsagt greit, men selv bærer jeg på en del mat. Helst Fjordland til middag, men i hvert fall egg og bacon til frokost.

Fint vær og god værmelding betyr ofte godt besøk på Blåfjellenden. Denne gangen kom det en god del folk. De siste to – hver for seg – kom omtrent i det det ble mørkt, og da var klokka nesten 11.

Neste morgen var det ikke direkte sommer. 10 grader vind og skyet, selv om sola kom igjennom enkelte ganger. Det var jakke og langbuksevær.  Det ble som vanlig vask og rydding etter frokost. De fleste tok ut før meg. En god del skulle til Langavatn, eller en lang tur ned Fidjadalen til Mån og Eikeskog. Andre skulle likevel bare tilbake til Hunnedalen – den korte turen.

Forrige uke skulle «alle» til Sandvatn, denne uka skulle ingen i den retning, men til Langvatn.

Etter å ha vridd filla, tømt bøtta og tatt en siste sjekk, tok jeg også ut – den korte turen.

Ikke langt oppe i bakken tok jeg igjen de første. Litt senere så jeg flere foran, og det blir selvsagt lagt inn litt ekstra for å ta igjen disse. Rett før gikk jeg på en jeg har truffet mange ganger – nærmest en gammel bekjent. Og hun går ofte alene. Slik var det også denne gangen, men hun skulle ikke bare den korte turen. Hun ville til Langavatn.

Og det har hun ikke problemer med.

Det kjedelige var at hun kunne fortelle om alvorlig sykdom, og at det ikke var veldig lenge siden hun måtte ta det skikkelig med ro. Og jeg klager på grunn av en skarve achilles…

Jeg tok likevel igjen jentene foran, og fortsatte i god fart nedover. Det kom et par familier imot, som skulle inn til hytta. Det ville antakelig bli mer folk natt til søndag enn natt til lørdag. Det må til for at besøket skal bli i nærheten av fjoråret.

Både på vei inn og ut traff jeg andre med store sekker. Som skulle ligge i telt. Det er ofte hunden som avgjør om det er telt eller hytte som blir brukt. Det gledelig denne gangen var at alle hadde bikkjene i bånd.

Telting er nok blitt mer vanlig enn før.

For egen del var det litt oppmuntrende å kunne konstatere at jeg ikke hadde brukt spesielt lang tid. Kan formen ha blitt bedre?